Kan jeg være inne i en depresjon?

[AnonymDiskusjon]

Hei,

Jeg er en gutt på 22 år som for tiden er student. Jeg har lenge "kjempet" en kamp om å fungere normalt i dagliglivet. Har aldri før vurdert muligheten for at jeg kan bli deprimert i den grad at det påvirker hvordan jeg fungerer i dagliglivet, men nå tror jeg det er noe galt.

 

For 3-4 månder siden begynte jeg å merke at jeg sleit med de daglige rutinene. Det startet med at jeg hadde store problemer med å komme meg opp om morgenen. Noen ganger sover jeg glatt over alarmen, eller bare skrur den av å sover videre. Når jeg først våkner skikkelig kan jeg ofte bli liggende 1-2 timer og blir liggende å se tomt ut i lufta. Før startet jeg dagen, spiste frokost, pakket tingene mine og dro på skolen osv.

 

Nå er det ofte jeg ikke gidder dra på skolen, ikke fordi jeg gir faen men fordi jeg ikke greier å mobilisere energi til det. Jeg blir ofte sittende å sture hele dagen og det eneste produktive jeg får gjort er å dra på trening. Dette sliter selvfølgelig på studiene og resultatet blir at jeg henger etter.

 

De neste symptomene ble at jeg ungikk å møte venner og studiekammeratene mine. Jeg kjenner en slags angst for å dra på skolen når jeg først kommer meg i gang med dagen. Jeg kjenner mye på skyldfølelse blant annet fordi jeg kan sitte en hel dag å ikke gjøre noe.

 

Ser at dette blir et veldig langt innleg og fåfengt med argumenter for "lidelsen" min. Her er en liten oppsumering på det som har plaget meg:

• Vansker for å våkne, lite energi, lite lyst til å gjøre noe som helst.
• Greier ikke jobbe med fagene mine, problemer med å holde følge med pensum.
• Alltid vært sosial, men nå kvier jeg meg ofte for å møte andre.
• Har alltid elsket å trene, gjerne med andre. Nå er det så vidt jeg kommer meg på trening.
• Mørk/dyster tankegang.

Vanskelig å forklare hva som feiler meg. Men skjønner selv at handlingsmønsteret mitt får meg mer deprimert en jeg kanskje er. Prøver å snu trenden jeg er inne i. Men når jeg greier å gjøre det jeg skal i hverdagen varer dette ofte bare 1-2 dager før jeg går tilbake til det negative handlingsmønsteret. Selv om sikkert mange rundt meg merker at jeg er inne i en dårlig periode tror jeg nok at de mest synes jeg er lat. Når jeg først møter venner osv. er jeg i midt vante gode humør med mye energi, selv om dette kanskje er litt påttat fra min side.

 

Hva jeg ønsker svar på:

• ​Har noen opplevd noe lignende?
• Hvordan kan man snu dette? Ikke bare over noen dager, men steg man kan ta for å komme seg ut av det mørke hullet jeg har gravd med ned i.
• Er det på tide å oppsøke hjelp? Hvilke instannser?

Beklager et rotete og langt innleg. Men håper noen sitter på erfaring og tips som kan hjelpe meg.

 

 

Anonymous poster hash: 138e4...3b1

[Thor.]

Jeg har selv vært "kraftig" deprimert (subjektiv mening).

Det var i anledning en veldig ubehagelig opplevelse for 3 år siden, som jeg har kjempet meg sakte ut av. Jeg sluttet å spise, og ble mer innesluttet enn normalt. Det var en stor fordel å dele sorgen med familie og nære venner. Uten de hadde denne prosessen tatt enda lengre tid enn de 2 årene det tok meg å bekjempe sykdommen. Det krever en stor endring av tankesett for å snu negative tanker til det bedre.

 

Det du bør gjøre er å snakke med legen om dette.

 

Du kan lese mer her (særlig side 3)

http://nhi.no/pasienthandboka/sykdommer/psykisk-helse/depresjon-symptomer-og-tegn-9114.html

 

Du kan teste deg selv her:

http://www.psykhjelp.no/psykologisk-test-for-angst-og-depresjon/

Merk at denne testen IKKE er ment for selvdiagnose og kan KUN brukes som en pekepinn på hvor alvorlig din depresjon kan være, noe som også er fremhevet på resultatssiden. De eneste som kan stille denne diagnosen er leger, psykologer og annet kvalifisert helsepersonell.

[dag1234]

Du høres deprimert ut og du bør få deg noe hjelp for det.

 

Da kan du gå frem på to måter. Enten ta kontakt med fastlegen din og blir henvist videre til spesialist; det vil si psykiater eller psykolog.

Siden du er student så har du rett på psykologhjelp via Studentsamskipnaden. Du trenger ikke henvisning fra lege, det er gratis og det er som regel mye kortere ventetid enn i det alminnelige helsevesenet.

[James Bond]

Gå til fastlegen og si hvordan du har det, du vil bli glad for at fastlegen kan hjelpe deg med dette.

[Nstin]

Vært i samme situasjon for ikke så lenge siden. Veldig deprimert uten at jeg gidder å fortelle hvorfor. Psykologer har jeg ikke noen tru på. De tjener tross alt pengene sine på at du er syk. Blir litt som å dra til en volvo forhandler og spørre om du trenger en volvo, ja sier dem da selvfølgelig.

 

Om du har muligheten til å lene deg på noen i noen måneder, noen som alltid er der for deg. Som holder deg glad over en lengre periode, så går det over. Det gjorde det hvertfall for min del.

[Sitronsaft]

Er helt uenig med personen over. Ja, psykologer tjener penger på at folk går til psykolog. Det er ikke å unngå. Statoil tjener penger på at du kjøper bensin, dette vet du, men du kjøper bensin likevel. Greit det er ikke 100% sammenlignbart, men det er snakk om å betale for en tjeneste eller produkt. Om man genuint er så kynisk at man tror at psykologen bevisst gjør deg sykere eller unngår å hjelpe deg, i et forsøk på å få deg til å komme tilbake, ("ikke gå til psykolog" hadde jeg tenkt å si), men da trenger du nok psykolog mer enn mange andre. Nstin dette er ikke ment som personangrep på deg, og om du eller andre evt vil diskutere dette med hvorvidt psykologer forteller deg at du er syk for å tjene penger, start egen tråd eller send meg pm.

Er enig i at det kan være greit å lene seg på venner og familie en periode, det er en av de tingene de er der for. Bruk venner og familie for hva de er verdt, fortell hva du sliter med til noen. Gjør dem gjerne oppmerksom på at du kun ønsker å dele og ikke nødvendigvis søker en "quick fix" fra dem (om det er tilfellet), det kan hjelpe dem i lytteprosessen. Samtidig er det viktig å ha i bakhodet at venner og familie er der som støtte, de er ikke en løsning. Det er viktig å identifisere og akseptere hva som er galt, for så å se om det er noe man kan gjøre med det. Dette er, slik jeg oppfatter psykologarbeid, noe av det en psykolog kan hjelpe med. Jeg aner ikke om du er deprimert, men jeg synes uansett du kan oppsøke psykolog. Psykologen vil ha en utdanning og en klinisk erfaring bak sine synspunkter, mens vi på forumet baserer oss mest på synsing og hobbypsykologierfaring.

[AnonymDiskusjon]

Du er nok deprimert ja. Sliter med mye av det samme selv, og vet ikke hvordan jeg skal komme meg ut av det.

Anonymous poster hash: 6f80e...203

Anonymous poster hash: 6f80e...203

[Nstin]

Sitronsaft: Det får være din mening. Om du er så blå øyd at du virkelig tror at alle psykologer bryr seg om å fikse problemene dine fortest mulig, så kanskje du trenger en liten wake up call.

 

Om du ikke vil være blå øyd og tru at bare fordi noen har en utdannelse så er de skikket til å rote rundt i hodet ditt, så ordner du det på egenhånd.

[blured]

Det er heldigvis ikke slik at fraværet av lønn/betaling er et premiss for at en skal kunne utføre arbeidet sitt på en god måte...

 

Innenfor alle yrker så har en mennesker som er både gode og dårlige til å utføre det arbeidet de er utdannet til å gjøre. Dette gjelder alt fra rørleggere, snekkere og elektrikere, til kirkurger, tannleger, allmennleger og psykologer. Kommer TS til en faglig dyktig psykolog, der personkjemien også klaffer, så vil dette antakelig være til god hjelp for h*n.

Endret 26. februar 2015 av blured

[Snurreleif]

Sitronsaft: Det får være din mening. Om du er så blå øyd at du virkelig tror at alle psykologer bryr seg om å fikse problemene dine fortest mulig, så kanskje du trenger en liten wake up call.

 

Om du ikke vil være blå øyd og tru at bare fordi noen har en utdannelse så er de skikket til å rote rundt i hodet ditt, så ordner du det på egenhånd.

Er du like skeptisk til legen din også?

 

 

Til trådstarter vil jeg anbefale studentskipnaden som har blitt nevnt tidligere i tråden, da det er gratis og et godt lavterskeltilbud som har masse erfaringer med studenter som sliter med både det ene og det andre.

Den første kontakten er den desidert tøffeste, men har til gode å møte noen som har slitt mentalt, søkt hjelp, og angret på det i etterkant (om behandlingen(e) de har fått var noen suksess varierer).

 

Bare vær forberedt på at det kreves mye egen-innsats for å "fikse" depresjoner, men det hjelper helt klart å ha en tredjepart med utdanning og ekspertise som kan hjelpe til med å sortere tankene, og ikke minst bidra til å finne roten/røttene til problemet.

 

 

Endret 26. februar 2015 av Snurreleif

[Nstin]

 

Er du like skeptisk til legen din også?

 

 

Naturligvis ikke, det er en enormt stor forskjell på det fysiske og det psykiske.

Og en enormt stor forskjell på hva vi vet om det psykiske og det fysiske

[bird and cloud]

Det høres ut som en depresjon. Jeg har vært deprimert selv, og kjenner meg igjen i noe av det du skriver.

For å komme ut av dette, så må du finne ut av hva som gjør deg deprimert. I den forbindelse så er skolesituasjonen din interessant. Hva er det du studerer, og hva tenker du om valget du har gjort? Er det ting som har forandret seg det siste året enten med foreldre, venner eller kjæreste?

 

Jeg syns du skal oppsøke hjelp hvis du selv føler for det. Som student kan det hende at studentsamskipnaden har et psykisk helsetilbud som nærmest er gratis. Dette er et tilbud det er verdt å prøve. Hvis ikke så kan du dra til fastlegen.