Selvtillit på bånn og kjærlighetssorg

[AnonymDiskusjon]

Jada, fra å gå til verdens lykkeligste til verdens ulykkeligste var veien kjapp. Det hele startet i sommer da jeg og en god venninne fikk enda bedre kontakt en hva vi tidligere hadde hatt. Hun hadde type, men forholdet skrantet og hun trivdes vel i mitt selskap for å komme på bedre tanker. Vi gjorde alt fra vinkvelder, til badeturer, bare ligge i senga og prate, you name it. Etterhvert som tiden gikk begynte hun å hinte om at hun var intressert i meg. Hun sa ingenting direkte, men jeg skjønte tegninga. Det var da jeg begynte å falle for henne. Jeg merket det ikke så godt at følelsene kom, men interessen til å treffes var der hele tiden og jeg likte veldig godt oppmerksomheten hun ga meg. Hun ringte meg nesten daglig også.

 

Etterhvert begynte vi å bli fysiske, hun hadde gjort det slutt med kjæresten. Reboundalarmen burde hylt, men jeg var forelsket og blind, kjente sommerfuglene i magen og alt det der. Det er vel første gang jeg opplevde at jeg hadde truffet den "rette". Har forelsket meg en gang tidligere, men denne gangen var det i en dame som faktisk var skikkelig kjærestemateriale.

 

Vi begynte å prate rundt følelser, og hun var åpen for at det kunne bli oss, men ga tegn til usikkerhet, hun hadde nylig vært gjennom et brudd, selv om hun mente hun var over han allerede så var hun ikke klar for et nytt forhold. Vi fortsatte videre, og var fortsatt fysiske, hun mente at de "sperrene" hun hadde ville gå over etterhvert.

 

Etter en stund når ting begynte å nærme seg noe seriøst forandret oppførselen hennes seg, plutselig fikk jeg ikke de daglige tlf samtalene og hun virket mer intressert i seg og sitt. Jeg tok det opp med henne og vi fikk pratet ut. Hun gikk veldig rundt grøten, men kort fortalt ble jeg avvist. Hun ville at vi skulle ta en pause fra hverandre, kjenne på følelsene, og heller treffes etter dette. Vi gjorde dette og når vi traff hverandre neste gang mente hun det var bedre å beholde vennskapet.. Ye right..

 

Vi kuttet kontakten, og snakket ikke med hverandre på flere måneder, enda hadde jeg et lite håp om at hun faktisk ikke var klar for et forhold og at hun kunne falle for meg senere. Flere måneder senere begynte vi å prate litt sammen igjen over tlf, hun fortalte at hun savnet meg, og mimret tilbake på den koselige tiden vi hadde sammen. Jeg spurte om hun ville treffes, og det vill hun. Selv om jeg hadde et lite håp trodde jeg følelsene hadde forsvunnet, jeg klarte meg greit i hverdagen og hadde andre ting å tenke på.

 

Når jeg var på vei for å møte henne kjente jeg allerede hjerte begynte å pumpe, jeg angret meg nesten allerede for at vi avtalte å treffes. Det var alikevel for sent å snu og jeg stod til, kjemien var AKKURAT slik den hadde vært før og jeg fikk sommerfugler i magen nesten umiddelbart. Vi fikk pratet litt og viser seg at hun har funnet seg en ny som hun driver å dater. Usikker på om hun tenkte det var noe seriøst men de hadde visst vært på flere dater. Jeg latet som ingenting under hele møtet, men før hun skulle dra fortalte jeg henne hva jeg tenkte.

 

Jeg fortalte henne at jeg umiddelbart kjente følelsene begynte å komme tilbake og at det derfor kunne bli problematisk å beholde kontakten som bare venner. Jeg håpet at hun skulle gi meg en sjanse, men ble bare møtt med forståelse og at jeg måtte ta den tiden jeg trengte og gjøre det som var best for meg.

 

Så nå sitter jeg her da, føler meg helt bånn i bøtta og tenker jeg aldri kommer til å finne gjensidig forelskelse. Har truffet mange damer gjennom årene, men aldri noen som har vekket mer interesse enn sex, nærhet og oppmerksomhet. Denne jenta er rett og slett av et annet kaliber, og det irriterer meg så utrolig mye. Hun finner seg så nye så lett, alle menn som blir kjent med henne virker til å falle for henne, og hun kan velge å vrake, alikevel er hun jordnær og har verdens beste personlighet. Begynner å lure på om hun rett og slett var way out of my league, og at jeg bare må finne meg i at jeg ikke klarer å tiltrekke meg de damene jeg vil ha.

 

Hun er ikke perfekt utseendemessig heller selv om jeg ville rangert henne s, men helheten og intrykket hun gir er tydeligvis noe mange finner attraktivt. Jeg begynner å lure på om det er noe galt med mitt utseende, jeg føler jeg ser grei ut, men tydeligvis har jeg ikke noe som appelerer til det motsatte kjønn? Når jeg tenker tilbake på de damene som har vist interesse for meg har de enten vært overvektige, masse personlige problemer eller vært i overkant desperate. Normale damer som også er et snev av attraktive er tydeligvis mangelvare for meg....

 

Dette ble langt, men måtte bare få det ut, føler meg helt jævli nå. Skjønner at jeg må jobbe med meg selv, men kjærligheten ser ut til å bare være å legge på hylla.

 

 

Anonymous poster hash: 0a914...91d

[ragge_jz]

ja det er sånn. Du er ikke alene, sånt som dette gjør at folk som meg er vært singel ett par år.

Skuffelsen er ganske stor innimellom.

Man må bare se biologisk på det: vi mennesker "konkurrerer" om de beste partnerene, akkurat som i dyrelivet.

Noen vil alle ha, andre vil ingen ha. Helt seriøst, sånn er det. Det er ikke kødd.

Bra damer, de er vant til bare medgang tror jeg, og velger og vraker, og vraker.

 

Men det er også et psykologisk aspekt inni bildet: er man veldig sterk/ positiv psykisk, så får man velge og vrake litt selv også. Men vi er alle forskjellige der.

Har en kompis som er av typen "alt preller av på", og han har, såvidt jeg kan se, aldri blitt særlig såret over dame-"trøbbel". Han er gjennomsnittlig kjekk, ingenting mer. Så Tror en god psyke er like attraktivt for damer, som ett godt utseende, helt seriøst.

Endret 23. februar 2015 av ragge_jz

[AnonymDiskusjon]

Det er greit nok det, men selvtilliten min er som sagt helt på tryne akkurat nå. Er jo ikke bare å få seg god selvtillit heller, må man jo bygge over tid og er neimen ikke lett.. Jeg føler at jeg er den som ingen vil ha akkurat nå, og de eneste som vil ha meg er damer som ingen vil ha.

 

Tåpelig tankegang, men sånn er det bare. :s

Anonymous poster hash: 0a914...91d

[€uropa]

Så nå sitter jeg her da, føler meg helt bånn i bøtta og tenker jeg aldri kommer til å finne gjensidig forelskelse. Har truffet mange damer gjennom årene, men aldri noen som har vekket mer interesse enn sex, nærhet og oppmerksomhet. Denne jenta er rett og slett av et annet kaliber, og det irriterer meg så utrolig mye. Hun finner seg så nye så lett, alle menn som blir kjent med henne virker til å falle for henne, og hun kan velge å vrake, alikevel er hun jordnær og har verdens beste personlighet. Begynner å lure på om hun rett og slett var way out of my league, og at jeg bare må finne meg i at jeg ikke klarer å tiltrekke meg de damene jeg vil ha.

 

Anonymous poster hash: 0a914...91d

 

 

Verdens beste personlighet? Hun gikk bak ryggen til den gamle kjæresten sin for å være sammen med deg. Deretter tok hun melka di uten å kjøpe kua. Hun brukte deg for å slippe å være alene selv og påfører deg smerte selv om hun er klar over det selv. Istedenfor å være så ærlig som man bør kunne forvente, unngikk hun deg inntil hun måtte be om en "pause" og senere ville beholde vennskapet, men ingenting mer. Hvilket igjen er å ta melka uten å kjøpe kua.

 

Hun gjør deg vondt. Dette høres ikke ut som en person med en god personlighet. Som du sier, er du nok blendet av forelskelse kombinert med at du er lei av å føle deg uattraktiv. Du kan være glad for at den skløtta har funnet seg en annen, så kan du kutte kontakten fullstendig, gå videre og aldri tenke på henne igjen.

Endret 23. februar 2015 av Zarac

[AnonymDiskusjon]

Hun gjør meg vondt ja, men hvordan er det mulig å ikke såre noen som har følelser som ikke er gjensidige.

Anonymous poster hash: 0a914...91d

[biscotti]

Tviler sterkt på at det handler om utseende eller deg som person. Det er hun som er problemet her, og ingen andre. Om hun gikk bak ryggen på den daværende kjæresten sin, for så å gå bak ryggen din etterpå, er hun ingenting annet enn en drittsekk. Jeg vet hvor nonsense det er å si "bare kom deg over det", men det kommer seg. Det blir bedre.

[AnonymDiskusjon]

Hvordan gikk henne bak ryggen på meg og kjæresten? Hun gjorde det slutt med kjæresten før det skjedde noe som helst mellom oss, jeg har kjent henne fra før de ble sammen så var naturlig at vi tilbringte tid sammen som venner. Han nye hun holder på møtte hun jo lenge etter at vi kuttet kontakten. Noe jeg ikke har fått med meg?

Anonymous poster hash: 0a914...91d

[kremt]

Merker du ikke at du forsvarer henne hele tiden?

Du ser ikke det vi andre ser gjennom din historie.

[AnonymDiskusjon]

Jo jeg gjør jo forsåvidt det, men jeg klarer ikke se hva hun har gjort som er så ille. Ihvertfall ikke ovenfor meg. Mener dere at hun hele tiden har visst at det aldri kom til å bli noe og derfor bare har brukt meg for å lette på sin egen sorg? Når hun avviste meg første gang så sa hun ganske klart ifra at det aldri kom til å bli noe mer enn vennskap, men siden det ikke var risset i stein trodde jeg at jeg kunne forandre på dette.

 

Det spiller egentlig ingen rolle nå uansett, kan ikke ha kontakt sålenge hun bare vil ha vennskap.

Anonymous poster hash: 0a914...91d

[biscotti]

Merker du ikke at du forsvarer henne hele tiden?

Du ser ikke det vi andre ser gjennom din historie.

AKKURAT.

[James Bond]

Å tro meg.. Du kommer til å treffe bedre damer enn hu der. Og når det er sagt ville du virkelig vært med en person som oppfører seg slik? Er dette den perfekte dama? Ja det suger og det river i følelsene, men er ikke uten grunn man sier "det er mer fisk i havet."

[kollolll]

To observasjoner.

 

Du sier "reboundalarmen" burde gått av. Jeg synes ikke du skal tenke slik. Du kunne trukket deg unna den gang, men du hadde hatet deg selv for det nå. Du hadde sittet og lurt på hvordan det kunne gått. Nå vet du i alle fall at det var dødfødt.

 

"Den rette" skal være en du stoler helt og holdent på. Et slikt forhold bygges ikke på "god kjemi" og "sjarmerende personlighet". Den rette er lojal, fair, åpen, ærlig, forståelsesfull og uselvisk. Et forhold bygget på tillit, hvor du vet at motparten ikke bare tenker på sitt beste, men også ditt. Et team. Personen du beskriver ville jeg ikke hatt som venn engang. Typisk umoden personlighet som enten spiller dum eller er for dum til å se hvordan egne handlinger påvirker andre og deres følelser.

 

Det vil ta tid, men om x måneder kommer du til å se tilbake på dette og bare være glad for at det aldri ble mer. Du fortjener bedre.

Endret 24. februar 2015 av kollolll

[anon12234]

keep trying, du finner henne til slutt skal du se

[AnonymDiskusjon]

Jeg angrer ikke på at jeg forsøkte, for om det hadde fungert og hun hadde fått følelser for meg så hadde jeg vært verdens lykkeligste nå.

 

Det jeg sliter litt med i ettertid er at jeg føler hun kanskje prøvde å få meg på kroken med vilje av helt andre årsaker enn at hun ville i et forhold med meg. Hun hadde det kanskje litt tungt med å være alene, og brukte mitt selskap til å føle seg bedre. Det er selvfølgelig bare spekulasjoner fra min side, jeg har aldri fått inntrykk av at hun har ført meg bak lyset med vilje, men hvis det er tilfelle så synes jeg det er veldig dårlig gjort. Hun tok like mye initiativ til å treffes som meg, og hun oppsøkte kroppskontakt og ville ha sex, selv om jeg hadde sagt jeg ikke ville hvis det kun var vennskap som var aktuelt mellom oss. Hun spurte med gjevne mellomrom om jeg hadde følelser for henne, men jeg benektet alltid dette. Merket det ikke der og da.

 

Jeg skulle gjerne prøvd å finne meg noen nye nå, men har mistet helt troen på meg selv så må ta tiden til hjelp å komme meg på beina igjen.

Anonymous poster hash: 0a914...91d