Det å spise med/foran en gutt

[Gabri3L]

Jeg hadde ei venninne for lenge siden med ditt problem TS. Det vil si, hun sleit med å spise foran de fleste. I seg selv et problem ja, men det var selvfølgelig noe helt annet som var den underliggende årsaken. I hennes tilfelle var det at hun var sinnssykt pen, som i "supermodell" utseende, og millionærer kastet smykker og biler etter henne. Slik hadde det vært siden hun var svært ung, og det hadde på en måte da resultert i at hun selv ikke så noen annen verdi i seg selv enn sitt utseende. Hun ble "sykelig" opptatt av hvordan hun selv så ut til enhver tid og i enhver anledning. Og på et eller annet tidspunkt har hun altså sett seg selv spise i et speil og tenkt: "Herregud, jeg ser ut som en drøvtyggende ku når jeg spiser.". Og siden utseendet hennes var den eneste grunnen hun kunne forestille seg til at en mann ville være med henne, ble hun redd for at de skulle se på henne spise, og tenke: "Jøss, hun er jo egentlig ikke så pen likevel.".

 

Nå vet jo ikke jeg om du er supermodell og har 100% det samme problemet. Men dette er altså min kjennskap til denne litt spesielle situasjonen, jeg hadde en kjæreste også med litt av det samme problematikken, og hun også var veldig opptatt av sitt eget utseende. Det som på en måte var løsningen for dem var å finne andre egenskaper ved seg selv som de lærte å verdsette i tillegg til utseendet. Ting som at de hadde humor, og var snille, kjærlige og intelligente, empatiske og glad i dyr for eksempel. At de på en måte begynte å tenke at typen burde være interessert i dem, og ikke bare på grunn av utseendet. Kan det være noe liknende i ditt tilfelle?

 

Jeg synes uansett som andre her i tråden sier, at en tur til psykolog kan gjøre deg godt. Det du i dag gjør med å unngå disse situasjonene er det samme som å fortelle hjernen din at det er bra det du holder på med. For ingenting går jo galt så lenge du lar vær å spise sammen med gutter du liker, ikke sant? Frykt og angst elsker det når du gjør slikt, det er selve grobunnen demmes, og det som er et lite problem i dag kan fort bli et større i morgen om du ikke tar tak i det.

Endret 26. februar 2015 av Gabri3L

[AnonymDiskusjon]

Ja, det er det jo en reell (men liten) sjanse for at kan skje. Man kan dessverre ikke tvinge andre til å like en.

 

Tenker du at han kommenterer det direkte, eller at han bare høflig avviser neste date?

 

Slik det er nå så liker vi jo hverandre veldig godt, og det er jo et godt utgangspunkt, men jeg klarer likevel ikke tenke slik i denne settingen, fordi jeg er redd for akkurat denne situasjonen. Selv om han både har våknet med meg, sett meg trøtt i trynet og med sminkerestene smurt over ansiktet og likevel likt meg, så hjelper liksom ikke det..

 

Han ville aldri ha kommentert det direkte, så det er jeg ikke redd for, jeg er redd han skal tenke ting - og det er nesten verre enn om det ble sagt direkte. (Dette er i tillegg en av de første av de mange jeg har holdt på med som jeg faktisk oppriktig vil videre med, og det gjør det enda mer anspent)

 

 

Kan det være noe liknende i ditt tilfelle?

 

Supermodell er jeg ikke, vil si jeg har et helt normalt utseende, men jeg har en tilnærmet ikke-eksisterende selvfølelse og ser derfor ikke hva noen kan like ved meg som person, og da blir det lett til at jeg overfokuserer på hvordan jeg fremstår rent utseendemessig. Jeg er alltid redd for å ikke bli ansett som "pen nok". Og da i slike settinger som ved en spisesituasjon, så blir jeg jo da enda mer redd for det, fordi jeg føler det må være et uflatterende syn å se meg gjøre dette.

 

Har forsøkt å drøfte problemet med kompiser også, men de tar meg ikke seriøst når jeg forteller om det. I deres hoder er det jo så easy. Men det er det ikke i mitt.

 

Anonymous poster hash: cd278...94d

[AnonymDiskusjon]

Og noe jeg finner veldig merkelig, er at jeg ikke har noen motforestillinger mot det å spise med venner og slikt, det opptrer bare når det er noen jeg er interessert i. Og på større tilstelninger og slikt, men akkurat dét er jo en annen sak

Anonymous poster hash: cd278...94d

[Emancipate]

Hva kan du gjøre for å øke selvfølelsen din?

[AnonymDiskusjon]

Hva kan du gjøre for å øke selvfølelsen din?

Det aner jeg ikke. Alt jeg prøver av "vanlige teknikker" funker ikke. Men kan dette ha sammenheng?

 

Anonymous poster hash: cd278...94d

[Bruker-369852]

Hvordan løser du situasjonen da? Avlyser du eller hopper du i det?

Jeg sørger somregel for å ikke ha noe å avlyse, men ikke bare pga. det.

 

Hadde jeg bare hatt spisingen som et problem ville jeg nok hatt mer erfaring, og kanskje innsett at det ikke er noe som fører til avvisning.

 

Jeg har ikke hørt at noen avviser en annen fordi dem ikke liker hvordan den andre spiser iallefall så lenge en har normal bordskikk, det tror jeg er ganske sjeldent (og jeg vet ikke helt om jeg ville vært sammen med en som hadde et slikt fokus i utgangspunktet). Jeg tenker svært sjeldent over hvordan andre spiser, det er så normalt at det er bare ikke en prioritet å tenke over det når andre gjør det, og sålenge en ikke spiser på en ufin måte så vil nok ikke andre tenke over det når det gjelder meg og deg heller.

 

Og, du skal jo kose deg med maten, kanskje du skal forsøke å skifte litt fokus med å kjenne mer etter hva maten smaker.

 

[Emancipate]

 

Hva kan du gjøre for å øke selvfølelsen din?

Det aner jeg ikke. Alt jeg prøver av "vanlige teknikker" funker ikke. Men kan dette ha sammenheng?

 

Anonymous poster hash: cd278...94d

 

Økt selvfølelse vil enten minske dette problemet eller hjelpe deg å overvinne det.

 

Jeg spekulerer litt:

 

Selvfølelse er vanskelig å bygge opp. Det er ikke det samme som selvtillit. Selvtillit kan man øke med skryt. Skryt kan paradoksalt nok senke selvfølelse fordi man blir prestasjons-fokusert. Selvtillit handler om hva man tror man får til. Selvfølelse handler om hvem man er. Som:

 

* Å kunne føle de ekte følelsene sine

* Å vite forskjellen på hvem man egentlig er, og hvem andre forventer at man skal være

* Å føle seg likeverdig med andre - og at ens egne følelser og behov er like legitime

* Å føle at man kan ta opp plass

* Å kunne støtte seg selv, så man ikke er følelsesmessig avhengig av andres enighet/forståelse

* Å kunne være åpen uten å ha lekkasje

* At man er bra nok uavhengig av hva man presterer

* Å kunne si nei, ja, og vet ikke

 

(Lurer på hva "vanlige teknikker" er egentlig?)

 

Hvordan øke selvfølelse? Det finnes det ingen fasit på. Men man må starte med å bestemme seg for man fortjener god selvfølelse like mye som alle andre. Om man ikke tror man fortjener å ha det bedre vil man bare sabotere seg selv.

 

Man kan ha dårlig selvfølelse fordi man har blitt utsatt for krenkelser. Noe skjedde.

 

Eller fordi man manglet noe i oppveksten. Noe skjedde ikke.

Endret 27. februar 2015 av Emancipate

[AnonymDiskusjon]

(....)

 

(Lurer på hva "vanlige teknikker" er egentlig?)

 

Hvordan øke selvfølelse? Det finnes det ingen fasit på. Men man må starte med å bestemme seg for man fortjener god selvfølelse like mye som alle andre. Om man ikke tror man fortjener å ha det bedre vil man bare sabotere seg selv.

 

Man kan ha dårlig selvfølelse fordi man har blitt utsatt for krenkelser. Noe skjedde.

 

Eller fordi man manglet noe i oppveksten. Noe skjedde ikke.

 

 

"Vanlige teknikker", jeg skulle vel heller sagt vanlige "triks" - som dette med å stille seg foran speilet og snakke til seg selv osv. Det funker bare ikke. Det blir bare helt feil... Og andre "triks", som å gjøre noe når negative tanker oppstår, for å flytte fokuset. De kommer jo tilbake med en gang man slipper det man finner på å gjøre, eller det surrer i bakgrunnen mens man holder på.

 

Det er nok ingenting i oppveksten som har forårsaket det, alt har vært fint der, except noen uheldige erfaringer oppigjennom (utskifting av venner og slikt), men dette mønsteret er så inngrodd over så mange år at det simpelthen bare "er der". Innser jo at jeg må gjøre noe for å ordne det, men hvor man skal begynne aner jeg ikke, og jeg har også lett for å gi opp om jeg ikke raskt nok ser resultater eller bedring.

 

Anonymous poster hash: cd278...94d

[Bruker-369852]

Den du spiser med er jo sikkert nervøs på sine måter igjen da tenker jeg. Og noe av det som tiltrekker seg andre er jo faktisk litt småfeil. Nå sier jeg ikke at hvordan du spiser går under småfeil, men det kan kanskje være litt betryggende å vite.

Om en vil være åpen, så kan en kanskje si det om det passer seg. Når jeg har vært til frisør så har jeg noen ganger sagt at jeg har panikkangst, og kunne bli veldig urolig. Og jeg har sagt til han jeg skal ut med nå snart at jeg har sosial angst f.eks.

Nøyaktig hva noen trenger for å få bedre selvfølelse er ikke så lett å si, men en kan kanskje finne det ut selv med å følge følelsene sine og finne ut mer om hvem en er, hvilke behov en har og hvilke mål en skal sette seg/jobbe mot. Dette tar litt tid og det er rom for mye feil på veien. Det er i alle fall noe av det jeg tenker rundt det, og forsøker på.

[jentejenta]

jeg og hadde det slik, men så fant jeg min nåverende samboer, de første gangene vi datet sa jeg alltid at jeg hadde spist før jeg kom, uansett hvor sulten jeg var. Men så en dag sa han " jeg skrur på tv, så har vi den på mens vi spiser, da ser jeg ikke på deg og du trenger ikke vere nervøs for det" etter den gangen har jeg ikke hatt noen problemer med å spise forran noen i det heletatt ! så gjelder vell bare treffe den rette som gjør noe for å føle deg tryggere

[AnonymDiskusjon]

Og jeg har sagt til han jeg skal ut med nå snart at jeg har sosial angst f.eks.

 

Hvordan tok han det, da? Eller hva svarte han på det liksom?

 

Anonymous poster hash: cd278...94d

[Bruker-369852]

Hvordan tok han det, da? Eller hva svarte han på det liksom?

 

Han tok det helt fint ^^

 

Jeg velger å være åpen om slikt fordi det er et betydelig problem for meg nå. Han sa at han hadde litt problemer selv på noen områder også, det er jo veldig vanlig og forståelig. Hvis det er meg han vil være med så får han godta meg for den uperfekte personen jeg er, samme gjelder andre veien også, så lenge en forsøker og gjør sitt beste.

[€uropa]

Et innlegg jeg skrev i denne tråden er skjult. Det er litt irriterende siden tråden falt ut av "mine innlegg", men også fordi jeg ikke ser hvilken retningslinje jeg eventuelt har brutt. Jeg ville sendt PM, men moderatoren har visst ikke gitt seg til kjenne.

 

Så, vil den ansvarlige moderatoren stå fram?

[Kea]

Dette problemet tror jeg det er mange jenter som har og kan være relatert til spiseforstyrrelse (men ikke nødvendigvis).

 

TS, hvilket forhold har du til mat? Har du problemer med å spise regelmessig, eller med mat generelt? Hvis ikke, dreier det seg nok om mild angst. Det er helt normalt. Har det selv også, og ble ikke akkurat bedre av at min første date for mange år siden kommenterte måten jeg spiste på (var ikke noe ekkelt, bare at jeg spiste burger og ting falt ut av den fordi den var så stor). Her gjelder det rett og slett å få litt bedre selvtillit. Du kan jo øve ved å sette et speil på bordet og spise foran det og studere deg selv og lære deg å akseptere hvordan du ser ut når du spiser.

[AnonymDiskusjon]

Dette problemet tror jeg det er mange jenter som har og kan være relatert til spiseforstyrrelse (men ikke nødvendigvis).

 

TS, hvilket forhold har du til mat? Har du problemer med å spise regelmessig, eller med mat generelt? Hvis ikke, dreier det seg nok om mild angst. Det er helt normalt. Har det selv også, og ble ikke akkurat bedre av at min første date for mange år siden kommenterte måten jeg spiste på (var ikke noe ekkelt, bare at jeg spiste burger og ting falt ut av den fordi den var så stor). Her gjelder det rett og slett å få litt bedre selvtillit. Du kan jo øve ved å sette et speil på bordet og spise foran det og studere deg selv og lære deg å akseptere hvordan du ser ut når du spiser.

 

Jeg spiser ikke regelmessig, spiser sjelden frokost, og kan gjerne gå en hel dag uten å spise mer enn ett rundstykke med pålegg. Jeg føler ikke sult så veldig lett, men spiser når jeg vet jeg absolutt må. Men det å innta mat foran andre er jeg livredd skal ødelegge personens syn på/oppfatning av meg, altså resultere i at personen kutter meg ut..

 

Anonymous poster hash: cd278...94d

[BuffyAnneSummers]

Jeg slet ekstremt med dette når jeg var i tenårene og hadde spiseforstyrrelse, sliter til en viss grad av det enda, tar meg selv i å tenke på hvordan jeg spiser/drikker/osv hele tiden men jeg gjør en bevisst innsats for å be den følelsen om å fuck off og at jeg vil bare nyte livet og øyeblikket jeg er i. Poenget mitt er at du må aktivt gå inn for å drite i det. Tenk på at hvis han ikke vil ha noe med deg å gjøre lenger på grunn av at du en gang tok en litt for stor bit av en burger og nesten sølte halvparten på deg selv så er han faen meg ikke normal i topplokket og du burde prise deg heldig for at du fikk luket ut den idioten.

Endret 10. mars 2015 av BuffyAnneSummers