Hvordan blir Aspergers møtt av samfunnet rundt deg?

[AnonymDiskusjon]

Hvordan oppfatter samfunnet folk med Aspergers før og etter de har fått vite noe om en persons diagnose?

 

Jeg har nettopp blitt diagnostisert med Aspergers selv.

 

Jeg husker jo noe mobbing oppover skoleårene og selv bittelitt i militæret (helt utrolig i grunnen hvordan voksne kan oppføre seg).

 

Hvilke forventninger kan jeg regne med å ha framover, spesiellt om man åpner seg for andre? Baksnakking, at de ikke vet hva det går i etc.?

 

Jeg vet jo en del om hvordan jeg selv er litt tilbaketrukket og hvordan kommunikasjonsutfordringer kan være i sosial sammeheng. Det er ikke alltid like trivelig å ha det slik.

 

Noen som har positive eller negative erfaringer å dele? Noe fagfolk som har noe å dele om dette, tenker da i denne tråden først og fremst?

Anonymous poster hash: b18fe...6ec

[vidor]

Sosialisering er ting som kan læres. De fleste har nok ikke så stor formening om hva en med Aspergers egentlig sliter med, så det å være åpen om det vil nok gi mange en bedre forståelse av at de ikke må ta væremåten for personlig og tilgi at det ikke alltid går på skinner. Det kan være lurt å ha ekstra god kommunikasjon begge veier siden det non-verbale ikke funker så bra for en med Aspergers. Dette er noe det er lurt å jobbe med sammen med andre for å bedre disse egenskapene og lære seg slike triks for å passe bedre inn og få en mindre frustrerende hverdag. Folk med Aspergers er flotte ressurser, og det finnes til og med selskaper som bare ansetter folk med den diagnosen.

 

Hvis du leser engelsk er dette en god side:

http://wrongplanet.net

 

En god norsk side er denne:

http://autismeforeningen.no/tema/individualitet-mangfold/hva-er-asperger-syndrom.html

Endret 18. februar 2015 av vidor

[Budeia]

Folk vil nok allerede ha klassifisert deg som sjenert, og mange i dag er veldig kritiske til sjenerte og oppfatter det nærmest som de har en sykdom allerede da (selv om det ikke er tilfelle).

 

Håpet er jo at man likevel har noen gode venner, og en arbeidsplass. Har sett eksempler på at mennesker som nesten ikke kunne snakke (utrolig nok) fungerte i jobb på videregående skole, uten å bli mobbet tror jeg.

Så man vet aldri...

[AnonymDiskusjon]

Engelsk tok det lang tid før kom inn naturlig. Men, nå i dag siden jeg er gift med en engelskspråklig, så går det om en annen på norsk og engelsk.

 

Takk så mye for alle engelske lenker. Har sansen for slike.

 

Når hun ankom Norge så fikk jeg henne på norskkurs fortere en svint. Så hadde hun et godt grunnlag. Deretter så forsøkte jeg å avlære henne uttalefeil. Og det har jo tatt sin tid. Men, i dag snakker hun dialekten min så flytende at hun har få problemer. Selvfølgelig er nordmenn litt sånn at selv om de har hørt ordet, men ikke fått det helt riktig uttalt, så henger noen av mottakerne igjen med at det ikke hørtes riktig ut. Omtrent som de gjør det "on spite" med overlegg. Det er jo litt synd at enkelte er programmert slik blant vanlige folk.

 

I dag snakker jeg nesten utelukkende engelsk i hjemmet, men det går litt i en blanding nå og da. Tenker som så at det kan komme meg til nytte, og det har det selvfølgelig også gjort. Nå er jo kona selvberget i norsken for lengst.

 

Jeg er en jævel på skriftlig språk (altså god). Jeg har tatt ekstra år på Vgs. litt utover det vanlige antall år med studier. Men, det hender jeg sliter i muntlig dialog, selv om jeg er ganske god.

 

Scoret langt over normalen på noen av de systematiske testene, og noe under på andre tester, så profilen er ikke jevn. Jeg kan ikke si at siden jeg har IQ f.eks. 140 på noe av det systematiske så har jeg IQ 140, det fortalte psykologen meg. Ligger under på noe annet i testmaterien da.

Brukte litt lang tid på matematisk hodebry, men fikk det meste til tror jeg da.

 

Selvfølgelig har jeg en funksjonshemming. Kanskje det er en hemsko at jeg ikke ble diagnostisert som barn eller ungdom. Samtidig var kanskje ikke samfunnet den gang like vant med aspergers muligens. Jeg er like over i 40 årene nå. Fikk diagnosen erklært i går. Regner nå med at NAV har et bedre "verktøy" i å tilpasse enkelte ting.

 

Samtidig så kan det nesten virke som det er en litt "in" diagnose å ha. At samfunnet er smått klar for aspergere. Med unntak av amerikansk utenrikspolitiske herskegrep. Som å skulle gjøre noe så latterlig som å fjerndiagnostisere Putin. Den måtte de trekke tilbake! Og de fikk igjen svertet sitt gode navn og rykte på papiret, det er min mening. Lett å gjennomskue.

 

For all del, få vet nok om Putin har aspergers. Men, det er vel mindre sannsynlig. Kanskje om vi lever lenge nok, så får han et eller annet på sitt ettermæle som vi kan lese om, og kanskje også lenge etter hans nekrolog.

 

Mark Zuckerberg (facebook) har blitt offentliggjort at har et snev av aspergers, med mange flere. Og da blir det jo ihvertfall litt positivt, når så vellykkede (økonomisk) folk kan ha det.

 

Jeg har av og til lurt, og spesiellt nå etter jeg selv har fått diagnosen, om en autistisk person jeg av og til er i samme rom med føler det samme "sitte utenfor"-følelsen som jeg selv kan oppleve. Og om jeg burde engasjert meg litt for å gjøre tilværelsen hans litt bedre, de få minuttene jeg ser ham. Selvfølgelig er jeg jo "ikke helt det sosiale materialet" sånn i utgangspunktet. Og man kan ikke lese folks tanker helt. Autister er jo spesiellt ordfattige flere av dem. Men, det ser ut som om han har det utrolig bra. Litt ticks til tider.

 

Jeg er jo heldig, tror jeg ihvertfall da, at jeg ikke har en så sterk funksjonshemming som autister. Når man ser en autist, som flere av de foto som man finner på nettet, så er det mange ansiktsdrag som tilsier funksjonshemmet.

 

Jeg er jo heldig å se helt normal ut, og faktisk ganske attraktiv også på toppen av dette. Fikk aldri kjæreste i ungdommen. Men, er jo gift, og det er vel og bra. Det er mange jenter som har snudd seg etter meg, som jeg har merket meg.

 

Unnskyld til alle for bruken av begrepet funksjonshemming, dersom noen fant dette støtende. I dag er jo neger, svart, dverg, mongolid og mange slike begreper helt fybegreper. Og man forstår jo hvorfor.

Anonymous poster hash: b18fe...6ec

[Thor.]

Jeg har ei venninne med aspergers. Hun har tydelige lærevansker, er i overkant impulsiv til tider, har vansker med å finne ord i vanlige dialoger og sliter litt i situasjoner der det er mye folk rundt henne. Hun har også vansker med å fungere skikkelig når hun bor for seg selv.

 

En person med aspergers krever litt mer enn en person uten denne tilstanden. Jeg må for eksempel passe på hva jeg sier, særlig det som har med sykdom å gjøre. Unngå åpne restauranter/velge en plass med lite folk når vi spiser ute på byen.

 

Aspergers er en tilstand som kan være veldig forskjellig fra person til person så ikke alt over gjelder alle med denne tilstanden.

[AnonymDiskusjon]

Når jeg tenker etter, så kan jeg kanskje ha litt av en slik impulsivitet. Kanskje derfor noen synes jeg kan være morsom å være sammen med? Vet ikke sikkert.

 

Jeg tror en aspergers også kan trives godt i sosiale sammenhenger. F.eks. på en arbeidsplass hvor han/hun kjenner kollegaer så godt at det flyter naturlig å kommunisere. Sikkert som du sier med varierende suksess fra individ til individ. Men, kanskje noe spesiell vil man nok bli sett på som. Spesiell er jo bare spesiell. Trenger ikke alltid være noe dumt eller negativt med det.

 

Depresjon og melankoli, med en snev av mild angst, og en periode med litt heftigere panikkangst er ting jeg har vært borti. Panikkangsten ledet meg til å bli plassert i arbeidsmarkedsbedrift. Jeg har også vært i AMB en gang til, men da mer pga. arbeidsledighet og forhistorie om å ha vært innom et par tiltak tidligere. Ingen har kunnet avdekke min aspergers på strak arm. Annet en en vilt fremmed for en 2-3 år siden, som selv hadde erfaring med aspergers personer. Samt en venn av kona mi som har aspergers sønn. Samt svigerinne så langt tilbake som til 1998. Samt andre som har forsøkt å diagnostisere meg uten å ha faglig kompetanse. Så det har blitt slik fjerndiagnose på privaten av en helt annen svigerinne. Hun trodde jeg en periode var Schizo, gudene vet hvorfor. Hun hadde selvfølgelig lært litt om psykiatri gjennom sin sosionomutd. Og jeg får bare ta det som noe hun gjorde av velmente årsaker.

 

Det har tatt utrolig lang tid før vi er her vi nå er, med i hånden. Regner med litt tidsvakuum før NAV summer seg. Men håper på en lys framtid.

 

Om venninnen din Thor., hvordan sliter hun når det er mye folk rundt henne? Jeg hater å gå på Kvadrat kjøpesenter Stavanger og f.eks. Ikea Stavanger på lørdager, men det gjør jo helt vanlige folk også. Den trengselen føles ikke så god. Men, jeg kan gå på de samme stedene på hverdager. Når jeg slet med panikkangsten for mange herrens år siden, så kunne jeg knappt være i et rom med 3-4 personer lengre enn en kanskje 5 - 10 minutter før det ble veldig ubehagelig, og jeg måtte gå derfra. Fontex (antidepressiva) hjalp med den utfordringen. Har aldri stått eller har heller aldri villet stå på antidepressiva siden. Det har vært et riktig valg for meg, tror jeg på. Det betyr ikke at jeg ikke kan komme på det igjen, dersom situasjonen skulle tale for det. Tror gangsynet mitt her vedr. antidepr. er sunn og god.

 

Vi har lest at aspergers kan skape depresjon og melankoli, fordi man ikke føler man strekker til, at man sliter og går på en nedtur med å lykkes i samfunnet gang på gang på gang. Første fastlegen min konkluderte da med at jeg var naturlig melankolsk av meg, uten å vite hva han kunne hjelpe meg videre med. Er litt glad for at jeg har byttet fastlege et par ganger, selv om han hadde sine supre egenskaper også. Så sånn sett savner jeg ham litt også. Men den nyeste fastlegen min har jeg store forhåpninger til. Har truffet ham kanskje nesten månedlig siden juni 2014. I begynnelsen når jeg først traff ham, så slet jeg litt med at han tok roret i samtalen, fordi jeg hadde en del på hjertet som jeg slet med å meddele.

 

Så legen trodde jeg kunne slite med helseangst. Noe som er litt uavklart. Jeg tror mer på at jeg hadde en naturlig god menneskelig reaksjon på ting som var litt overveldende helsemessig. F.eks. rytmeforstyrrelse på hjerte, som nå utrolig nok er helt vekke (ihvertfall for en stund). Forrige fastlege i mellom disse 3 var litt mer pillepusher typen. Jeg takket nei til antidepressiva en vel 4 ganger hos ham. Fortalte meg selv at jeg ønsket å kjenne etter på kroppens signaler. Så jeg hadde i mai en litt ekstra strevsom angst, som ga seg ganske fort etter jeg fikk ny fastlege, uten å medisinere den. Det som bygget opp angsten var at jeg lette og lette etter helseinformasjon på internett. Men, jeg er glad jeg gjorde det. Det var litt lærerikt. Men, jeg har unngått panikkangsten, heldigvis.

 

Hva er grunnlaget for at du og venninna di skygger unna åpne restauranter. Er det henne? Eller er det du som synes det er litt besværlig i lag med henne?

Anonymous poster hash: b18fe...6ec

[Horten Market]

Har du eller skal du ha barn? Det kan bli en utfordring. Da tenker jeg på barnet. Å ha omsorgspersoner med aspergers eller autistiske trekk kan være en enorm belastning for barn. Barnet kan oppleve at slike foreldre ikke forstår en del grunnleggende mellommenneskelige forhold, som jo er tilfellet. Dette gjør at barnet blir alene i barndommen med tanker og følelser, istedenfor å søke forståelse, støtte og trøst hos foreldrene. Det betyr ikke at du ikke bør ha barn, men at du bør søke råd og støtte hos fagpersoner som kan veilede deg i ditt forhold til barn i din omsorg. En normal mor vil kunne veie opp betydelig for en asperger-far.

[AnonymDiskusjon]

Takk for tipset.

 

Jeg har nok selvbegrenset meg med hensyn på ønsket om å ha barn. Til og med før diagnosen, så følte jeg ikke at jeg er et ekstremt bra foreldremateriale. Jeg skal ikke si at jeg aldri noensinne kan kunne komme til å få barn da heller. Men slik jeg føler det nå, så hadde det bare vært en belastning for meg selv.

 

Og jeg tenker selvfølgelig også omkring det som er det beste for barnet.

 

Jeg tror ikke jeg er et forferdelig foreldremateriale heller. Men jeg orker ikke tanken på masete unger. Husdyr har jeg, og jeg har større tro på slike prosjekter.

 

Jeg tror ikke arveegenskapene fra min aspergers er spesiellt til hinder for å kunne produsere barn. Det er heller aldri bevist at det ligger genetisk anlagt, enn så lenge. Eller er det bevist? Har de stor mistanke om at det ligger med genetiske anlegg?

 

Husk at folk med aspergers kan ha nyttige egenskaper for samfunnet.

 

Jeg er allerede onkel til flere. Noen av dem er voksne og snart voksne allerede. Så jeg har nok muligheter for å være der for mine søskens barn. Eller for barn lengre vekk fra slekstreet. Dersom det i det hele tatt er min greie.

Anonymous poster hash: b18fe...6ec

[AnonymDiskusjon]

Har du eller skal du ha barn? Det kan bli en utfordring. Da tenker jeg på barnet. Å ha omsorgspersoner med aspergers eller autistiske trekk kan være en enorm belastning for barn. Barnet kan oppleve at slike foreldre ikke forstår en del grunnleggende mellommenneskelige forhold, som jo er tilfellet. Dette gjør at barnet blir alene i barndommen med tanker og følelser, istedenfor å søke forståelse, støtte og trøst hos foreldrene. Det betyr ikke at du ikke bør ha barn, men at du bør søke råd og støtte hos fagpersoner som kan veilede deg i ditt forhold til barn i din omsorg. En normal mor vil kunne veie opp betydelig for en asperger-far.

Dette handler om grad av autisme. Dette er langt ifra sant for alle med Aspergers. Det finnes såkalte "høytytende Aspier" som fungerer meget godt i samfunnet og som fint klarer å vise omsorg og omtanke for barna sine. Det handler ofte om hvorvidt man gjør ting man føler seg komfortabel med. Mange aspier kan fremstå som sosiale, utadvendte og sjarmerende. Ikke fordi de trives med å være slik, men fordi de har lært av samfunnet at det er slik man oppfører seg for å bli akseptert.

 

Mange aspier er også flinkere til å vise omsorg og omtanke for andre enn de som ikke er det. Nettopp fordi de vet åssen det føles å ha en tyngre hverdag.

 

Selv har jeg aspergers, har jobbet i servicebransjen i 20 år og har 3 flotte barn. Den ene av disse har fått diagnosen også, men de 2 andre viser ingen tegn.

 

Jeg er mye mer omtenksom og kjærlig enn noen andre foreldre jeg vet om og har et fantastisk forhold til barna mine. De foretrekker å komme til meg fremfor moren sin som ikke har Aspergers.

 

 

Anonymous poster hash: 2bcbd...319

[Bruker-369852]

Jeg har mange positive erfaringer med en person som har Aspergers. Han hadde god humor, har hørt at noen ikke så sjeldent mangler det (eller husker jeg feil?), det gjorde ikke han. Synes han var omtenksom, brydde seg mye om andre og dyr. Han var veldig flink innenfor et interessefelt, og det var spennende å høre på når han forklarte.

[Hvitetennposer]

En venn av meg har Aspergers, han har også god humor, men han har også et ganske høyt temperament. Små ting som hvorfor noen har lånt noe av han uten å spørre, han kan gjøre han fly forbanna, men så er han veldig flink til å ta seg sammen og be om unnskyldning. Han er veldig forståelsesfull og omtenksom, og flink innen for sine interesser, som nevnt over. Mobbing og baksnakking har det vært en god del av, det er kanskje fordi de fleste ikke er klar over diagnosen hans, men hva vet jeg...

[AnonymDiskusjon]

Jeg synes tråden begynner å få mange interessante innlegg allerede.

Om innlegg nr.9, så er det ikke skrevet av meg, anonyme TS.

 

En liten kommentar om innlegg 9:

Veldig spennende å se at du er en nokså velfungerende aspie. Sliter du med noe i det hele tatt da?

Anonymous poster hash: b18fe...6ec

[Nstin]

For å være ærlig så skulle det ha vært noe veldig spesielt for å tatt meg bryet med bli kjent med noen med et så stort sosialt handikapp

[AnonymDiskusjon]

Det Nstin forteller er også noe man bør ha respekt for at folk kan mene.

 

Jeg må ærlig innrømme at jeg selv ikke kjenner for mange med aspergers, annet enn meg selv. Det jeg kan si om meg selv er at jeg kan ha stor glede av å være sosial, stor glede av å snakke om ting jeg kan noe om.

 

Det som er vanskelig er å finne på et tema å snakke med nye mennesker om. Da er det vel naturlig at en med aspergers vil fortelle ivrig når det byr seg en mulighet for det. Siden det ellers kan bli litt taust når man ikke finner på noe greit å snakke om. Tørrprating passer kanskje dårlig for en med aspergers, jeg vet ikke for andre enn meg selv.

 

Jeg har selv mistet oppmerksomheten fra folk som har begynt å snakke om været. Om noen har lurt på hvordan været er i Norge, så har jeg gjort bommerten å fortelle om hvor viktig golfstrømmen er for vårt klima. For enkelte er slikt totalt uinteressant, og de forstår fort at de har å gjøre med en som mangler litt av de sosiale antennene. Uskyldig nok som denne oppførselen gjerne er.

 

Men, jeg forstår det jo i ettertid at jeg manglet sosiale antenner. Da er det kanskje for sent. Det blir en utfordring, å skulle vite om man kan snakke øret av folk, eller om man skal være forsiktig eller forbli taus, slik at man ikke dummer seg ut. Håper dette forklarer litt om hvordan jeg har det.

 

Jeg tror ikke jeg kan lære meg av med det du kaller et sosialt handikapp. Men, kanskje jeg kan bli flinkere til å tørre å prate med folk. Tørre å drite seg ut. Tørre å skuespille at man er mer "normal" enn man i virkeligheten er (i andre folks øyne).

 

Om temperament som nevnes av soleng: Det skal for min del, en del til for at temperamentet kommer i full blomst. Jeg er vanligvis nok betydelig mere selvbehersket enn mange andre mennesker, som vi ser på som mer normale. Men, jeg blir også sett på som normal, for ellers ville jeg vel aldri ha blitt så sent diagnostisert (altså i 40 års alderen).

 

Men det har skjedd, f.eks. overfor min bror. Da kanskje bare en gang i hele det lange livet mitt, som jeg kan huske ihvertfall. Jeg skulle montere noe, også var det litt dårlig med tid for at jeg kunne gjøre meg ferdig. Det var en låsemekanisme, som jeg syntes var viktig å få på plass. For meg var det fornuftig å gjøre seg helt ferdig siden jobben var påbegynt. Bror min ønsket å dra av gårde for å fiske. Hans tålmodighet var over, så han forsøkte å overtale meg til å legge arbeidet vekk. Da det ikke hjalp, så forsøkte han fysisk å hindre meg i å gjøre jobben ferdig. Jeg ble først sint. Men brødre kan tillate seg å være mer pågående og intime enn hva andre folk vanligvis ville være i samme situasjon. Bror min fortsatte å "sabotere". Så da klikket det over i raseri for meg. Jeg slo eller skadet ham ikke. Men, jeg skrek i raseri.

 

Jeg har alltid mislikt vold.

 

Dette er sikkert minst 20 år siden skjedde. Men jeg husker nesten hele hendelsen som om det skulle vært i går. Jeg kan ikke ta bort at jeg reagerte som jeg gjorde den gang. Ville dele dette for å belyse at selv om temperamentet kan ligge der i dvale, så har jeg også mye av tålmodighet. Kanskje også mere tålmodighet enn andre folk. Såpass at det muligens er for mye av det gode for vanlige folk.

 

Ellers har jeg også impulsivitet og vanlig irritasjon på lik linje med andre folk, på ting som man måtte kunne si at er for småplukk å regne.

Anonymous poster hash: b18fe...6ec

[knopflerbruce]

Jeg vil nå si at dette ikke er verre enn at man bør behandles som normale mennesker sosialt. Enten fungerer det mellom to personer, eller ikke. Jeg aner ikke om jeg har venner som har denne diagnosen - og for å være ærlig bryr det meg lite. Det viktige er at jeg kommer godt overens med dem, ikke hvilke "skavanker" de måtte ha, enten det er av fysisk eller mental art. Føler det er en grei måte å tenke på, så slipper man å "nedgradere" sine medmennesker ved å stille helt andre krav.

[AnonymDiskusjon]

Om noen lurer så kan det f.eks. se slik ut, for aspies som sliter mye. Mulig jeg ikke ser fullt så mye ut som ham, men når jeg ser hans kroppspråk og hører hans tanker om tilværelsen, så må jeg virkelig si at jeg kan kjenne meg noe igjen i hans språk og opplevelser:

 

http://www.vgtv.no/#!/video/106790/oljebarna-perfekt

 

Her er de i studio. Må få sagt at Vetle er veldig modig som står fram, slik at andre kan få et lite drypp av hva det kan gå i for noen. Jeg ville nok vært veldig forsiktig med å stikke meg fram i samfunnet som han nå har gjort. Har stor respekt for det.

 

http://www.vgtv.no/#!/video/106742/oljebarna-samtale-vetle-og-sara-om-aa-vaere-perfekt

 

 

Når jeg var ung så var jeg veldig sjenert, så ganske innesluttet. Jeg tror det var en omtrent 2 barnekamerater jeg hadde på det meste. Han ene var tre år yngre enn meg, en sandkassekamerat. Det gled naturlig fra hverandre mellom meg og han sånn i 11-12 års alderen. Så da hadde jeg kun en virkelig nær kamerat ut ungdomsårene, til han fant seg en kjæreste. Da stod jeg helt alene igjen. Det var en litt tøff opplevelse at så mye tid gikk med i forelskelsen hans.

 

Han hadde dysleksi. Så man kan vel si at jeg på sett og vis har blitt parret med det som samfunnet muligens av og til kan se på som "avvikere".

 

Jeg lekte nok en god del også for meg selv. I 11 års alderen fikk jeg en 2 mnd. lang bronkitt som beslagla hele sommerferien. Fikk pensillin. Da var det kun han nærmeste dysleksi barndomskameraten min som kom en del på besøk. Det ble å leke med bilbane og legoklosser. Noe senere kom jo TV-spillene for fullt. Så det var en del av barndom/ungdom som gikk mye i å sitte innendørs og spille.

 

Om mobbing. Så husker jeg spesiellt en hendelse hvor en i barneskoleklassen hadde lært seg karate. Så jeg ble valgt ut som ufrivillig boksesekk. Det var litt tøfft. Men, det hardeste jeg har vært borti er psykisk mobbing på videregående skole. Det var i en ren gutteklasse at dette skjedde. Neste skoleår kom jeg i en balansert klasse med 50/50 kjønnsfordeling. Det var som en "drøm" i forhold å være i den klassen. Senere har jeg også vært i en 10 elevers ren gutteklasse, og må si at der var ikke mobbing noe tema. Elevene var noen få år eldre, så kanskje det har hatt noe å si. Det var vel det videregående skoleåret hvor jeg kom nærmest og hadde det best sammen av de skoleår jeg har deltatt i. Ellers husker jeg et ekstra skoleår hvor jeg var elev på en Vgs. litt utpå bondelandet. Jeg merket da at folk var en del hyggeligere på landet. Slikt kan nok variere mye, altså hvor det er best, og det har nok en del tilfeldighetskomponenter.

Anonymous poster hash: b18fe...6ec

[AnonymDiskusjon]

 

Jeg synes tråden begynner å få mange interessante innlegg allerede.

Om innlegg nr.9, så er det ikke skrevet av meg, anonyme TS.

 

En liten kommentar om innlegg 9:

Veldig spennende å se at du er en nokså velfungerende aspie. Sliter du med noe i det hele tatt da?

 

Anonymous poster hash: b18fe...6ec

 

Ja, det er ting jeg også har problemer med. Jeg trives seriøst dårlig ute blant andre mennesker. Jeg sliter med depresjon pga av at jeg alltid har følt meg annerledes, og angst fordi jeg føler meg utilpass overalt unntatt hjemme. Jeg tenker for mye på alt hele tiden, og får sjelden ro i tankene.

 

Jeg er derimot veldig flink til å skjule det. Og fremstår i det daglige som en velfungerende og utadvendt person. Problemet er at det sliter veldig på å late som, noe jeg dessverre tvinges til pga en ultrasosial jobb.

 

 

Anonymous poster hash: 2bcbd...319