Jeg vil ha jenter som avviser meg, men mister interessen

[AnonymDiskusjon]

Tittelen er egentlig ikke helt beskrivende. Det er ikke et generelt problem.

 

Jeg har gått ut med en kvinne en stund. Jeg var forelsket i henne da vi var venner i en del år, men til slutt fikk jeg mannet meg opp nok til å spørre henne ut. Vi ble offisielt kjærester. Jeg har innerst inne sett på henne som The One siden jeg ble kjent med henne. Stemningen var mildt sagt god da hun sa ja.

 

Men jeg vet ikke om jeg egentlig vil dette. Jeg er 24, men har aldri hatt kjæreste. Jeg kunne sikkert fått kjæreste tidligere, men jeg har aldri kjent et stort behov. Et ønske om fysisk kontakt og intimitet finnes - jeg synes det er veldig trivelig å sove sammen, for eksempel -, men jeg har veldig lite behov for det andre. Tanken på å bo sammen med noen frister ikke, og jeg trenger virkelig tid for meg selv ofte.

 

Hun har vel merket skepsisen og den dalende interessen. Så hun slo opp med meg for to uker siden. Det var helt jævlig. Så fikk jeg høre fra en felles venninne at hun fortsatt ville ha meg. Da slappet jeg av en stund, og ga nesten litt faen. Helt til jeg fikk høre at en fyr hadde bedt henne ut på date. Da ble jeg trigget igjen, og flyttet fjell for å få henne tilbake. Det funket, det, og vi ble sammen igjen bare to dager senere.

 

Men så slo hun opp igjen. "Manglende interesse". Og hun har jo rett. Jeg viste mindre og mindre interesse. Men nå har jeg allerede begynte å legge en omfattende plan for hvordan jeg skal vinne henne tilbake igjen, for jeg er virkelig, virkelig plaget akkurat nå. Det er en jævlig følelse.

 

Jeg vil ha henne når hun ikke er min (da vi var venner og etter to brudd), men er likegyldig når hun er safe. Kan man da konkludere med at jeg egentlig ikke vil ha henne? Man vil ha det man ikke vil ha osv. Jeg kjenner jo til den klisjéen, men kan noen forklare mekanismene bak? Og hvordan jeg blir kvitt den paniske følelsen jeg har nå? Hva gjør at man blir slik? Bortskjemt oppvekst? Narsissisme? Er jeg bare eiesyk?

Anonymous poster hash: d8fff...dd7

[oscrue10]

Dere virker kanskje litt umodne begge to, når dere har gjort det slutt et par ganger, du viser ikke nok interesse når dere først er sammen osv. Da er det ikke utenkelig at i hvert fall du ikke er klar for et forhold akkurat nå.

 

Det er litt rart at du er bevisst på dette, og likevel handler som du gjør (eller er det først nå du ser dette?). Du fikk henne også tilbake igjen, men rotet det vekk for andre gang.

[AnonymDiskusjon]

Jeg er veldig bevisst på tankemønsteret mitt, men det hjelper ikke så mye når jeg plages av at jeg ikke har henne. Den eneste måten det blir bedre på er ved å få henne tilbake. I mellomtiden er livet et lite helvete. Men så får jeg henne tilbake, og plutselig merker jeg interessen dale igjen.

 

Det er ikke først nå jeg ser det heller. Jeg stod i dusjen og fikk et panikkanfall fem minutter etter hun sa ja til å bli kjæresten min. Da hadde jeg vært på en sjarmoffensiv i tre uker. Så sa hun altså endelig ja, og da rakk jeg å angre allerede mens hun løp hjem for å hente toalettsaker.

 

 

Anonymous poster hash: d8fff...dd7

 

Edit: slått sammen dobbeltpost

Endret 20. februar 2015 av Tvillingsjel

[Sir-Allistair]

Kanskje du heller burde holde deg unna henne og heller jobbe med deg selv? Vurdert psykolog?

Dessuten virker det som iveren din etter å stadig vinne henne tilbake er viktigere for deg enn å faktisk være sammen med henne. Ref fra posten din:

"Jeg kunne sikkert fått kjæreste tidligere, men jeg har aldri kjent et stort behov. Et ønske om fysisk kontakt og intimitet finnes - jeg synes det er veldig trivelig å sove sammen, for eksempel -, men jeg har veldig lite behov for det andre. Tanken på å bo sammen med noen frister ikke, og jeg trenger virkelig tid for meg selv ofte."

Misforstå meg rett her, men hvor mye vekt legger du i hennes følelser?

[Turtledove]

Det virker for meg som om du kun er interessert i selve "jakten".

La henne slippe å tro at hun kan få noe fint med deg, når du åpenbart ikke vil være i et forhold med henne.

[anon12234]

je, når spenningen i et forhold går bort, så er det enklere å miste interessen.... man begynner å ta hverandre for gitt. Dette er uunngåelig og dersom du ikke kan sitte og tenke "jeg er verdens heldigste som har henne!" men heller blir litt bored.... så er det kanskje ikke for life?

[AnonymDiskusjon]

Jeg forstår ikke helt hvordan jeg selv håndterer dette. Det er ikke slik at jeg ikke er klar over at det er ufint å føre noen bak lyset. Jeg ønsker ikke å såre noen, og spesielt ikke det som var min beste venn.

 

Men jeg tenker på henne hele tiden. Absolutt hele tiden. Om det så er kosing, filmkveld, sex eller noe annet som er mer romantisk, så tenker jeg på henne så godt som hele tiden. Men det er nå som jeg ikke har henne. Og i går viste en annen kvinne interesse for meg, og det var egentlig bare et gram av anstendighet som gjorde at jeg ikke lot det gå videre.

 

Det jeg frykter er at tanken på et langvarig, seriøst forhold er noe jeg ikke er vant med ennå, og at jeg kommer til å angre som en hund på at jeg lot henne gå når jeg etter hvert er klar. Hun er virkelig flott, og jeg vet at det godt skal gjøres å finne noen bedre. Jeg vil ikke nødvendigvis ha henne som langvarig kjæreste nå, men jeg tror hun er den jeg vil ha i fremtiden.

 

Samtidig har hun sagt at jeg er flink til å "manipulere" (tidligere var ordvalget "sjarmere") henne til å bli sammen med meg igjen. Jeg ønsker jo ikke å manipulere noen som helst, men jeg får helt panikk når hun er borte. Samtidig synes jeg det er et styr å måtte vedlikeholde det når jeg faktisk har henne.

 

Jeg er ikke en iskald drittsekk heller, tror jeg. Jeg bare forstår ikke mitt eget tankemønster i dette. Siste poster har kanskje rett i at denne tvilen aldri hadde vært her om jeg virkelig ville ha henne, men man kan vel også ta feil på slikt? Eller vet man slikt instinktivt? Det er jo egentlig det som styrer meg her.

 

 

Før vi ble sammen igjen forrige gang ringte hun meg en gang på kvelden og sa, i halvgråt, "Kan du ikke bare gi opp? Du vil jo ikke ha meg, men så drar du meg inn igjen". Jeg gjorde det klart at det ikke var aktuelt å la henne gå.

To dager senere sendte hun meg en lang epost hvor hun sa hun ville gifte seg med meg og ha mine barn. Jeg tenkte "Flott! Hun er tilbake. Så trivelig" og ventet åtte timer før jeg i det hele tatt ringte henne. I mellomtiden hadde jeg tid til å spise middag med en venn og se på film med en annen.

 

Så slo hun opp igjen forrige gang. Da sa hun at hun hadde våknet opp på natten av drømmer om at jeg hadde strøket henne over hennes gravide mage. Da ble jeg lei meg og begynte å gråte. Jeg skrek til henne at det var ufint å fortelle meg sånt når hun slår opp med meg. Så la hun på telefonen. Fem minutter senere sang jeg i dusjen og var i kjempehumør.

 

Og i går flørtet jeg bevisst med en søt kvinne som viste interesse. Jeg la spesifikke planer i hodet for å ta henne med hjem, men så rant det ut i sanden. Nå sitter jeg og planlegger hva jeg skal si til eksen for å få henne tilbake når jeg skal ringe i morgen. Det kommer til å inkludere et frieri. I det minste sterk hinting om et.

 

Denne tråden handler jo også egentlig bare om meg og hvordan jeg kan få det bedre med meg selv. Bli kvitt den jævlige følelsen jeg har når jeg blir dumpet. Alt dette er ufint og fremstiller meg ikke akkurat som en ålreit fyr. Jeg ser det jo selv, men jeg skjønner det ikke.

 

 

Anonymous poster hash: d8fff...dd7

 

Edit: dobbelpost flettet

Endret 20. februar 2015 av Tvillingsjel

[Gjest Bruker-182691]

Dette hører ut som en jobb for psykologen.

[AnonymDiskusjon]

Såpass ille?

 

Jeg har ikke ringt henne. Jeg forsøker å holde meg på matta. Fullt klar over at jeg setter henne i en jævlig posisjon.

Anonymous poster hash: d8fff...dd7

[Flatlus]

Du bare tenker og analyserer altfor mye. Ikke diskuter så mye med eksterne parter, men ta det evt. opp med dama di i stedet. Ikke gå til psykolog.