Jeg forlanger å ikke.../jeg forlanger ikke å...

[ærligøs]

Sitat fra boka Norsk grammatikk av Askedal m.fl.:

 

Infinitivsmerket settes som regel etter nektelsen ikke og andre lignende
adverb som hører til infinitiven: Han mislikte ikke å kunne arbeide lenger;
Hun syntes det var leit plutselig å måtte forlate familie og venner. Undertiden
settes slike adverb, særlig ikke, også mellom å og infinitivformen: Han mislikte
å ikke kunne arbeide lenger; Hun syntes det var leit å plutselig måtte forlate
familie og venner. Denne muligheten er av nyere dato i norsk.

 

Jeg har derfor skjønt det slik at begge disse setningene er grammatisk i orden:

 

1. Jeg forlanger ikke å måtte betale for denne varen.

2. Jeg forlanger å ikke måtte betale for denne varen.

 

 

Det jeg lurer på, er om ikke den "nye" varianten (2) er bedre enn den tradisjonelle? For meg virker det som 1 kan være tvetydig. Enten forlanger en noe, eller så benekter en at en forlanger noe.

 

Jeg forlanger ikke å få svar på mitt spørsmål.

Endret 16. februar 2015 av ærligøs

[Imsvale]

Det er helt klart en viss tvetydighet i en del slike konstruksjoner, dermed er det på sin plass at begge aksepteres. Jeg tror det handler mest om hvilket verb adverbet knyttes til: Står det før infinitivsmerket, blir det sterkere knyttet til verbet som kommer foran; står det etter, så knyttes det sterkere til det påfølgende verbet. Slik kan setningen få ulike betydninger alt etter hvor adverbet står (ikke forlange vs. ikke betale).

 

For meg har den tradisjonelle varianten følelsen av å være mer korrekt, kanskje noe mer formell, men innimellom på bekostning av klarhet, som du selv illustrerer. Det er alltid viktig å fjerne tvetydighet, derfor ville jeg foretrukket den nye formen der slik tvetydighet oppstår. Iallfall når det skal gjøres litt mer ordentlig.

[ærligøs]

La oss si at vi har denne setningen: Jeg forlanger å betale.

 

Den virker da å være entydig nok Så skal vi benekte dette ved å bruke "ikke". Da skal vi vel få en betydning som tilsvarer at det ikke er slik at jeg forlanger å betale, for eksempel: Det er ikke slik at jeg forlanger å betale.

 

Men setningen "jeg forlanger å ikke betale" uttrykker at det forlanges noe, og var det ikke nettopp det som skulle benektes? Det er entydig, men synes liksom å være noe annet enn en benektelse av utgangssetningen. Handlingen "å forlange" er den samme i den negerte varianten, men hva som forlanges, er blitt negert. Jeg gjentar kanskje her bare det samme som du sa, når det gjelder hva "ikke" står til.

 

Det virker nå for meg som det bare er den tradisjonelle varianten med "ikke" før infinitivsmerket som gjør jobben med å benekte verbalet i setningen. Men den kan altså forstås på to måter.

 

På engelsk er vel dette greiere?: I demand to pay. I do not demand to pay. I demand not to pay. Jeg tror vi bør flytte "ikke" foran verbalet og skrive: Jeg ikke forlanger å betale. Dette er vel dette mange utlendinger gjør når de skal lære norsk? Kanskje de er inne på noe...

 

Dette minner meg om skilt med påskriften "Hunder må ikke medtas" hvor jeg har tenkt at dette var en lettelse, da jeg har glemt hunden hjemme.

 

 

[Imsvale]

Litt mer repetisjon da:

 

1) Jeg forlanger ikke å betale.

2) Jeg forlanger å ikke betale.

 

I setning 2 kan ikke adverbet knyttes til hovedverbet (forlange). I setning 1 er det helt åpent. Dermed blir det tvetydig. Kontekst hjelper selvsagt, men noen ganger kan det jo bli uklart.

 

Hva utledninger gjør har å gjøre med hva de er vant med fra eget språk. Jeg fikk et ganske greit svar på dette her.

 

Jeg syns ikke dette er noe stort problem, såfremt man er åpen for den moderne formen. Slik har vi jo i grunn løst det allerede, i den grad det var et reelt problem.