Får ikke til å gråte

[AnonymDiskusjon]

Jeg vet ikke helt hvorfor, men jeg sliter veldig med å vise følelser. Jeg klarer ikke å gi folk en trøstende klapp på skulderen, jeg får ikke til å gråte selv om det kjennes ut som jeg holder på å sprenge, og jeg syns det er vanskelig å vise at jeg er glad i noen.

Akkurat nå er jeg så frustrert og lei meg og jeg har så lyst å gråte, men kommer ingenting.... :/

 

Noen som er/har vært i samme tilfelle?

Anonymous poster hash: 18417...867

[Gjest Slettet+3124]

Moderatormelding

Ett par innlegg har blitt slettet. Hold dere til temaet heretter! Klager på moderatorhandlinger tas enten med undertegnede eller i vårt tilbakemeldingsforum, og ikke denne tråden.

[t_o_m_m_y]

syns du skulle legge vekk alle forventinger om hva som er "normalt forventende",
og la tiden spontant vise sine ekte følelser i ærlighet til deg selv.

det høres jo ut som det er en stor del fortrengning i deg,
men også at du forventer så mye av deg selv,-og dermed blir skuffet over å ikke innfri dine egne forventninger om hva som er "normalt",-ergo nå kommer i en ond sirkel.

for en 2 år siden da jeg plutselig ble veldig kynisk og mistet mye empati for mennesker,
men jeg oppdaget at jeg gikk gjennom en endring som gjorde meg mer kritisk til hva som er verdig å vise kjærlighet ovenfor(mange mennesker er såkalte "vampyrer" og "oppmerksomhets horer").

jeg kan i dag vise kjærlighet ved de småe gester og ord,-bare småe øye blikk sier mer enn ord,
men det er svært lite jeg faktisk gir en klappende skulder pga jeg anser menneskers problem for ikke å være noe problem!

syns du skulle revurdere om du egentlig har noe problem
for kanskje muligens lager du et problem av noe som ikke er et problem.

[TI-83]

Problemet kan jo være at du har det kjipt, ikke at du ikke klarer å vise følelser (som for alt du vet ikke trenger å være mer enn en følelse).

 

Det kan være depresjon. Er det noe mer på gang?

 

Når jeg har vært deprimert har jeg følt meg helt jævlig, samtidig som jeg har blitt apatisk utad. Jeg tror det er ganske typisk.

[eldavid]

syns du skulle legge vekk alle forventinger om hva som er "normalt forventende",

og la tiden spontant vise sine ekte følelser i ærlighet til deg selv.

 

det høres jo ut som det er en stor del fortrengning i deg,

men også at du forventer så mye av deg selv,-og dermed blir skuffet over å ikke innfri dine egne forventninger om hva som er "normalt",-ergo nå kommer i en ond sirkel.

 

for en 2 år siden da jeg plutselig ble veldig kynisk og mistet mye empati for mennesker,

men jeg oppdaget at jeg gikk gjennom en endring som gjorde meg mer kritisk til hva som er verdig å vise kjærlighet ovenfor(mange mennesker er såkalte "vampyrer" og "oppmerksomhets horer").

 

jeg kan i dag vise kjærlighet ved de småe gester og ord,-bare småe øye blikk sier mer enn ord,

men det er svært lite jeg faktisk gir en klappende skulder pga jeg anser menneskers problem for ikke å være noe problem!

 

syns du skulle revurdere om du egentlig har noe problem

for kanskje muligens lager du et problem av noe som ikke er et problem.

 

 

 

 

Godt svar!

[jodaneida]

syns du skulle legge vekk alle forventinger om hva som er "normalt forventende",

og la tiden spontant vise sine ekte følelser i ærlighet til deg selv.

 

det høres jo ut som det er en stor del fortrengning i deg,

men også at du forventer så mye av deg selv,-og dermed blir skuffet over å ikke innfri dine egne forventninger om hva som er "normalt",-ergo nå kommer i en ond sirkel.

 

for en 2 år siden da jeg plutselig ble veldig kynisk og mistet mye empati for mennesker,

men jeg oppdaget at jeg gikk gjennom en endring som gjorde meg mer kritisk til hva som er verdig å vise kjærlighet ovenfor(mange mennesker er såkalte "vampyrer" og "oppmerksomhets horer").

 

jeg kan i dag vise kjærlighet ved de småe gester og ord,-bare småe øye blikk sier mer enn ord,

men det er svært lite jeg faktisk gir en klappende skulder pga jeg anser menneskers problem for ikke å være noe problem!

 

syns du skulle revurdere om du egentlig har noe problem

for kanskje muligens lager du et problem av noe som ikke er et problem.

 

 

 

 

 

Altså før så gråt jeg alltid om en gutt plutselig ikke var interessert lenger, eller jeg så noe trist på tv-en. Men de siste årene så får jeg bare ikke til, tror den eneste personen som får meg til å gråte er moren min. Og det med å kunne vise følelser har bare forsvunnet mer og mer. Jeg føler meg rett og slett ukomfortabel med å ta borti noen, og det tar meg veeeldig lang tid jeg føler meg komfortabel med en person jeg liker, noe som kanskje er grunnen til at jeg aldri får meg kjæreste.. derfor jeg ser på det som et problem...

[Datasmurf]

Sjøgrens syndrom? Farmor har det, og har ikke klart å felle en tåre på gudene vet hvor mange år.

[t_o_m_m_y]

jeg kan kun prate fra egen erfaring nå,
og jeg anser meg som samme person som du.

jeg griner svært lite,-pga jeg har opplevd så mye sorg og døds angst osv at jeg innser sorg er noe overflatisk og ofte unødvendig irrasjonelt skapt.
jeg viser sjeldent følelser utad fordi jeg har ikke behov for å vise følelser,-dog jeg har fremdeles masse følelser innad som jeg ikke ser hensikt i å vise pga jeg vil beskytte meg selv.
jeg blir ikke glad i mange mennesker,-pga med erfaring har jeg blitt mer kresen på hvilke mennesker jeg vil slippe inn i mitt liv.
jeg føler meg i grunnen ikke komfortabel med mange personer fordi jeg er oversensetiv for mennesker utstråling ergo det er noe som gjør at jeg intuitivt trekker meg unna dem til det punkt at jeg ikke engang vil berøre dems kropp,-pga dem har en kvalmende og mørk utstråling fra seg.
jeg har aldri hatt noe langvarig kjæreste forhold samt har i grunnen ikke kjæreste(men kan få) fordi jeg føler at dem ikke forstår meg ergo hva skal jeg med en kjæreste da?

jeg mener fremdeles at psykisk sunnhet ikke baserer seg på om du kan grine eller ikke,
og det er ikke usunt om man ikke får seg kjæreste,
heller ikke er det å dele sine følelser åpenlyst et sunnhets tegn alltid.

spm er mer om du trives med deg selv og kan akseptere deg selv?
og jeg mener fremdeles du må ta vekk alle forventninger om hva som er "normalt" og istedenfor være ærlig med deg selv inntil dine følelser kommer ut spontant naturlig.

vis du skulle ha noe psykisk diagnose som for eksempel manisk depressiv og lignende så er det en helt annen sak,
men ut i fra hva du forteller meg nå så anser jeg ikke det du opplever som noe problem,
men kanskje mer problemer ligger i at du ikke klarer å akseptere deg slik du ærlig ER nå samtidig som du forventer noe av deg selv som du ikke kan innfri akkurat nå?

[Bruker-369852]

Kanskje du er en ganske sensitiv person, og har opplevd å få veldig sterke følelser etter ting som har hendt. Kroppen kan kanskje gå i en slags modus da der den beskytter seg selv.. Vet ikke, har opplevd noe det samme tror jeg. Foretrekker selv å kjenne etter hva kroppen min sier, og ikke skyve det vekk, da kan det samle seg opp for mye.

[jodaneida]

jeg kan kun prate fra egen erfaring nå,

og jeg anser meg som samme person som du.

 

jeg griner svært lite,-pga jeg har opplevd så mye sorg og døds angst osv at jeg innser sorg er noe overflatisk og ofte unødvendig irrasjonelt skapt.

jeg viser sjeldent følelser utad fordi jeg har ikke behov for å vise følelser,-dog jeg har fremdeles masse følelser innad som jeg ikke ser hensikt i å vise pga jeg vil beskytte meg selv.

jeg blir ikke glad i mange mennesker,-pga med erfaring har jeg blitt mer kresen på hvilke mennesker jeg vil slippe inn i mitt liv.

jeg føler meg i grunnen ikke komfortabel med mange personer fordi jeg er oversensetiv for mennesker utstråling ergo det er noe som gjør at jeg intuitivt trekker meg unna dem til det punkt at jeg ikke engang vil berøre dems kropp,-pga dem har en kvalmende og mørk utstråling fra seg.

jeg har aldri hatt noe langvarig kjæreste forhold samt har i grunnen ikke kjæreste(men kan få) fordi jeg føler at dem ikke forstår meg ergo hva skal jeg med en kjæreste da?

 

jeg mener fremdeles at psykisk sunnhet ikke baserer seg på om du kan grine eller ikke,

og det er ikke usunt om man ikke får seg kjæreste,

heller ikke er det å dele sine følelser åpenlyst et sunnhets tegn alltid.

 

spm er mer om du trives med deg selv og kan akseptere deg selv?

og jeg mener fremdeles du må ta vekk alle forventninger om hva som er "normalt" og istedenfor være ærlig med deg selv inntil dine følelser kommer ut spontant naturlig.

 

vis du skulle ha noe psykisk diagnose som for eksempel manisk depressiv og lignende så er det en helt annen sak,

men ut i fra hva du forteller meg nå så anser jeg ikke det du opplever som noe problem,

men kanskje mer problemer ligger i at du ikke klarer å akseptere deg slik du ærlig ER nå samtidig som du forventer noe av deg selv som du ikke kan innfri akkurat nå?

 

Jeg tror jeg kjente meg igjen i nesten alt du skrev der... Det kan vel hende at jeg sliter med å godta at jeg er slik, men kan vel være som du sier at jeg forventer noe av meg som ikke kan innfris.. jeg har vært deprimert i et års tid tidligere, og er vel bare redd for at dette skal komme tilbake.. ikke alle har behov for kjæreste, men jeg kunne tenke meg å ha en som er glad i meg og vil tilbringe livet med meg, selv om det høres veldig klisjete ut:)

[jodaneida]

Kanskje du er en ganske sensitiv person, og har opplevd å få veldig sterke følelser etter ting som har hendt. Kroppen kan kanskje gå i en slags modus da der den beskytter seg selv.. Vet ikke, har opplevd noe det samme tror jeg. Foretrekker selv å kjenne etter hva kroppen min sier, og ikke skyve det vekk, da kan det samle seg opp for mye.

 

Det kan vel stemme.. Jeg har opplevd å bli avvist altfor mye, og har selv begynt å bli den som avviser uten at jeg bevisst mener det. Problemet er bare at jeg vet ikke hvordan jeg skal snu denne negative endringen

[Bruker-369852]

Det kan vel stemme.. Jeg har opplevd å bli avvist altfor mye, og har selv begynt å bli den som avviser uten at jeg bevisst mener det. Problemet er bare at jeg vet ikke hvordan jeg skal snu denne negative endringen

Kan også snakke mest ut ifra egen erfaring.

 

Forsøker å sette meg ned og virkelig kjenne på hvordan jeg har det og hvilke signaler kroppen gir, og tillate meg selv å gråte. Det kan være ubehagelig, men det hjelper.

 

Det tar litt tid å få bedre selvfølelse og bli sikker på seg selv igjen, det blir mye bedre igjen når en greier å bli kjent med noen å slippe dem inntil seg igjen, så det er viktig å ikke rømme fra problemene.. Da blir det en ond sirkel, men jeg tar litt om gangen slik at det ikke blir tilbakefall.