Livet har ingen mening! Det er alt for mange naive mennesker.

[Gjest Bruker-95147]

 

 

 

 

Det finnes en løsning på dødsangst og eksistensielle kriser; religion. De aller fleste i verden foretrekker denne behagelige løgnen fremfor den harde sannheten.

 

Og hva er så den harde sannheten?

 

 

Antagelig at til syvende og sist så vil man da komme til et sluttpunkt i sin eksistens hva enn som skjer etterpå er opp til hver enkelt.

 

Livet har en slutt og det ser ut til å være den harde sannheten.

 

 

Hvis det virkelig er en "hard" sannhet, betyr det vel at det harde må ha sin motpart, som da kan kalles "mykt", som igjen står ii konflikt opp mot hverandre, og da for min del blir ikke det annet enn de vanlige menneskelige sannhetene, og de er alle som en bare løgner og fantasier.

 

 

Eller så kan det også tenkes om det "harde" er mer relatert til utfallet: En slutt er en slutt, og det er "død" vi tenker på i en slutt og vi ser jo hva som ligger igjen for oss andre når noen siger henn. Det er et utfall som en del ikke tar for lett og et utfall en ikke kan så lett forandre og da kan en egentlig kalle det for en "hard sannhet" at en innser at det er slutt, mens en "Myk løgn" som er det motsatte er at en tviholder på at det er et konsept som vil forandre dette utfallet.

 

Og vi mennesker er svært dårlige til å takle situasjoner som ikke har et svar og ofte så legger vi oss til et svar som passer oss best til tross for at det er ingen som faktisk vet. Så kanskje man kan si at den harde sannheten er: "vi VET ikke" ?

 

 

Jeg synes at tilstanden av vi vet ikke, er en bedre tilstand enn å mene hverken det ene eller andre

 

Og personlig så ser jeg for min del at jeg fødes og dør i ett sett (psykologisk), og hver bidige gang "det dør" så føles det helt suverent - så hvorfor skal den siste døden, altså den fysiske bli noe verre enn det, hvis det ikke er fordi jeg selv klynger meg til min egen historie og fysiske kropp, og sutrer meg over i det hinsidige, og dermed gjør prosessen hardere for meg selv

 

Jeg er mer "engstelig" for at man skal enda en gang velge å måtte bli født inn i disse veike kroppene våre, og dermed måtte sitte å snakke med deg enda en gang, uten at vi skjønner særlig mer av spillet vi erfarer og kaller for realiteter og fakta ..

 

 

[Dracoknight]

Jeg synes at tilstanden av vi vet ikke, er en bedre tilstand enn å mene hverken det ene eller andre

 

Og personlig så ser jeg for min del at jeg fødes og dør i ett sett (psykologisk), og hver bidige gang "det dør" så føles det helt suverent - så hvorfor skal den siste døden, altså den fysiske bli noe verre enn det, hvis det ikke er fordi jeg selv klynger meg til min egen historie og fysiske kropp, og sutrer meg over i det hinsidige, og dermed gjør prosessen hardere for meg selv

 

Jeg er mer "engstelig" for at man skal enda en gang velge å måtte bli født inn i disse veike kroppene våre, og dermed måtte sitte å snakke med deg enda en gang, uten at vi skjønner særlig mer av spillet vi erfarer og kaller for realiteter og fakta ..

 

Det er det som er moroa med det snodige fenomenet vi kaller "livet" er det ikke?

Ingen vet spille reglene, men alle prøver så godt de kan å finne det ut.

 

Vi er alle forskjellige, vi har de som liker friheten av det livet har å by på som deg, og så har vi den typen jeg er som elsker å spørre og grave meg ned i vitenskaplige greier til langt på natt. Eller sitte her og diskutere filosofiske spørsmål med folk av ulike oppfatninger.

 

Men til slutt så er vi begge enige at det mest ærlige svaret på mange av disse spørsmålene er: "vi VET ikke" og jeg vil anta at dette er det vi kommer til å svare til all evighet.

[Gjest Bruker-95147]

 

Jeg synes at tilstanden av vi vet ikke, er en bedre tilstand enn å mene hverken det ene eller andre

 

Og personlig så ser jeg for min del at jeg fødes og dør i ett sett (psykologisk), og hver bidige gang "det dør" så føles det helt suverent - så hvorfor skal den siste døden, altså den fysiske bli noe verre enn det, hvis det ikke er fordi jeg selv klynger meg til min egen historie og fysiske kropp, og sutrer meg over i det hinsidige, og dermed gjør prosessen hardere for meg selv

 

Jeg er mer "engstelig" for at man skal enda en gang velge å måtte bli født inn i disse veike kroppene våre, og dermed måtte sitte å snakke med deg enda en gang, uten at vi skjønner særlig mer av spillet vi erfarer og kaller for realiteter og fakta ..

 

Det er det som er moroa med det snodige fenomenet vi kaller "livet" er det ikke?

Ingen vet spille reglene, men alle prøver så godt de kan å finne det ut.

 

Vi er alle forskjellige, vi har de som liker friheten av det livet har å by på som deg, og så har vi den typen jeg er som elsker å spørre og grave meg ned i vitenskaplige greier til langt på natt. Eller sitte her og diskutere filosofiske spørsmål med folk av ulike oppfatninger.

 

Men til slutt så er vi begge enige at det mest ærlige svaret på mange av disse spørsmålene er: "vi VET ikke" og jeg vil anta at dette er det vi kommer til å svare til all evighet.

 

 

Jeg lurer på om du kanskje tar litt feil angående mine interesser og iver hva angår søking etter svar - denne har jeg nettopp fordypet meg i btw:

 

https://www.youtube.com/watch?v=n984nd55BqQ

 

Men det som er tricky ved å lytte og lese (for meget), er å plukke opp det som er relevant, og slippe alt som er vanlig menneskelig surr, fordi at skal man gå rundt å lagre all denne informasjonen, som man har blitt fortalt av andre å være både fakta og realitet, så ender man opp med å bli en "troende", og jeg ser ingen prinsipiell forskjell mellom å tro på "Einstein" eller "Buddha" - og ikke minst; hva da med den kostelige friheten min og din og de andres, alle har vi fått plantet inn "korrekt info", og gjennom kulturell kondisjonering blir disse sannhetene ens karakter og verdisyn, som man nedkjemper alle de andre "vantroende" med

 

det bli feil åkke som ..

 

Har du forøvrig noe forhold til filosofiene til Jiddhu Krisnamurthi, og ellers noen meninger om hans opplysthet?

[Dracoknight]

Har du forøvrig noe forhold til filosofiene til Jiddhu Krisnamurthi, og ellers noen meninger om hans opplysthet?

 

Nei det har jeg ikke, men jeg skal gi deg svar når jeg har gått igjennom det du har satt ut her og lest litt opp på Jiddhu og hans nye lyspære.

 

Så vi får holde denne samtalen på vent inntil da.

[Gjest Bruker-95147]

 

Har du forøvrig noe forhold til filosofiene til Jiddhu Krisnamurthi, og ellers noen meninger om hans opplysthet?

 

Nei det har jeg ikke, men jeg skal gi deg svar når jeg har gått igjennom det du har satt ut her og lest litt opp på Jiddhu og hans nye lyspære.

 

Så vi får holde denne samtalen på vent inntil da.

 

 

Jeg minnes som barn at Jiddhu ble vist på sort-hvitt nrk format, og de som var publikum hjemme hos oss, viste med all tydelighet at de ikke skjønt ett eneste ord av hva den gamle vismannen forsøkte å få dem til å fatte, men nå må jeg si at han gjør ett meget sterkt inntrykk, og jeg koser meg med disse videoene som heldigvis har blitt tatt vare på for ettertid og etterslekten - så får vi håpe at vi kollektivt sett, har økt vår metal kapasitet slik at det kanskje treffer flere av oss, det han gang på gang på gang, forsøkte å vise oss

 

Herlig type

[Dracoknight]

Mine uenigheter ligger i det man kaller "spirituelt" eller "overnaturlig", men jeg er enig i de filosofiske konseptene jeg har sett så langt.

Men til slutt må jeg nok bare gi meg her til jeg har fått med meg mer informasjon om hva de står for i detalj før jeg kan diskutere det ytterligere.

 

Et interessant synspunkt jeg ikke har sett på enda, så jeg trur jeg følger litt med om ikke bare for nysgjerrighetens skyld, vi får se om vi ikke plukker dette opp ved en senere anledning.

[Gjest Bruker-95147]

Jeg finner mine egne uenigheter som hindringer for å se det jeg ser etter - jeg plasserer biter av "eget vett" mellom meg og det jeg vil observere, og hva blir jeg så sittende å se på, annet enn min egen hale?

 

livet er jaggu en stor spøk, men en meget realistisk sådan ..

[rosetta stoned]

Jeg er 18år gammel.

 

Dette emne er noe jeg jevnlig reflekterer over. En vakker natt når stjernene lyser opp på stranden, En klar natt når himmelen kun er blå, eller når jeg ser ufattelig vakre, mørke bilder av naturen på nett.

 

Denne gangen var det noe helt spessielt som fikk meg til å tenke. Jeg så dette ene bilde av mor og sønn på tidslinjen min. Bak dem, var det en forholdsvis skyet nattehimmel over et mørkt vann.

 

Bilde vekket 5-6år gamle minner. Det spenningsfulle livet som barn, der vi løpte ute i skogen og latet som om vi var soldater, jegere, midt på natten. Hvordan vi hele barndommen hadde tilbringt tid sammen, og det ga mening. Det ga mening å løpe rundt fordi vi ikke forstod livet fullstendig, vi visste bare at vi måtte følge livets gang.

 

Det jeg spessielt la merke til var moren. Hvordan hun virker mer gammel, men absolutt gjenkjennelig. Samtidig et litt dystert ansiktsuttrykk, ingen smil, men ser veldig syk ut. Personen er ikke den samme som for flere år tilbake. Bilde uttrykker en dyster stemning i kombinasjon med bakgrunnen(natten) og moren. Hun uttrykker en stemning som viser til at livsgleden er forsvunnet. Hun bare er der. En ekstra person på bilde. En ekstra person som bare skal forsvinne en dag.

 

Jeg er nå 18år. Jeg får meg utdanning, blir sivilingeniør eller lege, også skal jeg og havne i den samme posisjonen en dag. Tenke tilbake til barndommen, hvor deilig den kan ha vært, friheten som var. Samtidig se friheten bli knust bit for bit helt til jeg blir sengeliggende, og starter å få helseproblemer. Det er utrolig hvordan tid ikke lar seg bøye. Hvordan man kan lengte etter det gamle i all evig tid.

 

Er det alt? Skal jeg bare død en dag? Det må være noe mer. Hva er ellers meningen med livet? Jeg lurer stadig vekk på om folk i 30-års alderen ikke vil tilbake, tilbake til det gamle. Vi lever bare dagene på repeat, og venter på døden hele tiden.

 

Livet på jorden vil gå videre, mens jeg vil kun være et lite sandkorn, som tilsynelatende aldri tok et eneste steg på denne planeten.

Hei

 

For en vidunderlig og samtidig skremmende problemstilling.

Denne har vel de fleste av oss gått gjennom på et eller annet tidspunkt. Jeg er selv i tredveårene, og fra tid til annen så ønsker man jo seg tilbake til en enklere hverdag som mange hadde når de var barn.

Om du søker etter mening, så har jeg et (godt?) råd til deg:

Fortsett med det. Det er mange, inkludert meg selv som ser på det som en drift i seg selv.

Du skriver du vil bli lege eller sivilingeniør, sannsynligvis har du interesser da som inkluderer å hjelpe andre, eller bruke din intellektuelle kapasitet til å skape noe. Dette bør du ta med deg videre, det vil muligens senere i livet bli noe du kommer til å identifisere som "din" mening med livet.

 

Når jeg var på din alder var jeg stadig søkende etter det samme som deg, men i ettertid så ser jeg at jeg lette på feil steder i forhold til den personen jeg faktisk er. Det fins ingen fasitsvar på slike spørsmål, men du skylder deg selv, og dine venner og familie, å fortsette denne letingen du er i starten på akkurat nå.

 

Håper du finner noe som tilfredsstiller dine ønsker og behov. Og om det ser mørkt ut av og til, så fins det alltid lys i tunnelen (klisje-alarm!!!!).

 

Vel, du vet kanskje hva jeg mener.

 

Forøvrig syns jeg at løkringer bør bli servert ved siden av hamburgeren.

[t_o_m_m_y]

faktum er at liv slik vi mennesker kjenner til er kun en repeterende dans med illusjoner.
tid er noe mennesker må forholde seg til, og tiden er stadig repetisjon av materie vaner.

har studert eksistensielle spm helt siden jeg var 18,-nå er jeg 29,

og jeg måtte forkaste kristendom og muslimsk og jødisk tro,-pga dem var altfor tradisjons bundet.

videre måtte jeg forkaste filosofi og metafysikk fordi her var det kun spekulasjoner som ikke gjorde noe fra eller til.

hva jeg endte opp med var zen buddhisme,-der dem tro'r på at livet ikke har noe mening annet enn å leve i nåtiden.

du må nesten selv studere zen buddhisme og erfare zen buddhisme for å forstå hvorfor en slik tomhet i meninger er frelsende.

til en viss grad så blir man trett av å gruble over filosofiske spm,
og man innser at universet har allerede fastsatt hvordan livet skal være,
så hvorfor ikke gå med på leken og bare dø når man skal dø.

kan høres noe fatalistisk ut,
men det er mer tragisk at mennesker finner opp meninger som ikke samstemmer med det univers vi lever i.
bedre om mennesker kunne forholde seg til virkeligheten som den ærlig til seg selv ER,
og så får alt annet gå sin gang.
lidelsen ligger ofte i at mennesker prøver å se rosa elefanter der det egentlig kun er grå stein.