Hvordan håndtere en histrionisk/borderline kjæreste?

[AnonymDiskusjon]

Min plan var å lage et sett regler. Jeg vet ikke helt. Hun er blant annet nervøs for å ringe og sende meg meldinger, for hun er sikker på at hun bare plager meg. Jeg tenkte å foreslå at hun måtte ringe én gang før og én gang etter lunsj, uavhengig av hvordan hun følte seg. At hun skulle sende meg melding og fortelle meg en dum vits hver gang hun så en sort katt. At hun skulle sende meg et bilde fra google hver gang sjefen hennes brukte et engelsk ord. Noe som skulle tvinge henne til å bryte den tåpelige frykten for å ta kontakt. Det er mulig det ikke hadde funket. Jeg har gått i gruppebehandling for tvangslidelse tre ganger, og jeg lurte på om noe av det jeg lærte der kunne overføres til dette.

 

Men det er mulig det er smått narsissistisk av meg å tro at jeg skal håndtere dette. Jeg er i ramme alvor helt sikker på at dette skal løse seg om jeg får tid på meg, men jeg ser jeg møter motbør, og det virker som om dere har erfaring og kompetanse.

 

Den krangelen vi har nå om de ubesvarte anropene er så tåpelig at jeg ikke har ord engang. Jeg har bevisst holdt dette unna mine venners rekkevidde, for jeg vil ikke at de skal gå rundt og kalle kjæresten min gal, men nå måtte jeg. Jeg ble møtt med latter i to sammenhengende minutter. Jeg begynte å le selv. Det er galskap.

 

Jeg klarer ikke forholde meg til dette lenger. Det verste er de gangene hun trøkker meg ned ved å late som om hun er rasjonell, fornuftig og rolig.

Er dette en så godt som tapt sak? Uansett om vi deler alt av interesser? At kjemien er ekstremt god? At vi kan snakke sammen i 30 timer i strekk uten pause? At vi aldri har hatt et kjedelig øyeblikk? Selv om to personer i utgangspunktet matcher perfekt, så er dette nesten umulig å få til? Er det slik å forstå?

Anonymous poster hash: 54155...dbc

[vidor]

Vi har gjort det vi kan for å hjelpe deg på vei til å forstå situasjonen basert på din egen kritiske tolkning av den, og nå har du vikelighetstestet det på vennene dine som også konkluderer med hvor ille og absurd den egentlig er.

Beslutningen her er uansett helt opp til deg. Det er du som realistisk må veie for og imot, og også det jeg tenkte du kunne få hjelp til av psykiateren, selv om du er godt på vei allerede til å se dette mer objektivt og i et mer langsiktig perspektiv. Et forhold har alltid sine opp og nedturer. Det du beskriver synes jeg er en dynamikk som er veldig dysfunksjonell og ekstrem når den ikke fungerer, og det virker som du har nådd smertegrensen men fremdeles ser et falskt og farlig håp til at dette lar seg løse. Det hele blir veldig ambivalent men det virker som du har blitt mer objektiv ved å virkelighetsteste dette og få bekreftet galskapen i situasjonen av folk du mest sannsynlig står mye nærmere enn oss på forumet.

Endret 6. februar 2015 av vidor

[Budeia]

 

Den krangelen vi har nå om de ubesvarte anropene er så tåpelig at jeg ikke har ord engang.

 

Jeg føler at hun er kjempesur for at du har flyttet vekk for å jobbe (dersom du har det).

Og hun velger å reagere som en ettåring på det, uten at hun sier direkte hva som er galt.

Dersom det er riktig, mente hun egentlig i diskusjonen om de ubesvarte anropene:

"Du burde ha reist hit for å treffe meg og trøste meg."

 

Men hvis dette er riktig, spørs det hvor mye "bedre" personligheten hennes blir av det...Hun ønsker å straffe deg, og gjør det også. Hvor mye diskuterte dere den "midlertidige jobbsituasjonen" på forhånd?

[AnonymDiskusjon]

Jobbsituasjonen var avklart og planlagt allerede før vi ble sammen, så det har aldri vært noe noen kan lastes for. Det ble nevnt før vi offisielt ble sammen, slik at alle kort lå på bordet.

 

Det er uansett over nå. Hun elsket meg mer enn jeg elsket henne. Jeg falt for humor, utseende, følelsen av å føle meg elsket og tatt vare på, men for henne var det kjærlighet til et ekstremt, omtrent sykelig nivå. Jeg var ikke klar over det inntil nylig, men ting som har kommet frem i det siste gjør at jeg ikke føler meg komfortabel med tanken på å innlede noe med henne. Hvor sterke følelsene mine enn var for henne, følte jeg aldri på samme måte som hun åpenbart gjorde for meg. Jeg tenkte "Satan, hva gjorde du nå?" og "Helvete. Jeg håper hun slår opp" i løpet av det første døgnet av forholdet, mens hun sa rett ut at hun følte jeg var den hun ville tilbringe resten av livet med. Hun verken legger merke til eller tenker på andre menn, mens jeg i et lite, svakt øyeblikk, tenkte "Pen. Har jeg en sjanse?" da jeg så søsteren hennes. Det er bare ikke fair. Jeg savner henne allerede, og kommer til å ha en jævlig tid fremover, men det kunne gått så vanvittig stygt. Hun får orgasme av at jeg kysser henne på nakken, liksom. Jeg fantaserer om andre kvinner. Jeg har følelser for henne, men ingen emosjonell, instinktiv lojalitet.

Jeg kommer sikkert til å kaste meg på sjøen om tre måneder når jeg innser hvilken enorm tabbe det var å la henne gå, men det får være.

Anonymous poster hash: 54155...dbc

[AnonymDiskusjon]

Det virker kanskje som om forrige innlegg ikke har noe som helst med resten av tråden og den generelle problematikken å gjøre, men poenget hennes var at hun aldri hadde oppført seg slik med noen andre. Hun har vært i lange forhold med flere før, så det kan sikkert stemme.

 

Om hun har så sterke følelser for meg at det får henne til å oppføre seg slik er det best for begge parter å la henne gå. Om hun er slik med alle er det best for meg å la henne gå.

 

Det får være det jeg støtter meg på når jeg begynner å angre.

Anonymous poster hash: 54155...dbc

[vidor]

Det er det som er baksiden av medaljen når det bli så ekstremt intenst.

Selv om du tok opp dette på forhånd så klarer ikke rasjonaliteten å overstyre det emosjonelle i henne, og dermed kommer all den giftige gørra ut. Det er det som er problemet. Man gjør seg så avhengig av de høye toppene at man prøver å godta de lave dalene og håper det går over.

Jeg har selv stått i den beslutningen du gjorde og valgte da å dra, til tross for at jeg omentrent fløy fra bakken i en uke etterpå. Jeg mistenker også en ekstremt sterk idealisering. Det var en følelse av kjærlighet og seksualitet som var så ekstrem at alt annet tidligere var for lommerusk å regne. Det sitter i kroppen selv 3 år etterpå, og jeg gjør akkurat som deg. Veksler mellom fantasi og realitet. I likhet med deg visste jeg at jeg umulig kunne leve opp til dette intuitivt og valgte derfor å gå med en gang, selv om følelsene gjorde det de kunne for å holde meg som gissel. Du får gjøre det du kan for å ta vare på deg selv i dette og bearbeide følelsene dine.

 

Nå er jo ikke dette programmet beregnet på kjærlighetssorg, men metodene og følelsene er likevel noe å relatere til, og kan kanskje være hjelpsomt for deg. Jeg synes i alle fall dette var et godt program med mye autentisitet som viser at ting går videre selv om det kan bli veldig mørkt.

 

http://tv.nrk.no/serie/puls/MDHP12000115/02-02-2015

[AnonymDiskusjon]

Jeg setter umåtelig stor pris på råd og innsikt fra deg og de andre som har så mye å bidra med. Hjertelig takk. Jeg vil også si at hvis hun mot all formodning skulle lese dette, så beklager jeg det. Unnskyld! Det er en prosess for meg også.

 

Hun idealiserte meg, i alle fall. Jeg idealiserte henne også, gjennom flere års vennskap før det ble et forhold, men det begynte å slå sprekker nå, for å si det mildt. Hennes bilde av meg forble det samme. Hun sa under samtalen hvor vi slo opp i går at hun hadde hatt fantasier om meg allerede fra første møte, som varte i toppen 20 sekunder.

 

Jeg har aldri vært borti lignende komplimenter. Det var smigrende da hun i starten sa jeg ga henne en "trygghetsfølelse", men i det siste har det eskalert til ros som går så langt at det knapt føles virkelig. Jeg kunne våkne opp til gigantiske eposter om hva hun planla å gjøre med meg på soverommet. Såpass detaljert at det var åpenbart at det lå flere timers planlegging bak. Gjerne sendt klokken halv fem på natten. Hva angår min personlighet og karakter finnes det ingen grense for hvor langt det kunne gå. Jeg var visstnok verdens snilleste menneske (bokstavelig verdens snilleste), verdens mest ærlige menneske (igjen bokstavelig talt), verdens mest oppriktige og genuine menneske (bokstavelig talt), det mest intelligente mennesket hun noensinne hadde møtt og et unikum som hadde forandret livet hennes fra "svart/hvitt til et maleri med alle verdens farger". Hun hadde på instinkt signert kvitteringer med mitt etternavn, sovet i mine gensere helt til parfymen gikk bort, umiddelbart blitt rolig av å tenke på meg hver gang hun ble stresset, hatt fiktive samtaler med meg i hodet etter vi hadde vært sammen, foraktet vennene sine for at de ikke var meg. Det finnes ingen grenser.

 

Så skriver jeg det over her, og kjenner en blanding av panikk over og anger for å ha gitt opp noen som elsket meg så høyt. Men så innser jeg at det er det jeg blir lurt inn igjen av hele tiden. Jeg har dårlig selvtillit, og det er den stemmen i bakhodet som sier "Du kommer aldri til å finne noen som elsker deg så høyt igjen. Ikke la henne gå!", men samtidig er det for min del ytterst sjelden noe som kan minne om sommerfugler eller savn. Jeg kunne gått disse tre månedene uten kontakt en eneste gang - jeg gir vel faen -, mens hun selv på sitt rasjonelle og normale begynte å bli urolig etter et halvt døgn. Hennes grenseløse ros og mitt dårlige selvbilde ble en eksplosiv kombinasjon.

 

Det ble en stadig eskalerende trykkoker, det her. Hun forteller meg at jeg er et kunstverk på alle tenkelige måter, og plutselig sitter jeg der og svarer med tøys som "Sjelen min skrur seg ikke på før jeg har hørt den morgengretne stemmen din". Det er bare tull. Jeg ler av det fem minutter etterpå. Enhver telefonsamtale føltes som et pliktløp - hvor jeg ikke egentlig trengte å snakke med henne -, og mer enn noe annet et termometer som viste hvor varmt eller kaldt forholdet var. Kunne jeg koblet ut hjernen og latt hele samtalen gå på autopilot hadde jeg mer enn gjerne gjort det, men jeg fikk likevel panikk de gangene samtalene ble korte. Ikke fordi jeg ville snakke, men fordi jeg instinktivt fryktet at jeg hadde gjort noe galt igjen. Gikk samtalen bra ga jeg meg selv et mentalt klapp på skuldra i etterkant, men jeg var samtidig glad for at jeg kunne begynne å gjøre noe annet.

Jeg har fra dag én av hatt en sterk mistanke om at dette var et selvbedrag. Jeg har vært obs på flere tanker og mekanismer underveis som underbygger dette, men så husker jeg at hun er jævlig pen, at hun er jævlig morsom, at hun masserer meg i to timer etter hver treningsøkt, at hun har avlyst planer med venner for å dedikere timer til å tilfredsstille meg, at min familie var lamslåtte av beundring, at hun er vanvittig intelligent eller at hun kan gi meg støtte når jeg trenger det, så skyver jeg bort tvilen med "Nei, skjerp deg. Hun er drømmedama di på alle tenkelige måter. Du vil aldri finne noen som dette igjen". Hun har i bunn og grunn vært et trofé, hvor hun har dekket behov jeg kunne fått tilfredsstilt av en prostituert, massør, livscoach, psykolog og kokk, samtidig som jeg desperat har forsøkt å minne meg på at jeg tross alt elsker henne. Slike ting skal man vel vite instinktivt.

 

Hun har elsket en hun innerst inne visste ikke elsket henne tilbake, samtidig som jeg har jaget en person jeg innerst inne visste jeg ikke hadde følelser for. Det er ikke rart det ble et kaos.

Anonymous poster hash: 54155...dbc

[AnonymDiskusjon]

En ting som slår meg, som kanskje ikke er åpenlyst for deg, er at om hun får fikset disse "problemene" sine er det mulig at noe av det positive du beskriver også vil forsvinne. At hun støtter deg i alt du gjør, er en klippe når du trenger support, og flytter fjell for at jeg skal ha det bra kan drives av at man er en personlighet som "caterer" (tjener) til andre mennesker pga dårlig selvfølelse. Det betyr ikke at hun ikke mener det hun gjør, men at hun akkurat nå er drevet til å gjøre slike ting på maks intensitet.

Jeg har gjentatte ganger kommet tilbake til denne delen de siste dagene. Jeg er nok ikke helt ubrukelig heller, men tankene hennes om meg var fullstendig uten rot i virkeligheten.

 

Hun mente altså i ramme alvor at jeg var det godeste og sterkeste mennesket på hele planeten. Et forbilde for alle menn der ute. At jeg måtte få meg barn, for det ville være et tap for den neste generasjonen om den gikk glipp av avkom formet av meg og mine verdier. Jeg har bare møtt familien hennes veldig, veldig kort, men de praktisk talt dånet i mitt nærvær, så jeg vet da faen hva hun har sagt om meg der. Utseendet mitt har hun beskrevet som "Mildt sagt latterlig bra", og kommentarene sagt i kampens hete om resten av kroppen min tror jeg det er best for alle parter at jeg sensurerer her.

 

Alle - absolutt alle - seksuelle preferanser og fetisjer hadde meg i fokus som den tilfredsstilte part. Alle mine seksuelle fantasier og preferanser ble møtt med entusiasme og opphisselse.

 

Har du eller andre linker til lesestoff om dette? Har det noe til felles med mekanismene som får folk til å stalke kjendiser? Er det noe som hadde gått over med tiden? Er det genuine følelser i bunnen, eller er det bare et slags selvbedrag?

 

Anonymous poster hash: 54155...dbc

[AnonymDiskusjon]

Det ble aldri like ekstremt som det du beskriver, men var sammen med en dame i tre år og har hatt noen lignende opplevelser. Hun ble utredet for borderline på et tidspunkt, men det ble aldri fastslått om hun hadde det eller ikke selv om indikasjonene var sterke. Hun hadde dog ADHD og var nok etter all sansynlighet også bipolar selv om det aldri ble utredet.

 

Husker godt hvordan det var i starten etter vi ble sammen. Det var helt ekstremt intenst, spesielt på den seksuelle biten som du beskriver. Det tok vel et års tid før fasaden begynte å sprekke, og personlighetsforstyrrelsene begynte å komme inn i bildet. Litt sånn Dr. Jekyll & Mr. Hyde der hun i det ene øyeblikket var verdens flotteste dame for så å snu til et regelrett monster som fikk meg til å føle meg som verdens verste menneske og en verdiløs dritt.

 

Jeg hadde dog god dialog med en felles venninne (det var hun som introduserte oss i utgangspunktet) som jobber i psykiatrien som hjalp meg med å forstå mer om hvordan hun fungerte og hva som kunne "trigge" de negative episodene/periodene og hvordan jeg kunne forholde meg til det. Problemet med dette var at dette kun påvirket meg selv og hadde liten eller ingen innvirkning på henne. Selv om jeg ble flinkere til å takle episodene hennes, ble det ikke nevneverdig lettere å leve med henne på lang sikt. På et tidspunkt innså hun selv at hun kom til å miste meg hvis hun ikke tok grep om egen situasjon, og i motsetning til ditt tilfelle så hadde hun virkelig ikke lyst til å gi slipp på meg og det var aldri trusler om å gjøre det slutt fra hverken hennes eller min side.

 

Det er nettop det at de må selv innse og ønske at ting blir bedre før det skjer noe. All den tid hun var hellig overbevist om at det var meg det var noe feil med skjedde det ingenting. I perioder gikk det bedre etter hun startet behandling hos klinisk sosionom. Det var ikke før etter en lengre samtale med mine foreldre at jeg begynte å se henne i et litt annet lys og klarte å få noen rasjonelle tanker rundt forholdet. Det startet en prosess der jeg begynte å innse hvor feil det egentlig var, og at måten hun behandlet meg på ikke var meg verdig. Så omsider både følelsene og tålmodigheten slutt og samlivsbruddet var et faktum.

 

Det er nå snart 5 år siden det var slutt, men vi har vært gode venner i ettertid og er fortsatt i hverandres liv på en eller annen måte selv om vi begge har gått videre. Hun fikk seg kjæreste for et drøyt år siden og det har på en måte vært litt interessant å se hvordan hun har utviklet seg, for forholdet deres har vært et helt annet enn hva vi hadde. Jeg vil vel nødig si hun er frisk, men hun har kommet en lang vei og opp på et fungerende nivå så det finnes håp for mennesker som har alvorlige mentale problemer, men det tar altså svært lang tid og krever mye av personen.

 

 

Det er som du sier lett å si til seg selv at man ikke står nederst i næringskjeden og at man ikke har problemer med å finne noen andre, men det er enda lettere å la seg lure av sin egen frykt for ensomhet. Så det blir en avveining der man må finne ut av hva som er best for en selv. For min del så kjente jeg at jeg ikke kunne være lykkelig på sikt i et slikt forhold, og at det ikke var det jeg ønsket meg innerst inne. Man blir også litt avkappet følelsesmessig av slike relasjoner og det tok meg over tre år før jeg fikk lappet meg sammen nok til at jeg følte meg klar for et nytt forhold. Ikke at jeg nødvendigvis har hatt det vondt og trist i de årene, men bare vært ute av stand til å føle at jeg kunne ta vare på noen andre enn meg selv.

Anonymous poster hash: efd3a...c70

[AnonymDiskusjon]

Takk for interessant lesning. Jeg fikk et lite panikkanfall tidligere da jeg leste at det var fullt mulig å komme seg etter en slik personlighetsforstyrrelse, og jeg ser jo nå at du sier din eks også har bedret seg. Det er uansett ingen veg tilbake. Det ble et stygt brudd.

 

Jeg har lest denne med interesse: https://beyondtheborderlinepersonality.wordpress.com/2010/12/14/demon-on-a-pedestal-criteria-2-idealization-devaluation/

 

I may want to be everything that person needs. Until I don’t. While my attention is there I will pool all my energy into the wants of someone I care for. I offer as much and usually they accept - Kommentar overflødig her.

This one night they’re not going out with you, not chatting with you, they must be doing something else, spending time elsewhere, what kind of friend ignores you when you obviously need a shoulder to lean on, for time spent otherwise?!? As your world crashes down … Then they text or call, and the world slips gently back into place. At least for the moment. End Cycle. Rinse. Repeat. - Samme her.

Jeg leste også et annet sted, i en lignende tekst, at personen forventet at motparten omtrent skulle kunne være en tankeleser. Den siste krangelen nå handlet om at jeg ikke hadde ringt henne til frokosten. Kvelden før sa hun spesifikt at jeg ikke fikk lov til å ringe henne til frokosten, men hun ble likevel sinna da jeg ikke gjorde det, og mente jeg burde forstått at hun ikke mente det. Det var alltid "Du burde forstått jeg bare var sinna", "Kan du ikke se ting fra mitt synspunkt for en gangs skyld?", "Tenker du noen gang på hvordan dette føles for meg?" og ikke minst fullstendig urealistiske og altfor spesifikke forventninger til hvordan jeg burde løst diverse situasjoner. Som om hun hadde et manus i hodet i forkant som hun ville jeg skulle følge.

Jeg kommer til å spamme ned denne tråden i tiden som kommer. Først og fremst for min egen del, men alle innspill er trivelige.

Anonymous poster hash: 54155...dbc