Hvordan håndtere en histrionisk/borderline kjæreste?

[AnonymDiskusjon]

Hei,

 

Jeg får litt dårlig samvittighet av å poste dette her, men det er gjort med de beste intensjoner. Jeg har bestilt to timer hos en privatpraktiserende psykiater, men det er en liten stund frem i tid. Planen er å ha disse to timene alene med ham først, så kan han etter det vurdere om det er vits i å involvere henne. Det antar jeg han vil mene.

 

Hun har ingen offisiell diagnose, og jeg er klar over at det er farlig å konkludere med noe som helst basert på hva man har lest på nett. Jeg har aldri konfrontert henne med mistanken om en personlighetsforstyrrelse.

 

Jeg er likevel relativt sikker på at det er noe. Borderline, histrionisk eller noe helt annet - jeg vet ikke, men det er noe. Jeg velger å derfor poste det her, fremfor samlivsforumet. For øyeblikket gjør jobbsituasjonen at vi er et stykke fra hverandre, men det er midlertidig.

 

I går ble det dårlig stemning fordi det hadde gått fem timer uten kontakt. Det var jeg som ringte etter disse fem timene, og hun hadde tross alt heller ikke ringt meg innenfor de fem timene, men det var noe annet. "Hvorfor skulle jeg ringe til en som ikke bryr seg om meg?"

 

Det oppstår krangler ut av absolutt ingenting. Hun kan ringe tre ganger på 15 minutter for å få hjelp til et PC-problem, fnisende og smått skamfull, for så å knuses totalt om jeg sier noe som "For et mas på deg" eller "Der var du igjen, ja".

 

Forrige uke fikk hun det for seg at jeg var utro. Jeg sa jeg ventet på en viktig telefon, og da antok hun umiddelbart at jeg skulle snakke med ekskjæresten min.

 

Jeg må si jeg elsker henne hver dag. Det gjør ikke noe, det, for så vidt - faktisk synes jeg det er koselig -, men problemet er at hun ikke synes jeg gjør det nok. Det er ingen tvil om at jeg sier det omtrent dobbelt så ofte som henne, men jeg blir likevel stadig konfrontert med at det hadde vært fint om hun en sjelden gang fikk høre det tilbake.

 

Det er ikke aktuelt å avslutte forholdet. Hun er lojal, morsom, støttende, attraktiv, ambisiøs og ressurssterk. Hun er alt jeg vil ha. Men det er åpenbart noe her som er utenfor en lekmanns kompetansefelt, og jeg må ha hjelp.

 

Hva gjør jeg når alt som heter logikk og rasjonell tankegang er borte, for eksempel? Det er som å snakke til et barn. Jatter jeg med? Trøster jeg henne? Tar jeg til motmæle? Forsøker jeg å nå gjennom med saklige argumenter? Eller lar jeg henne få rett der og da, for så å ta det opp igjen når stemningen er god?

Hva med personangrepene? Forrige uke sa hun at mine "lite flatterende kvaliteter" ble "ganget med antall kilometer mellom oss". Forsvarer jeg meg? Jeg driter jo i det, så for selvtilliten og stolthetens skyld er det for så vidt ett fett. Det er også et problem at hun forvrenger på noe jeg har sagt, siterer meg uten relevant kontekst eller henger seg opp i ubetydelige valg av ord. Sier jeg "Du er litt urimelig nå" får jeg "Jeg vil helst møtes senere, men jeg er kanskje urimelig igjen nå?" i retur tre uker senere.

 

Jeg er klar over at det ikke finnes noe fasitsvar, at ethvert tilfelle er unikt og at det ikke engang er sikkert hun har en personlighetsforstyrrelse. Men mistanken er sterk, og dette er et forhold jeg har alle intensjoner om å få til å funke på lang, lang sikt.

Anonymous poster hash: 54155...dbc

[vidor]

Synes ikke mistankene dine høres overdrevet ut. Regner med de få isolerte eksemplene du trekker fram er tatt ut av lignende ting som skjer hele tiden, noe som kan være et greit tegn på at mistanken din om personlighetsforstyrrelse er berettiget. Du er jo også en del av dynamikken, selv om man ofte ikke merker det så godt, men det virker som hun emosjonelt har problemer med tilknytning, og da hjelper det lite med å møte dette med overfladisk logikk og avvisning, selv om du virker veldig løsningsorientert. Møtet ditt med en psykiater vil nok gi deg mye innsikt i problemet og mulige løsningsstrategier. Det er nok også smart at hun får hjelp til å takle dette bedre.

Endret 4. februar 2015 av vidor

[dag1234]

Utfordringene du har er velkjente. Du er i et parforhold som er svært krevende, der du lever på nåde og selv dine små, alminnelige selvstendighetsmarkeringer utløser kraftige reaksjoner og sanksjoner fra hennes side. Det er lite handlingsrom for deg, og hun styrer mye av hvordan du har og hva du kan tillate deg. Du virker som om det er laget et emosjonelt fengsel rundt deg med for mange does and don't.

Jeg tror også, som vidor, at det er noe grunnleggende problemer med tilknytning hos henne, og at dette kan minne om personlighetsforankrede relasjonsmåter; din utrygghet er hennes frihet. Det kan vanskelig gå bra i lengden.

 

Den stadige svingingen hennes mellom å være helt nær og så avvise deg, er tung å stå i. Den fører oftest til både forvirring, usikkerhet, angst, fortvilelse og ikke sjelden handlingslammelse. Mange vil komme til å forveksle den intensiteten og utrygghet som oppstår med kjærlighet, og mange vil komme til å tro at bare usikkerheten blir fjernet så blir alt bra. Det er som regel feil. Intensitet er ikke det samme som intimitet.

 

Jeg er imidlertid ikke så happy for å bruke denne type psykiatrisk diagnostisering i nære relasjoner, og tenker det er en avsporing. En forståelig avsporing, for i et slikt kaos du virker å ha havnet i vil det være en naturlig reaksjon å forsøke å begripe hva som skjer i den andre og mellom dere, for sånn å kunne håndtere situasjonen bedre. Men jeg tror å diagnostisere hverandre neppe vil gjøre konfliktene mindre. En PF-diagnose gir heller ikke noe svar på hvordan du skal forholde deg til henne, noe du selv er inne på. Det har sjelden lykkes noen å endre den andre ved å sende han eller henne til lege eller psykolog. Hun har en lang vei å gå før hun kan leve med deg og du med henne i et stabilt og rimelig forutsigbart forhold. Spørsmålet du da må stille deg er om hun er der og har det i seg, at hun klarer å gå denne veien sammen med deg. Svaret må du finne på en dag du ikke er for emosjonelt oppkavet.

Jeg tror derfor at du heller skal bruke psykiatertimene til å få hjelp til å tenke gjennom hvordan du har det og ta noen gode valg på egne vegne; er slik du ønsker å ha det eller om du har havnet i et destruktivt kraftfelt rundt et menneske som ikke er bra for deg? I fall du finner ut at det er tilfelle, og tenker at dette ikke er liv laga, vil du kunne trenge en sparingpartner for hvordan komme deg ut av denne malstrømmen uten å bli for skadet.

En løsrivelse kan gå greit, men erfaringsmessig er vanskelige og kompliserte forhold også vanskelig og komplisert å oppløse. Kun de enkle forholdene er enkel å gi slipp på.

[AnonymDiskusjon]

Handlingslammelse er en god beskrivelse. Det som funket i går blir feil i dag. Det som funker i dag kan være feil i morgen. Man får ingen innarbeidet dynamikk. "Blir dette også feil?" ligger konstant i bakhodet, og bort forsvinner all genuinitet og impulsivitet. Alt jeg sier og skriver kjøres gjennom et filter nå, men selv det er ikke nok; jeg tør ikke engang anslå hvor mange ganger jeg har plukket opp mobilen og blitt paff av et snurt svar etter det jeg trodde var en helt normal melding. Det ender med at terskelen for å gjøre noe aktivt blir høyere og høyere, og til slutt sitter man igjen kastrert og vingeklippet. Det er slitsomt, forvirrende og ikke spesielt trivelig.

 

Det er ikke aktuelt å avslutte forholdet. Hun er det mest godhjertede og snille mennesket jeg har møtt. Det er et fantastisk menneske der inne. I seg selv ikke nok, kanskje, om halvparten av dagene er kaotiske, men hun er bevisst på at hun har ting hun må jobbe med.

 

Samtidig er det ikke rare livet jeg har for tiden. Jeg er ikke deprimert, men det er en spesiell hverdag. Det første jeg gjør hver morgen er å rulle over til enden av sengen for å se om hun har sendt melding i løpet av natten og slått opp igjen. Det er kanskje naivt å tro at det vil løse seg relativt lett, men det går langt bedre når vi bor sammen, og dagens bosituasjon er høyst midlertidig.

 

Det er ingen fasitsvar, men finnes det noen generelle kjøreregler? Jeg skjønner at jeg ikke skal si noe som "Nå har du koblet ut igjen", "Du er gal nå" og alt annet som nedverdiger henne, men hva? Skal jeg stå på mitt? Sette grenser? Si at jeg synes det er tåpelig og trekke meg unna en stund? Jeg skal ikke legge skjul på at jeg er rådvill.

Anonymous poster hash: 54155...dbc

[Emancipate]

Det høres ut som om hun har dårlig selvfølelse. Det er dessverre mye vanskeligere å gjøre noe med enn vanlig dårlig selvtillit.

 

Sier jeg "Du er litt urimelig nå" får jeg "Jeg vil helst møtes senere, men jeg er kanskje urimelig igjen nå?" i retur tre uker senere.

På en spydig måte (tilgir ikke) eller på en usikker måte (redd for å bli avvist igjen)?

 

Hva gjør jeg når alt som heter logikk og rasjonell tankegang er borte, for eksempel? Det er som å snakke til et barn.

Eksempel?

[AnonymDiskusjon]

Spydig og anklagende måte. Hun har de usikre også, men det er spydig og påtatt rolig.

 

Eksempel på barnslig oppførsel. Om hun først har fått noe for seg er det umulig å snakke henne fra det. Det med at jeg trodde jeg ventet på en telefon fra ekskjæresten min er et godt eksempel. Hvis jeg er heldig pauser hun for å la meg svare, men etterpå fortsetter hun der hun slapp, uten å engang anerkjenne hva jeg har sagt. Hun blir ekstremt vrang.

Anonymous poster hash: 54155...dbc

[AnonymDiskusjon]

*"Det med at hun trodde jeg ventet på en telefon fra ekskjæresten min er et godt eksempel", skulle det stå.

Jeg kan ellers legge til at det også går an å ha en normal og sivilisert diskusjon med henne, men da gjelder det primært ting som normale par krangler om. Det er når krangler kommer ut av ingenting at det er håpløst.

Anonymous poster hash: 54155...dbc

[Emancipate]

Spydig og anklagende måte. Hun har de usikre også, men det er spydig og påtatt rolig.

Uff da, det var uhøflig. Det ville jeg ikke tålt.

 

Eksempel på barnslig oppførsel. Om hun først har fått noe for seg er det umulig å snakke henne fra det. Det med at jeg trodde jeg ventet på en telefon fra ekskjæresten min er et godt eksempel. Hvis jeg er heldig pauser hun for å la meg svare, men etterpå fortsetter hun der hun slapp, uten å engang anerkjenne hva jeg har sagt. Hun blir ekstremt vrang.

Hun kan jo ikke vite at du ikke lyver, og at du faktisk venter på at eksen skal ringe. Sånn sett kan du ikke kreve at hun tror deg. Hun har bare ditt ord.

 

Imidlertid kan du kreve å bli lyttet til. Om hun avbryter eller bare venter på sin tur til å snakke i steden for å lytte så er det ikke akseptabelt. Om det skjer regelmessig ville jeg ikke tålt det.

 

"Hvorfor tror du det?" (Kanskje det da viser seg at det er noe annet hun har bitt seg merke i og satt inn i denne sammenhengen, uten at det er en sammenheng.)

 

"Du har mitt ord."

 

"Jeg ventet ikke på eksen min, men hvis du vil tro det så får du bare tro det."

[AnonymDiskusjon]

Akkurat det med ekskjæresten er kanskje et litt dårlig eksempel. Det er tynt og absurd, det òg, men litt sjalusi kan kanskje ramme den beste. Da er det med de fem timene uten kontakt et langt bedre eksempel. Jeg blir slaktet for å ikke ha ringt på fem timer, og når jeg påpeker at hun heller ikke gjorde det, får jeg tilbake at hun selvsagt ikke vil plage en som ikke bryr seg nok til å ta kontakt på fem timer. Jeg kan si "Vi gjorde jo akkurat det samme?", men da går det ikke inn. Hun bare kjører på videre. Foregår diskusjonen i skriftlig form er det enda verre.

 

Jeg har hatt tid til å reflektere litt over min egen hverdag i de dagene som har vært nå. Det var OK stemning i dag tidlig, men så ble det litt rart mot slutten av morgensamtalen, og siden da har hun ikke svart på telefon eller SMS-er. Jeg går i ramme alvor nå og forbereder meg på at jeg i morgen tidlig har blitt slått opp med over SMS. Det vil jeg ikke kalle en ubegrunnet frykt engang, og det er egentlig ganske trist og stusselig at man skal ha det slik. Jeg ser at mine venner har stabile forhold som skaper trygghet, mens mitt forhold konstant befinner seg på touch and go-stadiet. Samtidig aksepterer hun meg som den jeg er, er stolt som en hane av meg, støtter meg i alt jeg gjør, er en klippe når jeg trenger support, flytter fjell for at jeg skal ha det bra og er vanvittig intelligent og klok. Hun er et fabelaktig menneske. Det er ikke desperasjon som gjør at jeg vil få dette til å funke; hun er rett og slett et fantastisk godt menneske.

 

Nå er også handlingslammelsen tilbake. Hun har ikke svart på tlf eller SMS siden i dag formiddag. Stemningen ble sur da. Hvem ligger ballen hos nå? Blir hun sur om ikke jeg sender melding før jeg legger meg? Er det forventet, liksom? Selv om jeg har forsøkt å ta kontakt i hele dag? Eller er hun i et humør nå som tilsier at å gi henne fred og ro vil være det beste? Vet hun i det hele tatt det selv? Slik går jeg rundt og tenker hele tiden. Det skaper en intern uro, og får meg til å tvile på meg selv også utenfor forholdet.

Anonymous poster hash: 54155...dbc

[Emancipate]

Jeg går i ramme alvor nå og forbereder meg på at jeg i morgen tidlig har blitt slått opp med over SMS

I så fall er jo problemet løst.

 

Akkurat det med ekskjæresten er kanskje et litt dårlig eksempel. Det er tynt og absurd, det òg, men litt sjalusi kan kanskje ramme den beste. Da er det med de fem timene uten kontakt et langt bedre eksempel. Jeg blir slaktet for å ikke ha ringt på fem timer, og når jeg påpeker at hun heller ikke gjorde det, får jeg tilbake at hun selvsagt ikke vil plage en som ikke bryr seg nok til å ta kontakt på fem timer. Jeg kan si "Vi gjorde jo akkurat det samme?", men da går det ikke inn. Hun bare kjører på videre. Foregår diskusjonen i skriftlig form er det enda verre.

Hva vil du oppnå? Må du vinne, eller vil du bare videre? Kanskje hun hadde lyst til å snakke med deg, men ikke visste om hun kunne ringe, og det høres jo idiotisk ut, så hun skylder på deg. Ville det hjelpe å svare at hun ikke plager deg ved å ringe deg?

 

Samtidig aksepterer hun meg som den jeg er, er stolt som en hane av meg, støtter meg i alt jeg gjør, er en klippe når jeg trenger support, flytter fjell for at jeg skal ha det bra og er vanvittig intelligent og klok. Hun er et fabelaktig menneske. Det er ikke desperasjon som gjør at jeg vil få dette til å funke; hun er rett og slett et fantastisk godt menneske.

Jada, hun har sikkert mange kvaliteter (bortsett fra at hun er en vandrende farse), men elsker du henne?

 

En ting som slår meg, som kanskje ikke er åpenlyst for deg, er at om hun får fikset disse "problemene" sine er det mulig at noe av det positive du beskriver også vil forsvinne. At hun støtter deg i alt du gjør, er en klippe når du trenger support, og flytter fjell for at jeg skal ha det bra kan drives av at man er en personlighet som "caterer" (tjener) til andre mennesker pga dårlig selvfølelse. Det betyr ikke at hun ikke mener det hun gjør, men at hun akkurat nå er drevet til å gjøre slike ting på maks intensitet.

[AnonymDiskusjon]

Problemet har løst seg flere ganger, for så vidt, ved at hun har slått opp. Jeg hadde uansett ikke hatt noe problem med å slå opp selv, om det var det jeg ville.

 

Jeg har forklart henne at hun kan ringe meg når som helst. Sende meldinger når som helst. At om hun vil snakke med meg, kan jeg garantere at jeg vil akkurat det samme samtidig. At om hun tenker på meg, så har jeg sannsynligvis tenkt på henne bare fem minutter før. Minner henne på at det tross alt er jeg som ringer henne ni av ti ganger. Det hjelper ikke.

 

Jeg har tenkt på det siste du sier der. Jeg er klar over det, men det er egentlig på sine gode og trygge dager at hun er på sitt mest omtenksomme og støttende. Vi har hatt relativt lange perioder uten problemer. Når hun er usikker trekker hun seg unna. At jobbsituasjonen gjør at vi midlertidig har et langdistanseforhold er utvilsomt grunnen til at det går verre nå.

 

Hun har uansett bestemt seg for å "revurdere" forholdet nå. Hun ringte meg for en time siden og sa hun hadde fått seg en vekker. Hun har ikke svart på SMS eller tlf siden lunsjtider i går, men nå er hun sinna for at jeg har vist manglende interesse. Jeg forklarer henne at hun har avvist ti oppringninger siden den gang, men hun mener at om jeg virkelig hadde noe på hjertet, så hadde jeg funnet en måte å si det på. Den måten var å ringe, men nå er hun i modusen hvor all logikk avfeies øyeblikkelig. Nå får jeg igjen høre at jeg er lite omtenksom, lite interessert og selvsentrert. At jeg ikke kan stoles på.

 

"Jeg revurderer forholdet. Du viser igjen liten interesse og omtanke for meg."
"Jeg har ringt deg ti ganger? Du tok aldri telefonen."
"Ja, men jeg ville ikke snakke med deg. Den manglende interessen såret meg."
"Så hvordan skulle jeg da få vist interesse eller sagt ting?"
"Hadde du virkelig hatt noe å si hadde du funnet en måte å si det på."

Det er ikke engang en overdrivelse.

Anonymous poster hash: 54155...dbc

[Emancipate]

[Jedi Jordal]

Dette er hvorfor jeg er lykkelig singel etter mitt siste forhold. Hvordan i F*** orker folk å holde ut slikt? Gjør kjærlighet så blind? Dama virker jo fullstendig ute av kontroll. Virker som om hun mener hun kan si alt til deg, men med en gang du sier noe til henne blir det bråk. Sånn hadde jeg det i mitt siste forhold og, og til slutt orket jeg ikke mer og slo opp. I ettertid har jeg sett hvor blind jeg var, det er ikke gøy å se hvor idiot man kan bli bare fordi man er forelsket. Var jeg deg ville jeg virkelig vurdert om du orker å holde dette humøret og oppførselen livet ut. Om du klarer det, hatten av for deg

 

"Jeg revurderer forholdet. Du viser igjen liten interesse og omtanke for meg."
"Jeg har ringt deg ti ganger? Du tok aldri telefonen."
"Ja, men jeg ville ikke snakke med deg. Den manglende interessen såret meg."
"Så hvordan skulle jeg da få vist interesse eller sagt ting?"
"Hadde du virkelig hatt noe å si hadde du funnet en måte å si det på."

Dette høres ut som eksen min, akkurat sånn kunne hun holde på... Aaargh noen ganger er kvinner håpløse.

Endret 5. februar 2015 av Jedi Jordal

[vidor]

Hun projiserer det hun føler over på deg. Hun gjør deg ansvarlig for hvordan hun har det og inkluderer deg inn i sitt psykodrama og lærte reaksjonmåte. Hun skaper rett og slett disse situasjonene selv fordi det er det reaksjonsmønsteret hun har.

[AnonymDiskusjon]

Så hva gjør man i en situasjon som dette? Denne spesifikt? Jeg har sendt henne tekstmelding nå og forsøkt å rolig forklare henne hvordan dette oppleves fra mitt ståsted. Er det riktig? Bør jeg være strengere? Be henne ta seg sammen? Eller er det rent lotto uansett?

Anonymous poster hash: 54155...dbc

[vidor]

Les innlegget til dag1234 10 ganger og tenk deg godt om.

[Jedi Jordal]

 

Så hva gjør man i en situasjon som dette? Denne spesifikt? Jeg har sendt henne tekstmelding nå og forsøkt å rolig forklare henne hvordan dette oppleves fra mitt ståsted. Er det riktig? Bør jeg være strengere? Be henne ta seg sammen? Eller er det rent lotto uansett?

 

Anonymous poster hash: 54155...dbc

 

Jeg løp, så fort og så langt som jeg kunne. Helt ærlig det var det jeg gjorde. Løp for mitt liv, løp til fjellene. Men da hadde jeg forsøkt å snakke med hun jeg var sammen med mange mange ganger uten at det ble noe bedre. Prøv å snakke med henne og om hun driter i hva du føler og mener må du bare finne ut om du orker å leve med en person som gjør det resten av livet. Orker du så bli, orker du ikke løp.

[AnonymDiskusjon]

Jeg har allerede lest det 20 ganger. Dessverre.

 

Jeg er ikke desperat. Jeg er ikke på bunnen av næringskjeden. Dette er ikke min eneste sjanse til å få meg kjæreste eller kone. Jeg var ikke jomfru før henne. Det er ikke noe sånt. Men innerst inne er hun et kunstverk av et menneske. Jeg har sett henne slik over perioder.

 

Samtidig går det opp for meg hvor redusert jeg har blitt. Jeg tør ikke ta opp ting jeg plages av, for da frykter jeg at hun skal føle seg personlig angrepet, eller si ting som "Om du plages i forholdet, kan vi kanskje like bare avslutte det?"

 

Om jeg er irritert fordi jeg har tapt en basketkamp på Playstation kommer hun bort og rufser meg i håret og kysser meg på kinnet. Om jeg er trøtt en søndag morgen og ikke orker å stå opp overrasker hun meg med frokost på senga.

 

Uansett hvor stort eller lite problemet jeg har er, hører hun på meg, tar det seriøst, gir gode råd og spør i etterkant hvordan det går. Genuin omtanke.

 

Men dette? Som plager meg mest? Jeg tør knapt hinte om det. Samtidig må jeg sitte og høre på hvordan jeg stadig ødelegger forholdet.

Anonymous poster hash: 54155...dbc

[vidor]

Det du ber om er en fantasibasert quickfix som ikke er mulig. Hvis du godtar at dette fortsetter må du ta de konsekvensene det får for deg. Hun spiser deg gradvis levende for å balansere seg selv mens du blir bedøvet av det som er bra som du ikke vil gi slipp på. Du skriver jo selv at dette ikke funker for deg og at du føler deg fanget. Er det ikke bedre å ta et begrenset tap nå og bryte ut av forholdet heller enn å miste deg selv fullstendig om du fortsetter ?

 

Vi som står på utsiden og ser dette er ikke så emosjonelt blendet som det du er.

Det er ubehagelig og trist og avslutte et forhold, men også farlig å stå i destruktive forhold. Det er nå du har muligheten til å redde deg selv slik at du kan bygge opp noe nytt senere.

[dag1234]

Det er ikke så lett å si hva du skal gjøre. Men jeg vet hva jeg ville ha gjort. Jeg hadde gått fra henne.

 

For å vise at jeg ikke har alt fra en bok:
Har vært i to liknende forhold (jada, jeg er en gammel mann).

Det ene ble jeg i, det andre gikk jeg fra. Jeg løp ikke som Jedi Jordal, men jeg gikk på mine føtter - fra Trondheim til Sunndalsøra en vinterkveld og -natt. Det var tungt, og det var bare så vidt det ikke endte helt galt, men jeg trengte en fysisk anstrengelse av de sjeldne for å komme løs fra det psykiske spenningsfeltet jeg var i.

Begge bruddene var opprivende og svært vanskelige, men der jeg valgte å bli (helt til jeg en ikke spesielt vakker dag ble dumpa) var klart verst, og det jeg brukte lengst tid på å lappe selv meg sammen. For der hadde jeg utsatt meg for den destruktive relasjonen over mye lengre tid, og ved reisens slutt var det hakket langt flere biter av både selvbildet mitt og selvfølelsen min.

 

Det tok meg lang tid å skjønne med hodet det hjertet for lengst hadde forstått: dette var ikke kjærlighet, men avhengighet og frykt for å bli forlatt. Noe jeg ikke kan bygge et forhold på. Et forhold må for det meste være bra og gi mer enn det tar. Ellers kan det bare være.

 

Vel, nok om meg.

 

Men hva du skal gjøre? Det er kun du som kan vite om de gledesstundene du har veier opp for den sorg hun påfører deg. Det finnes ikke noe kokebok for å håndtere den vinterøvelsen dere bedriver - dessverre.

Men du kan vite at mange før deg har vært der, og mange vil komme til å havne der selv. Og få kommer fra det uten skade.