Føler du det sånn når hjertet blør?

[Bruker-369703]

Det kan være deilig å få ut følelser for anonyme personer av og til. Jeg velger å skrive det jeg tenker og føler. Noen som kanskje er i samme situasjon og føler akkurat den sorgen når hjertet brister.. Vi er heldigvis ikke alene om kjærlighetssorgen.

Har du noen gang hatt så vondt at du vil zone ut av verden og forsvinne til smerten avtar? Sparke i alt du ser, eller smashe en stein gjennom ei vindusrute? Rive deg i håret mens du fortelle deg selv hvor ille du har det? Kjefte på alle som prøver å si at "det blir bedre, det kommer andre" når det ikke er noen andre du vil ha? Eller skrike så høyt fra lungene at du ikke har mer luft igjen?
Vel.. det er sånn det føles når hjertet har blitt knust.
Vil han ta kontakt igjen? Vil det bli oss igjen? Har alt vært en løgn?
I et øyeblikk har man det faktisk greit. Man hører på musikk som får en til å miste alle hemninger og utslipp for alle mulig følelser og man tenker at "meg, knust? neeeida, jeg har det fint" og i det neste "jeg har det så vondt at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg, klarer meg ikke uten noensinne noengang". Man holder fast ved de gode minnene og orker ikke tanken på at de skal gå videre til noen andre. Hjertet blør. Sjelen stikker. Man får ikke sove, man spiser ikke, ingenting hjelper og man vil bare spole tilbake. Rewind. Hvor gikk det galt, hvorfor, hvem, hva.. hvor går man herifra? Verden står stille og det er ingenting annet enn å ta tiden til hjelp. Den forbaskede tiden. Aldri hatet så mye på tiden. Hvorfor tar det så lang tid? Man griner, man skriker, man er sint, man ler, man har det greit, man har det ikke greit.. Hvordan kan ting snu bare ved et knips? Vel, svar finner man vel aldri og det er farlig vondt. Hjertet er revet ut, lagt på bakken og stampet på. Det føles som at tarmene er vridd om og at de kommer ut av rumpa. Hjertet pumper ikke nok blod og man skjelver. Nedbrutt, helt fullstendig nedbrutt! Man leter etter lyset, men hvor i alle dager blir det av? Det er en endeløs tunnel som aldri tar slutt og man blir mørkeredd langs veien. Er det en mening med det som skjer og vil det føre til noe enda bedre? Hvordan i alle dager kan man tenke at man finner noe bedre? Man hiver etter pusten i desperate forsøk på å finne ut fremtiden. Vil han komme krypende tilbake eller lar han det gå og lar deg i stikken? Det er et endeløst mareritt som er forkledd som en dagdrøm. Jeg kveles, jeg går på veggene, jeg kommer litt på beina, men så faller jeg ned igjen i den onde sirkelen. Det er et farlig mønster å være i. Jeg vil ut, men samtidig ikke. Han er rett, han er "it", han er lyspunktet. Han er lyspunktet uansett hvor galt ting har gått. Hvordan kan han unngå å se at vi er for bra?
Hvor blir det av de stiene hvor ting skulle gå riktig vei? Man får aldri svar. Bare tiden kan få oss over kneika. "Tid".. den forbannede tida. Den står enda stille. Verden går videre, men du står der, helt bom fast. Jeg ber, håper og tror. Hver dag, hver kveld. En eneste ting, et eneste ønske.. Hvorfor må man pines gjennom det? En dag, en vakker dag skal hjertet slutte å blø. Det vonde skal vekk, ting skal ikke glemmes. Aldri..men det vonde skal avta. Jeg skal ikke slutte å håpe, jeg kan ikke knekkes lenger ned nå. Det går ikke. Jeg må pushes. Jeg griner mens jeg pushes. Opp på beina og ut i verden mens jeg venter. En dag sier jeg. En vakker dag. Oss to på et bedre sted. Kanskje ikke realitet, men det er lov å håpe. Virkelig.

Endret 2. februar 2015 av Idum

[Aiven]

Jeg vet ikke, men leste denne nylig. Om det kan lindre littegrann, er jeg glad. Og god bedring uansett.

Anne Lamott on How We Endure and Find Meaning in a Crazy World

by Maria Popova

Endret 2. februar 2015 av Aiven

[€uropa]

Hvis jeg stryker et par setninger, var det omtrent slik jeg følte det etter at jeg i et uoppmerksomt øyeblikk ødela støtfangeren på bilen.

[Bruker-369703]

 

Hvis jeg stryker et par setninger, var det omtrent slik jeg følte det etter at jeg i et uoppmerksomt øyeblikk ødela støtfangeren på bilen.

 

Så grusomt da!

 

 

Jeg vet ikke, men leste denne nylig. Om det kan lindre littegrann, er jeg glad. Og god bedring uansett.

Anne Lamott on How We Endure and Find Meaning in a Crazy World

by Maria Popova

wow, det var mye powerful tekst! tusen takk!

Edit: dobbelpost

Endret 6. februar 2015 av Tvillingsjel

[Sir-Allistair]

Når man er 16 år og opplever sin første hjertesorg, så føles det veldig kjipt ja, selv om det fort går over.

Er glad jeg er langt forbi den alderen.

[Bruker-369703]

Når man er 16 år og opplever sin første hjertesorg, så føles det veldig kjipt ja, selv om det fort går over.

Er glad jeg er langt forbi den alderen.

Jeg er 20 da.. hehe, men uansett alder, så er det rett og slett noe av det verste man kan oppleve! Fort og fort..

[Sir-Allistair]

Det føles så mye verre enn det egentlig er. Hold ut. Livet går videre. Tenk at det som skjer er det som skal skje. At det har en mening.

[Bruker-369703]

Det som er vondt å høre.. man ser det ikke før det vonde slipper taket! Vil så gjerne tro av hele mitt hjerte på at ting har en mening.. men vanskelig! Får se hva livet bringer..

[Sir-Allistair]

Lykke til uansett. Det blir nok bedre skal du se.

[Bruker-369703]

Tusen takk! Jeg håper virkelig det..

[Aiven]

 

Jeg vet ikke, men leste denne nylig. Om det kan lindre littegrann, er jeg glad. Og god bedring uansett.

Anne Lamott on How We Endure and Find Meaning in a Crazy World

by Maria Popova

wow, det var mye powerful tekst! tusen takk!

 

 

Bare hyggelig

[€uropa]

 

Hvis jeg stryker et par setninger, var det omtrent slik jeg følte det etter at jeg i et uoppmerksomt øyeblikk ødela støtfangeren på bilen.

 

Så grusomt da!

 

Det var heldigvis ikke så grusomt, men jeg hadde en veldig ubehagelig følelse etterpå. Det gikk over med tida.

 

Sist gang jeg var lei meg på grunn en annen person, ei jente i mitt tilfelle, var da jeg var 17. Det var også kjipt, men også det ble bedre. Nå har jeg en annen type hjertesorg fordi jeg flyttet fra et sted der jeg hadde det veldig bra samtidig som de tingene jeg kom tilbake til delvis faller fra hverandre. Nesten hver morgen har jeg en følelse av at jeg våknet i feil seng.

[nnys]

Det føles ut som om hjertet bokstavelig talt knuses i tusen små biter. Man vil rive av seg håret, synke ned i gulvet, løpe å stange hodet i veggen… Kjærlighetssorg er forferdelig.

[Bruker-369703]

 

Det var heldigvis ikke så grusomt, men jeg hadde en veldig ubehagelig følelse etterpå. Det gikk over med tida.

 

Sist gang jeg var lei meg på grunn en annen person, ei jente i mitt tilfelle, var da jeg var 17. Det var også kjipt, men også det ble bedre. Nå har jeg en annen type hjertesorg fordi jeg flyttet fra et sted der jeg hadde det veldig bra samtidig som de tingene jeg kom tilbake til delvis faller fra hverandre. Nesten hver morgen har jeg en følelse av at jeg våknet i feil seng.

Det går vel for de fleste over.. men man glemmer det aldri!

Det er også forferdelig... man føler ikke man tilhører noe sted! Håper det ordner seg for deg også..

 

 

Det føles ut som om hjertet bokstavelig talt knuses i tusen små biter. Man vil rive av seg håret, synke ned i gulvet, løpe å stange hodet i veggen… Kjærlighetssorg er forferdelig.

Ja, det er utrolig at det går an.. burde ikke vært lov omtrent!

En dag, da smiler livet igjen. forhåpentligvis!

 

Edit: dobbelpost

 

Endret 6. februar 2015 av Tvillingsjel
quotepyramide

[Civilix]

Høres veldig slitsomt ut, hvorfor ville man velge å ha en slik reaksjon?

[anon12234]

når gutter føler det sånn så tar dem seg en runk så går det over i noen timer. runk and repeat osv.....