Damas depresjon begynner å bli litt slitsom

[AnonymDiskusjon]

Kjent hverandre rundt 1 år, holdt på i ca 5 måneder, kjærester i litt over 3. Hun er diagnostisert med depresjon og har hatt det hele livet.

 

Det går stort sett greit og vi har kunne snakket om det når det har vært dårlige perioder. Den siste måneden og ukene har vært drastisk verre: hun vil nesten ikke treffes lengre, eller snakke sammen. På 2 uker nå har vi hatt en telefon samtale og truffet hverandre 2 ganger (chater daglig på skype da). Det som plager meg mest er egentlig hvor ikke - interessert hun har virket i meg i en god stund og at det føles som at hun er irritert på meg. Korte kjipe svar på melding og alltid litt amper stemning, lite hyggelig.

 

Angående å snakke om depresjonen hennes så har jeg ikke noe i mot det, og selv om vi har snakket om problemene hennes en del har jeg stilt meg åpen hele veien: har gjort det klart at hun kan kontakte meg når som helst om hun vil snakke, men at hun heller ikke må føle seg presset til å snakke om noe hun ikke vil og at hun kan ta så lang tid hun trenger. Hver gang vi har avtalt å møtes og hvor hun avlyser sier jeg at det går bra. Kan og ta med at hun er selvbevisst på situasjonen og beklager over at hun er så deppa osv. Så hun kan jo egentlig ikke noe for det.

 

Likevel så begynner jeg ærlig talt å bli lei. Kjenner jeg spesielt irriterer meg over at hun er så gretten. Jeg maser så og si ikke, gir 100% forståelse og behandler henne som en prinsesse, dette er fordi jeg har lyst til det, jeg er på ingen måte en tøffel som blir sjefet rundt, men blir sint når det føles som hun gir så lite tilbake på alle områder sex, spandering, oppvarting, snacks osv .

 

Vanskelig å få med alt her, men dette er vel situasjonen sånn halvveis.

Er ikke helt sikker på hvor dette skal gå videre. Føler ikke at jeg bare kan slenge alt dette i ansiktet hennes når jeg hele veien har sagt at "det går bra", men er det noe vits å være sammen hvis hun ikke vil treffe eller snakke med meg? Hun er jo fortsatt aktiv på facebook, går på skolen , oppdaterer instagram, trener, jobber virker liksom det bare er meg hun ikke orker. Igjen så maser jeg ikke i det hele tatt og trives godt i mitt eget selskap , men ja jeg vet liksom ikke hvor mye lengre jeg skal vente på at dette blir bedre?

Anonymous poster hash: 2b062...9d6

[AnonymDiskusjon]

Det vil antakeligvis bare bli enda verre å slå opp om to måneder, med den tankegangen du har om at du er drittsekk om du slår opp nå.

 

Hva er alternativet? Vente til hun blir bedre/slår opp?

 

Anonymous poster hash: 0ec4d...e27

[BlueEAGLE]

Fortell henne hva du føler, og at du synes dette begynner å bli tungt. Ikke si at det går bra hvis det ikke går bra. Hun kan være deprimert, men hun er ikke dum, og du skal ikke se bort i fra muligheten at hun dytter litt ekstra, for å se når og ikke minst hvordan du brekker.

 

Etter min mening så er det verste du kan gjøre å si at det går bra, for så plutselig å gi henne båten.

[Leo_]

Tosk. Du har vandret frivillig inn i et vepsebol, og så KLAGER du over det...! DU velger hvordan DU vil ha det, ikke klag til andre over din egen avgjørelse!

[Jedi Jordal]

Tosk. Du har vandret frivillig inn i et vepsebol, og så KLAGER du over det...! DU velger hvordan DU vil ha det, ikke klag til andre over din egen avgjørelse!

Kjærlighet gjør blind dessverre. Ofte vanskelig å se at du har vandret frivillig inn i et vepsebol før det er for sent. Det å bare jatte med og ikke stille krav, si ifra skaper ofte dessverre problemer. Du bør nok bare si til henne hva du føler TS for det blir ikke bedre /lettere med tiden. Jeg har selv vært sammen med en som var deprimert, kravstor og utakknemlig hvor jeg ikke turte/ville slå opp fordi jeg var redd for å såre. Det forholdet gikk altfor langt og endte katastrofalt. Men da jeg endelig fikk tatt til vett og slått opp var det det beste jeg noen gang har gjort. Du har kun et liv TS, spør deg selv om du vil bruke det som klagemur og slave for et annet menneske.

[henrikwl]

Du må basically bestemme deg for om du mener forholdet er verdt å holde ut for. Det krever ekstremt mye av den friske partneren å skulle hjelpe og støtte den syke partneren, og det er helt legitimt å si at "dette her har jeg ikke kapasitet til på mitt nåværende punkt i livet".

[Notatblokk]

Hvis hun har vært deprimert hele livet så er det vel mest sannsynlig ikke noe som kommer til å endre seg med det første? Det har gått tre mnd i forholdet deres og du føler det allerede på denne måten. Det krever mye å være støtte for en som er syk når sykdommen gjør at den andre parten føler seg nedprioritert.

 

Det kan også være en beskyttelsesmekanisme fra hennes side å behandle deg dårlig, fordi hun vil "bevise" for seg selv at hun har rett i at det ikke kommer til å fungere uansett (kun spekulasjoner fra min side, altså).

[anon12234]

spandering? snacks? .... this is your problem?

[Leo_]

 

Tosk. Du har vandret frivillig inn i et vepsebol, og så KLAGER du over det...! DU velger hvordan DU vil ha det, ikke klag til andre over din egen avgjørelse!

Kjærlighet gjør blind dessverre. Ofte vanskelig å se at du har vandret frivillig inn i et vepsebol før det er for sent. Det å bare jatte med og ikke stille krav, si ifra skaper ofte dessverre problemer. Du bør nok bare si til henne hva du føler TS for det blir ikke bedre /lettere med tiden. Jeg har selv vært sammen med en som var deprimert, kravstor og utakknemlig hvor jeg ikke turte/ville slå opp fordi jeg var redd for å såre. Det forholdet gikk altfor langt og endte katastrofalt. Men da jeg endelig fikk tatt til vett og slått opp var det det beste jeg noen gang har gjort. Du har kun et liv TS, spør deg selv om du vil bruke det som klagemur og slave for et annet menneske.

 

Sant, så innimellom er det greit å få høre sannheten.

[Chroma]

Jeg har selv diagnosen depresjon og behandlet kjæresten min akkurat som du blir behandlet, og jeg skjønte faktisk ikke hvordan jeg oppførte meg og hvordan det påvirket han før han sa det til meg.

Ofte er man i sin egen lille boble når man er veldig deprimert og det er vanskelig å se forbi sin egen depresjon.

 

Jeg har fortsatt dager som er ganske dritt hvor jeg ikke helt klarer å være "vanlig".

Hvor jeg svarer korte og kjipe svar på meldinger og helst vil være i fred.

Ingen vil ha det sånn og depresjonen kan man ikke skru av, men man kan faktisk forandre på måten man behandler andre og deres følelser hvis man blir bevisst på det og er villig til å gå inn for gjøre en forskjell.

Det er faktisk ikke lett, det krever mye, men så er det også nødvendig.

 

Snakk med henne!

Å ikke si noe gjør det verre for dere begge, du blir "sprø" og hun ender opp med (kanskje?) å miste deg på grunn av noe hun kanskje kunne gjort noe med hvis du hadde snakket med henne.