Føler uro når jeg forteller om meg selv

[AnonymDiskusjon]

 

 

 

 

Må legge til noe. Jeg har astma, allergi, og atopisk eksem. Hvis jeg skulle fortalt dette til noen så ville jeg blitt urolig. De fleste veit at jeg har astma og allergi, men ikke eksem. Eksemen er noe jeg har funnet ut av nylig. Hvis jeg skulle fortalt til en venninne at jeg har atopisk eksem også, så ville jeg følt et stort ubehag. Aner ikke hvorfor. Det er nesten som at jeg er redd noen vil jeg noe vondt.

 

Anonymous poster hash: f81dd...67d

 

Overfølsom både fysisk og psykisk? Er ikke astma, allergi og eksem noen ganger psykosomatisk betinga?

Er du var for andre ting? Høye lyder, sterkt lys, e.l.?

 

Er det ikke enerverende å bli overkjørt forresten? Har det sånn med ei.(eller to) Blir alltid helt matt av å snakke med henne. Det har hendt altfor mange ganger at jeg har måttet flykte unna fordi jeg mista piffen og ble "grumpy".

 

Men siden du er så redd for å si ting/snakke fritt, blir du vel temmelig stillferdig, og da er det jo fritt fram for andre å ta ordet (for alle vil jo helst bare snakke om seg selv og det de er opptatt av?).

 



Fins det NOEN som du føler du kan snakke fritt og uhemmet til?

Jeg kunne det til kusina mi i en periode av livet (ungdommen). Men det var antaklig fordi hun var så stille og sjenert...

 

(Oops, ble visst mange spørsmålstegn )

 

Hei. ts her.

 

Føler jeg kan snakke fritt med alle, men jeg merker at jeg blir urolig av å fortelle ting visse personer. Jeg kan angre etterpå, også føler jeg uro.

 

Nei, ikke var for lyder eller sterkt lyst Det var en periode i fjord jeg var veldig lei meg. Da fikk jeg skikkelig utslett på hendene og låra, og magen, og bakpå leggene. Så litt psykisk kan det være. Har også slitet med å puste fordi jeg har vært så lei meg.

 

Jeg er ikke redd for å snakke med folk, heller ikke å være personlig, men jeg kan synes det er ekkelt at folk veit ting om meg. Det kan godt være fordi jeg har vært under barneværnet i mange år. Det er veldig rart at fremmede mennesker veit så mye om deg.

 

Anonymous poster hash: f81dd...67d

 

Ja, det at du har vært under barnevernet, forklarer sikkert hvor uroen kommer fra. Har aldri tenkt på det at unger under barnevernet ikke får ha noe privatliv, men det er jo innlysende. En betydningsfull erfaring du sitter på der.

 

Da har du et sterkt behov for å hegne om ditt private liv, og det er jo forståelig

 

Jeg er mere redd for å virke latterlig tror jeg.

 

Veldig lite privatliv , ja. Det verste er at jeg følte jeg ble straffet. STraffet for å hatt det vondt. Helt jævlig, selv om jeg visste de gjorde det for mitt eget beste. De ville forsikre seg om at jeg hadde det bra i fosterhjem. Dessverre følte jeg det mer som en byrde.

 

 

Anonymous poster hash: f81dd...67d

[heblilla]

 

 

 

 

 

Må legge til noe. Jeg har astma, allergi, og atopisk eksem. Hvis jeg skulle fortalt dette til noen så ville jeg blitt urolig. De fleste veit at jeg har astma og allergi, men ikke eksem. Eksemen er noe jeg har funnet ut av nylig. Hvis jeg skulle fortalt til en venninne at jeg har atopisk eksem også, så ville jeg følt et stort ubehag. Aner ikke hvorfor. Det er nesten som at jeg er redd noen vil jeg noe vondt.

 

Anonymous poster hash: f81dd...67d

 

Overfølsom både fysisk og psykisk? Er ikke astma, allergi og eksem noen ganger psykosomatisk betinga?

Er du var for andre ting? Høye lyder, sterkt lys, e.l.?

 

Er det ikke enerverende å bli overkjørt forresten? Har det sånn med ei.(eller to) Blir alltid helt matt av å snakke med henne. Det har hendt altfor mange ganger at jeg har måttet flykte unna fordi jeg mista piffen og ble "grumpy".

 

Men siden du er så redd for å si ting/snakke fritt, blir du vel temmelig stillferdig, og da er det jo fritt fram for andre å ta ordet (for alle vil jo helst bare snakke om seg selv og det de er opptatt av?).

 



Fins det NOEN som du føler du kan snakke fritt og uhemmet til?

Jeg kunne det til kusina mi i en periode av livet (ungdommen). Men det var antaklig fordi hun var så stille og sjenert...

 

(Oops, ble visst mange spørsmålstegn )

 

Hei. ts her.

 

Føler jeg kan snakke fritt med alle, men jeg merker at jeg blir urolig av å fortelle ting visse personer. Jeg kan angre etterpå, også føler jeg uro.

 

Nei, ikke var for lyder eller sterkt lyst Det var en periode i fjord jeg var veldig lei meg. Da fikk jeg skikkelig utslett på hendene og låra, og magen, og bakpå leggene. Så litt psykisk kan det være. Har også slitet med å puste fordi jeg har vært så lei meg.

 

Jeg er ikke redd for å snakke med folk, heller ikke å være personlig, men jeg kan synes det er ekkelt at folk veit ting om meg. Det kan godt være fordi jeg har vært under barneværnet i mange år. Det er veldig rart at fremmede mennesker veit så mye om deg.

 

Anonymous poster hash: f81dd...67d

 

Ja, det at du har vært under barnevernet, forklarer sikkert hvor uroen kommer fra. Har aldri tenkt på det at unger under barnevernet ikke får ha noe privatliv, men det er jo innlysende. En betydningsfull erfaring du sitter på der.

 

Da har du et sterkt behov for å hegne om ditt private liv, og det er jo forståelig

 

Jeg er mere redd for å virke latterlig tror jeg.

 

Veldig lite privatliv , ja. Det verste er at jeg følte jeg ble straffet. STraffet for å hatt det vondt. Helt jævlig, selv om jeg visste de gjorde det for mitt eget beste. De ville forsikre seg om at jeg hadde det bra i fosterhjem. Dessverre følte jeg det mer som en byrde.

 

 

Anonymous poster hash: f81dd...67d

 

Dine opplevelser er ganske tøffe...Jeg syns du skal finne en psykolog som du liker, og få snakka ut om barndommen/ungdommen din. Du fortjener å bli tatt på alvor, bedre seint enn aldri.

 

Etter som jeg har forstått, er det typisk barn å ta på seg ansvaret for alt som er galt hjemme. Kan godt være at du følte skyld for at moren din døde, og for at faren din ikke klarte å ta vare på deg. Og at de som skulle hjelpe deg, ikke klarte å vinne din tillit fordi de egentlig ikke hadde nok innsikt i måten et barnesinn fungerer på.