Føler uro når jeg forteller om meg selv

[AnonymDiskusjon]

Jeg kan føle meg uro når jeg snakker om meg selv til andre. Noen ganger kan jeg også bli urolig hvis jeg tenker på ting,.. Er dette er form for angst? Aldri hatt hjertebank, eller svettet når dette skjer. Jeg blir bare urolig.

 

Går fort over, men det er veldig plagsomt.

Anonymous poster hash: f81dd...67d

[anon12234]

vel, er det fordi du er redd for hva du skal fortelle?

[Gjest Slettet-7WVSGN]

Dette hører ut som angst, kan det hende du er redd for å få negativ tilbakemelding?

[AnonymDiskusjon]

Ts her. Tror det er fordi jeg er redd for å bli misforstått eller at andre skal se annerledes på meg. Ikke ta mer alvorlig nok. At de skal se på meg på en negativ måte.

 

Det har ingen ting med min bagasje å gjøre. Ting jeg synes er vanskelig å prate om, som for eksempel vonde tanker. Eller det at jeg måtte slutte i den forrige jobben fordi jeg var utbrent. Jeg er redd for at jeg ikke blir tatt alvorlig og at folk skal tro jeg er lat, eller at jeg backer unna når noe blir vanskelig.

Anonymous poster hash: f81dd...67d

[dag1234]

Da høres det ut som om det er skam du kjenner på. Det oppleves jo ofte som et ubehag eller en uro i kroppen. Som regel vanskelig å sette ord på. Ofte er det trang til å komme seg vekk eller skjule seg.

[Gjest]

Viktig å sette grenser, slik at man får ro til å komme seg igjen. Men det er en ballansegang mellom å være rolig nok til å bli bra, og gjøre for lite slik at man blir for passiv. Om man blir mer passiv enn hva man selv vet har godt av, kan det gi dårlig samvittighet, det er også en vond følelse. Så det er viktig å være ærlig med seg selv. Er en det, da har en gjort det en kan i alle fall, andres meninger og reaksjoner har ingen betydning da, rasjonelt sett. Det kan nok også hende at noen folk er mer forståelsesfull enn hva en trodde. Det er fint å ha noen å snakke med som en stoler på i en slik situasjon.

[heblilla]

Kjenner meg utrolig godt igjen i det ts snakker om. Det å blottlegge seg sjøl, er jo risikabelt, hvis en er var for folks reaksjoner. Av og til kan det være fristende å lyve eller ikke si sannheten i stedet.

 

Ja, som Dag sier, det har nok med skamfølelse å gjøre, malplassert skamfølelse. Det å har blitt utbrent på jobben kan nok av mange bli oppfattet som et svakhetstrekk, men det er jo fordi de er uvitende.

 

Mental lidelse er fortsatt tabu på mange måter. Prisen for å snakke om det er at noen alltid vil reagere på en måte som vil føles avvisende.

[dag1234]

Skam er interessante greier, som vi trenger å ha i passe doser. Vi vil verken være skamløse eller skamfulle, hvis ikke får vi problemer med å fungere sammen med andre mennesker. Slik som skyldfølelse er skam en viktig sosial reguleringsmekanisme og et sosial smøremiddel. Men det skiller seg fra skyldfølelse på noen viktige områder.

 

Sosialt dreier den gode skammen seg om å respektere egne og andre grenser, og ikke skjemme ut seg selv eller andre.

 

Skam handler om at andre ikke må se sider ved oss som vi selv ikke liker, og at vi heller ikke avslører sider ved andre de ikke vil ha eksponert. Skam handler alltid om hvordan vi opplever å få andres blikk på oss, og skam vil ofte være knyttet til kroppen; hvordan den ser ut, hva den trenger eller hva kroppen produserer.

 

Skam er også en følelse som har et kroppslig uttrykk som vi ikke kan kontrollere, når vi blir flaue så rødmer vi. Derfor kan det være vanskelig å skjule vår skam, kroppen sladrer om hva vi synes om oss selv.

 

Skam knytter seg til selvfølelsen vår, til vår oppfatning av å være verdifulle. Å skamme seg er å oppleve at en har liten verdi i egne og andres øyne. Den som kjenner skam vi ofte forsøke å skjule seg eller det som oppleves skammelig, den automatiske responsen på skam er å gjemme seg for andres blikk.

 

Skamfølelsen er nok medfødt, men er også svært påvirkbar av miljøet. Skam blir mye brukt i oppdragelse og som straff/sanksjon. Spesielt i vår tid og vår internetverden, der vi driver med ulike former for selviscenesettelser, er vi konstant eksponert for andres blikk, og dermed også andres fordømmelse.

 

Evolusjonsmessig kan det være at skamfølelsen er utviklet for å holde oss mennesker samlet til flokken vår, at vi ikke skal skille oss for mye ut fra andre.

 

Mange angsttilstander, som f eks sosial fobi, kan forstås som skamlidelser. Kjernen i denne tilstanden er jo ubehaget ved å få andres oppmerksomhet rettet mot seg, og alle unnvikelsesstrategiene som disse menneskene har er forsøkene på å skjule seg.

 

 

[Gjest]

Kan kanskje bli kjedelig hvis en mangler en del av disse mekanismene, det får en kanskje til å føle seg levende, det trenger ikke alltid å være kun ubehagelig heller.

 

Psykopater har f.eks en tendens til å kjede seg lett, en sammenheng?

 

 

 

 

[AnonymDiskusjon]

Da høres det ut som om det er skam du kjenner på. Det oppleves jo ofte som et ubehag eller en uro i kroppen. Som regel vanskelig å sette ord på. Ofte er det trang til å komme seg vekk eller skjule seg.

Jeg prøver så godt jeg kan å bli fornøyd med meg selv. Jeg har tidligere vært "flink" til å trykke meg ned, og kritisere meg selv. Det kan være litt av grunnen til at jeg føler skam. Hvis jeg blottelegger meg om mine innerste tanker, så kan uroen komme etterhvert. Ofte noen timer seinere når jeg tenker over hva jeg har fortalt.

Skammen kan også komme hvis jeg har opplevd noe negativt. Jeg ta frem et eksempel. Her om dagen var jeg med ei venninne. Vi pratet en del om alt og ingen ting. Hun overkjørte meg helt. Var skikkelig ekkelt. Da jeg kom hjem var jeg urolig. Jeg prøver å legge det vekk, men det er ikke lett.

 

Viktig å sette grenser, slik at man får ro til å komme seg igjen. Men det er en ballansegang mellom å være rolig nok til å bli bra, og gjøre for lite slik at man blir for passiv. Om man blir mer passiv enn hva man selv vet har godt av, kan det gi dårlig samvittighet, det er også en vond følelse. Så det er viktig å være ærlig med seg selv. Er en det, da har en gjort det en kan i alle fall, andres meninger og reaksjoner har ingen betydning da, rasjonelt sett. Det kan nok også hende at noen folk er mer forståelsesfull enn hva en trodde. Det er fint å ha noen å snakke med som en stoler på i en slik situasjon.

 

 

 

Du har helt rett i at folk er forstålelsesfulle. Jeg tror som regel de ikke er det så jeg går ofte å forsvarer meg selv, og jeg går veldig i detaljer. "Jeg var utbrent, men det er fordi jeg hadde mye å tenke på, det er også mange som har sluttet, det var ingen bra plass og jobbe, osv osv".

Kanskje ikke så rart siden jeg har ei søster som ikke forstod problemet i det hele tatt... Vi har ikke så mye kontakt, men når det kommer mye forståelse og, noen episoder av dårlig forståelse så er det vanskelig å fortelle om vanskelige ting.

Jeg sitter ofte igjen med uro, og den følelsen om at jeg burde holdt kjeft.

Kjenner meg utrolig godt igjen i det ts snakker om. Det å blottlegge seg sjøl, er jo risikabelt, hvis en er var for folks reaksjoner. Av og til kan det være fristende å lyve eller ikke si sannheten i stedet.

 

Ja, som Dag sier, det har nok med skamfølelse å gjøre, malplassert skamfølelse. Det å har blitt utbrent på jobben kan nok av mange bli oppfattet som et svakhetstrekk, men det er jo fordi de er uvitende.

 

Mental lidelse er fortsatt tabu på mange måter. Prisen for å snakke om det er at noen alltid vil reagere på en måte som vil føles avvisende.

Siden du nevner mentallidelse, mener du at jeg har en form for en lidelse? Eller er dette en bagatell sak?

 

Anonymous poster hash: f81dd...67d

[AnonymDiskusjon]

Må legge til noe. Jeg har astma, allergi, og atopisk eksem. Hvis jeg skulle fortalt dette til noen så ville jeg blitt urolig. De fleste veit at jeg har astma og allergi, men ikke eksem. Eksemen er noe jeg har funnet ut av nylig. Hvis jeg skulle fortalt til en venninne at jeg har atopisk eksem også, så ville jeg følt et stort ubehag. Aner ikke hvorfor. Det er nesten som at jeg er redd noen vil jeg noe vondt.

Anonymous poster hash: f81dd...67d

[heblilla]

 

Da høres det ut som om det er skam du kjenner på. Det oppleves jo ofte som et ubehag eller en uro i kroppen. Som regel vanskelig å sette ord på. Ofte er det trang til å komme seg vekk eller skjule seg.

Jeg prøver så godt jeg kan å bli fornøyd med meg selv. Jeg har tidligere vært "flink" til å trykke meg ned, og kritisere meg selv. Det kan være litt av grunnen til at jeg føler skam. Hvis jeg blottelegger meg om mine innerste tanker, så kan uroen komme etterhvert. Ofte noen timer seinere når jeg tenker over hva jeg har fortalt.

Skammen kan også komme hvis jeg har opplevd noe negativt. Jeg ta frem et eksempel. Her om dagen var jeg med ei venninne. Vi pratet en del om alt og ingen ting. Hun overkjørte meg helt. Var skikkelig ekkelt. Da jeg kom hjem var jeg urolig. Jeg prøver å legge det vekk, men det er ikke lett.

 

Viktig å sette grenser, slik at man får ro til å komme seg igjen. Men det er en ballansegang mellom å være rolig nok til å bli bra, og gjøre for lite slik at man blir for passiv. Om man blir mer passiv enn hva man selv vet har godt av, kan det gi dårlig samvittighet, det er også en vond følelse. Så det er viktig å være ærlig med seg selv. Er en det, da har en gjort det en kan i alle fall, andres meninger og reaksjoner har ingen betydning da, rasjonelt sett. Det kan nok også hende at noen folk er mer forståelsesfull enn hva en trodde. Det er fint å ha noen å snakke med som en stoler på i en slik situasjon.

 

 

 

Du har helt rett i at folk er forstålelsesfulle. Jeg tror som regel de ikke er det så jeg går ofte å forsvarer meg selv, og jeg går veldig i detaljer. "Jeg var utbrent, men det er fordi jeg hadde mye å tenke på, det er også mange som har sluttet, det var ingen bra plass og jobbe, osv osv".

Kanskje ikke så rart siden jeg har ei søster som ikke forstod problemet i det hele tatt... Vi har ikke så mye kontakt, men når det kommer mye forståelse og, noen episoder av dårlig forståelse så er det vanskelig å fortelle om vanskelige ting.

Jeg sitter ofte igjen med uro, og den følelsen om at jeg burde holdt kjeft.

Kjenner meg utrolig godt igjen i det ts snakker om. Det å blottlegge seg sjøl, er jo risikabelt, hvis en er var for folks reaksjoner. Av og til kan det være fristende å lyve eller ikke si sannheten i stedet.

 

Ja, som Dag sier, det har nok med skamfølelse å gjøre, malplassert skamfølelse. Det å har blitt utbrent på jobben kan nok av mange bli oppfattet som et svakhetstrekk, men det er jo fordi de er uvitende.

 

Mental lidelse er fortsatt tabu på mange måter. Prisen for å snakke om det er at noen alltid vil reagere på en måte som vil føles avvisende.

Siden du nevner mentallidelse, mener du at jeg har en form for en lidelse? Eller er dette en bagatell sak?

 

Anonymous poster hash: f81dd...67d

 

Nei, beklager....utbrenthet er ikke nødvendigvis en sykdom..

Det er en bagatellsak i den forstand at man MÅ ikke lide av noen mental sykd for å føle den formen for uro.

Endret 31. januar 2015 av kismet

[heblilla]

 

Må legge til noe. Jeg har astma, allergi, og atopisk eksem. Hvis jeg skulle fortalt dette til noen så ville jeg blitt urolig. De fleste veit at jeg har astma og allergi, men ikke eksem. Eksemen er noe jeg har funnet ut av nylig. Hvis jeg skulle fortalt til en venninne at jeg har atopisk eksem også, så ville jeg følt et stort ubehag. Aner ikke hvorfor. Det er nesten som at jeg er redd noen vil jeg noe vondt.

 

Anonymous poster hash: f81dd...67d

 

Overfølsom både fysisk og psykisk? Er ikke astma, allergi og eksem noen ganger psykosomatisk betinga?

Er du var for andre ting? Høye lyder, sterkt lys, e.l.?

 

Er det ikke enerverende å bli overkjørt forresten? Har det sånn med ei.(eller to) Blir alltid helt matt av å snakke med henne. Det har hendt altfor mange ganger at jeg har måttet flykte unna fordi jeg mista piffen og ble "grumpy".

 

Men siden du er så redd for å si ting/snakke fritt, blir du vel temmelig stillferdig, og da er det jo fritt fram for andre å ta ordet (for alle vil jo helst bare snakke om seg selv og det de er opptatt av?).

 



Fins det NOEN som du føler du kan snakke fritt og uhemmet til?

Jeg kunne det til kusina mi i en periode av livet (ungdommen). Men det var antaklig fordi hun var så stille og sjenert...

 

(Oops, ble visst mange spørsmålstegn )

Endret 2. februar 2015 av kismet

[AnonymDiskusjon]

 

 

Må legge til noe. Jeg har astma, allergi, og atopisk eksem. Hvis jeg skulle fortalt dette til noen så ville jeg blitt urolig. De fleste veit at jeg har astma og allergi, men ikke eksem. Eksemen er noe jeg har funnet ut av nylig. Hvis jeg skulle fortalt til en venninne at jeg har atopisk eksem også, så ville jeg følt et stort ubehag. Aner ikke hvorfor. Det er nesten som at jeg er redd noen vil jeg noe vondt.

 

Anonymous poster hash: f81dd...67d

 

Overfølsom både fysisk og psykisk? Er ikke astma, allergi og eksem noen ganger psykosomatisk betinga?

Er du var for andre ting? Høye lyder, sterkt lys, e.l.?

 

Er det ikke enerverende å bli overkjørt forresten? Har det sånn med ei.(eller to) Blir alltid helt matt av å snakke med henne. Det har hendt altfor mange ganger at jeg har måttet flykte unna fordi jeg mista piffen og ble "grumpy".

 

Men siden du er så redd for å si ting/snakke fritt, blir du vel temmelig stillferdig, og da er det jo fritt fram for andre å ta ordet (for alle vil jo helst bare snakke om seg selv og det de er opptatt av?).

 



Fins det NOEN som du føler du kan snakke fritt og uhemmet til?

Jeg kunne det til kusina mi i en periode av livet (ungdommen). Men det var antaklig fordi hun var så stille og sjenert...

 

(Oops, ble visst mange spørsmålstegn )

 

Hei. ts her.

 

Føler jeg kan snakke fritt med alle, men jeg merker at jeg blir urolig av å fortelle ting visse personer. Jeg kan angre etterpå, også føler jeg uro.

 

Nei, ikke var for lyder eller sterkt lyst Det var en periode i fjord jeg var veldig lei meg. Da fikk jeg skikkelig utslett på hendene og låra, og magen, og bakpå leggene. Så litt psykisk kan det være. Har også slitet med å puste fordi jeg har vært så lei meg.

 

Jeg er ikke redd for å snakke med folk, heller ikke å være personlig, men jeg kan synes det er ekkelt at folk veit ting om meg. Det kan godt være fordi jeg har vært under barneværnet i mange år. Det er veldig rart at fremmede mennesker veit så mye om deg.

 

Anonymous poster hash: f81dd...67d

[heblilla]

 

 

 

Må legge til noe. Jeg har astma, allergi, og atopisk eksem. Hvis jeg skulle fortalt dette til noen så ville jeg blitt urolig. De fleste veit at jeg har astma og allergi, men ikke eksem. Eksemen er noe jeg har funnet ut av nylig. Hvis jeg skulle fortalt til en venninne at jeg har atopisk eksem også, så ville jeg følt et stort ubehag. Aner ikke hvorfor. Det er nesten som at jeg er redd noen vil jeg noe vondt.

 

Anonymous poster hash: f81dd...67d

 

Overfølsom både fysisk og psykisk? Er ikke astma, allergi og eksem noen ganger psykosomatisk betinga?

Er du var for andre ting? Høye lyder, sterkt lys, e.l.?

 

Er det ikke enerverende å bli overkjørt forresten? Har det sånn med ei.(eller to) Blir alltid helt matt av å snakke med henne. Det har hendt altfor mange ganger at jeg har måttet flykte unna fordi jeg mista piffen og ble "grumpy".

 

Men siden du er så redd for å si ting/snakke fritt, blir du vel temmelig stillferdig, og da er det jo fritt fram for andre å ta ordet (for alle vil jo helst bare snakke om seg selv og det de er opptatt av?).

 



Fins det NOEN som du føler du kan snakke fritt og uhemmet til?

Jeg kunne det til kusina mi i en periode av livet (ungdommen). Men det var antaklig fordi hun var så stille og sjenert...

 

(Oops, ble visst mange spørsmålstegn )

 

Hei. ts her.

 

Føler jeg kan snakke fritt med alle, men jeg merker at jeg blir urolig av å fortelle ting visse personer. Jeg kan angre etterpå, også føler jeg uro.

 

Nei, ikke var for lyder eller sterkt lyst Det var en periode i fjord jeg var veldig lei meg. Da fikk jeg skikkelig utslett på hendene og låra, og magen, og bakpå leggene. Så litt psykisk kan det være. Har også slitet med å puste fordi jeg har vært så lei meg.

 

Jeg er ikke redd for å snakke med folk, heller ikke å være personlig, men jeg kan synes det er ekkelt at folk veit ting om meg. Det kan godt være fordi jeg har vært under barneværnet i mange år. Det er veldig rart at fremmede mennesker veit så mye om deg.

 

Anonymous poster hash: f81dd...67d

 

Ja, det at du har vært under barnevernet, forklarer sikkert hvor uroen kommer fra. Har aldri tenkt på det at unger under barnevernet ikke får ha noe privatliv, men det er jo innlysende. En betydningsfull erfaring du sitter på der.

 

Da har du et sterkt behov for å hegne om ditt private liv, og det er jo forståelig

 

Jeg er mere redd for å virke latterlig tror jeg.

Endret 4. februar 2015 av kismet

[Gjest]

Når barnevernet er inn i bildet er det kanskje mange foreldre som sier at barnet ikke burde snakke om hvordan dem føler seg og har det. Da er det jo naturlig å føle at man vil foreldrene vondt om man snakker om ting, og det kan kanskje henge igjen senere i livet hos noen...

Endret 4. februar 2015 av Gjest

[heblilla]

Interessant teori fra Halcyon Days, syns jeg:)

[dag1234]

Når Barneverntjenesten har hatt tiltak i hjemmet eller overtatt omsorgen for et barn, så skyldes det at det foreligger omsorgssvikt fra foreldrene. Barn som vokser opp under for dårlige oppvekstbetingelser får som regel skader av det. Èn typisk slik skade er lav eller negativ selvfølelse. Èn måte slik skadet selvfølelse viser seg på er å skamme seg over den en er. Reaksjonen på denne skammen er at en ikke vil vise seg frem og fortelle til andre hvordan en har det.

[Gjest]

En del av omsorgssvikten kan jo å være å si til barn at dem ikke kan snakke om hvordan dem har det.

[AnonymDiskusjon]

Når Barneverntjenesten har hatt tiltak i hjemmet eller overtatt omsorgen for et barn, så skyldes det at det foreligger omsorgssvikt fra foreldrene. Barn som vokser opp under for dårlige oppvekstbetingelser får som regel skader av det. Èn typisk slik skade er lav eller negativ selvfølelse. Èn måte slik skadet selvfølelse viser seg på er å skamme seg over den en er. Reaksjonen på denne skammen er at en ikke vil vise seg frem og fortelle til andre hvordan en har det.

Moren min er død, så er ikke hennes feil at jeg havnet i fosterhjem. Hadde hun levd, ville jeg nok bodd med henne. Min far klarte ikke å ta vare på meg for å si det veldig pent.

 

Jeg føler ikke at jeg skammer meg over meg selv. Det er nok mer det at jeg er redd for å bli misforstått. Redd for å bli sett ned på. Når jeg prater med folk jeg ikke kjenner så godt, spesielt om meg selv, så kan jeg føle en uro.

 

 

 

Anonymous poster hash: f81dd...67d