Private brev mellom prinsesse Ranghild og kong Olav

[Olum]

Prinsesse Ragnhild, som bodde store deler av livet sitt i Brasil, og hennes far kong Olav brevvekselet ukentlig i perioden 1953-1990. Det er estimert at det ble skrevet totalt 3-4000 brev mellom dem. I 2001 ble det kjent at Ranghild, eller hennes ektemann Erling Lorentzen, hadde brent alle brevene hun hadde mottatt av sin far.

 

"Det var brev fra en far til en datter", uttalte Lorentzen. I følge Slottets daværende informasjonssjef Wenche Rasch skal alle brev som ikke er av familiær eller privat karakter være arkivert. Brevene Ranghild sendte til Slottet skal ikke ha blitt tatt vare på.

 

Hva tenker dere? Er kongefamilien av såpass offentlig interesse at også deres private korrespondanse skulle vært delt med offentligheten? Eller er det riktig av prinsesse Ranghild å velge å destruere brevene? Kunne det f.eks. vært en løsning å spart på brevene til Ragnhilds død i 2012, for deretter å overlevere dem til Nasjonalbiblioteket?

[Skatteflyktning]

Tja, om demokratiet skal råde er det hele ett spørsmål om hvorvidt flertallet ønsker å ta brevene eller ikke.

 

At brevene er andres eiendom er i denne sammenheng irrelevant.

[toth]

Jeg kan ikke med min beste evne se hvorfor utenforstående skulle ha noe som helst med å lese andres brev?

[Olum]

Jeg er egentlig enig med deg, toth. Men vi må også huske på at store deler av det som i dag er historie, kjenner vi fra personlige nedtegninger som brev, dagbøker o.l. Hadde alt som blir sett på som "privat" blitt destruert eller holdt hemmelig, er det mye vi ikke hadde visst i dag.

 

For å bruke din egne ord: "Kan du med din beste evne se hvorfor utenforstående skulle ha noe som helst med å lese" Anne Franks dagbok?

[*F*]

Jeg mener det får være opp til brevets rette eier å vurdere hvorvidt innholdet skal offentligjøres.

 

[Mr.Duklain]

Er enig med Evelen, om disse hadde fått noe historisk verdi senere er jo nå umulig å si, men dette var jo private brev og de bør jo få lov til å gjøre akuratt hva de vil med dem.

[toth]

Jeg er egentlig enig med deg, toth. Men vi må også huske på at store deler av det som i dag er historie, kjenner vi fra personlige nedtegninger som brev, dagbøker o.l. Hadde alt som blir sett på som "privat" blitt destruert eller holdt hemmelig, er det mye vi ikke hadde visst i dag.

 

For å bruke din egne ord: "Kan du med din beste evne se hvorfor utenforstående skulle ha noe som helst med å lese" Anne Franks dagbok?

Jeg ser poenget ditt, men personvern står alltid høyere - det vil si at vi trenger ikke destruere dem - om de var i vår varetekt hadde det vært riktig å oppbevare dem under lås til en del tiår etter de involvertes død, så evt sensitiv info ikke vil være så sensitiv lenger - men dersom en av de involverte ønsker destruering i egen levetid, ja da må de ha all rett til det.

[aklla]

Syntes definitivt de bør ha rett til å destruere egne brev etter eget ønske. De har tross alt ett privatliv de også. Er ikke sikkert alt som stod i de brevene bør publiseres i det hele tatt da det muligens kan være veldig privat og sensitivt, også flere tiår etter.

 

Uten at jeg vet sikkert, så antar jeg at man også tidligere destruerte brev. Antar at de tar vare på haugevis av brev for ettertiden også.

Men å "kreve" at de tar vare på de og arkiverer de vil antagelig sette store begrensninger på hva de skriver. De har tross alt rett til litt privatliv de også. Brevene var tross alt antagelig den eneste kontakten de hadde gjennom lange perioder. Kan nesten sammenlignes med å ta opp og publisere samtaler rundt det private middagsbordet til kongefamilien i dag...

[The Avatar]

Jeg er egentlig enig med deg, toth. Men vi må også huske på at store deler av det som i dag er historie, kjenner vi fra personlige nedtegninger som brev, dagbøker o.l. Hadde alt som blir sett på som "privat" blitt destruert eller holdt hemmelig, er det mye vi ikke hadde visst i dag.

 

For å bruke din egne ord: "Kan du med din beste evne se hvorfor utenforstående skulle ha noe som helst med å lese" Anne Franks dagbok?

 

Det som er spesielt i slike tilfeller, som f.eks. Anne Frank sin dagbok er at dei personlege betraktningane er av offentlig interesse på grunn av svært spesielle omstendigheiter.

I mine auger så er det ikkje nok at ein er ein offentlig person(er) som står bak brev/dagboka for at dette skal ha historisk verdi, det må kunne settast i samanheng med ei større historisk hendelse.

Brevveksling mellom som foregår under ein okkupasjon eller krig vil være av offentlig interesse fordi det kaster nytt lys over ei historisk hending, men brevveksling om kvardagslige ting i ein normal situasjon gir ingen slik ny informasjon.

 

I eksempelet om Anne Frank så høyrer det også med i historien at dagboka blei publisert etter at hennar far hadde gått gjennom dagboka. Det er uklarheiter om kor mykje han skreiv om, men det er i alle fall heilt klart at mykje av dagboka blei sensurert vekk, deriblant detaljar om korleis ho opplevde puperteten og oppdagelsen av hennar eigen seksualitet.

Det ein då stod tilbake med var ei sterk skildring om dagliglivet under ein svært spesiell situasjon utan for mykje privat informasjon som ikkje var/er av historisk interesse.

 

 

No når Prinsesse Ragnhild sine brev er brent så kan ein berre spekulere i innholdet, men sannsynlegheita er lita for at dette materialet hadde nevneverdig historisk betydning.

[Budeia]

No når Prinsesse Ragnhild sine brev er brent så kan ein berre spekulere i innholdet, men sannsynlegheita er lita for at dette materialet hadde nevneverdig historisk betydning.

 

 

Helt sikkert er det iallfall at det ville ha blitt skrevet ei tjukk bok om brevene, som ville ha blitt tungt markedsført.

 

Tror ikke det kan ha vært lett for prinsesse Ragnhild å brenne brevene. Faktisk er det litt vanskelig å tro at hun klarte å brenne dem. Men det vil vel tida vise...

 

Når så mange andre brev har blitt bevart fram til vår tid, er det flere årsaker.

Eierne har kanskje ikke brydd seg om hva offentligheten ville tro, eller de rakk ikke å destruere brevene, eller de orket ikke å destruere dem.

 

På 1800-tallet var det overhodet ikke grunnlag for å forestille seg den måten brevsamlinger blir behandlet på i dagens samfunn, i dokumentarprogrammer, artikler og bøker. Uten noen respekt for privatlivet til personene som skrev brevene.

 

Prinsesse Ragnhild visste naturligvis alt om dette. Hun kan også ha tenkt at det ville angå barna hennes, og omgangskretsen, siden de antagelig var ganske detaljert omtalt i brevene.

[Gjest Slettet-7WVSGN]

Har hørt at om man er konge eller prinsesse så har dem ikke noe privatliv...Så brevene skulle nok være offentlig.

[( )]

Har hørt at om man er konge eller prinsesse så har dem ikke noe privatliv...Så brevene skulle nok være offentlig.

Det der er pisspreik - alle mennesker har en privatsfære, og med visse strafferettslige unntak rett til å kommunisere privat med hvem man vil.

 

(De strafferettslige unntakene gjelder dømte og varetektsfanger som er pålagt restriksjoner.)