Er det rett å kunne tvangsinnlegge pasienter innenfor psykatrien når det ikke er fare for liv?

[BuffyAnneSummers]

Man må se alvorlighetsgraden. Hvis du er helt ut av det og ikke i stand til å egentlig ta dine egne valg så er det naturlig at legen tar valget for deg.

Det å forlate stedet er kanskje det man helst vil når man er sykest, men det er da man trenger mest hjelp.

[LiamH]

For min del tror jeg ikke akkurat det hjelper på at man har vært innlagt når nedturen kommer. Jeg tror jeg hadde hatt mange flere positive opplevelser av å ikke bli innlagt.

 

Jeg greier selv nesten ikke å tro på meg selv lenger, for jeg er tydeligvis gal.

 

Jeg skjønner fullt ut at en tvangsinnleggelse er nedverdigende og kan føles som et overgrep. Jeg ga selv fra meg nøklene til avdelingen (det var en lukket avdeling) og tilbringte tid der som "pasient" for å føle på hvordan det var å være innelåst. Jeg likte det overhodet ikke, selv om det var frivillig i bare noen timer. Jeg kan bare forestille meg hvordan flere uker/måneder må oppleves, så der har du min fulle forståelse.

 

"Gal" er et svært relativt begrep, men blir man tvangsinnlagt, så er det av en grunn til at det skjer uten eget samtykke. Jeg har sett en del mennesker som har fått latt sin mani utspille seg i fred og jeg har tilgode å se at disse trives med sine valg i ettertid. Dette gjelder spesielt i forhold til deres relasjoner til andre mennesker. Bipolare kan ofte bli oppfattet som "drittsekker" og som svært "ustabile". Mange mister relasjoner og får et komplisert forhold til sine nærmeste. På toppen kan den ukritiske adferden bl.a. føre til store økonomiske problemer i ettertid.

 

Mange opplever enorm skam rundt sin adferd når de "lander" og søker derfor selv til innleggelse på frivillig basis når de kjenner at en manisk fase er i ferd med å bryte ut. Jeg er likevel klar over at de som må legges inn under tvang opplever dette som krenkende, men jeg er klar på at den adferden man kan utvise offentlig i en manisk fase kan være mer krenkende og sosialt ydmykende i ettertid enn at man "forsvinner" i noen dager/uker og skjermes på en institusjon. Da er man i allefall en plass der din adferd blir møtt med kunnskap, forståelse og, ikke minst, behandling. Samtidig er man ikke i posisjon til å gjøre valg som kan få store, negative konsekvenser i ettertid.

Endret 19. januar 2015 av LiamH

[Aiven]

Jeg har måtte tvangsinnlegge to stykker på grunn av at de var en klar fare ovenfor seg selv og andre. De så det selvsagt ikke slik. Selv om de var en fare for andre så ble de IKKE satt i reimer, og selv om de kunne være 'rare' eller litt truende mot personalet så gå de dem noe å roe seg ned på istedet for å putte dem i reimer, så jeg er meget sikker på at det var en veldig god grunn til hvorfor du lå i reimer. Jeg mener ikke å være slem, men prøver å forklare for deg at de ikke er ute etter deg selv om du nå tror det.

 

Din påstand kan virke sannsynlig, men jeg synes vi bør være forsiktig med å uttale oss om enkelttilfeller hvor vi ikke var til stede. Rent bortsett fra at dette er litt overmodig (psykiatrien er alltid kompetent!), så er det heller ikke spesielt pedagogisk eller respektfullt. Det er bedre om vi holder denne debatten prinsipiell, slik den startet.

[BuffyAnneSummers]

Det er kun min erfaring med tvangsinnleggelse, og jeg føler at det er relevant da det viser til at jeg kanskje vet litt om hva jeg prater om og ikke drar det ut av tynne luften.

[Gothminister]

 

 

 

 

 

Jeg har måtte tvangsinnlegge to stykker på grunn av at de var en klar fare ovenfor seg selv og andre. De så det selvsagt ikke slik. Selv om de var en fare for andre så ble de IKKE satt i reimer, og selv om de kunne være 'rare' eller litt truende mot personalet så gå de dem noe å roe seg ned på istedet for å putte dem i reimer, så jeg er meget sikker på at det var en veldig god grunn til hvorfor du lå i reimer. Jeg mener ikke å være slem, men prøver å forklare for deg at de ikke er ute etter deg selv om du nå tror det.

 

 

 

 

Veldig viktig og bra at pårørende og venner som kjenner et menneske som er syk tar sitt ansvar, slik du har gjort. Man blir ikke tvangsinnlagt uten god grunn. Eventuell holdes man i 3 uker for observasjon. Vår erfaring tilsier at det er til det beste. Pasienter blir ikke straffet i psykiatrien, slik enkelte har hevdet i tråden. Vi straffer ikke i den moderne psykiatrien i dag. Selv om enkelte pasienter i sin psykose, paranoide tilstand opplever beltelegging, skjerming som straff, så er dette behandling. Vi legger heller ikke mennesker i reimer uten en god grunn. Ofte i forbindelse med alvorlige hendelser som selvskading, fare for skade på personell eller medpasienter. At det er mange myter rundt psykiatrien, forstår jeg og kritikk mot behandlingen er bra. Men man burde da komme med alternativ behandling, det er det få som makter.

[Aiven]

Det er kun min erfaring med tvangsinnleggelse, og jeg føler at det er relevant da det viser til at jeg kanskje vet litt om hva jeg prater om og ikke drar det ut av tynne luften.

At du deler din personlige erfaring er bra. At du tror at du, fordi du har personlig erfaring, kan si noe konkret om et annet tilfelle er ikke det.

Endret 19. januar 2015 av Aiven

[Gothminister]

 

Det er kun min erfaring med tvangsinnleggelse, og jeg føler at det er relevant da det viser til at jeg kanskje vet litt om hva jeg prater om og ikke drar det ut av tynne luften.

At du deler din personlige erfaring er bra. At du tror at du, fordi du har personlig erfaring, kan si noe konkret om et annet tilfelle er ikke det.

 

Nå viser hun faktisk at hun har kunnskap på område. Aksepter det. Jeg ser klart hvem som har og dem som ikke har. Mange har sterke meninger om rus og psykiatri, som er mine fag. Men få kan egentlig noe om det. Mest myter og det de snapper opp i media, skrevet av journalister med begrenset kunnskap på område.

[Shi]

 

 

Du gikk glipp av poenget, ja. Her er det ikke snakk om å bruke farlig verktøy eller utsette seg for ordinær risiko. (Selv om man ikke bruker vinkelsliper i fylla.) Måten du avviser alle muligheter for at det finnes reelle grunner for at man må tvangsinnlegge folk tyder på at du ikke er interessert i annet enn å svartmale psykiatri.Uansett: Om et menneske sier at du skal la han slippe ut fordi han vil kappe av seg foten da den ikke er hans egen, så trenger man ingen psykolog for å se at vedkommende ikke er helt tilregnelig. Personen er best tjent med å bli tvangsinnlagt.
Sammenligningen med ekstremsport er feil fordi du ikke klarer å se forskjellen mellom et litt høyere sug etter spenning og et ønske om å skade seg selv.

Men jeg hadde aldri noe ønske om å skade meg. Snakker kun for meg selv. Og om det ikke er noen umiddelbar fare for at jeg fysisk skal skade meg selv eller andre, synes jeg ikke man skal kunne tvangsinnlegges.

 

Det skjer selvsagt, men da tror jeg det som oftest er på grunn av en mangel av selvinnsikt i sin egen situasjon. Det er vanskelig å skjønne hvorfor leger og sånt gjør som de gjør når du er MIDT I DET, og enklere å se hele bildet etterpå. Uheldigvis så føler mange seg som 'ofre' etter en slik periode istedet for å se på det som at de ble skjermet og reddet fra seg selv i en periode da de trengte det mest. Jeg tror denne følelsen av å være ett offer er noe som kan dytte allerede ustabile mennesker over kanten, men det blir ett problem med personen sitt indre og ikke egentlig en reel problemstilling i virkeligheten.
Jeg har måtte tvangsinnlegge to stykker på grunn av at de var en klar fare ovenfor seg selv og andre. De så det selvsagt ikke slik. Selv om de var en fare for andre så ble de IKKE satt i reimer, og selv om de kunne være 'rare' eller litt truende mot personalet så gå de dem noe å roe seg ned på istedet for å putte dem i reimer, så jeg er meget sikker på at det var en veldig god grunn til hvorfor du lå i reimer. Jeg mener ikke å være slem, men prøver å forklare for deg at de ikke er ute etter deg selv om du nå tror det.

Selvfølgelig var det en grunn til at jeg ble tvangsinnlagt, da jeg prøvde å komme meg ut med å knuse et vindu (de er forsterket med noe greier), men dette var fordi de ikke ville slippe meg ut. Medisiner nektet jeg også å ta etter første kvelden, da de rett og slett slo meg ut. Så da ble jeg tvangsmedisinert med sprøyter.

 

Folk gjør de dummeste ting i desperasjon, til å med å kutte av seg foten (JA, jeg vet om folk som har kuttet av seg bena og prøvd på det på grunn av psykisk sykdom/depresjon)

Jeg hadde aldri noen ønske om å skade meg selv. Det har jeg egentlig aldri hatt heller.
Endret 19. januar 2015 av LiamH
Dobbelt-post flettet.

[Gothminister]

 

 

Kappe av meg fingeren? Haha, skal vi tvangsinnlegge alle som bruker farlig verktøy? Tror ikke det var noen særlig større sjanse for fysiske skader. Hadde på ingen måte startet med ekstremsport eller slikt. Apropos ekstremsport, så er det jo jævlig interessant hvordan ekstremsportutøvere ikke blir tvangsinnlagt. Snakker vi basehopping og friklatring, er i hvert fall dødsraten rimelig høy.

Du gikk glipp av poenget, ja. Her er det ikke snakk om å bruke farlig verktøy eller utsette seg for ordinær risiko. (Selv om man ikke bruker vinkelsliper i fylla.)

Måten du avviser alle muligheter for at det finnes reelle grunner for at man må tvangsinnlegge folk tyder på at du ikke er interessert i annet enn å svartmale psykiatri.Uansett: Om et menneske sier at du skal la han slippe ut fordi han vil kappe av seg foten da den ikke er hans egen, så trenger man ingen psykolog for å se at vedkommende ikke er helt tilregnelig. Personen er best tjent med å bli tvangsinnlagt.

Sammenligningen med ekstremsport er feil fordi du ikke klarer å se forskjellen mellom et litt høyere sug etter spenning og et ønske om å skade seg selv.

 

Men jeg hadde aldri noe ønske om å skade meg. Snakker kun for meg selv. Og om det ikke er noen umiddelbar fare for at jeg fysisk skal skade meg selv eller andre, synes jeg ikke man skal kunne tvangsinnlegges.

 

Det handler mer om utviklingen av sykdommen. Det og gå lenge med en ubehandlet paranoid schizofreni for eksempel, kan bli svært alvorlig. Derfor er medisinsk og miljøterapeutisk behandling svært viktig og komme i gang med så fort som mulig. Ofte mangler pasienten egen innsikt i sin sykdom, derfor viktig og kunne holde pasienten på paragraf 3.3

[Shi]

Man må se alvorlighetsgraden. Hvis du er helt ut av det og ikke i stand til å egentlig ta dine egne valg så er det naturlig at legen tar valget for deg.

 

Det å forlate stedet er kanskje det man helst vil når man er sykest, men det er da man trenger mest hjelp.

Men når man ikke har brutt noen lover, og ikke vært truende, synes jeg det er veldig feil å holde noen tilbake, selv om man blir sett på som syk.

[Gothminister]

 

Man må se alvorlighetsgraden. Hvis du er helt ut av det og ikke i stand til å egentlig ta dine egne valg så er det naturlig at legen tar valget for deg.

 

Det å forlate stedet er kanskje det man helst vil når man er sykest, men det er da man trenger mest hjelp.

Men når man ikke har brutt noen lover, og ikke vært truende, synes jeg det er veldig feil å holde noen tilbake, selv om man blir sett på som syk.

 

Forstår du ikke at sykdommen kan bli langt mer alvorlig når den er ubehandlet?

[Shi]

 

 

Jeg skjønner fullt ut at en tvangsinnleggelse er nedverdigende og kan føles som et overgrep. Jeg ga selv fra meg nøklene til avdelingen (det var en lukket avdeling) og tilbringte tid der som "pasient" for å føle på hvordan det var å være innelåst. Jeg likte det overhodet ikke, selv om det var frivillig i bare noen timer. Jeg kan bare forestille meg hvordan flere uker/måneder må oppleves, så der har du min fulle forståelse.
"Gal" er et svært relativt begrep, men blir man tvangsinnlagt, så er det av en grunn til at det skjer uten eget samtykke. Jeg har sett en del mennesker som har fått latt sin mani utspille seg i fred og jeg har tilgode å se at disse trives med sine valg i ettertid. Dette gjelder spesielt i forhold til deres relasjoner til andre mennesker. Bipolare kan ofte bli oppfattet som "drittsekker" og som svært "ustabile". Mange mister relasjoner og får et komplisert forhold til sine nærmeste. På toppen kan den ukritiske adferden bl.a. føre til store økonomiske problemer i ettertid.

Mange opplever enorm skam rundt sin adferd når de "lander" og søker derfor selv til innleggelse på frivillig basis når de kjenner at en manisk fase er i ferd med å bryte ut. Jeg er likevel klar over at de som må legges inn under tvang opplever dette som krenkende, men jeg er klar på at den adferden man kan utvise offentlig i en manisk fase kan være mer krenkende og sosialt ydmykende i ettertid enn at man "forsvinner" i noen dager/uker og skjermes på en institusjon. Da er man i allefall en plass der din adferd blir møtt med kunnskap, forståelse og, ikke minst, behandling. Samtidig er man ikke i posisjon til å gjøre valg som kan få store, negative konsekvenser i ettertid.

Har selv ikke følt så mye negativiteter fra mine maniske perioder, utenom at jeg kanskje savner dem når jeg er nede. Vel, brukte en del ekstra penger, og solgte noen tin litt billig. Men tror ikke jeg ødela så noen relasjoner, utenom min mor som mente jeg var fucked. Hadde egentlig nesten bare positive opplevelser før jeg ble innlagt. Ingenting jeg i ettertid direkte skammer meg over, selv om jeg kan tenke meg jeg gjorde en del rart.

 

Det handler mer om utviklingen av sykdommen. Det og gå lenge med en ubehandlet paranoid schizofreni for eksempel, kan bli svært alvorlig. Derfor er medisinsk og miljøterapeutisk behandling svært viktig og komme i gang med så fort som mulig. Ofte mangler pasienten egen innsikt i sin sykdom, derfor viktig og kunne holde pasienten på paragraf 3.3

Hadde ikke paranoid schizofreni, ble paranoid først når jeg ble innlåst.

 

Forstår du ikke at sykdommen kan bli langt mer alvorlig når den er ubehandlet?

Jeg hadde nok landet uansett.
Endret 19. januar 2015 av LiamH
Trippel-post flettet.

[Gothminister]

Hadde ikke paranoid schizofreni, ble paranoid først når jeg ble innlåst.

 

Ikke uvanlig at vi ser dette sykdomsbildet etter innleggelse.

Endret 19. januar 2015 av LiamH
Pyramide-sitet fjernet.

[BuffyAnneSummers]

 

Man må se alvorlighetsgraden. Hvis du er helt ut av det og ikke i stand til å egentlig ta dine egne valg så er det naturlig at legen tar valget for deg.

 

Det å forlate stedet er kanskje det man helst vil når man er sykest, men det er da man trenger mest hjelp.

Men når man ikke har brutt noen lover, og ikke vært truende, synes jeg det er veldig feil å holde noen tilbake, selv om man blir sett på som syk.

 

 

Det spiller ingen rolle. Er du ikke tilregnelig så er du i praksis umyndiggjort og legen, eller en verge, kan da ta dine valg for deg, så godt som de kan utifra informasjonen de har. Såklart de KAN ta feil, men de tenker at det er bedre at du er under observasjon istedet for å finne deg død kort tid etter fordi de skulle ha gjort jobben sin og tvangsinnlagt deg! Se på det som at de er ekstra forsiktige og hvor mange som er i din situasjon som ikke takler det like bra, det er for deres beste at helsevesenet har ett tiltak for å kunne tvangsinnlegge ved spesielle tilfeller.

[krikkert]

Verger treffer aldri beslutninger om samtykke til tvang på vegne av en pasient.

[del_diablo]

Forstår du ikke at sykdommen kan bli langt mer alvorlig når den er ubehandlet?

 

 

De fleste er nok oppdratt til en forståelse av at ting går over av seg selv, så lenge de ikke trenger grunnbehandling.

Du har hele oppveksten å gå på omtrent. Det er ganske mye som du tror på.

Dog, du har også et poeng. Men mye er vanskelig å forstå.

[Skatteflyktning]

 

Hva tenker folket om at man kan bli tvangsinnlagt selv om man ikke er noen fare for liv?

På Juklerød, samt alle andre som ikke har kommet i avisen.