er det jeg som er problemet?

[MissJuly]

bor sammen med kjæresten, vi har vært sammen i 2,5 år. På mange måter har vi det fint sammen, han er utrolig god og snill, sier aldri et vondt ord og gjør mye fint for meg. Han mistet i fjor på denne tiden moren og var i utgangspunktet 1 eksamen og 15 stp bacheloroppgave unna å være ferdigutdannet. Etter dødsfallet som kom brått på har han jobbet litt vikariat og spilt ekstreme mengder med fifa og fm. Har prøvd å snakke med han om moren og hjulpet han masse, han sier det ikke er noen depresjoner eller psykiske problemer rundt dette.

 

Han løyv meg opp i ansiktet i månedsvis og sa at han hadde tatt eksamen etter dødsfallet og levert oppgaven og blablabla. Eneste grunnen til at jeg fikk bekreftet mistanken om at dette ikke var tilfellet var fordi han dummet seg litt ut og forsnakket seg på en detalj slik at jeg kunne sjekke. Faren og arbeidsgiver tror forresten enda at oppgaven hans er til sensur og oppfordrer han til å klage.

 

han har eksamen han skulle hatt for ett år siden om 2-3 uker og har sagt til meg i månedsvis at han småleser når jeg er på skolen, men i kveld skulle jeg på mitt iniativ høre han og han kunne ikke gjøre rede for et sentralt begrep på side 1 en gang og det var helt åpenbart at han bare har lagt boka i sofaen støtt og stadig for å late som (høres sikkert sykt ut men som dere sikkert merker by now har jeg også blitt litt av en avhørsgeneral på dette.)

 

jeg er utrolig rådvill fordi vi elsker hverandre, men jeg er lei av å føle meg som mora hans, han lyver for meg hele tiden og det plager meg veldig, dessuten sikter jeg personlig veldig høyt (er snart ferdig med mastergrad) og er frustrert over å komme hjem etter 12 timer på lesesalen å finne han på sofaen der han var når jeg dro, når det lille han trenger å lese ikke er rørt.

 

Spørsmålet er om det er jeg som er ei "kjærring" som henger meg opp i livet hans og burde fokusere på andre kvaliteter, eller om dere syns jeg gjør rett i å bli opprørt over oppførselen hans.

[vidor]

Han er nok i en benektelsesfase som et forsvar mot det som er hendt og bruker ganske primitive forsvarsmekanismer som du reagerer på.

Når svært alvorlige hendelser skjer brått med noen som står svært nært kan det trigge ganske alvorlige reaksjoner. Om noe er forventet er det ofte lettere for noen å forholde seg til det. Noen ganger må man bare gi ting tid, men tar det veldig lang tid kan det være lurt å involvere hjelp til det. Det er ikke alltid noen orker å ta noe innover seg når det står på som verst, så selv om du er velmenende med å ta opp saken og hjelpe så er det ikke alltid det er riktig tidspunkt.

Endret 16. januar 2015 av vidor

[MissJuly]

Tusen takk for et veldig reflektert svar, Vidor!

[srbz]

Spørsmålet er om det er jeg som er ei "kjærring" som henger meg opp i livet hans og burde fokusere på andre kvaliteter, eller om dere syns jeg gjør rett i å bli opprørt over oppførselen hans.

Næh, jeg misunner ham deg. Skulle gjerne hatt noen som brydde seg nok til å pushe meg litt ekstra når motivasjonen er avtakende, det hadde gjort mangt så meget enklere

 

Med det sagt, selv om det å pushe ham er en velment handling er det fort gjort at dette kan oppleves som nærmest inkvisitorisk. Jeg er ikke ukjent med "trikset" å ha læreboken åpen ved siden av meg under prokrastinering, rett og slett for å unngå skyllebøtter fra mennesker som vil meg vel, men som kanskje har en tendens til å bli masete. Nå høres karen din ut som han er på et stadie hvor han trenger en skikkelig skyllebøtte, men tro meg; det hjelper ikke å prøve å motivere ham ved å gi ham dårlig samvittighet overfor deg om han ikke studerer - han må ha dårlig samvittighet overfor seg selv om dette skal fungere. Han mangler bare et semester på å fullføre utdanningen sin. Selv om motivasjonen ikke er der må han vel innrømme at det er tåpelig å skulle gi opp nå, når han er så nære?

 

Prat med ham om dette. Spør hvilke ambisjoner han har, og hvordan han ønsker at du skal støtte og hjelpe ham til å oppnå dette. Forsøk å formidle dette som et tilbud han står fritt til å akseptere eller avslå. Fortell ham at du backer ham uansett hvilket valg han tar, men at han nesten er nødt til å faktisk ta valget først. Det å deige seg på sofaen dag etter dag når han egentlig burde ha lest er neppe et bevisst mål han har satt seg, men en slags apatisk tilstand man fort havner i når motivasjonen dupper, en situasjon jeg kjenner meg altfor godt igjen i.

[MissJuly]

 

Spørsmålet er om det er jeg som er ei "kjærring" som henger meg opp i livet hans og burde fokusere på andre kvaliteter, eller om dere syns jeg gjør rett i å bli opprørt over oppførselen hans.

Næh, jeg misunner ham deg. Skulle gjerne hatt noen som brydde seg nok til å pushe meg litt ekstra når motivasjonen er avtakende, det hadde gjort mangt så meget enklere

 

Med det sagt, selv om det å pushe ham er en velment handling er det fort gjort at dette kan oppleves som nærmest inkvisitorisk. Jeg er ikke ukjent med "trikset" å ha læreboken åpen ved siden av meg under prokrastinering, rett og slett for å unngå skyllebøtter fra mennesker som vil meg vel, men som kanskje har en tendens til å bli masete. Nå høres karen din ut som han er på et stadie hvor han trenger en skikkelig skyllebøtte, men tro meg; det hjelper ikke å prøve å motivere ham ved å gi ham dårlig samvittighet overfor deg om han ikke studerer - han må ha dårlig samvittighet overfor seg selv om dette skal fungere. Han mangler bare et semester på å fullføre utdanningen sin. Selv om motivasjonen ikke er der må han vel innrømme at det er tåpelig å skulle gi opp nå, når han er så nære?

 

Prat med ham om dette. Spør hvilke ambisjoner han har, og hvordan han ønsker at du skal støtte og hjelpe ham til å oppnå dette. Forsøk å formidle dette som et tilbud han står fritt til å akseptere eller avslå. Fortell ham at du backer ham uansett hvilket valg han tar, men at han nesten er nødt til å faktisk ta valget først. Det å deige seg på sofaen dag etter dag når han egentlig burde ha lest er neppe et bevisst mål han har satt seg, men en slags apatisk tilstand man fort havner i når motivasjonen dupper, en situasjon jeg kjenner meg altfor godt igjen i.

 

 

Tusen takk srbz! Dette skal jeg gjøre, du har et veldig bra poeng i spesielt det med at han må gjøre dette for seg selv.

[€uropa]

Jeg synes at det høres ut som en naturlig reaksjon fra din side. Men du kan ikke hjelpe en person som ikke vil ha hjelp. Han må bestemme seg for å fullføre utdannelsen sin selv, ellers vil han bare fortsette å lyve for deg. Så da er spørsmålet om du er villig til å vente på at han skal ta egne grep og godta det om det eventuelt ikke skjer. Eller om du vil sette en strek.

[anon12234]

en person med ambisjoner + en uten..... simple as that

[Sir-Allistair]

Han lyver for å imøtekomme DINE forventninger. Hvis du skal komme noen vei med han så må du skjære rett gjennom det bullshit spillet og heller høre hva han vil eller ikke vil. Se det gjennom handlingene hans.