Behandling av personlighetsforstyrrelser - nytter det?

[AnonymDiskusjon]

Jeg har noen personlighetsforstyrrelser jeg skal få behandling for... jeg lurer på om det egentlig nytter...

 

En ting er jo at man får hjelp/støtte til å gjøre hverdagen bedre / fungere bedre. En annen en behandling...

 

Det handler i alle fall om personlighetsforstyrrelser i clusted A og C, altså "eksentriske" og "angstpregede", og ikke B ("dramatiske").

 

Jeg har prøvd kognitiv terapi endel, men har ikke kommet noen vei med det. Men nå skal det prøves en form for gruppeterapi, som går over 5 måneder.

 

Problemene mine går mye ut på forhold til andre mennesker.

Anonymous poster hash: 4c1b5...f38

[Suspendert]

Medfødt er medfødt.

For å gjøre en somatisk sammenligning. Det fødes fremdeles både døve, blinde og døvblinde barn, som fremdeles kan læres å fungere i samfunnet.

 

Hvorfor skulle det være annerledes for deg?

[Emancipate]

Medfødt er medfødt.

PF trenger vel ikke være medfødt?

[dag1234]

Det finnes virksom behandling for PF, og det finnes behandling for følgeplagene.

Men det er ikke én behandling som passer for alle, og det er heller ikke sikkert det er det TS spør om. Kan være det bare er et hjertesukk.

[AnonymDiskusjon]

Vel, litt hjertesukk også kanskje, men jeg lurer litt på terapiform... er det helt individuelt hva som passer til de ulike diagnosene, eller er det også avhengig av diagnose?

 

Jeg skal da altså prøve noe som heter IPT-gruppe. Interpersonal therapy...

 

Etter hva jeg kan lese meg til, så skulle det være en ganske "konfronterende" fremgangsmåte. Det kan kanskje være smart, hvis man har nettopp unnvikende personlighet (blant annet)?

Anonymous poster hash: 4c1b5...f38

[dag1234]

De konvensjonelle terapiformene, dvs psykodynamisk og kognitiv har egne opplegg for PF. Dialektisk adferdsterapi har godt rykte når det kommer til PF, og selvsagt Mantaliseringsbasert terapi har også godt ord på seg. Det er en psykodynamisk terapi, med sterk påvirkning av interpersonlig psykoterapi.

 

Ved Unnvikende PF ville jeg på generelt grunnlag prøvd en pragmatisk tilnærming; dvs ta litt fra ulike terapiformer etter hva du trengte, og lagt til - og det er viktig - eksponeringsterapi. Uten eksponering går det treigt, men eksponering uten at det skjer i en terapeutisk ramme er ikke å anbefale. Det kan fort gå galt.

 

Men, for all del - en hver terapi må legges opp etter den enkelte pasients sterke og svake sider. Det er selvsagt med all psykoterapi og enda viktigere ved PF.

 

Det er ingen grunn til å fortvile over prognosen om du har en PF. Det er mange som får det bedre, og mange med PF får det bedre av seg selv med årene (det blir som regel bedre etter ca fylte 40 år).

[AnonymDiskusjon]

Ja, du nevner eksponering, at det er viktig. En slik gruppe vil i alle fall være veldig mye eksponering for mitt vedkommende. Fordi jeg er kanskje litt uvanlig? Jeg sliter ikke noe med å være rundt mennesker om det ikke er noen "interaksjon". Jeg kan fint gå på kino eller konsert. Går bra å gå på kino alene. Da drar jeg helst til nabobyen slik at jeg ikke treffer noen "kjente". Men det jeg sliter med er "kontakt", på en måte. Det kommer vel egentlig av dårlig selvbilde dette. Går bra om jeg bare kan ferdes rundt anonymt. Men, i alle fall, i en slik gruppe blir man vel presset litt på det å forholde seg personlig til mennesker... jeg vet ikke om dette er typisk for de med unnvikende, men jeg har flere så det er vel en sammensatt greie da kanskje. Jeg har også paranoid og tvangspreget, så jeg er vel en merkelig skrue, for å si det slik. Jeg reagerer paranoid på andre mennesker, men løser det ved tilbaketrekning, og forsøker å blokkere alle negative følelser for andre. Tvangspreget gjør at jeg krever av andre at de er perfekte, på et vis. Dette oppsummerer vel det ved mine personlighetsforstyrrelser som gir meg sosiale vansker. Jeg er innstilt på å følge opp gruppen skikkelig, men jeg har på en måte vendt meg til å være alene og. Jeg føler meg aldri ensom - jeg antar at slike følelser har brent ut, for det var ille tidligere, spesielt på ungdomsskolen (for mange herrens år siden) når dette begynte.

Anonymous poster hash: 4c1b5...f38

[dag1234]

Ja, du får nok rikelig anledning til å utfordre angsten for andres oppfatninger av deg i en slik gruppe.

 

Om du er uvanlig? Nja, vet ikke det. Du er vel unik du som vi alle, skulle jeg tro.

 

PF er noen merkelige, upresise greier, og de fleste av oss har jo ei og annen reim av denne huden selv. Det er mange som mener at ikke er sykdommer i tradisjonell forstand, og at PF ikke hører hjemme i psykiatrien. Det er et visst poeng i det. Men så er jo psykiske plager heller ikke sykdommer i vanlig, kroppslig forstand. Men det er en helt annen diskusjon.

[AnonymDiskusjon]

Ja, det blir vel litt spesielt ja, i forhold til (andre) sykdommer. Det går vel på hvordan man tenker og handler. Hvis en forlenger dette prinsippet på, blir det vel fort at alle problematiske personlige egenskaper blir syke? Men hva det er er vel veldig kulturavhengig så det er rart ja.

 

Men hvor ellers, skulle man fått hjelp, enn psykiatrien? En slags "voksenopplæring" eller noe, hehehe... det er vel at man har lært å håndtere livet på feil måte.

 

Det er sikkert ofte "følgeproblemene" som er det ille. I alle fall hvis man ikke er utagerende.

 

Takk for svar, er interessant dette.

 

Jeg bare hopper i det jeg, gruppeterapien. Sikkert litt trening i seg selv det å bare hoppe i ting.

Anonymous poster hash: 4c1b5...f38

[Suspendert]

 

Medfødt er medfødt.

PF trenger vel ikke være medfødt?

 

Nei, det trenger ikke det, men nyere forsking hentyder sterkt at det er slik. Svenn Torgersen var inne på det allerede i 1995. Det samme var Anders Evang i 2003. Det er i sær tvillingstudier, senest 2008 som sterkt indikerer at det er medfødt, (Torgersen S, Czajkowski N, Jacobson K, Reichborn-Kjennerud T, Røysamb E, Neale MC & Kendler KS (2008). Dimensional representations of DSM-IV cluster B personality disorders in a population-based sample of Norwegian twins: a multivariate study. Psychological Medicine 38, 1617 – 1625.)

 

For å si det sånn, vi er alle født med disposisjon for depresjon. Ikke alle rammes av det fordi vi ikke utsettes for de sosial-psykologiske forhold som skal till.

 

Man regner med at ca 13% av befolkningen i Norge har en PF (Torgersen 2005). Langt fra alle blir diagnostisert. Det er 30-40 % av de som tar veien om en psykiatrisk avdeling som får en PF-diagnose. Noe som da utgjør en radikalt mindre andel enn 13%.

 

Tallene speiler veldig tydelig at man kan leve et fungerende liv i samfunnet med PF. Kanskje jeg er en av de, jeg føler meg litt unnvikende til tider. Noen har til og med gått så langt at de har sagt at jeg er paranoid.

 

F.ø er jeg helt enig med det som Dag sier.

[Emancipate]

Tallene speiler veldig tydelig at man kan leve et fungerende liv i samfunnet med PF

Men impliserer ikke det at man ikke skulle hatt diagnosen? Det blir helt galt å stille diagnoser på folk som fungerer, bare fordi de er annerledes.

 

Wikipedia:

The Diagnostic and Statistical Manual of Mental Disorders (currently the DSM-5) provides a definition of a General personality disorder that stress such disorders are an enduring and inflexible pattern of long duration that lead to significant distress or impairment

Og jeg er ikke enig i at det er så enkelt som at det er arvelig. Les overskriftene Childhood trauma og Verbal abuse: http://apa.org/topics/personality/disorders-causes.aspx

 

Fordi tvillinger gjerne har vært utsatt for de samme påkjenningen trenger de ikke være så bra som man kunne tro. Enten har de vokst opp i samme familien (og dermed opplevd det samme skadelige oppvekstmiljøet), eller i forskjellige familier, men da kan de være skilt av barnevernet pga et skadelig oppvektsmiljø i hjemmet.

[Suspendert]

 

Tallene speiler veldig tydelig at man kan leve et fungerende liv i samfunnet med PF

Men impliserer ikke det at man ikke skulle hatt diagnosen? Det blir helt galt å stille diagnoser på folk som fungerer, bare fordi de er annerledes.

Det er jo ikke alle 13% som får diagnosen, bare 30-40% av de som er innom psykiatrien, noe som etter et hofteskudd jeg gjetter å være rundt 5% av befolkningen. Som jeg sier: Mulig jeg skulle ha hatt diagnose selv. Men siden jeg aldri har hatt behov for psykiatrisk helsehjelp, har jeg aldri blitt diagnostisert.

Wikipedia:

The Diagnostic and Statistical Manual of Mental Disorders (currently the DSM-5) provides a definition of a General personality disorder that stress such disorders are an enduring and inflexible pattern of long duration that lead to significant distress or impairment

Og jeg er ikke enig i at det er så enkelt som at det er arvelig. Les overskriftene Childhood trauma og Verbal abuse: http://apa.org/topics/personality/disorders-causes.aspx

 

Fordi tvillinger gjerne har vært utsatt for de samme påkjenningen trenger de ikke være så bra som man kunne tro. Enten har de vokst opp i samme familien (og dermed opplevd det samme skadelige oppvekstmiljøet), eller i forskjellige familier, men da kan de være skilt av barnevernet pga et skadelig oppvektsmiljø i hjemmet.

 

Det er lite hensiktsmessig for meg å argumentere med andres forskningsfunn som om det var mine egne. Jeg har valgt å lene meg på det som jeg vurderer å være troverdige resultater fra forskning av en god norsk psykolog, nemlig Torgersen. Han har i tillegg en faglig tyngde internasjonalt.

 

Men selvsagt skal man være kritisk. Sannheten idag, er usannheten imorgen. I sær innenfor medisin der alt dreier seg om prøve-feile metoder. Det aller viktigste må vel allikevel være at vi gjør vårt ytterste med den kunnskapen vi har.

[Emancipate]

Mulig jeg skulle ha hatt diagnose selv. Men siden jeg aldri har hatt behov for psykiatrisk helsehjelp, har jeg aldri blitt diagnostisert.

Det jeg sier er at har du ikke behov for hjelp, så skal du ikke ha en diagnose.

 

Siden jeg linker til fremhever også genetiske årsaker, så det er ikke det at jeg er uenig i det heller, bare for å presisere det.

[AnonymDiskusjon]

Det jeg sier er at har du ikke behov for hjelp, så skal du ikke ha en diagnose.

Jeg tror det menes at mange av disse 13% har betydelig "svikt" som gjør at de lever betydelig dårligere og mindre produktive liv enn om de var uten personlighetsforstyrrelsen, men uten at det er så ille at de er behandlingstrengende.

 

Kan jo diskuteres om noen bør kunne kvalifisere for en diagnose om de ikke er behandlingstrengende, da.

 

Men det går vel på at de hadde hatt nytte av terapi, selv om det kanskje ikke er så prekært.

 

Selv om det også nok er prekært for endel. Det er jo mange som ikke oppsøker hjelp selv om de burde hatt det, det gjelder jo ikke bare personlighetsforstyrrelser.

 

Enkelte personlighetsforstyrrelser har vel egenskaper som gjør at terskelen for å søke hjelp for problemer (som man må innse at man har), blir høyere. En paranoid kan mene at han er helt frisk og at psykiatrien bare er ute etter ham. De med antisosial personlighetsforstyrrelse søker neppe hjelp med mindre det er for å oppnå en fordel.

 

Nei jeg er ingen ekspert altså, men jeg vet i alle fall at det er mange mennesker som har trekk som er problematiske både for dem selv men også de rundt / samfunnet, som ideelt burde vært hjulpet. Selv om de ikke trenger å oppleve noen "krise", eller innse at de har problemer - når det gjelder personlighetsforstyrrelser. Anonymous poster hash: 4c1b5...f38

[ELLE2013]

Gå i terapi det er bra du får innsikt i ditt eget sjeleliv Lytt å lær til det som blir sagt så

lærer du selvinnsikt Lykke til

[Emancipate]

Det er bra nok med selvinnsikt, men som regel er innsikt alene ikke nok til å skape forandring.

[Emancipate]

[AnonymDiskusjon]

Hehe, ja den der var det noe i.

 

Dårlig tilpasset personlighet... Anonymous poster hash: 4c1b5...f38