Er det jeg som er problemet?

[AnonymDiskusjon]

Jeg har en del venner, men opplever ofte/nesten alltid at det er fullstendig opp til om jeg tar initiativ om det skal bli noe samvær. De ser alltid ut til å trivest og hygge seg når vi kommer sammen, men det hadde jo vært hyggelig om de av og til kunne invitere meg også.

Jeg har tenkt at det kanskje er fordi mine nærmeste veninner har samboere og dermed ikke kjeder seg og føler seg alene på kvelder og helger. Da er det kanskje lettere å bare vente på invitasjoner og heller finne på ting da. De har jo allerede noen å være med og prate med.

Samtidig har jeg ganske dårlig selvtillit til tider, noe som både gjør at jeg gjerne tolker dette som at det direkte er på grunn av meg at invitasjoner uteblir osv. Misforstå ikke, jeg blir selvsagt invitert i bursdager og andre events der andre også blir invitert. Det er mere at initiativet til å finne på ting i hverdagen er helt fraværende, men samtidig blir de veldig ofte med om jeg foreslår ting (konsert, kino, studentaktiviteter, filmkveld, kafé, vin, osv osv).

Nå har jeg også truffet en fyr jeg liker ganske godt. Begge er relativt sjenerte, så det går litt treigt. Akkurat det er ikke noe stort problem for min del, men jeg har begynt å tenke mer på dette med at det alltid er jeg som må ta initiativ i mine relasjoner og det føles ut som om jeg må mase på å få folk til å henge med meg. Jeg tok også inititativ både til å starte det som ble en lang og fin samtale på FB med han, i tillegg til å spørre om han ville finne på noe. Det ville han, det var noe anstreng/nervøst?, men veldig koselig og vi har hatt jevnlig kontakt siden. Jeg traffer han ofte på jobb, der han prater med meg. En dag inviterte han casually med på kafé etterpå, der jeg skulle treffe noen andre venner uansett. Han ble med da også. Men det har likevel vært helt stille når det kommer til initiativ fra hans side.

Med tanke på tidligere erfaringer rundt dette når det gjelder venner, begynner jeg å lure på om det altså faktisk har noe med meg å gjøre. Og ikke bare faktorer utenom som at de har samboere, er med i studentorganisasjoner osv og ikke nødvendigvis har det samme store behovet for å finne på ting.

Her i byen er det særlig tre veninner som er veldig nære, vi kan si alt til hverandre og ville gjort utrolig mye for hverandre. Vi ler og koser oss, og kan være helt ærlige med hverandre. Det er derfor jeg ikke har ansett det at jeg kan være hele problemet, som så reelt. Når det likevel har blitt et så fast mønster, begynner jeg altså likevel å lure.

Så spørsmålet mitt er vel egentlig: er det flere som har det slik? Tror dere at jeg tolker det riktig? Har dere noen tips? Og til slutt: dette med denne mannen er relevant fordi jeg er ganske ny-singel og er generelt usikker på date-verdenen og trenger alle råd jeg kan få!

Anonymous poster hash: a3940...bef

[Hansoen]

For å gi tips om mannen først: Han virker å ligne veldig på meg. Sjenert, vanskelig for å ta initiativ etc. Virker vel som om han er interessert, iallefall ut ifra det du skriver her. Når det kommer til venninene dine, så har nok det med at det sikkert er dårlige til å ta kontakt, lar det gå litt også glemmer man etc. Tviler sterkt på at de ikke liker deg. Er jo lov å ta det opp med dem, bare for å litt klarhet idet, spesielt hvis dere er så nærme som du sier.

[sol12]

For å gi tips om mannen først: Han virker å ligne veldig på meg. Sjenert, vanskelig for å ta initiativ etc. Virker vel som om han er interessert, iallefall ut ifra det du skriver her. Når det kommer til venninene dine, så har nok det med at det sikkert er dårlige til å ta kontakt, lar det gå litt også glemmer man etc. Tviler sterkt på at de ikke liker deg. Er jo lov å ta det opp med dem, bare for å litt klarhet idet, spesielt hvis dere er så nærme som du sier.

Takk for svar. Du sier han minner om deg, hva ville vært lurt å gjøre videre? Fortsette å ta initiativ eller la han få ta neste steg om han vil noe mer? Merker det er vanskelig å vise tydelig at man er interessert, men samtidig la han få rom til å vise noe tilbake..

 

Snakket litt om dette (veldig generelt) med vennene i går, og det virker som om det ikke er noe de har tenkt særlig over. Men de var vel egentlig ganske enige i at man gjerne blir litt sånn når man har kjæreste/samboer, og ikke har det samme behovet for å finne på ting for å sosialisere.

[Hansoen]

Nå kan jeg jo bare svare for meg selv, men jeg ville ikke hatt noe imot om en jente hadde tatt initiativet, noen har vanskelig for å ta det neste steget etc. Hvis han liker deg, så kan jeg garantere at han sitter akkurat nå og lurer veldig på om du liker han, og selv om han tror at du gjør det, så er han kanskje livredd for å gjøre noe for å ødelegge etc. Menn er ikke spesielt flinke til å oppfatte kvinners signaler, spesielt når dere tror de er tydelig, men egentlig ikke er det. Da sitter dere og tror at han skjønner det, mens vi da sitter som spørsmåltegn.

[sol12]

Nå kan jeg jo bare svare for meg selv, men jeg ville ikke hatt noe imot om en jente hadde tatt initiativet, noen har vanskelig for å ta det neste steget etc. Hvis han liker deg, så kan jeg garantere at han sitter akkurat nå og lurer veldig på om du liker han, og selv om han tror at du gjør det, så er han kanskje livredd for å gjøre noe for å ødelegge etc. Menn er ikke spesielt flinke til å oppfatte kvinners signaler, spesielt når dere tror de er tydelig, men egentlig ikke er det. Da sitter dere og tror at han skjønner det, mens vi da sitter som spørsmåltegn.

Hehe, ja det har begynt å demre for meg etter lesing på forumet. Men hvor mye skal man ta initiativet liksom? Har jo allerede stått for 95%av all initiativtaging. Kan det ikke bli skremmende?