Jeg har 1 barn fra før, nå har samboer erklært at han ikke vil ha egne barn. Hvordan tolker jeg dette?

[vidarkri]

Kvitt deg med svinet. Det er da mer enn nok mannfolk der ute som elsker barn og som du kan være sammen med uten å gråte.

 

Ut med ham.

[Dominator X]

Kan fortelle litt om min oppvekst i korte trekk. Vokste opp som enebarn, med en kjærlig mor og til dels ukjærlig stefar. Stefar ønsket seg ikke barn, virket meget kald, og holdt følelsesmessig avstand til meg - til en viss grad.

Etter noen år, så ble han jo mer og mer glad i meg, og tok mer og mer fatt på "oppgaven".

 

Vi spoler noen år frem for å komme til saken.

 

Barndomsdrømmen til denne stefaren min var å stifte egen familie, og aller helst å få seg en sønn han kunne gjøre slike faderlige ting med. Min mor tok opp dette flere ganger, og sa tydelig til han at hun ønsket seg meget sterkt et barn med han - noe han avslo! Han la ut om at han ikke var klar, hadde nok med seg selv og at han ikke ville ha forstyrende elementer inn som kunne skade forholdet deres - fordi han ikke følte seg voksen nok til oppgaven som far.

 

Min mor, etter å ha gitt han en del år, sa klart ifra om at dette var noe hun sterkt ønsket seg, og absolutt ikke kunne finne seg i. De gikk så fra hverandre, men forble bekjente med ikke for mye kontakt. De var sammen rundt 10år.

 

Noen år etter dette, så får jeg og min mor vite at stefaren min så har tatt livet av seg - og etterlater ett langt selvmordsbrev dedikert til oss begge.

Den røde tråden i brevet går ut på at stefaren min var født steril, og sterkt ønsket seg en sønn - noe han aldri var i stand til. Han skrev om skammen han følte siden han ikke var i stand til å få egne barn - var hovedgrunnen til at han tok denne avgjørelsen. Han gikk bevisst inn for å overbevise seg selv og andre om at han ikke ønsket barn, av den grunnen at han ikke følte seg som et verdig menneske. En skam, ett uverdig liv, alltid alene med min sønn som aldri ble født - hans egne ord.

 

Er det mulig mannen er steril?

Endret 11. januar 2015 av Dominator X

[krikkert]

Jeg kan kjenne meg igjen i din manns "vandring" med tanke på ønske om flere barn. Den førstefødte her i huset er nå 13 måneder, og hvorvidt jeg med hånden på hjertet kan si at jeg vil ha flere barn kommer veldig an på hva slags dag jeg har hatt.

 

Full dag med bleier og bæsj og ordentlig dritt, og så bli spurt om ikke jeg har lyst på en til? Hæ? Enda en småbarnsperiode? En runde til med dette her? Ikke den mest entusiastiske krikkerten i verden du møter da.

 

Hjemme i gangen etter en lang dag på jobb, hører "PA-PPA!!!" fra stua og dunkdunkdunkdunkdunk i gulvet mens den førstefødte krabber ut i gangen for å kaste seg inn i leggene mine med verdens største glis... Mnjo. Hadde nok vært kos med en eller to til.

 

Barn er ikke nødvendigvis en ukomplisert sak å forholde seg til, og insinuasjonen din om at siden han elsker deg bør han også elske sitt stebarn synes jeg det er vanskelig å være enig i. Argumentene du gjengir i førstepost virker imidlertid ganske vikarierende - alle argumentene er innrettet på å unngå videre diskusjon. Det får meg til å tenke at det ligger noe mer fundamentalt bak - det kan være sterilitet som Dominator X foreslår, men det kan også være en frykt for at han ikke vil få det til.

 

Det er vanskelig å være steforelder (tror jeg - jeg har bare egnefødte barn), og hvis den eneste erfaringen han har med foreldrerollen er å være steforelder til ditt barn så er det ikke urimelig å tro at det kan ha farget hans syn på foreldrerollen, selv om han avviser steforelderrollen ved å ikke innta noen slik rolle. Har han et godt forhold til sine egne foreldre?

 

Jeg tror det kan være fornuftig å diskutere nettopp foreldrerollen med ham. Finn ut av hva han legger i det, og hva som eventuelt trekker ned.

[Civilix]

(...)

Som at han sa "jeg vet ikke om jeg kommer til å ha lyst på egne barn noen gang" når vi ble sammen. 1 mnd senere satt han å så på navn til guttetvillingene vi skulle få (tulla litt med det), sa at det hadde vært koselig hvis det var baby i magen 6 mnd inn i forholdet.. jeg trodde jeg var gravid en gang, og var kjempe stressa.

(...)

 

Du gjorde hva?!? Kjøre en spøk om at du er gravid med tvilling sønner til det punkt at han tror det. Kunne du ikke bare dolket han i ryggen og vridd rundt kniven, det hadde vært mer humant.

 

Om har ikke var spesielt motivert før vil han værtfall bli mer reservert etter en slik behandling.

 

Men foruten det klarte jeg ikke helt å forstå om problemet var at han ikke ville ha flere barn eller at han ikke tok mer ansvar ovenfor ditt eksisterende barn? Kan du spesifisere litt bedre problemstillingen?

 

For meg virker det som om du prøver veldig hardt å male ett negativt bilde av han, cuadro var inne på det i post #10 at slik du beskriver han passer ikke helt sammen med det du sier.

 

Den mannen vi leser om virker så konstruert at du fremstår som ett hysterisk kvinnfolk, og det er ikke bra for din troverdighet.

[Ladyleo]

 

(...)

Som at han sa "jeg vet ikke om jeg kommer til å ha lyst på egne barn noen gang" når vi ble sammen. 1 mnd senere satt han å så på navn til guttetvillingene vi skulle få (tulla litt med det), sa at det hadde vært koselig hvis det var baby i magen 6 mnd inn i forholdet.. jeg trodde jeg var gravid en gang, og var kjempe stressa.

(...)

 

Du gjorde hva?!? Kjøre en spøk om at du er gravid med tvilling sønner til det punkt at han tror det. Kunne du ikke bare dolket han i ryggen og vridd rundt kniven, det hadde vært mer humant.

 

Om har ikke var spesielt motivert før vil han værtfall bli mer reservert etter en slik behandling.

 

Men foruten det klarte jeg ikke helt å forstå om problemet var at han ikke ville ha flere barn eller at han ikke tok mer ansvar ovenfor ditt eksisterende barn? Kan du spesifisere litt bedre problemstillingen?

 

For meg virker det som om du prøver veldig hardt å male ett negativt bilde av han, cuadro var inne på det i post #10 at slik du beskriver han passer ikke helt sammen med det du sier.

 

Den mannen vi leser om virker så konstruert at du fremstår som ett hysterisk kvinnfolk, og det er ikke bra for din troverdighet.

 

 

Skjønner at du leste den feil. Jeg har IKKE latet som jeg er gravid. Han tullet med at vi skulle få tvillinggutter. For det ønsket han (da) at vi skulle få.

 

Han er veldig vanskelig å forstå, ettersom han sier en ting-gjør noe annet- gjør en ting- sier noe annet. Og problemet er vel i bunn og grunn at jeg vil ha det fint med han og det betyr at han må ha det bra med oss. Han må ha det fint med mitt barn, og mitt barn må ha det fint med han. Han trenger ikke elske barnet som sitt eget- det er urealistisk at alle kan få til det. Men han kan ikke mislike det.

 

Jeg mååå ikke ha et barn til. Jeg ser veldig veldig godt alt det kjipe også. Jeg var alene med alt når min var baby og det var kjempetungt- men elsker barnet over alt i verden og ville ikke vært foruten. Det provoserer meg at han skal liksom ta den avgjørelsen for oss begge to. Hvordan vet han at vi ikke om vi ikke får lyst på det sammen om noen år?

 

Klart at jeg får et negativ bilde av han selv når han oppfører seg sånn..

 

Uansett. Vi har snakket sammen i helgen. Jeg ble kjempesint for han fortsatte å være vimsete i svarene sine.. Men så åpnet han seg, forklarte alt han tenkte om mitt barn og tanken på eget barn. Han har visst ikke troen på at han kan klare å være pappa, og det er visst dette han sliter med ift til å være bonuspappa. Han vet ikke helt hva han skal gjøre/ikke gjøre. Han sier at det ikke faller han naturlig.

 

Jeg tolker nok ting litt ekstra tungt, for jeg har vært gjennom forferdelig mye tøft i tidligere forhold og med barnefar spesielt. Så når han sier "jeg får aldri noe egentid" selvom han får sove sent hver dag i helger, se på serier når han vil og jeg BER han om å dra ut med gutta.

JEG får ingen egentid, for jeg legger opptil at han skal ha det hele tiden. Da blir jeg frustrert. Skal jeg ofre det lille jeg har for at han skal få pleie egoet sitt?

 

Men nå har vi satt opp en plan for helgene, så jeg håper inderlig at det kan hjelpe oss alle sammen.

 

Som kjærester er vi ganske awesome. Det er barn som har blitt det store hinderet i forholdet. Dessverre. Men jeg håper på lysere tider nå!! Takk for alle svar.

[Krig og fred]

Kvitt deg med svinet. Det er da mer enn nok mannfolk der ute som elsker barn og som du kan være sammen med uten å gråte.

 

Ut med ham.

 

 

I hvilket parallelt univers lever du i, der hvor menn som ikke ønsker barn er svin?

[kaaasen]

Problemet er vel ikke at mannen ikke ønsker barn, men at han er en stefar som involverer seg lite og virker uinteressert i barnet hennes. Det er i alle fall det jeg identifiserer som det største problemet.

 

At noen ikke ønsker barn selv er en ærlig sak, men om man ikke liker å omgås barn er det en lite gjennomtenkt greie å bli sammen med noen som har barn fra før.

[anon12234]

Her har du en fyr som er helt åpen og ærlig med sine intensjoner, det er helt opp til henne om hun vil fortsette eller avslutte eller hva hun vil gjøre. Det spiller INGEN rolle om han vil ha barn, ta del i hennes barns liv eller hva han vil gjøre, det er opp til han. Han er snill, ærlig og tydelig. Han har ikke gjort noe galt så hold kjeft dere som skal kritisere. Hvis hun ikke vil så kan hun da bare avslutte forholdet og finne seg noen andre? hvorfor skal han få smekk for å si det som det er? "nei jeg vil ikke ha egne barn, nei jeg vil ikke ta del i dine barns liv" det er da helt ærlig sak det, "ok, da er det slutt"..."ok, fair"..... hvorfor er han et "svin" og "et problem at han ikke tar del i hennes barns liv"... for noe tull..... han har gått inn med åpne kort, ære være han for det.

[kaaasen]

Et åpenbart svar til det må jo være:

 

Hold kjeft om du bare skal forsvare en slik selvsentrert egoist.

 

Han har jo ingenting i et slikt forhold å gjøre.

[Kalevala]

Hvor gammel er han?

[nacario]

Jeg tolker det som at han har ønsket å være i forhold med noen som har barn, slik at han slipper "maset" om å bli far selv da kvinner ofte ønsker dette hos en partner. Og dette funker for han, og dermed har han sine meninger (som du tolker) som ikke er helt innenfor "normen" det å ha barn er meningen med livet.

 

Og dere kan jo ha det fint sammen for det.

Endret 19. januar 2015 av nacario

[Budeia]

Det er heller ikke så bra med steforeldre som skal gjøre alt sammen med stebarna, for at det skal se ut som de elsker dem ekstremt mye.

Tror slikt ofte blir gjort av hensyn til barnas biologiske forelder, og til og med muligens av redsel for dennes reaksjoner.

.

Hvis barnet har samvær med sin far, vil det normalt sett foretrekke sin biologiske far uansett.

 

En mann som bare sitter i stresslessen med tv eller data, er normalt ikke noe å foretrekke. Men denne mannen virker såpass aktiv at han er med på reiser og aktiviteter.

Kanskje vil han ønske seg barn etter hvert, når han virkelig innser hva det vil si å aldri få barn.

[Tvillingsjel]

Jeg synes ikke han virker som et monster, men han har kanskje andre prioriteringer og ønsker enn det du har? Dersom det bare er at han er usikker, så kan det hende at han ombestemmer seg. Det er ikke uvanlig å være usikker på hvordan det blir før man får barn.

 

Det virker som han involverer seg veldig lite med familielivet slik det er i dag, som han helst vil være litt på utsiden av det.

 

Spørsmålet er hva du ønsker videre og hva han ønsker og hvordan dere kan få dette til å gå opp. Det kan hende han bare trenger litt tid på å venne seg til å være stefar. Når man har barn så blir disse en stor prioritering i livet og når man involverer seg med noen som har barn så er det bare naturlig at disse vil være en stor del av livet når man har dem.