AnonymDiskusjon Skrevet 4. januar 2015 Del Skrevet 4. januar 2015 Hei, dette vill sikkert hørre ut som en "emo" som skriver dette men jeg er en helt normal person som skriver dette. Vil bare fortelle litt om meg selv og kanskje få noen tilbakemeldinger på hva jeg kan gjøre. Jeg er en 25 år gammel gutt som aldri er lykkelig eller ser frem til noe lengre. Klarer ikke å glede meg til noen ting uansett hva det er. Vet ikke helt når det startet men er ganske sikker på at det jeg ble dompa av kjærligheten min for 5 år siden har noe med det å gjøre. Helt siden det kan jeg ikke huske sist jeg var i lykkerus. Men jeg synes at dette er litt merkelig siden det er så lenge siden! Min far hadde depresjon (døde når jeg var 9 år) og min mor har flere ganger vært beskjymret at dette har godt over i arv til meg. Jeg har prøvd å fått hjelp hos psykolog, men følte dette hadde ingen nytte. Kan også nevne at bruddet skjeddet rett etter jeg hadde avbrutt studie på høgskole, så jeg har heller ingen spesiell utdanning. Har en god å stabil jobb så klager egentlig ikke, men alle kunne vell tenkt seg en bedre jobb. Liker heller ikke å gå ut på byn i helgene lengre, så å treffe nye folk i dagens samfunn er vanskelig uten alkohol i helgene. Har vennegjenger, eller "drikkegjenger", men ingen som jeg henger med i hverdagen. Min hverdag OG helg består av dataspill og filmer/serier (ganske tragisk ja), men har ingen anelse hva ellers jeg kan finne på som interesserer meg. Ikke liker jeg fotball, bil og andre typiske mannfolk ting. Jeg tenkte også på for litt siden å bare jobbe nok til jeg kan ta et friår å bare reise, men det har jeg også godt ifra nå. Jeg tenker på hva jeg skal gjøre når jeg kommer tilbake? Helt blakk og ingen plass å bo. Jeg har også "letet" etter kjærligheten på ny men til ingen nytte. Har prøvd netdating og andre "alkoholfrie" metoder for å møte folk. Har hatt noen små forhold men ikke noe skikkelig seriøst. Helt ærlig har jeg ingen anelse om hva jeg skal gjøre for å få meg lykkelig igjen eller i det minste klare å glede meg til noe. Jeg er lei av å være ulykkelig å depprimert. Kan nevne at jeg har på ingen måte tenkt på selvmord, bare for å få det ut av bilde. Jeg merker på meg at jeg savner å ha en å dele hverdagen min med, men har blitt altfor "kresen" kan jeg vell kalle det. Nesten som jeg bare vil ha en erstattning eller en kloning fra min forrige. Vell dette var meg, ville bare få det ut en plass. Har tenkt på dette ganske lenge. Anonymous poster hash: 38793...72c Lenke til kommentar
Madridista1212 Skrevet 4. januar 2015 Del Skrevet 4. januar 2015 Finn deg en hobby. Start å tren, det er så viktig og gir stor helsegevinst både fyskisk og psykisk. Så det anbefaler jeg til alle! 1 Lenke til kommentar
darkness| Skrevet 4. januar 2015 Del Skrevet 4. januar 2015 Jeg anbefaler også å begynne å trene. Da snakker jeg ikke om å jogge fem min rundt huset. Begynn å tren styrke og tren minimum 3 ganger i uken så du ser resultater. Resultater = motivasjon og mestringsfølelse. Det kan godt være at du er deprimert, men det kan også være at du rett og slett har for høye forventninger til livet og hva som er "Lykke". Man kan ikke gå rundt i evig lykkerus. Hva er galt med å se på serier og game? Ingenting! Hvis du trives med det, så si til deg selv at det er bra nok. Hvis du klarer å finne roen og "lykken" i deg selv så er det mye lettere å finne seg kjæreste. Du vil nemlig utstråle noe helt annet enn du gjør nå. Synes du dagene er lange så bruk tiden på å jobbe og trene. Det gir deg verdi I form av penger du kan sette av på konto til senere, og en kropp som er frisk og sterk. Spis sunt og hold deg i form. Du vil ikke tro hvor stor forskjell det kan utgjøre. Jeg snakker av erfaring 6 Lenke til kommentar
Rigmor Ortiz Skrevet 4. januar 2015 Del Skrevet 4. januar 2015 Helt enig med de over. Begynn å tren - skikkelig. Pump jern, spis sunt og kom deg i real god form. Sjansen for at du finner kjærligheten vil sannsynligvis også øke da. Lenke til kommentar
Sitronsaft Skrevet 4. januar 2015 Del Skrevet 4. januar 2015 Når det gjelder reisingen. "Jeg vil reise men når jeg kommer hjem har jeg jo ingen penger eller plass å bo". Jeg skal ikke si at dette ikke stemmer, men hvordan er det andre folk klarer å reise da? Greit at du ikke har penger om du reiser et år uten å jobbe, men du må selvsagt begynne å jobbe igjen når du kommer hjem. Kanskje du skal snakke med arbeidsgiver nå og se om du kan få beholde jobben når du kommer tilbake. Dette med reising er sterkt undervurdert, jeg tror det kan gjøre underverker for mange. Jeg snakker så klart bare for meg selv, men jeg er overbevist om at de aller fleste ville funnet ut ufattelig mye om seg selv og andre ved å reise, man får så deilig stort perspektiv på ting. Og for meg, som tidvis i livet har vært i samme posisjon som deg, føler meg omtrent "kurert" når jeg er ute og reiser. Man møter også mennesker på en helt annen måte, det er mye lettere og noen av dem man møter vil kanskje bli ordentlige venner som man kan holde kontakten med. Store muligheter for å treffe kjæreste også. Uansett, dette var bare for å adressere dette med reisingen. Kanskje du skulle tenkt litt mer på det, finne ut om du kan gjennomføre det rent praktisk, for det tror jeg du kan. 1 Lenke til kommentar
Kizza89 Skrevet 4. januar 2015 Del Skrevet 4. januar 2015 Når det gjelder reisingen. "Jeg vil reise men når jeg kommer hjem har jeg jo ingen penger eller plass å bo". Jeg skal ikke si at dette ikke stemmer, men hvordan er det andre folk klarer å reise da? Greit at du ikke har penger om du reiser et år uten å jobbe, men du må selvsagt begynne å jobbe igjen når du kommer hjem. Kanskje du skal snakke med arbeidsgiver nå og se om du kan få beholde jobben når du kommer tilbake. Dette med reising er sterkt undervurdert, jeg tror det kan gjøre underverker for mange. Jeg snakker så klart bare for meg selv, men jeg er overbevist om at de aller fleste ville funnet ut ufattelig mye om seg selv og andre ved å reise, man får så deilig stort perspektiv på ting. Og for meg, som tidvis i livet har vært i samme posisjon som deg, føler meg omtrent "kurert" når jeg er ute og reiser. Man møter også mennesker på en helt annen måte, det er mye lettere og noen av dem man møter vil kanskje bli ordentlige venner som man kan holde kontakten med. Store muligheter for å treffe kjæreste også. Uansett, dette var bare for å adressere dette med reisingen. Kanskje du skulle tenkt litt mer på det, finne ut om du kan gjennomføre det rent praktisk, for det tror jeg du kan. Dette var faktisk veldig motiverende skrevet, og fikk meg til å revurdere å reise sterkt. Tusen takk. Og når det gjelder trening har jeg ikke dårlig selvbilde når det gjelder kroppen min, har en fysisk krevende jobb så klarer å holde meg i form der. For noen år tilbake trente jeg ganske kraftig og fikk gode resultater. Men jeg vet selvfølgelig at jeg uansett får bedre selvbilde av trening og kosthold, det er slik hjernen fungerer. ts Lenke til kommentar
fotonisse Skrevet 4. januar 2015 Del Skrevet 4. januar 2015 (endret) Når det gjelder reisingen. "Jeg vil reise men når jeg kommer hjem har jeg jo ingen penger eller plass å bo". Jeg skal ikke si at dette ikke stemmer, men hvordan er det andre folk klarer å reise da? Greit at du ikke har penger om du reiser et år uten å jobbe, men du må selvsagt begynne å jobbe igjen når du kommer hjem. Kanskje du skal snakke med arbeidsgiver nå og se om du kan få beholde jobben når du kommer tilbake. Dette med reising er sterkt undervurdert, jeg tror det kan gjøre underverker for mange. Jeg snakker så klart bare for meg selv, men jeg er overbevist om at de aller fleste ville funnet ut ufattelig mye om seg selv og andre ved å reise, man får så deilig stort perspektiv på ting. Og for meg, som tidvis i livet har vært i samme posisjon som deg, føler meg omtrent "kurert" når jeg er ute og reiser. Man møter også mennesker på en helt annen måte, det er mye lettere og noen av dem man møter vil kanskje bli ordentlige venner som man kan holde kontakten med. Store muligheter for å treffe kjæreste også. Uansett, dette var bare for å adressere dette med reisingen. Kanskje du skulle tenkt litt mer på det, finne ut om du kan gjennomføre det rent praktisk, for det tror jeg du kan. Dette var faktisk veldig motiverende skrevet, og fikk meg til å revurdere å reise sterkt. Tusen takk. Og når det gjelder trening har jeg ikke dårlig selvbilde når det gjelder kroppen min, har en fysisk krevende jobb så klarer å holde meg i form der. For noen år tilbake trente jeg ganske kraftig og fikk gode resultater. Men jeg vet selvfølgelig at jeg uansett får bedre selvbilde av trening og kosthold, det er slik hjernen fungerer. ts Dette med å ta en fri-periode fra alt og alle kan selvfølgelig gjøre godt for både kropp og sjel, så det kan det nok være fornuftig å vurdere. Bare tenk på en liten ting før du evt. gjør alvor ut av det, du nevner i startinnlegget ditt at du har en avbrutt utdanning og dermed ingen ting å vise til fra den kanten. Men hva med ditt yrke, har du et fagbrev e.l.? Grunnen til at jeg spør slik, er at om du får permisjon av din arb.giver, så er det sikkert noen som enten må midlertidig ansettes eller leies inn for å utføre din daglige jobb. Uten skikkelige papirer så kan det være vanskelig å komme tilbake til sin vanlige jobb. For selv om en bare har permisjon, så har jeg lest noen "skrekkhistorier" om at enkelte har blitt erstattet på arb.plassen og uten fagbrev e.l. så har det vært vanskelig for de å komme tilbake i den samme type jobb. Ingen er som regel uerstattelige, og det er det desverre noen som får merke på den smertefulle måten.... Nå vet jo jeg ingenting om hva du jobber med, hvor stort firma dette er, hvordan de vil stille seg til at du tok permisjon i en viss periode eller hvilken kontakt du har med din(e) leder(e), det kan selvfølgelig gjøre dette mye enklere for deg. Ønsker absolutt ikke å gjøre det tungt for deg, men tenk deg godt om før du evt. løper inn døra til "sjefen" for å høre om mulighetene for permisjon fra jobben din, for det er ikke alle arb.plasser/ledere som akkurat tar i mot slike henvendelser med "åpne" armer...... Lykke til Endret 4. januar 2015 av fotonisse Lenke til kommentar
Sitronsaft Skrevet 4. januar 2015 Del Skrevet 4. januar 2015 Hyggelig at jeg kan motivere deg, ts Gjør det verdt å skrive slike innlegg. Når det gjelder innlegget over meg så er det selvfølgelig riktig det som står. Men nå er det nå en gang sånn i Norge at du ikke kan bli sparket uten videre, så jeg tenker at det ikke kan skade å høre med sjefen hva han synes om saken. Han(/hun) har sikkert sympati for situasjonen din også, om du skulle være villig til å forklare hvorfor du vil reise. Ellers om du har spørsmål om reising, eller ellers, ikke nøl med å ta kontakt. Lenke til kommentar
ragge_jz Skrevet 5. januar 2015 Del Skrevet 5. januar 2015 (endret) sånne ting som du skriver om, er vanskelig. Det er lett å bli såret i dagens hverdag egentlig. Kanskje fordi mange har en altfor beskyttet og trygg barndom? Også blir man voksen, og finner ut at man ikke er så "special as my mama says".... for hadde man vært like fantastisk som mange mammaer synes om sine barn, så hadde man vel aldri blitt dumpet? Livet er ikke alltid så lett, og har ikke vært det den gangen foreldrene våre var unge heller, det kan jeg GARANTERE. Man må nesten bare ta i, gi gass og finne på noe. Ett eller annet. Motivasjonen må komme innenfra sies det, og det stemmer. Selv hadde jeg kjæreste og fikk unge også, men alt røyk. I ettertid, har jeg hatt kompis som har forlovet seg og greier, som ligger i sofaen og holder hånd med damen sin. Gjelder flere av de jeg kjenner, og jeg kan ikke si jeg misunner dem??? Ting kommer an på hva man vil her i livet da. Jeg drømmer av en eller annen grunn ikke om å holde hånd med en dame, kanskje derfor er jeg singel?? Jeg tenker ofte at du bør se deg selv i speilet og si: hadde denne dagen vært mye bedre hvis jeg hadde kjæreste, eller er det bare noe jeg tror? Du kan jo kjenne etter på dine dypeste følelser? Sannheten er jo at det å leve i ett forhold ofte er skikkelig mye jobb og alt annet enn gull og grønne skoger! Det er kanskje litt oppskrytt?? Møtte kollegaene etter juleferien, og en av de så skikkelig sliten ut. Hun har 3barn og mann, og så bare helt nedslitt ut etter juleferien... Er ikke sikkert jula hadde vært så fin der liksom... Husk at forhold kan være oppskrytt også. En fantasi om det perfekte, som ikke finnes liksom... Endret 5. januar 2015 av ragge_jz 1 Lenke til kommentar
Gjest Bruker-95147 Skrevet 5. januar 2015 Del Skrevet 5. januar 2015 Vell dette var meg, ville bare få det ut en plass. Har tenkt på dette ganske lenge. Anonymous poster hash: 38793...72c Bare ett spørsmål: Hva er det som står mellom deg og lykken? Lenke til kommentar
Kizza89 Skrevet 6. januar 2015 Del Skrevet 6. januar 2015 (endret) Vell dette var meg, ville bare få det ut en plass. Har tenkt på dette ganske lenge. Anonymous poster hash: 38793...72c Bare ett spørsmål: Hva er det som står mellom deg og lykken? Det er det som er problemet, har ingen motivasjoner og føler meg føleseløs. Helt tom innvendig, akuratt som jeg er på autopilot hver dag... våkner, jobber, spiser, pc, seng. Og selv om det kommer opp et stort arrangemang f.eks reise/ferie etc. gleder jeg meg aldri. Så har faktisk ingen aning på hva svaret der er. Høydepunktet på dagen er når jeg legger meg i seng får å såve og drømmer meg vekk i en fantasiverden som ikke eksisterer. ts Endret 6. januar 2015 av Kizza89 Lenke til kommentar
Gjest Bruker-95147 Skrevet 6. januar 2015 Del Skrevet 6. januar 2015 (endret) Det er det som er problemet, har ingen motivasjoner og føler meg føleseløs. Helt tom innvendig, akuratt som jeg er på autopilot hver dag... våkner, jobber, spiser, pc, seng. Og selv om det kommer opp et stort arrangemang f.eks reise/ferie etc. gleder jeg meg aldri. Så har faktisk ingen aning på hva svaret der er. Høydepunktet på dagen er når jeg legger meg i seng får å såve og drømmer meg vekk i en fantasiverden som ikke eksisterer. ts Jeg lurer på om du klarer å være helt konkret på akkurat hva eller hvem som du mener står i veien for lykken, fordi det kan jo hende at det er du selv som står der .. hva tror du om det? Jeg erfarer at lykken er for det meste bare ett tillært ord og konsept som vi lager våre personlige modifikasjoner over, og at det faktisk ikke er noe som helst hvis man bare slutter bry seg om at det liksom "mangler noe" - det mangler absolutt ingenting når jeg selv undersøker min egen lykke eller fraværet av sådan, og jo mindre jeg henger meg opp i mine egne følelser og fantasier, jo fortere fordufter ubehaget. Jeg vil si at det er fordi jeg selv ikke slipper taket i følelsen, at den også blir værende hos meg. Eller sagt på en annen måte: når jeg slutter å kreve at livet skal servere meg lykken, så er jeg faktisk helt ok for det meste - ikke jublende oppe i skyene, men bare helt greit og fint sånn lett kjedelig hverdags glad .. Endret 6. februar 2015 av Bruker-95147 Quotepyramide Lenke til kommentar
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Start en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå