Pleieansvar for syk far

[AnonymDiskusjon]

Jeg var 24 år og var godt igang med utdannelsen min. Så skjedde det noe som gjorde at min far ble alvorlig syk og ble gradvis mer pleietrengende. I begynnelsen dreide det seg om hverdagslige ting som jeg gjorde i helgene, men det kom til et punkt der jeg måtte slutte på skolen og flytte nærmere far.

 

Kan legge til at jeg er skilsmissebarn og har 2 eldre søsken som bor 1,5 times flytur fra far. Han har "samboer" som ikke bor sammen med han og i tillegg jobber borte halve året, så er ikke mye hjelp der. Han har en bror som er nabo, som gjør mye, men han er selv alvorlig syk.

 

Jeg blir 30 om noen måneder og far er nå daglig pleietrengende og lenket til rullestol. Han er blitt veldig selvsentrert, og spør ikke lenger om jeg kan komme (ta meg fri fra jobb), men heller om hvor fort jeg kan komme (tar meg 45 min å kjøre).

 

Det samme forventes av mine og hans søsken, systemet med kommune, NAV og fastlege. Jeg har blitt spurt om jeg kan ta permisjon fra jobb for å bo sammen med han. Jeg føler for hans del, at det må jeg kanskje ta et standpunkt til om ikke så lenge.

 

Jeg gjør så og si alt nå. Handler, vasker, lager mat, pusser opp, osv, osv. Gjør også mye i bopelen til samboeren hans.

 

Jeg har mistet så og si alle vennene mine samt noe familie. Noen har til og med kritisert meg for hjelpen jeg gjør, og ikke gjør. Jeg står i fare for å miste jobben og leiligheten og det kan se ut som jeg må se langt etter å stifte familie selv.

 

Hintet frempå om å få mer hjelp fra systemet, men det blir for dyrt for oss. Han vil heller ikke ha fremmede til å hjelpe han. Får ikke hjelp fra mine 2 søsken, verken avlastning eller økonomisk støtte.

 

Når det er sagt, så er jeg selvfølgelig glad i han og jeg ville ha gjort dette om igjen. Ingen fortjener bedre enn han.

 

Men jeg tenker ofte om dette er slik det skal være. Jeg sliter psykisk. Har depresjon, hatt selvmordstanker og går i perioder med søvnproblemer.

 

Nevnte for en av søskene mine at jeg drømmer om å fullføre skolen, men fikk beskjed at det er viktigere ting nå.

 

Han kan leve med sykdommen lenge, men vil til slutt ende sengeliggende. Klater ikke å tenke på hvordan det skal bli da. Han vil heller ikke flytte i pleiebolig.

 

Måtte bare lufte dette en plass. Vet ikke hva jeg skal forvente av svar heller. Men jeg håper det er noen der ute med lignende erfaring som kan ta kontakt, for jeg har ikke noen å prate med.

 

Anonymous poster hash: d7eb7...251

[ærligøs]

Har ikke erfaring med dette. Bare synes du virker som en flott person som tar ansvar for egen far.

[Budeia]

Uff da... Det har skjedd tidligere i historien også, at f.eks. en søskenflokk reiste til USA, og en siste av søskenflokken ble igjen for å pleie foreldrene.

Mer eller mindre "frivillig"...

 

Tidligere var det jo slik at generasjonene bodde sammen. Et av mine første minner er av en gammel mann som lå i en seng hos naboene. Dette var faren til kona der, og han tilbrakte sine siste år i en seng der. Hun var hjemmeværende husmor med mann og barn.

På denne tida fantes det aldershjem, men hun valgte antagelig å ha ham der.

 

I dag er det normalt at eldre personer som ikke kan ta vare på seg selv, har hjemmehjelp, eller kommer på sykehjem eller aldershjem.

Det høres jo helt vilt ut at du også tar deg av kjæresten hans.

 

Problemet er at personen selv må skrive under på søknad om hjemmehjelp, omsorgsbolig o.l. og jeg anbefaler ikke noen å forfalske underskrifter.

 

Dersom du ikke ønsker å slutte i jobben og søke om omsorgslønn, anbefaler jeg å ta kontakt med så mange du kan i det offentlige og si at du ikke klarer deg uten inntekten fra jobben. Legg press på dem.

Si at du ikke kan gi opp ditt liv, og at din far ikke skjønner sin eget beste.

Ta kontakt med fastlegen hans, hjemmetjenesten i kommunen. Kanskje en av dem kan "overtale" ham til å underskrive søknad om hjemmehjelp, eller til og med omsorgsbolig!

Selv om det er vanskelig, slutt å hjelpe din far så mye en periode, og formidle til det offentlige at han lever under umenneskelige forhold og at ingen i familien hjelper ham.

Vaske gulvet ville jeg iallfall sluttet umiddelbart med, ettersom han lever ganske godt med et uvasket gulv en tid. (Litt stygt sagt, men det er også stygt av ham å kreve alt dette av deg.)

Det offentlige trenger å se at han trenger hjelp fra DEM.

 

Ikke diskuter dette med dine søsken, da de høres ut til å være villige til å tvinge deg til hva som helst.

 

Kanskje det også kan være noe å legge denne situasjonen fram for din egen fastlege, og kanskje vedkommende kan få utrettet noe. (Du bør kanskje ikke nevne noe om suicidale tanker, for da kan du faktisk risikere å bli tvangsinnlagt eller tvangsmedisinert. Noe som av og til kan være nødvendig, men hvis du ikke ønsker slik hjelp, ikke overdriv din suicidalitet overfor fastlegen.)

 

Lykke til!

[Suspendert]

Hvilken er din fars bostedskommune?

[Dufen]

Jeg er i noenlunde samme situasjon og kan bare si umiddelbart at du MÅ distansere deg fra din far ellers "spiser han deg opp".
Min far er og slik at det er ikke OM man kan hjelpe men NÅR.
Jeg har heldigvis søsken som deler oppgavene med meg, men det meste er opppgaver som helsevesenet er pålagt å ta.

Når faren min blir for pågående, han er manisk depressiv og nesten lam i beina, så lar jeg være å svare telefonen eller sms. Om han når meg så er jeg kort og avslutter samtaler før han sier hva han vil ha gjort.

For det er som oftest meningsløse oppgaver som å kjøre ham til butikker hvor han skal handle materiell til oppgaver i huset som han selv ikke vil klare uansett. Maniske ting rett og slett.

Det fungerer fint å ha det på den måten, man får fred til å ta seg av egen familie samtidig som man får tid sammen med foreldre på en mer positiv måte enn å bli utnyttet.

For det er det du blir, ikke la det være tvil om det.
Som du legger det frem er faren din så dårlig at han har krav på hjelp fra helsevesenet.

[Chroma]

Jeg tok meg av min mor når hun var syk, og selv om det var tøft så kan det ikke helt sammenlignes med din situasjon allikevel.

Vi visste at hun hadde kort tid igjen å leve og det kostet meg ikke like mye som det gjør deg mtp leilighet og jobb.

 

Du sier han ikke vil på pleiehjem, men egentlig virker det ikke som om han bør ha noe valg.

Du sliter deg jo ut, og selv om han er din far så er det viktig at du tar vare på deg selv også.

 

Det er lov å tenke på seg selv og sine behov! Alltid!

[nacario]

Slik som systemet fungerer i Norge skal ikke du måtte gi slipp på jobb og leilighet for å kunne hjelpe din far. Du forteller selv at du kan miste alt ved å hjelpe din far, det skal ikke falle på deg, kommunen har sitt ansvar. Synes du bør gi beskjed til hans kontaktperson i kommunen eller fastlege.

[Gjest Slettet+6132]

Det er nok lett å stå utenfor å si hva man skal gjøre i ett slikt tilfelle men for deg oppleves nok dette straks mer dramatisk og vanskelig.

 

Som oftest så går dette en vei, i dette tilfelle pleiehjem eller hjemmesykepleie og hjemmehjelp osv. Det skal ikke være nødvendig å måtte slite seg ut selv på dette, og det trenger man ikke heller. At den gamle ikke vil ha fremmede inne i bildet må han nok finne seg i, det samme med at det koster penger.

 

Jeg vet ikke hva kommunale tjenester koster med har hørt man kan ta inntil 70 prosent av trygden, og da vet jeg ikke hva slags tjenester de tilbyr. Kanskje noe som vet noe om dette her inne?

 

Så daglig stell går nok greit og jeg går ut fra man må leie gartner om man har hus i tillegg. Hva med dagligvareinnkjøp og alle andre nødvendigheter tro?

[Notatblokk]

Du sier han ikke vil på pleiehjem, men egentlig virker det ikke som om han bør ha noe valg.

Du sliter deg jo ut, og selv om han er din far så er det viktig at du tar vare på deg selv også.

Dette!

Ut fra hva du forteller så vil dette vare en god stund fremover.

 

Det er IKKE riktig at fordi han "ikke vil" ha fremmede til å hjelpe seg så skal du kjøre ditt eget liv i grus i flere år. Det er ikke alltid at de som er syke klarer å se hva de påfører de rundt seg. Jeg håper du kan finne noen du kan prate med om dette, at du kan få luftet tankene dine mer enn bare her. Hvis jeg var i samme situasjon hadde jeg prøvd å finne noen som har greie på NAV, systemet og regler, og prøvd å få slått igjennom for å få mer hjelp. Hvis han er så dårlig som du sier så må det jo finnes andre løsninger enn at den som tilfeldigvis bor nærmest skal være 100% tilgjengelig hele uka, gratis.

[Tvillingsjel]

Du må få lov å bygge ditt liv også og starte familie om du vil det. Du sier at han kan leve slik lenge, skal du sette livet ditt på pause og bare vente på å få lov å starte å leve? Det kan i så fall ta lang tid og så kan det bli for sent å få barn (om det er det du vil). Tror nok faren din må belage seg på å få hjelp utenfra og kanskje også pleiehjem.

[Nstin]

Sett han på et hjem. Han er en utrolig stor drittsekk som lar deg gjøre alt det du gjør. Du ødelegger livet ditt. Søskene dine er også noen egoistiske rasshøl, som ikke engang støtter deg økonomisk. Du har gjort ditt. Sett han på et hjem nå.

[ARJ]

Litt gammel, men slenger et innlegg likevel. 

 

Jeg er/var litt i TS sin situasjon. 

Er eldst av 3 søsken som alle er i 30 åra. 

I min familie så er både min mor og min far alvorlig syke. 

Min far er lam fra halsen og ned og min mor avhengig av surstoff så relativt skralt hos begge. 

 

Mine søstre har aldri stilt opp i det hele tatt. De har jo barn (har 2 selv også jeg) og det må vi godta i følge foreldra mine. 

Så mer eller mindre så har jeg og sambo (mest meg da) hjulpet de med absolutt alt. Alt fra handling og alt som måtte gjøres. 

Ramla tven ut klokka 23 på kvelden så måtte jeg pent kjøre å fikse det for dem. 

Skulle eksempelvis min mor noen plass så måtte jeg kjøre henne og gjerne sitte flere timer i bilen å vente på henne. 

 

Det har liksom aldri vært "kan du gjøre dette". Det har vært. Ingen andre kan, så du må gjøre det. Snarest mulig. 

 

De har forventa at jeg skal prioritere dem foran min egen familie og jeg har i det senere sett at det går utover mine egne, så nå bare sa det stopp. 

 

Jeg har aldri fått noen lønn for all hjelpen jeg har gitt og jeg har heller aldri forventet å få det. 

Etter noen sykehusinnleggelser så har min far innsett at han trenger mer hjelp og har nå fått seg fast plass på sykehjem. 

 

De har en relativt stor leilighet og i forbindelse med at han kom på sykehjem så har min mor innsett at leiligheten ble for stor for henne, så hun ringte meg og sa til meg at "jeg drar å bor hos søsteren din et par uker så kan du renovere leiligheten slik at vi kan selge den" 

 

Da sa alt bare STOPP hos meg.. nå var det plutselig nok. Har en krevende jobb som gir meg mye rar arbeidstid og når hun forventet at jeg skulle totalrenovere denne leiligheten (skifte gulv, dører, dørkarmer, sparkle, pusse og male) absolutt alt på ca 2 uker i tillegg til fulltid jobb så ble det bare nok. 

 

Jeg har "hoppet" på kommando siden 2002 nå, men plutselig var det stopp. 

Nå har jeg ikke tatt telefonen, ikke gjort noe for å snakke med dem på siste 1.5 mnd, men jeg tror at det var den beste avgjørelsen jeg kunne tatt. 

Det blir ikke hjelpe lenger, det blir bare å slave, mens mine søstre gjerne ikke kommer på besøk mer enn 1 gang i halvåret så har vi stilt opp 24/7. 

I slutten av dette så ringte tilogmed hjemmesykepleien til meg for å fortelle hva jeg måtte ordne.. "Du må hente medisiner på apoteket for foreldrene dine" - Men er ikke det deres jobb?

"jo men vi har så mye å gjøre at vi tenkte du kunne gjøre det". 

 

Høres kanskje fælt ut av meg dette men følte nok var nok. 

[Dufen]

Fælt? Du skal da leve ditt eget liv?