Redd for å ende opp som pappa

[AnonymDiskusjon]

Hatt noen fine dager hjemme i jula hos foreldrene mine som jeg er veldig glad i, men merker nå etter en ukes tid at smertegrensen snart er nådd, og jeg skal heldigvis tilbake til byen hvor jeg studerer.

En ting som har blitt verre med pappaen min med årene er at han har blitt veldig dømmende, og passiv-agressiv ovenfor både mamma og resten av familien. Han skal alltid ha rett og argumenterer på hver minste ting, det blir en del gnaging på småsaker (har blitt værre med alderen, nå i slutten av 60åra). Ser at mamma har funnet sin måte å takle dette med å late som ingenting, og ikke ta småkranglingen videre, hun har en fin egenskap med å være åpen å roe ned stemningen.

Jeg kjenner dette irriterer meg og de gangene jeg har tatt det opp med han har han tatt seg nær av det og ender opp gretten.

 

Noe jeg blir skremt av, er at jeg merker jeg har noen av disse tendensene jeg misliker i han hos selv, og det gjør seg ofte gjeldende i familiemiddager hvor vi diskurerer mediebildet eller andre hverdagslige ting med han.

Jeg anser meg selv som en åpen, nysgjerrig og positiv person som vanligvis kommuniserer godt med andre, men som nevnt tar jeg meg i se noen av personlighetstrekkene jeg misliker hos min pappa i meg selv også hjemme med kjæresten min lurer på hvordan jeg kan jobbe for å endre dette, slik det ikke utvikler seg videre og jeg blir en person jeg ikke ønsker å være?

Er det nok å bli bevisst på dette i øyeblikket det skjer og lage seg en slags "huskeregel" eller har andre vært borti liknende situasjoner?

Anonymous poster hash: d52d7...eed

[Imlekk]

Jeg skjønner godt hva du mener. Det høres ut som en vanskelig situasjon. Jeg gjettet forresten på at tråden skulle handle om noe helt annet når jeg leste trådens tittel.

 

Nå er jeg på ingen måte noen ekspert på området, men jeg vil anbefale deg å fokusere på hva du skal gjøre i slike situasjoner (stille spørsmål, søke å forstå andres standpunkt) fremfor hva du ikke skal gjøre (bli hissig, dømmende).

[ragge_jz]

uff, faren min er også sånn. Dømmer ting ofte nord og ned, hvis det er annerledes enn sånn "han ville ha gjort det"....

 

Mamma har alltid takla dette bra, og er en person som aldri hisser seg særlig opp de gangene det er noe.

Fattern er ikke hissig, han skal bare alltid ha "rett" og er ikke s¨æærlig åpen for at andre sine måter å gjøre ting på kan vært like bra og bedre.

 

Sånn har jeg vokst opp, og det fikk jeg merke i det første ordentlige forholdet mitt der jeg ble sammen med en dame som var like sta og etterhvert ble det mye krangling, delvis fordi jeg mente hun var kontrollerende.

 

Jeg var nok litt rask med å dømme henne veldig hardt. Ser det nå...

Så sånt er vanskelig.

 

Men jeg har tenkt etterpå at det er lett å falle inn i "roller": enten er man en mann som er flink til ting og "dominerende" eller så blir man den "hersede" mannen og en tøffel, som blir dominert av dama....

Det er ikke så lett alltid å finne en mellomting i forhold, har jeg inntrykk av. Det er min livserfaring...

[Pjuuok]

Du kan være åpen med kjæresten din om det. Så kan dere bli enige om at hun på en ryddig og høflig måte kan si ifra når du viser disse personlighetstrekkene slik at du kan tenke over hvordan du har vært de siste 5 minuttene.

 

Har selv en kompis som kan ta på seg en veldig autoritær tone, med høy og kraftig røst. Her har vi blitt enige om at det er greit å si ifra, og det er ingen sure toner. Han er klar over at han har dette problemet selv, han skjønner at han kan bli for ivrig, og han skjønner at dette kan virke ubehagelig i sosialt samvær.

[ClarkGable]

Vanskelig å ikke ta etter sine foreldre. Mor mi snakker innimellom negativt om noen på tv, eller andre mennesker, med en litt ekkel, tilgjort stemme. Jeg misliker at hun gjør det, iallefall hvis det er andre på besøk etc. Vanskelig å forklare.

Men har tatt meg selv i å gjøre det noen ganger, hvis jeg er i dårlig humør. Ikke at jeg gjør til stemme eller noe rart, men klage og syte over andre folk. Det er en dårlig egenskap.

Det er vel et greit forslag over her, å ta det opp med kjæresten. Pluss at du jobber bevisst med det selv, er et positivt tegn.

Endret 28. desember 2014 av ClarkGable

[Filmvenn]

Faren min er også litt slik. Ikke så veldig dømmende, men litt til tider og har alltid rett uansett hva (om det så er å skylde på noen når det viser at det var hans feil).

 

Jeg ville egentlig sagt at det at du bor vekk fra din far holder, fordi det har funket for meg før. Nå bor jeg igjen med faren og moren min en liten periode inntil leiligheten min blir klar til våren, og kjenner at det at jeg bor med faren gjør bare at jeg blir mer lik han.

 

De triksene jeg har nå er bare å avslutte en samtale med han fortest mulig for å hoppe over til et annet tema. Jeg låner også til tider leiligheten til en kompis som jobber tidvis i utlandet for en pause, og at jeg noen ganger hvis det blir for mye sier det rett og slett til meg selv i speilet: IKKE BLI SOM FAREN DIN!

 

Ikke ta det feil, jeg elsker faren min som en sønn burde gjør. Men han kan gå meg på nervene noen ganger, og moren min også (men hun takler det litt bedre synes jeg).

 

Kan ikke si at det å si det til seg selv fungerer for alle. Men ta samtaler du har med andre litt mer i hodet, at du tenker som oftest et øyeblikk eller to på hva du sier neste gang og hvordan det kan påvirke deg ovenfor andre på en måte du ikke liker.

[Gothminister]

Faren min er også litt slik. Ikke så veldig dømmende, men litt til tider og har alltid rett uansett hva (om det så er å skylde på noen når det viser at det var hans feil).

 

Har en svigerfar som er slik. Han har alltid rett og vet alt, uansett hva det måtte være, så har han meninger og aksepterer ikke andres. Det beste er å forsøke å ignorere dette, men det er ikke alltid rett. Jeg holder kjeft kun pga. min kone. Ellers hadde jeg satt han grundig på plass. Hadde det vært min far, så ville jeg aldri akseptert slik oppførsel. For det er fult mulig å gjøre noe med slike arrogante tullinger.

[Tvillingsjel]

Når du vet om hvordan han er og hvordan du ikke vil være, så kan du prøve å gjøre noe med saken. Det er ikke lett å endre seg selv, men du kan prøve å være bevisst på vanene dine.

 

Jeg ser forresten sider av meg selv som jeg vet er mindre sjarmerende i datteren min på tre, men det er litt på sidelinjen (og litt morsomt på en måte - haha - men det er litt annerledes enn det du skisserer).