Var manisk, elsket det, men ble så tvangsinnlagt.

[Shi]

Hei.

 

Ble det man kalle manisk i sommer, og man kan vel også påstå jeg var psykotisk. Jeg hadde det egentlig jævlig fint. Men så blir jeg tvangsinnlagt etter at noen får meg med til legen. Er først med frivillig til legen, også med på psykatrisk sykehus. Når jeg kommer dit så er jeg frivillig med på å bli der en natt. Hva som gikk gjennom hodet mitt når dette skjedde er litt fucked. For meg var det å bli tvangsinnlagt noe jeg aldri trodde jeg kom til å bli.

 

Jeg var som sagt veldig manisk, og trodde nok litt store tanker om alt som skjedde med meg. Gjorde derfor en del litt smårart. Gikk for eksempel etterhvert uten sko, etter at jeg først hadde begynt å bruke fivefingers. Var nok litt i hundre også, veldig aktiv. Snakket visstnok også ganske som en foss.

 

Men, jeg hadde det bra. Og, det var nok de som syntes jeg hadde en psykotisk opplevelse, og hva vet jeg. Men for meg var det mer som om jeg bare hadde det moro med å skape noe. Ved å leke med verden. Var på ingen måte aggresiv, selv om jeg nok noen gang skremte enkelte med hvor mye tro jeg hadde.

 

Jeg hadde noen fine dager hvor jeg hovedsaklig hang med noen kompiser og venninner. Var særlig en kompis jeg han mye med, og vi drev å kjørte en del rundt, og var en del forskjellige plasser. Egentlig bare hadde det fet.

 

Men så skulle jeg reise til USA for å møte noen, og på veien dit, så ble jeg lurt av noen på en tidligere arbeidsplass til å gå til legen, og dermed også for at jeg havnet på psykatrisk sykehus. Jeg vet ikke helt hvorfor jeg ble med på å dra å psykatrisk sykehus, men at jeg skulle bli tvangsinnlagt var så far fetched. Fordi jeg hadde ikke gjort noe ulovlig eller direkte galt.

 

Etter å ha kommet inn på dagen og hatt en natt på psykatrisk, frivillig, og også tatt medisiner frivillig. Vet ikke helt hvorfor jeg tok i mot medisiner, men var nok blitt enig med dem om at jeg skulle sove der den natten.

 

Men etter å ha sovet der en natt, innså jeg hvor fucked up medisinene var, og ville så ut neste morgen. Noe jeg ikke fikk lov til. Det er helt fucked. Var da visstnok litt aggresiv. Men ikke sånn at jeg drev å slo til noen. Siden jeg var manisk ville de ikke slippe meg ut, og det slo jo ikke akkurat bra ut på meg heller. Prøvde jo da å rømme, ved å kaste en stol i et vindu, noe som ikke gikk (vinduene der er nok forsterket med noe).

 

Når jeg så ikke tok medisiner, ble jeg satt i reimseng, også brukte de sprøyte for å sprøte inn medisinene.

 

Var i starten veldig manisk, og motvillig til medisin så tror jeg var i reimseng type 5 ganger, men jeg kan bare huske en gang. Og det var helt fucked.

 

Så jeg ble medisinert kraftig. Husker faktisk nesten ingenting fra min første måned. Men leser, og kan huske forsåvidt litt, at de vurderte meg suicidal etter at jeg hadde gått over på tvangsinnleggelse (første døgnet var frivillig), men dette var jo en reaksjon mot å bli låst inne som et jævla dyr.

 

Det var slike smeltetabletter i gult og rosa, som fungerte umiddelbart. Husker en gang vi spilte et bordspill, og jeg med en gang glemte hvilken vei sola gikk etter å tatt medisinen. Den slo deg egentlig ganske ut, fikk vel mye antipsykotisk, stemningsstabiliserende og beroligende.

 

Etterhvert så innså jeg, etter å ha stukket av en dag, at den eneste måten var å spille med for å komme meg ut. Dette var etter ca halvannen måned. Etter så ha spilt plettfri så tok det 1 mnd før jeg ble utskrevet.

 

Synes det er så jævlig fucked up at det går ann å sperre inne noen.

 

Etter å ha vært et par måneder ute, så føler jeg meg helt fucked. Sluttet på medisiner, selv om jeg skulle fortsatt (stemningsstabiliserende, og litt antipsykotisk). Og har ikke følt meg som et menneske egentlig. Helt giddaløs, ukonsentert, uten selvtillit.

[Pliscin]

Er dette en skildring av gjøkeredet?

[dag1234]

Sterk fortelling. Ganske typisk manisk psykose - sett fra pasientens synsvinkel.

[AdNauseam]

Sterk fortelling. Ganske typisk manisk psykose - sett fra pasientens synsvinkel.

Men pasientens synsvinkel har mye å si den også (til en viss grad ihvertfall).

 

Nå har ikke jeg erfaring med slike medisiner eller pasienter og heller ikke kunnskaper nok om det, men mener du at det er feil av meg å sympatisere med TS? Og føle at TS ikke har blitt forstått her, eller behandlet feil? Eller ihvertfall være skeptisk, til f.eks. medisinene?

 

Du er vel psykolog, stemmer ikke det?

Endret 19. desember 2014 av AdNauseam

[L4r5]

Dette høres skremmende kjent ut. Er bipolar selv så skjønner hva det er snakk om.

Jeg blei aldri tvangsinnlagt da.

 

Problemet er at man har det veldig bra når man er manisk. Man mister all objektivitet.

JA, man føler seg fantastisk. Men man ser ikke helheten. Man ser ikke alle de dumme og rare tingene man gjør. Men det gjør andre. Og når man har slike lidelser er man tidvis AVHENGIG av at andre sier i fra. For man gjør virkelig mange dumme ting. Men man ser ikke at de er så dumme som de er.

 

For meg virker det som om du trengte å komme ut av denne maniske episoden. Skal ikke si at en innleggelse var nødvendig eller ikke, men det høres virkelig ut som noe måtte skje. At du trengte hjelp uten å vite det.

 

Jeg er så heldig at jeg har folk rundt meg som tør å si fra. Jeg har også selvinnsikt nok til å vite at jeg ikke er den mest objektive når det gjelder egen mani. Så jeg veit å høre på mine nærmeste. Og jeg er ikke (lenger) redd for å ringe legen en gang for mye fremfor en gang for lite. Jeg veit jeg trenger mine medisiner. Klarer meg så godt jeg kan uten antipsykotika, men har alltid beroligende liggende for akutte situasjoner.

 

Tror TS må lære seg selv bedre å kjenne. Når man har slike lidelser er det alfa og omega.

[dag1234]

 

Sterk fortelling. Ganske typisk manisk psykose - sett fra pasientens synsvinkel.

Men pasientens synsvinkel har mye å si den også.

 

Nå har ikke jeg erfaring med slike medisiner eller pasienter, men mener du at det er feil av meg å sympatisere med TS? Og føle at TS ikke har blitt forstått her, eller behandlet feil? Eller ihvertfall være skeptisk, til f.eks. medisinene?

 

Du er vel psykolog, stemmer ikke det?

 

 

Selvsagt er det ikke galt å sympatisere med TS. Jeg gjør også det.

Det gjøres mye galt under tvangsinnleggelser og mange pasienter blir traumatiserte av slike inngrep. TSs historie er mild i forhold til andre jeg har hørt.

Likevel er det åpenbart at noen psykiatriske pasienter ikke forstår selv at de er syke og må tas hånd om av helsemyndighetene. Men det må selvsagt skje med hjemmel i lov og med den største omsorg. Mange psykisk syke forstår ikke selv at de er syke, slik som TS. Derfor er det av stor viktighet at de vises mer enn vanlig respekt og ivaretakelse.

 

Det går selvsagt ikke an å si noe spesifikt om medisinbruken eller belteleggingen som TS ble utsatt for, ut over at dette er tillatt under helt spesielle forhold.

[AnonymDiskusjon]

Som tidligere pårørende har jeg sett flere liknende historier. Et vanskelig problem var at virkelighetsoppfatningen til pasienten var svært forskjellig fra andre, og særlig de som kjente pasienten. Jeg mener at i de fleste tilfellene skal pasienten være glad for at de nærmeste som ser utviklingen/endringene gjør noe når det blir for ille. Man kan selvfølgelig diskutere behandling og medisinering, men dette er veldig vanskelig og det finnes ingen fasit. Min erfaring av behandling var at pasientens versjon var ganske anderledes enn hva pårørende så og fagfolk rapporterte.

Anonymous poster hash: 91566...380

[AdNauseam]

Selvsagt er det ikke galt å sympatisere med TS. Jeg gjør også det.

Det gjøres mye galt under tvangsinnleggelser og mange pasienter blir traumatiserte av slike inngrep. TSs historie er mild i forhold til andre jeg har hørt.

Likevel er det åpenbart at noen psykiatriske pasienter ikke forstår selv at de er syke og må tas hånd om av helsemyndighetene. Men det må selvsagt skje med hjemmel i lov og med den største omsorg. Mange psykisk syke forstår ikke selv at de er syke, slik som TS. Derfor er det av stor viktighet at de vises mer enn vanlig respekt og ivaretakelse.

 

Det går selvsagt ikke an å si noe spesifikt om medisinbruken eller belteleggingen som TS ble utsatt for, ut over at dette er tillatt under helt spesielle forhold.

Selvsagt, formulerte meg litt dårlig der. Så klart vil man sympatisere med dem uansett. Forhåpentligvis er fagfolkene der omtenksomme og ønsker pasienten bare godt.

 

Interessant er det likevel å høre TS sin side her. Kanskje de kunne ha gjort noe annet for å komme gjennom til TS og gjort alt på en mykere måte? Ta dette sitatet som et eksempel:

men dette var jo en reaksjon mot å bli låst inne som et jævla dyr

Fra TS' perspektiv var ikke dette en nødvendig behandling som ville gjøre ting bedre. Om dette kunne vært unngått vet ikke jeg, men det med å forstå/fatte hvordan andre føler/oppfatter ting er ikke lett, og det å få andre til å forstå din intensjon er heller ikke det enkleste.

 

Det er bare synsing fra min side, jeg har ikke kompetanse til å påstå noe her.

 

 

Interessant er det også at denne maniske/psykotiske perioden beskrives som flott og herlig.

 

 

Min erfaring av behandling var at pasientens versjon var ganske anderledes enn hva pårørende så og fagfolk rapporterte.

Anonymous poster hash: 91566...380

Andres oppfatning, uansett hvem de er, vil nok være svært annerledes uansett. Det er pasienten som sliter med det psykiske og ser ting på sin måte, og så lenge pasienten blir tilnærmet "normal" så oppfattes det vel som at det var vellykket. Utfordringen her er vel å nå fram til pasienten og klare å gjøre seg forstått.

[Shi]

Jeg levde nok veldig i min egen verden, og var nok veldig innbilsk. Men var ikke sånn at jeg trodde på drager og gud.

 

Når jeg ble tvangsinnlagt så trodde jeg først at jeg skulle bli tatt med i Illuminati eller noe slikt. Men det var fordi jeg aldri trodde jeg kunne bli tvangsinnlagt.

 

Jeg gjorde nok en del dumt, men gjorde aldri noe direkte galt. Og jeg vil påstå jeg ikke på noen som helst måte var til fare for mitt eget liv, utover kanskje litt ukritisk pengebruk.

 

Jeg følte meg veldig levende under denne perioden. For eksempel var sansene mine veldig kraftig forsterket. Hele verden føltes utrolig levende.

 

Jeg var veldig kreativ. Hadde masse ide er, mye som var urealistisk, men hadde også veldig en filosofi om å gi 100% på alle muligheter, da jeg visste det meste ikke kom til å fungere.

 

Jeg hadde på mange måter viet livet mitt til kunst. Dette var etter en LSD tur hvor hele livet mitt ga mening. LSD turen var nok det som førte til manien. Jeg startet med å ta bilder, tegnet litt, men følte egentlig at hele livet mitt var et kunstverk.

 

Men det hadde vel vært for enkelt om jeg kunne fortsatt slik.

[gunnar453]

Shit, var det på psykisk sykehus i Norge eller i USA?

Var du helt "normal" før du tok lsd?

[Shi]

Shit, var det på psykisk sykehus i Norge eller i USA?

Var du helt "normal" før du tok lsd?

I Norge. Tok man ikke medisinene frivillig så ble man lagt i reimseng.

 

Jeg var nok ikke manisk før jeg tok LSD. Så det var en utløsende årsak. Følte turen var veldig spirirtuell. Var som om jeg ble født på ny eller noe.

 

Var under turen jeg fant ut at jeg ikke skulle få barn, men heller vie livet mitt til kunst. Hele greia var veldig inspirerende.

[AdNauseam]

I Norge. Tok man ikke medisinene frivillig så ble man lagt i reimseng.

 

Jeg var nok ikke manisk før jeg tok LSD. Så det var en utløsende årsak. Følte turen var veldig spirirtuell. Var som om jeg ble født på ny eller noe.

 

Var under turen jeg fant ut at jeg ikke skulle få barn, men heller vie livet mitt til kunst. Hele greia var veldig inspirerende.

Hvordan var det psykiske på forhånd før trippen? Jeg mistenker at det har vært noe latent, eller et søk i livet som gjorde deg åpen for å ta imot inspirasjon eller større meninger i livet.

 

Regner med du ble tatt på senga av opplevelsen og at det føltes veldig stort(LSD-turen)?

Endret 22. desember 2014 av AdNauseam

[Shi]

 

I Norge. Tok man ikke medisinene frivillig så ble man lagt i reimseng.

 

Jeg var nok ikke manisk før jeg tok LSD. Så det var en utløsende årsak. Følte turen var veldig spirirtuell. Var som om jeg ble født på ny eller noe.

 

Var under turen jeg fant ut at jeg ikke skulle få barn, men heller vie livet mitt til kunst. Hele greia var veldig inspirerende.

Hvordan var det psykiske på forhånd før trippen? Jeg mistenker at det har vært noe latent, eller et søk i livet som gjorde deg åpen for å ta imot inspirasjon eller større meninger i livet.

 

Regner med du ble tatt på senga av opplevelsen og at det føltes veldig stort(LSD-turen)?

Tja. Har vel ikke vært helt på topp før turen. Men hadde det forsåvidt ganske så greit. Uten arbeid og hadde nettopp mistet lappen, som nok trekker litt ned. Men ja, kan vel si jeg er litt søkende.

 

Selve turen var veldig intens. Etter å ha tatt en lapp, kom jeg fram til at jeg ville ta en til, fordi det var en så syk opplevelse at jeg tenkte jeg aldri kunne ta det igjen.

 

Opplevde mye under turen. Gjennopplevde deler av min barndom, og var som om livet mitt ga mening. I starten var det veldig intenst, men det gikk bra.

 

Vil ikke si jeg ble helt forandret, men fikk en utrolig inspirasjon til å skape.

[dag1234]

Utrolig god beskrivelse av psykosen, du har virkelig en skikkelig sykdomsinnsikt. Den vil du ha nytte av når det kommer til å forhindre tilbakefall.

 

Jeg har truffet flere som har fortalt at de i perioder savnet manien sin, at det var som den beste rus. Selvsagt har de betalt med noen tunge nedturer, og manien er sjelden verdt påkjenningene etter på.

 

Mange hevder at det i manien er en ubehandlet depresjon; at grunnstemningen egentlig er depressiv, men at den syke forsøker å flykte fra depresjonen ved å kave seg opp til det motsatte, at det er en kompensasjon. Hva tror du om det i ditt tilfelle, Shi?

[anon12234]

de fleste som er manisk depressiv eller har bipolar lidelse som det også kalles, ville ikke valgt bort lidelsen og blitt "normal" dersom de fikk valget. Nettopp fordi dem elsker den maniske perioden så mye....

[Shi]

Utrolig god beskrivelse av psykosen, du har virkelig en skikkelig sykdomsinnsikt. Den vil du ha nytte av når det kommer til å forhindre tilbakefall.

 

Jeg har truffet flere som har fortalt at de i perioder savnet manien sin, at det var som den beste rus. Selvsagt har de betalt med noen tunge nedturer, og manien er sjelden verdt påkjenningene etter på.

 

Mange hevder at det i manien er en ubehandlet depresjon; at grunnstemningen egentlig er depressiv, men at den syke forsøker å flykte fra depresjonen ved å kave seg opp til det motsatte, at det er en kompensasjon. Hva tror du om det i ditt tilfelle, Shi?

Nå håper jeg nesten på et tilbakefall. Livet mitt nå føles ut som å se på gammel svart hvit TV, mens når jeg var manisk var det den beste farge TV'en i full HD. Hadde forsåvidt vanskelig for å ta det rolig, for eksempel greide jeg nok ikke å se på en film. Men så er jo det å se på film rimelig kjedelig.

 

Hadde vært interessant å kanskje kunne stabilisere manien litt. Var egentlig ganske så produktiv. Søkte diverse jobber, og fikk meg faktisk jobb på fiskebåt nå etter at jeg slapp ut etter at jeg under manien leverte en CV. Men var nok ikke så veldig materialistisk, så tok ikke så godt vare på verken ting eller penger. Men husker jeg levde etter mottoet at jeg kunne gjøre alt for mitt neste måltid.

 

Ja, manien føltes ut som en fantastisk rus. Siden jeg ikke var ruset heller, så hadde jeg ingenting å skjule. Var enkelte jeg møtte, som trodde jeg var ruset på noe, da folk som kjente meg fra før.

 

Jeg tror nok ikke at jeg egentlig var deprimert, men lest litt om at mani kan være en forsvarsmekanisme, så det kan jo hende.

Endret 24. desember 2014 av Shi

[dag1234]

Tror nok noen ikke vil unnvære maniene sine, men langt fra for de fleste. Til det er de helsemessige omkostningene så alt for store.

Vi snakker her om en tilstand som er livslang og kronisk og en sykdom som ofte fører til sterk fuksjonsnedsettelse. Mange som går ubehandlet med bipolar lidelse får elendige liv etter noen år. Dette er ingen sykdom som noen burde ønske seg å få.

 

Det er viktig å forhindre tilbakefall, og ha god stemingsstabiliserende behandling. Denne behandlingen vil normalt være med medisiner og samtaler. Det er viktig å gi god behandling mot depresjonen som ligger under. Slik som det også skinner gjennom hos Shi.

 

Årsaken til at det er viktig å hindre tilbakefall er meget enkel; for hvert nytt frembrudd av sykdommen, vil de fleste pasientene ha problemer med å komme opp på samme funksjonsnivå som før. Det innebærer en nedadgående trappetrinnseffekt over noe tid.

 

Dette er en dyster utsikt som ikke trenger slå til om pasienten tar imot hjelp. Bipolar lidelse er av en av de alvorlige psykiske lidelsene som det går an å bli helt frisk av. Mange som får behandling for sin bipolare lidelse kan leve ganske alminnelige liv ute de store begrensingene. Det er vanlig med behandling i mange år, for noen hele livet.

 

Pasientene må bli kjent med seg selv og sykdommen sin, og finne ut hva som trigger sykdomsperioder. Mye av samtalebehandlingen handler om å kartlegge egen sårbarhet og sånn bli sterkere og kunne ta bedre vare på seg selv.

Mange pasienter med biolar lidelse er veldig kjekke å jobbe med, det er ofte kreative og følsomme mennesker som har mye humor og humør - både på godt og vondt. Lett å bli glad i slike pasienter.

 

Sykdommen er mest sannsynlig biologisk og genetisk, men den utløses oftest av psykologisk stress. Hos Shi var det LSD som satte den i gang, og ofte er det sterke belastninger som trigger sykdomsperioder. Ikke sjelden starter den etter tapsopplevelser; reelle eller opplevde.

[Shi]

de fleste som er manisk depressiv eller har bipolar lidelse som det også kalles, ville ikke valgt bort lidelsen og blitt "normal" dersom de fikk valget. Nettopp fordi dem elsker den maniske perioden så mye....

Mine 1,5 uker var nok ikke helt verd innleggelsen, selv om jeg ikke hadde følt meg så bra på et par år.

[Shi]

Tror nok noen ikke vil unnvære maniene sine, men langt fra for de fleste. Til det er de helsemessige omkostningene så alt for store.

Vi snakker her om en tilstand som er livslang og kronisk og en sykdom som ofte fører til sterk fuksjonsnedsettelse. Mange som går ubehandlet med bipolar lidelse får elendige liv etter noen år. Dette er ingen sykdom som noen burde ønske seg å få.

 

Det er viktig å forhindre tilbakefall, og ha god stemingsstabiliserende behandling. Denne behandlingen vil normalt være med medisiner og samtaler. Det er viktig å gi god behandling mot depresjonen som ligger under. Slik som det også skinner gjennom hos Shi.

 

Årsaken til at det er viktig å hindre tilbakefall er meget enkel; for hvert nytt frembrudd av sykdommen, vil de fleste pasientene ha problemer med å komme opp på samme funksjonsnivå som før. Det innebærer en nedadgående trappetrinnseffekt over noe tid.

 

Dette er en dyster utsikt som ikke trenger slå til om pasienten tar imot hjelp. Bipolar lidelse er av en av de alvorlige psykiske lidelsene som det går an å bli helt frisk av. Mange som får behandling for sin bipolare lidelse kan leve ganske alminnelige liv ute de store begrensingene. Det er vanlig med behandling i mange år, for noen hele livet.

 

Pasientene må bli kjent med seg selv og sykdommen sin, og finne ut hva som trigger sykdomsperioder. Mye av samtalebehandlingen handler om å kartlegge egen sårbarhet og sånn bli sterkere og kunne ta bedre vare på seg selv.

Mange pasienter med biolar lidelse er veldig kjekke å jobbe med, det er ofte kreative og følsomme mennesker som har mye humor og humør - både på godt og vondt. Lett å bli glad i slike pasienter.

 

Sykdommen er mest sannsynlig biologisk og genetisk, men den utløses oftest av psykologisk stress. Hos Shi var det LSD som satte den i gang, og ofte er det sterke belastninger som trigger sykdomsperioder. Ikke sjelden starter den etter tapsopplevelser; reelle eller opplevde.

Selv har jeg egentlig lyst til å hive i meg LSD på nytt, for å se om jeg greier å gjenskape det. Men litt dårlig tidspunkt nå på vinteren. Og må nok planlegge det litt mer.

[dag1234]

Du må passe godt på helsa di, Shi.

Du vet ikke hva god helse betyr før den har blitt dårlig.

Når vi er friske tenker vi ikke over helsa, men når vi mister den tenker vi ofte ikke på annet.

Det er som lufta vi puster, først når vi ikke får nok merker vi at vi er helt avhengig av den.

 

Alle valg i livet har omkostninger. Det vitner om mot og ansvarsfølelse å velge å avstå fra noe som oppleves godt der og da, fordi konsekvensene er dårlige på sikt.

 

Hadde heller sett at du planla å ikke bruke LSD, for du tåler det ikke.