Venner vs. alene

[Btbw]

Jeg får til ting hver dag: stå opp, komme meg på butikken, komme meg på trening. Likevel har jeg angst neste dag for at jeg ikke klarer det denne dagen. Kanskje redd for at noe av det jeg har snakt med folk om forrige dag skal ødelegge konsentrasjonen / rutinen. Hadde en 2-3 ukers tid da jeg var sykemeldt og følgte en fast rutine uten å ver så sosial. Da gikk det bedre, men så vil jeg jo også ha venner til å diskutere ting med eller gå på kino med eller ta en øl med. Noen som har det lignende?

[AnonymDiskusjon]

Ja..

Anonymous poster hash: 6287a...12a

[Pinng]

I filmen Elling får de frem hvilken nedbrytende og irrasjonell følelse angsten er.
Det eneste som hjelper mot angst er eksponering. Du må konfrontere frykten. Du må bryte rutiner og akseptere at situasjoner er ukomfortable uten å rømme fra dem.
Dette kan du klare på egen hånd, eller du kan oppsøke hjelp for det.
Eksponeringstiden kommer til å være den jævligste tiden i ditt liv, men til slutt vil det være verdt det, tro det eller ei.

[Btbw]

Hvis jeg er for mye inne alene så kan jeg få vrangforestillinger og gjøre små problemer te store problemer. Og så kan jeg komme ut av snakkingen....komme helt utav hvordan man snakker med folk. Ute blant folk så kan jeg få panikkanfall eller lignende. Før tenkte jeg "hva kan skje liksom" men så havnet jeg på sykehuset. Det kan skje mye rart. Å gå på butikken pleier å være ganske safe. Går også litt på treningssenter, hjelper litt.

[Okapi]

I filmen Elling får de frem hvilken nedbrytende og irrasjonell følelse angsten er.

Det eneste som hjelper mot angst er eksponering. Du må konfrontere frykten. Du må bryte rutiner og akseptere at situasjoner er ukomfortable uten å rømme fra dem.

Dette kan du klare på egen hånd, eller du kan oppsøke hjelp for det.

Eksponeringstiden kommer til å være den jævligste tiden i ditt liv, men til slutt vil det være verdt det, tro det eller ei.

 

Eksponering fungerer godt dersom det man frykter er noe man enten ikke møter i virkeligheten, eller som viser seg å ha ubetydelige konsekvenser. Om det man frykter faktisk skjer, igjen og igjen, når man prøver å utsette seg for situasjonen, kan eksponering fort ha motsatt effekt.

[Pinng]

 

I filmen Elling får de frem hvilken nedbrytende og irrasjonell følelse angsten er.

Det eneste som hjelper mot angst er eksponering. Du må konfrontere frykten. Du må bryte rutiner og akseptere at situasjoner er ukomfortable uten å rømme fra dem.

Dette kan du klare på egen hånd, eller du kan oppsøke hjelp for det.

Eksponeringstiden kommer til å være den jævligste tiden i ditt liv, men til slutt vil det være verdt det, tro det eller ei.

 

Eksponering fungerer godt dersom det man frykter er noe man enten ikke møter i virkeligheten, eller som viser seg å ha ubetydelige konsekvenser. Om det man frykter faktisk skjer, igjen og igjen, når man prøver å utsette seg for situasjonen, kan eksponering fort ha motsatt effekt.

 

Ja, det er sant.

[Btbw]

Det var ting som skjedde igjen og igjen. Hver gang jeg kom til familien så fikk jeg klager for at jeg var for trøtt eller sint eller så var jeg ute med venner og ble dårlig 2-3 dager etterpå. Eller så ble jeg ertet for at jeg ikke følgte med når folk snakket. Når jeg ringer til folk så tar de ikke telefonen og så får jeg tapte anrop dagen etterpå når jeg ikke orker. Klarte å jobbe 10-14 et halvt år før jeg fikk vanskeligere oppgaver og personlige problemene ble større. Så begynte skulkingen og sykemeldingene. Eneste måten å bli "piggere" er vel å trene og stå på hver dag. Nå er den jobben ferdig pga kontrakt som gikk ut. Venter på penger fra NAV. Må fikse fjernkontrollen til TVen. Har noen flinke folk å snakke med. Hjelper der og da men jobben må jeg gjøre selv.

[AdNauseam]

Pinng og Okapi har gode poenger.

 

Begynn smått, aksepter at det tar tid, aksepter at du vil mislykkes og at du vil føle at ting er håpløst. Ting tar tid... Lang tid. Men det føles uendelig godt når du merker bedring!

 

Du må også lære deg å be tankene dine holde kjeft. Stopp dem, ikke la dem fortsette å skape frykt. Du må også øve på å ikke bry deg om ting som du tror er viktig, som f.eks. de tingene du nevner her som egentlig ikke har så mye å si.

 

Jeg vet det har mye å si for deg, men det er unødvendige bekymringer. Hvis du ser på andre som ikke har problemer med dette så går ikke de rundt å tenker tanker som dette.

 

Kravene og forventningene til deg selv må du slutte med, det gjør deg ikke godt og skaper bare stress. Tro meg. Du kan selvsagt ha mål og jobbe mot de samme tingene, men det må ikke være i desperasjon, du kan ikke behandle målene som om de er livsviktige og betyr alt.

 

 

Hvis jeg er for mye inne alene så kan jeg få vrangforestillinger og gjøre små problemer te store problemer. Og så kan jeg komme ut av snakkingen....komme helt utav hvordan man snakker med folk. Ute blant folk så kan jeg få panikkanfall eller lignende. Før tenkte jeg "hva kan skje liksom" men så havnet jeg på sykehuset. Det kan skje mye rart. Å gå på butikken pleier å være ganske safe. Går også litt på treningssenter, hjelper litt.

Disse vrangforestillingene er på en måte obligastoriske for hodet ditt. Det er en nødvendighet for å være trygg og unngå farer. Og når du ikke er ute og eksponerer deg selv så begynner hjernen å spekulere: "hvis"/"hva om...".

 

Det er angsten som styrer disse tankene, så du må jobbe hovedsaklig med å bryte dette mønsteret. Når du tenker slike tanker, uansett om du føler du må, så avbryt dem. Tenk positivt isteden. Hvis du klarer dette i begynnelsen er du god, det tar tid. Ikke mist håp bare fordi du ikke får det til og det ikke blir bedre.

 

Det er løsninger for problemene dine.

 

 

Hvis jeg er for mye inne alene så kan jeg få vrangforestillinger og gjøre små problemer te store problemer. Og så kan jeg komme ut av snakkingen....komme helt utav hvordan man snakker med folk. Ute blant folk så kan jeg få panikkanfall eller lignende. Før tenkte jeg "hva kan skje liksom" men så havnet jeg på sykehuset. Det kan skje mye rart. Å gå på butikken pleier å være ganske safe. Går også litt på treningssenter, hjelper litt.

Disse vrangforestillingene er på en måte obligastoriske for hodet ditt. Det er en nødvendighet for å være trygg og unngå farer. Og når du ikke er ute og eksponerer deg selv så begynner hjernen å spekulere: "hvis"/"hva om...". Endret 20. desember 2014 av AdNauseam

[Btbw]

Det pleier å være noe hold i vrangforestillingene. Det er alltid ekte personer jeg tenker på eller ting jeg har opplevd eller dataprogrammer jeg har vært borti. Har opplevd tidligere at jeg snakker om klasseturer eller ting som har skjedd på jobben til andre folk og så tror de ikke på det. Har brukt en del tid på å bevise at en del av tingene jeg sier faktisk stemmer, har skrevet historier om ting og levert det til en psykolog. Når jeg har vært på jobb så har jeg en tendens til å tenke tilbake når jeg kommer hjem over hvilke personer jeg har snakket med og hva jeg har sagt. Hvis jeg har vært med 2-3 personer går det greit men av og til må jeg snakke med flere personer enn det og så går det i surr....ånei, nå blir tankene helt forvirra igjen, nå blir jeg psykotisk igjen.

Var blitt frisk og så var jeg en dag på jobben for å avslutte og så kom de der tingene tilbake. Har slitt med narkolepsi, utmattelse og nakke-tics og psykose og depresjon. Er redd for tilbakefall. Derfor blir jeg lei meg når jeg detter ut av samtaler eller blir ertet for å være trøtt / fraværende.

[Btbw]

Av og til går det litt langt, at jeg tror folk kommer og tar meg, at alle i verden er slemme og katastrofetanker om at ting aldri kommer til å ordne seg for meg. De fleste av de rare tingene har jeg fra sykehuset. Prøver å meditere tilbake til før jeg hadde det og chatte med gamle venner.

[Hèxacôres]

Kjenner meg igjen i dette, ja.

[Sitronsaft]

Vil kaste meg på bølgen og si at eksponering hjelper. Personlig har jeg aldri opplevd sosial angst som et problem, men jeg tror vi alle har sosial angst til en viss grad. Jo bedre humøret mitt er, jo mindre sosial angst har jeg, og da føler jeg at jeg kan gjøre "alt". Snakke med fremmede, flørte med kassedamen osv. Og hver gang noe sånt skjer, bare vokser selvtilliten og jeg føler jeg kan gjøre enda mer. Det fungerer samme måte motsatt vei, jo lengre tid det går uten at jeg tør å være sosial osv, jo vanskeligere blir det å samle motet. Går det dager/uker uten noe særlig mestring sosialt kan det være fryktelig vanskelig å komme seg "inn igjen i gamet", men da er det for meg viktig å bare hoppe i det, for jeg har gjort det før og jeg vet innerst inne at det er mulig og at det ikke er noe å være redd for, selv om det selvfølgelig alltid føles litt slik.

Generelt hjelper det å stole på erfaringen, den _gode_ erfaringen. Man har alltid dårlige erfaringer, men tenk tilbake på de gangene det faktisk har gått bra, alle de gangene man har gått ut av døren, hentet posten, snakket med folk (hva som helst som passer best for din situasjon), og hvordan det hundrevis av ganger faktisk har gått bra. Det er ingen logisk grunn til at det ikke skal gå bra igjen.

Mine tanker om det, i alle fall.

[Btbw]

Hm. Hadde en periode der jeg ikke fikk sove og fikk helt panikk og kalte folk for homo og sa rare ting, ikke rart at jeg fikk mye dritt tilbake igjen og at rare ting skjedde. Nå prøver jeg å svare folk på en fine måte, få sove skikkelig og ta aggresjon ut på trening. Skal prøve eksponeringsteknikken. Lese avisene, gå på butikken, være med familien. Har en psykolog som kommer tilbake i Januar.

[TheLastProblemSolver]

Hm. Hadde en periode der jeg ikke fikk sove og fikk helt panikk og kalte folk for homo og sa rare ting, ikke rart at jeg fikk mye dritt tilbake igjen og at rare ting skjedde. Nå prøver jeg å svare folk på en fine måte, få sove skikkelig og ta aggresjon ut på trening. Skal prøve eksponeringsteknikken. Lese avisene, gå på butikken, være med familien. Har en psykolog som kommer tilbake i Januar.

 

Aggresjon kan være virkning fra å ikke ha sex, det kan også være fra alkohol eller sosialt. Så da er sex første pri, alkohol er no no og blandt det sosiale så får man se hva som skjer...

[Btbw]

I den perioden der jeg kalte folk for homo så var det mye stress og drømmene mine hadde falt litt i grus. Jeg hadde reist fra ei jente i Spania som jeg hadde fått et slags forhold til, jeg hadde 17timers flyttetur fra Trondheim som jeg helst ikke ville flytte fra, etter det folk som maste på meg om innflyttingsfest, festen gikk ikke bra, drakk for mye alkohol, fant ei jente på dansegulvet som glemte å si at hun hadde type, fikk dårlig samvittighet og fikk ikke sove, kom meg ikke på jobb. Fikk klage-mail om det, kom meg til slutt på jobb og krangla på jobben om at jeg ville ha et mer stille kontor. Endte på sykehus. Akkurat den "chain-of-events" som skjedde i løpet av den uka der går om igjen og om igjen i hodet mitt.

 

Prøver å tenke framover men det kommer og trenger seg på omtrent hver dag og ødelegger konsentrasjon og hukommelsen. Har jo opplevd massse kjekt før det men det er den uka der jeg husker. Har også sikkert hatt 100 jobbdager etter det som har gått bra. Likvel tenker jeg tilbake. Hm. På sykehuset var det ikke noe seksuelt nei, og da ble jeg aggressiv / frustrert. Pluss at jeg bare fikk bevege meg mellom 2 rom, rommet mitt og en liten stue. I tillegg skreik folk og kalte hverandre for homo inne på avdelingen. Fikk også masse bivirkninger av tabeletter og tenkte til slutt at verden ikke er ekte og at alt er bare tull. Det kommer av og til fortsatt (2.5 år etterpå) men da prøver jeg å gå på butikken.

Endret 27. desember 2014 av Btbw

[Btbw]

Kommentarer?

 

Ble med på så mye som mulig i julen. Gikk bra helt til 30. men så smalt det.

Ble sliten av familiemiddager (mye snakking å forholde seg til) og så bare fortsatte det med familie og venner som ville finne på ting og "få meg ut av MEen" Hadde besøk den 30. mens det tikket inn med tapte anrop / meldinger. Ting jeg hadde gått glipp av i familien og avtaler de hadde gjort.

 

Da kom hodepinen og utmattelse tilbake igjen. Nå har i hvert fall psykologen komt tilbake, hjalp litt. Prøver å planlegge ting så godt jeg kan men likevel "kræsjer" ting, 2 ting på en dag osv. Så sier jeg kanskje at jeg ikke vil være med noen i det hele tatt, men det er ikke sant, det er bare at jeg ikke vil at alle skal mase samtidig. Kan ikke heller styre folk til å gjøre det jeg vil, da er jeg tilbake på psykose-diagnose som jeg hadde.