hva er dualisme godt for?

[t_o_m_m_y]

hva gjør det å tenke dualistisk godt med?

aller først definerer jeg "dualisme" som
" 'enten eller' tankegang"

dualisme er for eksempel det å si
"dem eller oss",
for da implisere at det finnes ingen mulighet for "både og".
i krig er det "dem eller oss" fordi det finnes kun rom for en av dem.

forestill deg scenariet at du krangler med en venn:
du kan reagere på 2 måter:

A: tenke dualistisk,
for dermed å prøve å overtale vennen eller knuse vennen inntil man selv har riktig.

B: tenke ikke'dualistisk men dog måtte tolerere ulikheter og uenigheter på en "både og" tilpassende måte.

velger man dualisme så gir det mange konsekvenser:
- bitterhet fra andre og seg selv.
- hevn aksjoner fra andre og seg selv.
- ubalanse i å tilpasse seg samarbeidende.
- en dualistisk lek som alltid genererer til krig.
- hovmod og utakknemlighet.
- konstant vinn-tap spill som skaper bitterhet og hevn.


man kan også tenke i ikke'dualisme,
og her har man da den mest kjærlige vei:
- tilpasser seg etter "både og" prinsippet basert på rettferdighet og ikke'hykleri.
- mulighet for tilgivelse og forsoning.
- bygge bro for samarbeid.
- potensial for å bli venn med alle.
- felles beste for alle.

noen mennesker har dog ikke sansen for ikke'dualisme fordi man oftest fremstår noe "svak",-DVs man kan lett bli overstyrt og lurt,
men vis du eier visdom så vil du ikke bli styrt av dualisme pga du har allerede forutsett hendelsene via visdom og derfor tar forhåndsregler.

noen mennesker har også den oppfatning av ikke'dualisme er en naiv tankegang,
men som sagt så må man ha snev av visdom for å ikke bli spist opp av ulvene,
samt man i ikke'dualisme følger de samme regler som i boken
"kunsten å krige"("the art of war"),-og derfor er man alltid seriersherren som vant uten å gå til krig dog går til krig vis må men da kun av nødvendighet pga vranghet fra de andre.

til slutt argumenterer jeg med at det å eie ikke'dualisme egenskapen ER visdommen pga man ser hele spektere av farger som innlemmes i en helhet,
mens da dualisme kun ser sin egen ego'sak ergo fokuserer på en liten del men unngår å se helheten.(å se trærne men ikke skogen)

ut i fra min analyse så finnes det kun dualisme og ikke'dualisme man kan mentalt reagere via,
så spm er da følgende:

"hvorfor beholde på dualisme når man ser hvor mye negativt det skaper?"
og
"ikke'dualisme er det beste alternativ,
så hvorfor da gå etter dualisme som gir enda mer mental lidelse?".

det er ingen hemmelighet at jeg er tilhenger av ikke'dualisme,
men vis noen kan gi meg argumenter som viser noe universalt kjærlig i dualisme så bytter jeg gjerne side,-dog vær beredt for at jeg vil kaste på deg paradokser du må forklare i nøysomhet.

Endret 17. desember 2014 av t_o_m_m_y

[Fustasjeopphengsforkobling]

Spørsmålet er knyttet til hva som er sant, eller hva sannhet er. Finnes det en objektiv sannhet, eller er alt relativt? Jeg mener det finnes sannhet, og jeg mener spørsmålet ditt også viser det (kommer tilbake til det). Det gjelder bare å oppdage/finne sannheten. Man kan også si at det mye var slik tankegang som førte til vitenskapens oppblomstring. Man forventet å finne lover i naturen, og man forventet å finne det fordi man trodde på en lovgiver.

Men det kan være forskjellige innfallsvinkler som vil fungere forskjellig for hver enkelt individ (da mennesker er forskjellige - selv om sannheten er den samme). Et menneske kan f.eks. verdsette utbyttet av å lytte til sitt indre og sine personlige opplevelser. Et annet kanskje mer ren logisk analyse. Det er mange veier til målet, men målet finnes, og man kan finne det ved å søke sannheten. For sannhet finnes, men man må tolerere at andre er uenig med en selv såklart, og kan ha andre veier til målet enn en selv. Samt være åpen for at man selv tar feil. Å bygge broer istedenfor å mure opp murer er svært viktig - selv om man er uenig med den man bygger bro til.

 

Enten er det sant at Gud eksisterer, og Jesus den han sa han var (han sa bl.a. at han er veien, sannheten og livet). Som i tilfelle vil være den største og viktigste nyheten i vårt liv, eller så er det ikke sant (det kan ikke både være sant og usant). Man kommer ikke utenom sannhetsspørsmålet.

Kan anbefale Ravi Zacharias ifht spørsmål omkring sannhet. Han har en fin historie han forteller relatert til akkurat ditt spørsmål. En person sa til ham at han var så enten/eller. Var det ikke bedre å være mer både/og istedenfor? Zacharias svarte ham; "så det du sier er at jeg må velge mellom enten/eller ELLER både/og"? Og sannhetsspørsmålet meldte seg altså igjen.

Jeg tror det blir riktigere å spørre seg om man kan finne sannheten innenfor rimelig tvil, men ikke som et 100 % sikkert fasitsvar (bortsett fra i matematikk og logikk). Selv egne opplevelser kan man ikke stole 100 % på, men altså innenfor rimelig tvil, eller at man er innenfor sin rasjonelle rett til å mene at det er sant. Vi kommer ikke så mye lenger enn det tror jeg.

En god artikkel av Mats Selander (doktorstudent etikk, og ansatt ved Credoakademin i Sverige):

 

En relativist sier at sannheten er forskjellig for ulike mennesker. Om relativisten bare mener at ulike mennesker tror ulike ting, så er påstanden triviell. Men relativisten går ett steg lenger og hevder at det ikke finnes noen objektiv (uavhengig av mennesker) sannhet. "Sannhet" er det vi gjør til sannhet – verken mer eller mindre.

Det finnes ulike typer relativister. Man kan for eksempel være estetisk relativist. Da tror man ikke at «skjønnhet» og «stygghet» finnes i virkeligheten. "Sannheter" om hva som er vakkert er da helt relativt, og opp til hver persons smak. Dette er nok en ganske vanlig oppfatning. Man kan ellers være moralsk relativist og mene at moralske "sannheter" er relative i forhold til individet eller kulturen.

De som hevder en omfattende relativisme mener at alle våre "sanne" trosforestillinger er relative. Det er ensbetydende med å hevde at det ikke finnes noen objektiv virkelighet som avgjør hvilke påstander som er sanne og falske. I stedet er det slik at sannheten skapes av oss selv. Du skaper din sannhet og jeg skaper min.

Det er vanskelig å forstå helt og fullt hvordan en relativist tenker. Sannsynligvis er det fordi omfattende relativisme er selvdestruktiv (eller "selvrefererende inkonsistent" som det heter i filosofien). En selvdestruktiv påstand er en påstand som "sager av grenen den sitter på".
Her følger noen eksempler på selvdestruktive påstander:

- Jeg kan ikke skrive en setning på norsk.
- Denne setningen har ikke seks ord.
- Den som har skrevet denne setningen lyver alltid.

Altomfattende relativisme sier: "Det finnes ingen sannhet". Og da oppstår naturligvis spørsmålet: "Er det sant?" Dersom det er sant at det ikke finnes noen sannhet, så finnes det jo plutselig en sannhet, nemlig påstanden selv. Men da må påstanden at det ikke finnes noen sannhet være falsk. Så dersom påstanden "det finnes ingen sannhet" er sann, må den være falsk.

Når man påstår noe så stiller man indirekte et sannhetskrav. Det er uunngåelig. Den som hevder at "det finnes ingen sannhet" bør få følgespørsmålet: "Er det sant?" Den som hevder at "språket ikke kan fange virkeligheten" bør få spørsmålet: "Fanger det du akkurat sa noen virkelighet?"

Altomfattende relativisme innebærer bokstavlig talt en logisk selvmotsigelse og er dermed umulig å tro på. Og det mennesket som psykologisk forsøker å tro en logisk selvmotsigelse, kommer til å bli svært forvirret. Det er derfor jeg bruker å si at relativismen er som et løsemiddel i hjernen. Alt løses opp i en tåke.

Endret 17. desember 2014 av Fustasjeopphengsforkobling

[Slai]

Hvis du kjente en som sa "vann er bare det BESTE å fylle på tanken! Dritbillig, og bilen går som smurt! Joda, det er en dieselmotor, men de kan kjøre på vann uten problem. Mmmm!"

 

Så hadde du tenkt "jaja, det er hans mening" eller hadde du tenkt "mmmnei det er ikke sant, han må ha misforstått noe grovt her eller så lyver han."?

 

Okay, ta et annet eksempel:

 

En fyr står med en ladd pistol mot noen du liker. Han sier "kuler er ikke farlige, de spretter bare av!" ville du tenkt "jaja, han om det" eller "dude, INGENTING av det er sant"?

 

Det kommer jo helt an på hva det er snakk om.

At noen syntes jordbær er bedre enn blåbær er jo en ting, jeg kan krangle på det for moro skyld men er jo absolutt ikke noe man lager helvete rundt.

Men når noen roper høyt mot lettpåvirkelige mottakere om at einebær kurerer kreft MYE bedre enn den GIFTEN man får på sykehuset, begynner det å bli skadelig.

[t_o_m_m_y]

 

Spørsmålet er knyttet til hva som er sant, eller hva sannhet er. Finnes det en objektiv sannhet, eller er alt relativt? Jeg mener det finnes sannhet, og jeg mener spørsmålet ditt også viser det (kommer tilbake til det). Det gjelder bare å oppdage/finne sannheten. Man kan også si at det mye var slik tankegang som førte til vitenskapens oppblomstring. Man forventet å finne lover i naturen, og man forventet å finne det fordi man trodde på en lovgiver.

Men det kan være forskjellige innfallsvinkler som vil fungere forskjellig for hver enkelt individ (da mennesker er forskjellige - selv om sannheten er den samme). Et menneske kan f.eks. verdsette utbyttet av å lytte til sitt indre og sine personlige opplevelser. Et annet kanskje mer ren logisk analyse. Det er mange veier til målet, men målet finnes, og man kan finne det ved å søke sannheten. For sannhet finnes, men man må tolerere at andre er uenig med en selv såklart, og kan ha andre veier til målet enn en selv. Samt være åpen for at man selv tar feil. Å bygge broer istedenfor å mure opp murer er svært viktig - selv om man er uenig med den man bygger bro til.

 

Enten er det sant at Gud eksisterer, og Jesus den han sa han var (han sa bl.a. at han er veien, sannheten og livet). Som i tilfelle vil være den største og viktigste nyheten i vårt liv, eller så er det ikke sant (det kan ikke både være sant og usant). Man kommer ikke utenom sannhetsspørsmålet.

Kan anbefale Ravi Zacharias ifht spørsmål omkring sannhet. Han har en fin historie han forteller relatert til akkurat ditt spørsmål. En person sa til ham at han var så enten/eller. Var det ikke bedre å være mer både/og istedenfor? Zacharias svarte ham; "så det du sier er at jeg må velge mellom enten/eller ELLER både/og"? Og sannhetsspørsmålet meldte seg altså igjen.

Jeg tror det blir riktigere å spørre seg om man kan finne sannheten innenfor rimelig tvil, men ikke som et 100 % sikkert fasitsvar (bortsett fra i matematikk og logikk). Selv egne opplevelser kan man ikke stole 100 % på, men altså innenfor rimelig tvil, eller at man er innenfor sin rasjonelle rett til å mene at det er sant. Vi kommer ikke så mye lenger enn det tror jeg.

En god artikkel av Mats Selander (doktorstudent etikk, og ansatt ved Credoakademin i Sverige):

 

En relativist sier at sannheten er forskjellig for ulike mennesker. Om relativisten bare mener at ulike mennesker tror ulike ting, så er påstanden triviell. Men relativisten går ett steg lenger og hevder at det ikke finnes noen objektiv (uavhengig av mennesker) sannhet. "Sannhet" er det vi gjør til sannhet – verken mer eller mindre.

 

Det finnes ulike typer relativister. Man kan for eksempel være estetisk relativist. Da tror man ikke at «skjønnhet» og «stygghet» finnes i virkeligheten. "Sannheter" om hva som er vakkert er da helt relativt, og opp til hver persons smak. Dette er nok en ganske vanlig oppfatning. Man kan ellers være moralsk relativist og mene at moralske "sannheter" er relative i forhold til individet eller kulturen.

 

De som hevder en omfattende relativisme mener at alle våre "sanne" trosforestillinger er relative. Det er ensbetydende med å hevde at det ikke finnes noen objektiv virkelighet som avgjør hvilke påstander som er sanne og falske. I stedet er det slik at sannheten skapes av oss selv. Du skaper din sannhet og jeg skaper min.

 

Det er vanskelig å forstå helt og fullt hvordan en relativist tenker. Sannsynligvis er det fordi omfattende relativisme er selvdestruktiv (eller "selvrefererende inkonsistent" som det heter i filosofien). En selvdestruktiv påstand er en påstand som "sager av grenen den sitter på".

Her følger noen eksempler på selvdestruktive påstander:

 

- Jeg kan ikke skrive en setning på norsk.

- Denne setningen har ikke seks ord.

- Den som har skrevet denne setningen lyver alltid.

 

Altomfattende relativisme sier: "Det finnes ingen sannhet". Og da oppstår naturligvis spørsmålet: "Er det sant?" Dersom det er sant at det ikke finnes noen sannhet, så finnes det jo plutselig en sannhet, nemlig påstanden selv. Men da må påstanden at det ikke finnes noen sannhet være falsk. Så dersom påstanden "det finnes ingen sannhet" er sann, må den være falsk.

 

Når man påstår noe så stiller man indirekte et sannhetskrav. Det er uunngåelig. Den som hevder at "det finnes ingen sannhet" bør få følgespørsmålet: "Er det sant?" Den som hevder at "språket ikke kan fange virkeligheten" bør få spørsmålet: "Fanger det du akkurat sa noen virkelighet?"

 

Altomfattende relativisme innebærer bokstavlig talt en logisk selvmotsigelse og er dermed umulig å tro på. Og det mennesket som psykologisk forsøker å tro en logisk selvmotsigelse, kommer til å bli svært forvirret. Det er derfor jeg bruker å si at relativismen er som et løsemiddel i hjernen. Alt løses opp i en tåke.

 

 

er enig med deg i forhold til dette med relativisme og resten av det du skrev.

 

begrepet "relativ" er noe jeg har studert og meditert over i 10 år ca,

jeg vet hvordan det føles fysisk å være relativt og forgjengelig vesen,

og jeg oppdager mer og mer at man kan dele inn alle sannheter i 2 perspektiver:

 

- relativ sannhet,-DVs ulike lover som påvirker hverandre.

- essensiell sannhet,-DVs det punkt der alt relativt er samlet via.

(tenk deg sirkelen med prikken i midten)

 

for eksempel så kan man ikke tvile på at de 4 elementer(ild,vann,jord og vind) er prinsipper som kontrollerer alle de relative lover på jorden,-den største kjemiker om man vil.

 

men jeg har også oppdaget at man kan dele inn det relative og essensielle i 2 overordnende kategorier:

- dualisme.

- ikke'dualisme.

 

fordi via dualisme så fremstår alle relative deler som isolerte deler,

dog man kan se på et høyt oppløselig kamera bilde at bildene henger sammen som kjemiske reaksjoner.

på samme måte som vil det finnes ulike bevisstheter som berører diverse relative fragmenter av den ikke'dualistiske helhet.

 

men når man da snakker om ikke'dualisme så har man med en orden som har idealet

"alt må henge sammen i hverandre uten selvmotsigelser",

(fordi man må anta at fysiske lover er like mye ikke'dualistisk som menneskets mentale virkelighet)

og derfor har for eksempel vitenskaps folk ikke'dualisme som ideal for all sin forskning mens da krigsherrer bruker vitenskapen til dualismen sitt formål.

 

ikke'dualisme baserer seg på en essensiell lære om alts sammenheng med hverandre som enhet,

mens dualisme baserer seg mer på relative oppfatninger isolert fra helheten.

 

så sannhets spm må da være hva som er de relative lover for både mentale og fysiske krefter,

mens man da kun bruker de relative deler som begynnelse på å kartlegge et større sammenhengende kart av samstemte lover innordnet i hverandre.

 

du kommer også inn på paradokser,

og da det paradoks med "han som alltid lyver og han som alltid snakker sant",

og en slik paradoksal gåte er hjernen vanskelig med å forholde seg til pga hjernen er et begrenset verktøy som kun tenker via motsetninger som oppfatter alt som relative isolerte deler.

 

min kalkulasjon har ledet meg til at sannheten må være noe som gjør at alle paradokser går tilbake til ikke'dualismens enhet,

der konflikter er tilsynelatende ekte fordi man ikke vet de samstemte lover som opererer bak konflikten,

ergo man sier "konflikt" dog uten å vite at konflikten kom fordi sannhetens lover i den fysiske atmosfære er designet for å bryte ned og bygge opp i konstant fornyelse via samarbeid med hverandre.

 

å tenke i dualisme blir da for meg som å selvmotsige alle idealer om fred og samlet'het som mennesker lengter etter,-paradis,

og er meg derfor uforståelig å inndele verden i dualisme som skal være "freds meglende".

 

dog jeg tro'r man må bedre forstå relasjonen mellom det som er relativ og det som er essensielt for å forstå hvordan alt henger sammen både mentalt og fysisk.

 

 

 

[t_o_m_m_y]

Hvis du kjente en som sa "vann er bare det BESTE å fylle på tanken! Dritbillig, og bilen går som smurt! Joda, det er en dieselmotor, men de kan kjøre på vann uten problem. Mmmm!"

 

Så hadde du tenkt "jaja, det er hans mening" eller hadde du tenkt "mmmnei det er ikke sant, han må ha misforstått noe grovt her eller så lyver han."?

 

Okay, ta et annet eksempel:

 

En fyr står med en ladd pistol mot noen du liker. Han sier "kuler er ikke farlige, de spretter bare av!" ville du tenkt "jaja, han om det" eller "dude, INGENTING av det er sant"?

 

Det kommer jo helt an på hva det er snakk om.

At noen syntes jordbær er bedre enn blåbær er jo en ting, jeg kan krangle på det for moro skyld men er jo absolutt ikke noe man lager helvete rundt.

Men når noen roper høyt mot lettpåvirkelige mottakere om at einebær kurerer kreft MYE bedre enn den GIFTEN man får på sykehuset, begynner det å bli skadelig.

mhm,

er enig at relativitet er en kontekst sak,

 

og her snakker vi om relative påstander som bryter de velkjente fysiske lover som mennesker har observert eller trodd seg å anse som ekte i sin fantasi.

man snakker generelt om lover som må ha samstemt vibrasjon i seg for å smelte inn i hverandre.

akkurat som radio frekvenser må ha samme frekvens for å motta signal.

 

igjen ser man at interaksjonen mellom det relative og essensielle er en nødvendighet å finne ut av for å skulle ha en sunn dømmekraft.

 

men universale og fysiske lover sin interaksjon med hverandre er likevel ikke noe dualisme,

fordi så vidt jeg har observert så er alle de 4 elementer i naturen designet med ulike bevisstheter/væren der for eksempel vann dreper ild og jord uten vann intet produserer planter osv,

dog man snakker ikke om konflikter i dualisme men mer snakker om diverse fysiske lover som har intensjonen å bryte ned og bygge opp i konstant fødsel-død prosesser.

de fysiske lover er kun nøytrale krefter som skal fornye liv,

og det er da menneskets eget ansvar hvordan han/hun bruker samt forholder seg til disse krefter i forhold til sin egen kropp og jordkloden.

 

at min fysiske kropp gradvis dør vekk til jord er allerede liggende i meg som frø og blueprint,

og disse død'lover er nøytrale,

dog det er min egen oppfatning av døden som skaper konflikten,

og konflikten kommer via det å subjektivt tenke i dualisme for dermed ikke klare å se interaksjonen mellom hvordan alle de 4 elementer lover henger sammen som en konstant påvirkning i hverandre.

 

vis jeg vet at

"undertrykkelse leder til fortrengning som leder til angst osv",

så vet jeg at alle mine tvangstanker osv er et produkt av å bryte diverse lover for likevekt ergo det oppstår nå lover som bryter ned for å igjen oppnå likevekt,-dog mennesker mistolker alt i dualisme.

 

fordi så vidt jeg har forstått så er alle de 4 elementer sine lover både en fysisk og psykisk virkelighet som konstant må komme ut av likevektige proposjoner for å danne liv,-ergo man har liv-død syklusen,

men disse 4 elementer lover har hele tiden essensiell likevekt som sitt utgangspunkt for å eksistere.

det er derfor min observasjon at så lenge jeg forblir i ubalanse altfor lenge så vil det oppstå lover som skal gjenopprette likevekten i meg,-men som for meg fremstår negative fordi lovene bryter ned mine tanke konstruksjoner og dualisme.

for så vidt samme prinsipp med planetene sitt forhold til solen uten at jeg skal påta meg å være noe astronom viter:)

 

jeg har altså observert at jeg må ut i denne ubalanse fra de 4 elementer i en kort periode for å få stimulans og nytt liv og visdom,

dog vis jeg forblir altfor lenge i disse ubalanser så vil jeg ende opp med å tilkalle alle slags destruktive lover som bryter meg ned pga lovene er designet slik at jeg må tilbake til det essensielle før eller senere,

og nedbrytnings lovene har den oppgave å bryte ned alt det som hemmer meg fra å komme til det essensielle.

 

 

[Larzen_91]

 

Spørsmålet er knyttet til hva som er sant, eller hva sannhet er. Finnes det en objektiv sannhet, eller er alt relativt? Jeg mener det finnes sannhet, og jeg mener spørsmålet ditt også viser det (kommer tilbake til det). Det gjelder bare å oppdage/finne sannheten. Man kan også si at det mye var slik tankegang som førte til vitenskapens oppblomstring. Man forventet å finne lover i naturen, og man forventet å finne det fordi man trodde på en lovgiver.

Men det kan være forskjellige innfallsvinkler som vil fungere forskjellig for hver enkelt individ (da mennesker er forskjellige - selv om sannheten er den samme). Et menneske kan f.eks. verdsette utbyttet av å lytte til sitt indre og sine personlige opplevelser. Et annet kanskje mer ren logisk analyse. Det er mange veier til målet, men målet finnes, og man kan finne det ved å søke sannheten. For sannhet finnes, men man må tolerere at andre er uenig med en selv såklart, og kan ha andre veier til målet enn en selv. Samt være åpen for at man selv tar feil. Å bygge broer istedenfor å mure opp murer er svært viktig - selv om man er uenig med den man bygger bro til.

Enten er det sant at Gud eksisterer, og Jesus den han sa han var (han sa bl.a. at han er veien, sannheten og livet). Som i tilfelle vil være den største og viktigste nyheten i vårt liv, eller så er det ikke sant (det kan ikke både være sant og usant). Man kommer ikke utenom sannhetsspørsmålet.

Kan anbefale Ravi Zacharias ifht spørsmål omkring sannhet. Han har en fin historie han forteller relatert til akkurat ditt spørsmål. En person sa til ham at han var så enten/eller. Var det ikke bedre å være mer både/og istedenfor? Zacharias svarte ham; "så det du sier er at jeg må velge mellom enten/eller ELLER både/og"? Og sannhetsspørsmålet meldte seg altså igjen.

Jeg tror det blir riktigere å spørre seg om man kan finne sannheten innenfor rimelig tvil, men ikke som et 100 % sikkert fasitsvar (bortsett fra i matematikk og logikk). Selv egne opplevelser kan man ikke stole 100 % på, men altså innenfor rimelig tvil, eller at man er innenfor sin rasjonelle rett til å mene at det er sant. Vi kommer ikke så mye lenger enn det tror jeg.

En god artikkel av Mats Selander (doktorstudent etikk, og ansatt ved Credoakademin i Sverige):

 

En relativist sier at sannheten er forskjellig for ulike mennesker. Om relativisten bare mener at ulike mennesker tror ulike ting, så er påstanden triviell. Men relativisten går ett steg lenger og hevder at det ikke finnes noen objektiv (uavhengig av mennesker) sannhet. "Sannhet" er det vi gjør til sannhet verken mer eller mindre.

 

Det finnes ulike typer relativister. Man kan for eksempel være estetisk relativist. Da tror man ikke at «skjønnhet» og «stygghet» finnes i virkeligheten. "Sannheter" om hva som er vakkert er da helt relativt, og opp til hver persons smak. Dette er nok en ganske vanlig oppfatning. Man kan ellers være moralsk relativist og mene at moralske "sannheter" er relative i forhold til individet eller kulturen.

 

De som hevder en omfattende relativisme mener at alle våre "sanne" trosforestillinger er relative. Det er ensbetydende med å hevde at det ikke finnes noen objektiv virkelighet som avgjør hvilke påstander som er sanne og falske. I stedet er det slik at sannheten skapes av oss selv. Du skaper din sannhet og jeg skaper min.

 

Det er vanskelig å forstå helt og fullt hvordan en relativist tenker. Sannsynligvis er det fordi omfattende relativisme er selvdestruktiv (eller "selvrefererende inkonsistent" som det heter i filosofien). En selvdestruktiv påstand er en påstand som "sager av grenen den sitter på".

Her følger noen eksempler på selvdestruktive påstander:

 

- Jeg kan ikke skrive en setning på norsk.

- Denne setningen har ikke seks ord.

- Den som har skrevet denne setningen lyver alltid.

 

Altomfattende relativisme sier: "Det finnes ingen sannhet". Og da oppstår naturligvis spørsmålet: "Er det sant?" Dersom det er sant at det ikke finnes noen sannhet, så finnes det jo plutselig en sannhet, nemlig påstanden selv. Men da må påstanden at det ikke finnes noen sannhet være falsk. Så dersom påstanden "det finnes ingen sannhet" er sann, må den være falsk.

 

Når man påstår noe så stiller man indirekte et sannhetskrav. Det er uunngåelig. Den som hevder at "det finnes ingen sannhet" bør få følgespørsmålet: "Er det sant?" Den som hevder at "språket ikke kan fange virkeligheten" bør få spørsmålet: "Fanger det du akkurat sa noen virkelighet?"

 

Altomfattende relativisme innebærer bokstavlig talt en logisk selvmotsigelse og er dermed umulig å tro på. Og det mennesket som psykologisk forsøker å tro en logisk selvmotsigelse, kommer til å bli svært forvirret. Det er derfor jeg bruker å si at relativismen er som et løsemiddel i hjernen. Alt løses opp i en tåke.

Er enig i det du nevner om hva man tror på. En total absolutt i forhold til kunnskap er vel så å si umulig, nær som i det du nevner om logikk og matematikk. Og ja, man må basere seg på å akseptere ting innenfor rimelig tvil, og standarden man opererer med er subjektiv av nødvendighet.

 

Det du nevner om naturlover er jeg ikke helt enig i. Muligens at ordet "lov" er misvisende. Naturlovene er deskriptive, ikke preskriptive. De er beskrivelser av realiteten vi opplever på bakgrunn av observasjon, og impliserer ikke en lovgiver.

[Anatman]

hva gjør det å tenke dualistisk godt med?

aller først definerer jeg "dualisme" som

" 'enten eller' tankegang"

dualisme er for eksempel det å si

"dem eller oss",

for da implisere at det finnes ingen mulighet for "både og".

i krig er det "dem eller oss" fordi det finnes kun rom for en av dem.

forestill deg scenariet at du krangler med en venn:

du kan reagere på 2 måter:

A: tenke dualistisk,

for dermed å prøve å overtale vennen eller knuse vennen inntil man selv har riktig.

B: tenke ikke'dualistisk men dog måtte tolerere ulikheter og uenigheter på en "både og" tilpassende måte.

velger man dualisme så gir det mange konsekvenser:

- bitterhet fra andre og seg selv.

- hevn aksjoner fra andre og seg selv.

- ubalanse i å tilpasse seg samarbeidende.

- en dualistisk lek som alltid genererer til krig.

- hovmod og utakknemlighet.

- konstant vinn-tap spill som skaper bitterhet og hevn.

man kan også tenke i ikke'dualisme,

og her har man da den mest kjærlige vei:

- tilpasser seg etter "både og" prinsippet basert på rettferdighet og ikke'hykleri.

- mulighet for tilgivelse og forsoning.

- bygge bro for samarbeid.

- potensial for å bli venn med alle.

- felles beste for alle.

noen mennesker har dog ikke sansen for ikke'dualisme fordi man oftest fremstår noe "svak",-DVs man kan lett bli overstyrt og lurt,

men vis du eier visdom så vil du ikke bli styrt av dualisme pga du har allerede forutsett hendelsene via visdom og derfor tar forhåndsregler.

noen mennesker har også den oppfatning av ikke'dualisme er en naiv tankegang,

men som sagt så må man ha snev av visdom for å ikke bli spist opp av ulvene,

samt man i ikke'dualisme følger de samme regler som i boken

"kunsten å krige"("the art of war"),-og derfor er man alltid seriersherren som vant uten å gå til krig dog går til krig vis må men da kun av nødvendighet pga vranghet fra de andre.

til slutt argumenterer jeg med at det å eie ikke'dualisme egenskapen ER visdommen pga man ser hele spektere av farger som innlemmes i en helhet,

mens da dualisme kun ser sin egen ego'sak ergo fokuserer på en liten del men unngår å se helheten.(å se trærne men ikke skogen)

ut i fra min analyse så finnes det kun dualisme og ikke'dualisme man kan mentalt reagere via,

så spm er da følgende:

"hvorfor beholde på dualisme når man ser hvor mye negativt det skaper?"

og

"ikke'dualisme er det beste alternativ,

så hvorfor da gå etter dualisme som gir enda mer mental lidelse?".

det er ingen hemmelighet at jeg er tilhenger av ikke'dualisme,

men vis noen kan gi meg argumenter som viser noe universalt kjærlig i dualisme så bytter jeg gjerne side,-dog vær beredt for at jeg vil kaste på deg paradokser du må forklare i nøysomhet.

Slik du forklare begrepet her, vil jeg si at dualisme er grunnlaget for både språket vårt og mattematikken. Som igjen danner grunlaget for vitenskapens lover og regler, og samfunnets lover og regler. Så vi kan nok ikke bare fjerne det sånn uten videre. Men vi kan kanskje skape bevisthet rundt det. Hvordan det både er den viktigste hjørnestenen i det samfunnet vi kjenner i dag og hvordan det skaper konflikter og paradokser vi ikke liker

[t_o_m_m_y]

 

 

Slik du forklare begrepet her, vil jeg si at dualisme er grunnlaget for både språket vårt og mattematikken. Som igjen danner grunlaget for vitenskapens lover og regler, og samfunnets lover og regler. Så vi kan nok ikke bare fjerne det sånn uten videre. Men vi kan kanskje skape bevisthet rundt det. Hvordan det både er den viktigste hjørnestenen i det samfunnet vi kjenner i dag og hvordan det skaper konflikter og paradokser vi ikke liker

 

dualisme er riktignok oppsettet for hele vårt samfunnet,

dog vis man ser litt nærmere innen mentale og fysiske tendenser så kan man observere at alle disse tendenser er styrt av universale lover som repeterer seg selv alt ettersom hvilke krefter man velger å sette i gang,-både vilje styrte og fysikk styrte.

(for så vidt samme prinsipp med hinduismen og buddhistenes begrep "karma").

jeg kan lett forutsi om en person sin mentale fremtid ved å se på tendensene og kreftene han/hun har i seg.

årsak-virkning lover.

og man ser samtidig at alle disse relative fenomener i tid er ikke i strid med hverandre,

men at mennesker har skapt den oppfatning via en dualistisk tankegang der man tro'r at død og liv er isolert fra hverandre.

min studie av meg selv og naturen har vist meg at noe X erstattes av Y, men at Y kommer tilbake før eller senere for å erstatte X osv.(konstant forgjengelighet innenfor tid og rom).

 

egentlig burde man skjelne mellom

- ikke'dualisme,

- relative samstemte svingninger,(egenskaper og lover som påvirker hverandre)

- dualisme.

 

for eksempel så er språk basert på relative samstemte svingninger som går i relasjon til hverandre,

hver med sine lover og egenskaper som føder og dør i kjemiske reaksjoner,

og man kan tilsynelatende tro at dette er dualisme,

dog så lenge det alltid er 2 motsetninger som utfyller hverandre så har man ikke med dualisme.

dualismen kom først når man valgte å isolere hver motsetning fra hverandre.

(for eksempel vis man dualistisk isolerer gud fra satan)

 

min observasjon er at alt er i konstant forandring i det timelige,

og da er språk alltid i konstant forandring,

og så lenge man beholder kunstige normer i hovmod så har man med dualisme,

mens så lenge de relative samstemte svingninger skaper rom for helhetlig tolkning så har man med ikke'dualisme.(ergo universal kjærlighet for holistisk forklarings modell)

dualismen oppsto fordi mennesket nektet å se på annet enn sitt eget isolerte system.

(på samme måte som at jon stewart ikke blir forstått av kanalen FoX fordi foX skal kun forsvare sitt system)

 

men uansett så er alt det vi kaller "fødsel av noe X" en ikke'dualisme som oppfylles i seg selv

å derfor blir det selvmotsigende å skulle isolere motsetningene fra hverandre,

(ja fordi liv uten død er et paradoks, og liv må forklares med å forholde seg til død)

dog kan man anerkjenne at det er mulig å tenke abstrakt isolert men virkeligheten er likevel ikke isolert,

og man skal ha et konvensjonelt felles system men da basert på at det er ytfringsfrihet til å påpeke når systemet mister sin ikke'dualistiske frihet til å tolke via.

 

eks:

den politiske tilstand i dag er mye basert på dualisme,-pga man tenker og fortolker via isolerte systemer,

dog vis man tenkte at alle mennesker nå var ikke'dualistiske så ville man sett en menneske rase som er villig til å tilpasse seg naturlover og mentale erkjennelses lover ergo møtes i felles brahman/tao/gud/zen osv sine skapende lover,

dog samtidig akseptere hver kultur sin frihet til å eksistere dog samtidig som man hadde et felles språk å møtes via.

 

 

 

 

[Anatman]

 

 

 

Slik du forklare begrepet her, vil jeg si at dualisme er grunnlaget for både språket vårt og mattematikken. Som igjen danner grunlaget for vitenskapens lover og regler, og samfunnets lover og regler. Så vi kan nok ikke bare fjerne det sånn uten videre. Men vi kan kanskje skape bevisthet rundt det. Hvordan det både er den viktigste hjørnestenen i det samfunnet vi kjenner i dag og hvordan det skaper konflikter og paradokser vi ikke liker

 

 

 

dualisme er riktignok oppsettet for hele vårt samfunnet,

dog vis man ser litt nærmere innen mentale og fysiske tendenser så kan man observere at alle disse tendenser er styrt av universale lover som repeterer seg selv alt ettersom hvilke krefter man velger å sette i gang,-både vilje styrte og fysikk styrte.

(for så vidt samme prinsipp med hinduismen og buddhistenes begrep "karma").

jeg kan lett forutsi om en person sin mentale fremtid ved å se på tendensene og kreftene han/hun har i seg.

årsak-virkning lover.

og man ser samtidig at alle disse relative fenomener i tid er ikke i strid med hverandre,

men at mennesker har skapt den oppfatning via en dualistisk tankegang der man tro'r at død og liv er isolert fra hverandre.

min studie av meg selv og naturen har vist meg at noe X erstattes av Y, men at Y kommer tilbake før eller senere for å erstatte X osv.(konstant forgjengelighet innenfor tid og rom).

egentlig burde man skjelne mellom

- ikke'dualisme,

- relative samstemte svingninger,(egenskaper og lover som påvirker hverandre)

- dualisme.

for eksempel så er språk basert på relative samstemte svingninger som går i relasjon til hverandre,

hver med sine lover og egenskaper som føder og dør i kjemiske reaksjoner,

og man kan tilsynelatende tro at dette er dualisme,

dog så lenge det alltid er 2 motsetninger som utfyller hverandre så har man ikke med dualisme.

dualismen kom først når man valgte å isolere hver motsetning fra hverandre.

(for eksempel vis man dualistisk isolerer gud fra satan)

min observasjon er at alt er i konstant forandring i det timelige,

og da er språk alltid i konstant forandring,

og så lenge man beholder kunstige normer i hovmod så har man med dualisme,

mens så lenge de relative samstemte svingninger skaper rom for helhetlig tolkning så har man med ikke'dualisme.(ergo universal kjærlighet for holistisk forklarings modell)

dualismen oppsto fordi mennesket nektet å se på annet enn sitt eget isolerte system.

(på samme måte som at jon stewart ikke blir forstått av kanalen FoX fordi foX skal kun forsvare sitt system)

men uansett så er alt det vi kaller "fødsel av noe X" en ikke'dualisme som oppfylles i seg selv

å derfor blir det selvmotsigende å skulle isolere motsetningene fra hverandre,

(ja fordi liv uten død er et paradoks, og liv må forklares med å forholde seg til død)

dog kan man anerkjenne at det er mulig å tenke abstrakt isolert men virkeligheten er likevel ikke isolert,

og man skal ha et konvensjonelt felles system men da basert på at det er ytfringsfrihet til å påpeke når systemet mister sin ikke'dualistiske frihet til å tolke via.

eks:

den politiske tilstand i dag er mye basert på dualisme,-pga man tenker og fortolker via isolerte systemer,

dog vis man tenkte at alle mennesker nå var ikke'dualistiske så ville man sett en menneske rase som er villig til å tilpasse seg naturlover og mentale erkjennelses lover ergo møtes i felles brahman/tao/gud/zen osv sine skapende lover,

dog samtidig akseptere hver kultur sin frihet til å eksistere dog samtidig som man hadde et felles språk å møtes via.

[Anatman]

 

 

 

 

Slik du forklare begrepet her, vil jeg si at dualisme er grunnlaget for både språket vårt og mattematikken. Som igjen danner grunlaget for vitenskapens lover og regler, og samfunnets lover og regler. Så vi kan nok ikke bare fjerne det sånn uten videre. Men vi kan kanskje skape bevisthet rundt det. Hvordan det både er den viktigste hjørnestenen i det samfunnet vi kjenner i dag og hvordan det skaper konflikter og paradokser vi ikke liker

dualisme er riktignok oppsettet for hele vårt samfunnet,

dog vis man ser litt nærmere innen mentale og fysiske tendenser så kan man observere at alle disse tendenser er styrt av universale lover som repeterer seg selv alt ettersom hvilke krefter man velger å sette i gang,-både vilje styrte og fysikk styrte.

(for så vidt samme prinsipp med hinduismen og buddhistenes begrep "karma").

jeg kan lett forutsi om en person sin mentale fremtid ved å se på tendensene og kreftene han/hun har i seg.

årsak-virkning lover.

og man ser samtidig at alle disse relative fenomener i tid er ikke i strid med hverandre,

men at mennesker har skapt den oppfatning via en dualistisk tankegang der man tro'r at død og liv er isolert fra hverandre.

min studie av meg selv og naturen har vist meg at noe X erstattes av Y, men at Y kommer tilbake før eller senere for å erstatte X osv.(konstant forgjengelighet innenfor tid og rom).

egentlig burde man skjelne mellom

- ikke'dualisme,

- relative samstemte svingninger,(egenskaper og lover som påvirker hverandre)

- dualisme.

for eksempel så er språk basert på relative samstemte svingninger som går i relasjon til hverandre,

hver med sine lover og egenskaper som føder og dør i kjemiske reaksjoner,

og man kan tilsynelatende tro at dette er dualisme,

dog så lenge det alltid er 2 motsetninger som utfyller hverandre så har man ikke med dualisme.

dualismen kom først når man valgte å isolere hver motsetning fra hverandre.

(for eksempel vis man dualistisk isolerer gud fra satan)

min observasjon er at alt er i konstant forandring i det timelige,

og da er språk alltid i konstant forandring,

og så lenge man beholder kunstige normer i hovmod så har man med dualisme,

mens så lenge de relative samstemte svingninger skaper rom for helhetlig tolkning så har man med ikke'dualisme.(ergo universal kjærlighet for holistisk forklarings modell)

dualismen oppsto fordi mennesket nektet å se på annet enn sitt eget isolerte system.

(på samme måte som at jon stewart ikke blir forstått av kanalen FoX fordi foX skal kun forsvare sitt system)

men uansett så er alt det vi kaller "fødsel av noe X" en ikke'dualisme som oppfylles i seg selv

å derfor blir det selvmotsigende å skulle isolere motsetningene fra hverandre,

(ja fordi liv uten død er et paradoks, og liv må forklares med å forholde seg til død)

dog kan man anerkjenne at det er mulig å tenke abstrakt isolert men virkeligheten er likevel ikke isolert,

og man skal ha et konvensjonelt felles system men da basert på at det er ytfringsfrihet til å påpeke når systemet mister sin ikke'dualistiske frihet til å tolke via.

eks:

den politiske tilstand i dag er mye basert på dualisme,-pga man tenker og fortolker via isolerte systemer,

dog vis man tenkte at alle mennesker nå var ikke'dualistiske så ville man sett en menneske rase som er villig til å tilpasse seg naturlover og mentale erkjennelses lover ergo møtes i felles brahman/tao/gud/zen osv sine skapende lover,

dog samtidig akseptere hver kultur sin frihet til å eksistere dog samtidig som man hadde et felles språk å møtes via.

Dualisme i motsetning til ikkedulisme....

[t_o_m_m_y]

Anatman, den 28 Des 2014 - 13:47, sa:Anatman, den 28 Des 2014 - 13:47, sa:

 

Anatman, den 28 Des 2014 - 13:46, sa:Anatman, den 28 Des 2014 - 13:46, sa:

 

t_o_m_m_y, den 20 Des 2014 - 19:21, sa:t_o_m_m_y, den 20 Des 2014 - 19:21, sa:

 

Anatman, den 20 Des 2014 - 12:00, sa:Anatman, den 20 Des 2014 - 12:00, sa:

 

t_o_m_m_y, den 17 Des 2014 - 08:44, sa:t_o_m_m_y, den 17 Des 2014 - 08:44, sa:

 

Dualisme i motsetning til ikkedulisme....

 

nopp.

for mennesker virker det som det er dualisme,

men egentlig er alt koblet ikke'dualistisk til brahman og anatman:)

 

om du fremdeles tro'r det er snakk om dualisme når du må ta valg innenfor maya(timelige størrelser)

så har du ikke lest grundig opp på hva hinduisme og buddhisme faktisk sier:)

 

naturvitenskapen vil bekrefte det jeg sier.

ja jeg vil påstå at fysikere også vil komme til samme konklusjon.

matematikere også.

 

 

 

Endret 28. desember 2014 av t_o_m_m_y

[Anatman]

 

Anatman, den 28 Des 2014 - 13:47, sa:Anatman, den 28 Des 2014 - 13:47, sa:

 

 

 

Anatman, den 28 Des 2014 - 13:46, sa:Anatman, den 28 Des 2014 - 13:46, sa:

 

 

t_o_m_m_y, den 20 Des 2014 - 19:21, sa:t_o_m_m_y, den 20 Des 2014 - 19:21, sa:

 

 

Anatman, den 20 Des 2014 - 12:00, sa:Anatman, den 20 Des 2014 - 12:00, sa:

 

 

t_o_m_m_y, den 17 Des 2014 - 08:44, sa:t_o_m_m_y, den 17 Des 2014 - 08:44, sa:

 

Dualisme i motsetning til ikkedulisme....

nopp.

for mennesker virker det som det er dualisme,

men egentlig er alt koblet ikke'dualistisk til brahman og anatman:)

om du fremdeles tro'r det er snakk om dualisme når du må ta valg innenfor maya(timelige størrelser)

så har du ikke lest grundig opp på hva hinduisme og buddhisme faktisk sier:)

naturvitenskapen vil bekrefte det jeg sier.

ja jeg vil påstå at fysikere også vil komme til samme konklusjon.

matematikere også.

 

ikke lest grundig opp på hva hinduisme og buddhisme faktisk sier i motsetning til lest grundig opp på hva hinduisme og buddhisme faktisk sier

[t_o_m_m_y]

 

 

Anatman, den 28 Des 2014 - 13:47, sa:Anatman, den 28 Des 2014 - 13:47, sa:

 

 

Anatman, den 28 Des 2014 - 13:46, sa:Anatman, den 28 Des 2014 - 13:46, sa:

 

t_o_m_m_y, den 20 Des 2014 - 19:21, sa:t_o_m_m_y, den 20 Des 2014 - 19:21, sa:

 

Anatman, den 20 Des 2014 - 12:00, sa:Anatman, den 20 Des 2014 - 12:00, sa:

 

t_o_m_m_y, den 17 Des 2014 - 08:44, sa:t_o_m_m_y, den 17 Des 2014 - 08:44, sa:

Dualisme i motsetning til ikkedulisme....

nopp.

for mennesker virker det som det er dualisme,

men egentlig er alt koblet ikke'dualistisk til brahman og anatman:)

om du fremdeles tro'r det er snakk om dualisme når du må ta valg innenfor maya(timelige størrelser)

så har du ikke lest grundig opp på hva hinduisme og buddhisme faktisk sier:)

naturvitenskapen vil bekrefte det jeg sier.

ja jeg vil påstå at fysikere også vil komme til samme konklusjon.

matematikere også.

 

ikke lest grundig opp på hva hinduisme og buddhisme faktisk sier i motsetning til lest grundig opp på hva hinduisme og buddhisme faktisk sier

 

smart av deg å bruke en negasjon og positiv setning i sammenheng med hverandre,

men likevel så er det bare ordkløveri:)

(les platon og hans kommentar om sofistene og Gorgias)

ja for du vet vel at ord er oppsatt slik at ord tolkes via dualisme dog egentlig må for eksempel "ikke" bli definert av noe som er "er"?

kan du da si at det er dualisme mellom det som "ikke" og det som "er"?

vil det som "ikke" være umulig uten et "er"?

 

hva du måtte ha beviset er at en negasjon og en positiv setning må defineres via hverandre,

ergo ikke'dualisme:)

 

du minner meg om buddhistiske aforismer som skal få eleven ut av sin "dualistisk binding/klynging",

bare i ditt tilfelle så forsvarer du en form for dualisme som du nettopp avslørte ikke var dualisme:)

 

 

 

[Anatman]

 

 

 

Anatman, den 28 Des 2014 - 13:47, sa:Anatman, den 28 Des 2014 - 13:47, sa:

 

 

Anatman, den 28 Des 2014 - 13:46, sa:Anatman, den 28 Des 2014 - 13:46, sa:

 

 

t_o_m_m_y, den 20 Des 2014 - 19:21, sa:t_o_m_m_y, den 20 Des 2014 - 19:21, sa:

 

 

Anatman, den 20 Des 2014 - 12:00, sa:Anatman, den 20 Des 2014 - 12:00, sa:

 

 

t_o_m_m_y, den 17 Des 2014 - 08:44, sa:t_o_m_m_y, den 17 Des 2014 - 08:44, sa:

 

Dualisme i motsetning til ikkedulisme....

nopp.

for mennesker virker det som det er dualisme,

men egentlig er alt koblet ikke'dualistisk til brahman og anatman:)

om du fremdeles tro'r det er snakk om dualisme når du må ta valg innenfor maya(timelige størrelser)

så har du ikke lest grundig opp på hva hinduisme og buddhisme faktisk sier:)

naturvitenskapen vil bekrefte det jeg sier.

ja jeg vil påstå at fysikere også vil komme til samme konklusjon.

matematikere også.

ikke lest grundig opp på hva hinduisme og buddhisme faktisk sier i motsetning til lest grundig opp på hva hinduisme og buddhisme faktisk sier

smart av deg å bruke en negasjon og positiv setning i sammenheng med hverandre,

men likevel så er det bare ordkløveri:)

(les platon og hans kommentar om sofistene og Gorgias)

ja for du vet vel at ord er oppsatt slik at ord tolkes via dualisme dog egentlig må for eksempel "ikke" bli definert av noe som er "er"?

kan du da si at det er dualisme mellom det som "ikke" og det som "er"?

vil det som "ikke" være umulig uten et "er"?

hva du måtte ha beviset er at en negasjon og en positiv setning må defineres via hverandre,

ergo ikke'dualisme:)

du minner meg om buddhistiske aforismer som skal få eleven ut av sin "dualistisk binding/klynging",

bare i ditt tilfelle så forsvarer du en form for dualisme som du nettopp avslørte ikke var dualisme:)

Det er jo en illusjon ja, men er ikke alt en illusjon? Hva annet skulle det eventult være?

[t_o_m_m_y]

Anatman, den 28 Des 2014 - 17:43, sa:

 

t_o_m_m_y, den 28 Des 2014 - 17:02, sa:

 

Anatman, den 28 Des 2014 - 14:42, sa:

 

t_o_m_m_y, den 28 Des 2014 - 14:33, sa:

 

Anatman, den 28 Des 2014 - 13:47, sa:

Anatman, den 28 Des 2014 - 13:47, sa:Anatman, den 28 Des 2014 - 13:47, sa:

 

Anatman, den 28 Des 2014 - 13:46, sa:

Anatman, den 28 Des 2014 - 13:46, sa:Anatman, den 28 Des 2014 - 13:46, sa:

 

t_o_m_m_y, den 20 Des 2014 - 19:21, sa:

t_o_m_m_y, den 20 Des 2014 - 19:21, sa:t_o_m_m_y, den 20 Des 2014 - 19:21, sa:

 

Anatman, den 20 Des 2014 - 12:00, sa:

Anatman, den 20 Des 2014 - 12:00, sa:Anatman, den 20 Des 2014 - 12:00, sa:

 

t_o_m_m_y, den 17 Des 2014 - 08:44, sa:

t_o_m_m_y, den 17 Des 2014 - 08:44, sa:t_o_m_m_y, den 17 Des 2014 - 08:44, sa:

Dualisme i motsetning til ikkedulisme....

nopp.

for mennesker virker det som det er dualisme,

men egentlig er alt koblet ikke'dualistisk til brahman og anatman:)

om du fremdeles tro'r det er snakk om dualisme når du må ta valg innenfor maya(timelige størrelser)

så har du ikke lest grundig opp på hva hinduisme og buddhisme faktisk sier:)

naturvitenskapen vil bekrefte det jeg sier.

ja jeg vil påstå at fysikere også vil komme til samme konklusjon.

matematikere også.

ikke lest grundig opp på hva hinduisme og buddhisme faktisk sier i motsetning til lest grundig opp på hva hinduisme og buddhisme faktisk sier

smart av deg å bruke en negasjon og positiv setning i sammenheng med hverandre,

men likevel så er det bare ordkløveri:)

(les platon og hans kommentar om sofistene og Gorgias)

ja for du vet vel at ord er oppsatt slik at ord tolkes via dualisme dog egentlig må for eksempel "ikke" bli definert av noe som er "er"?

kan du da si at det er dualisme mellom det som "ikke" og det som "er"?

vil det som "ikke" være umulig uten et "er"?

hva du måtte ha beviset er at en negasjon og en positiv setning må defineres via hverandre,

ergo ikke'dualisme:)

du minner meg om buddhistiske aforismer som skal få eleven ut av sin "dualistisk binding/klynging",

bare i ditt tilfelle så forsvarer du en form for dualisme som du nettopp avslørte ikke var dualisme:)

Det er jo en illusjon ja, men er ikke alt en illusjon? Hva annet skulle det eventult være?

 

såklart er alle timelige størrelser illusjoner/maya,

så derfor kan jo ikke dualisme være noe absolutt størrelse,

fordi alle illusjoner må ha et felles essensielt opphav,-nemlig de 5 elementer(jord,vind,vann,ild, eter),

og det er like mye logisk at alle disse 5 elementer samarbeider slik som kjemien i menneskets kropp samarbeider etter ulike oppskrifter av sinnstemning eller at vær stemningen varierer etter kjemien i de 5 elementer sin struktur og lovmessigheter.

 

men nå er saken med ikke'dualisme oppklart:)

 

 

[Skjeggape]

Moderatormelding Bruk av sitat-funksjon

Vær oppmerksom på bruken av sitatfunksjonen så ikke innlegg blir unødvendige store.
Det burde ikke være nødvendig å sitere halve tråden.

[t_o_m_m_y]

Moderatormelding Bruk av sitat-funksjon

Vær oppmerksom på bruken av sitatfunksjonen så ikke innlegg blir unødvendige store.

Det burde ikke være nødvendig å sitere halve tråden.

hvordan bruker man sitat funksjonen?