Flere som er dritt lei av å ikke mestre kjærligheten og utdanning?

[AnonymDiskusjon]

Jeg har nå vært singel i 3 år, og jeg finner ikke han jeg vil ha. Alle jeg møter som jeg vil ha er jeg ikke bra nok for, eller så passer det ikke. Jeg er lita, og søt men har adhd. Det er ikke mange som merker at jeg har det, da jeg har klart meg veldig bra. Jeg studerte et vanskelig studie i utlandet men sluttet da jeg ikke trivdes. Nå er jeg mellom mange valg, og jeg aner ikke hva jeg skal velge. Alt er kaos, og ingen menn er i sikte.

 

Jeg har funnet ut at jeg ikke er like pen som de andre vennene mine, da de har seilt gjennom livet å har kjærester hele tiden. De har verken utdanning og flere mangler ambisjoner, men allikevel klarer de seg veldig godt. Jeg derimot må jobbe veldig hardt for både skole, vennskap, menn, og annet. Jeg er vant til å være frampå for å få til det jeg vil. Jeg har også funnet ut at jeg hele tiden må konpansere for utseendet mitt. Jeg har alltid hatt draget på menn, men jeg har heller aldri vært hun fantastiske vakre jenta. Og jeg klarer heller ikke å legge meg på latsiden å gi opp utdanning for å så bare bli sammen med noen som jeg ikke er interessert i. Altså, jeg er langt i fra stygg og jeg har datet veldig mange kjekke menn, men i forhold til mine venner så kan jeg ikke sammenlignes.

 

Helt siden barneskolen har jeg vært hun kule jenta med mange venner, men kjærester og slikt var det annerledes med. Nå etter exen dro har jeg møtt mange gode menn, men de mennene jeg ville ha stakk av når jeg sluttet på studie. Jeg føler rett og slett at de mennene jeg dreiv på med den gangen likte meg kun pga studiet jeg gikk på. Nå vurderer jeg å flytte igjen, men jeg kan heller ikke bare flytte fordi jeg får panikk-angst om jeg må bo lenge på ett helt nytt sted, og da spesielt utenfor Norge. Sist jeg flyttet misstrivdes jeg rett og slett så mye at jeg fikk avsmak på hele greia.

 

Altså, jeg vet ikke hva jeg vil med dette. Men jeg er nå 23 år og bor hjemme til foreldrene mine. Jeg føler at jeg virkelig må bli voksen, men jeg vet ikke helt hvor jeg skal starte. Jeg føler jeg er for dum til lengre utdanning, men jeg kom jo inn på medisin så jeg er vel kanskje ikke så dum... Ellers kunne jeg tenkt meg å studere psykologi, men venner mener at jeg kanskje satser litt for høyt da de husker meg som jenta på barneskolen med lærevansker. Mine foreldre har ingen utdanning, men de mener at jeg fint kan bli alt. De har veldig mye tro på meg, men det virker som de er mer opptatt av at jeg skal bli noe stort enn at jeg skal trives. Ja, jeg kunne tenkt meg å studere psykologi i Danmark man da må jeg igjen studere på dansk, noe som jeg ser på som veldig vanskelig.

 

Nå er jeg igjen på nippet til å ta et vanskelig valg, og helst kunne jeg tenkt meg å studere i hjembyen min med mine egne venner men her kommer jeg ikke inn. Jeg kan heller ikke ta opp flere fag da jeg rett og slett begynner å løpe fra lånekassen da jeg bare har 5 år igjen med støtte. Etter alt som har skjedd så har jeg angst, og jeg går til behandling for dette akkurat nå. Det eneste jeg ser fram til nå etter all nedgangen er å reise bort til Sør-Amerika etter jul på backpacking, og der blir jeg borte lenge. Jeg har lyst å finne meg selv igjen, da jeg rett og slett ikke vet hvem jeg er lengre.

 

Anonymous poster hash: e1d93...0d8

[Randitraa]

Ts her. Vet ikke helt hva jeg vil med dette, men jeg vil gjerne få konkrete og gode råd fra folk som ser dette utenfra.

 

Tusen takk for de som orker å svare, samt sette seg inn i dette.

[stevia]

Jeg har ikke så mye å si annet enn at jeg forstår din frustrasjon. Det eneste er at det er utrolig viktig at du må være glad i deg selv for at en annen person skal bli glad i deg og du må være lykkelig for deg selv for å være lykkelig sammen med noen. Så fokuser på å bli kvitt angsten først og så vil det bli enklere etter det.

Du er bare 23 år og har i grunn ganske mange år på å finne deg kjæreste

 

Du må heller ikke høre på hva vennene dine mener du kan eller ikke. Vil du studere psykologi så gjør du det. Men du kan ikke være psykolog med angst. Så dette må du ordne først.

[Gjest Slettet+6132]

Du tenker vel som de fleste andre - så du er nok helt normal.

 

Når det gjelder kjæreste så er også disse følelsene vanlige - da har man ikke funnet den rette. Etterhvert som årene går så vil man senke kravene og se etter de viktige tingene som at personen er til å stole på, har gode verdier i livet som jobb, økonomi, er snill osv. fremfor utseende og disse faktorene. Om du gir opp så går det helt fint å leve alene men når du blir eldre eller kanskje rammet av sykdom så vil du nok savne noen.

 

Mange angrer på at de har gitt kjærlighetslivet føyken til fordel for karriere og lønn. Man jobber seg i hel uten å få med seg viktige ting som gode ferier, kjærlighetsliv - det å nyte livet. Så etterhvert som årene går sitter man med en god jobb og god økonomi men mangler vesentlige ting som gode venner, partner og mangel på opplevelser. Det er ikke alltid like lett å ta opp igjen livet man burde ha levd når man er godt etablert som 40-50 åring eller er enda eldre.

 

Utdannelse er viktig, men det som er vel så viktig er at du finner den jobben du vil ha. Man må sørge for å bli lykkeligst mulig. Når man velger utdannelse er det også viktig å tenke på hvor mange steder utdannelsen kan gi deg kompetanse og mulighet for å få jobb. Blir man blomsterdekoratør så blir man litt låst, men velger man psykologiretningen kan man jobbe mange forskjellige steder og man kan jobbe privat og offentlig. Elsker man derimot blomster er det ikke sikkert den retningen er feil heller. Finn noe du vil trives med - husk du skal jobbe i mange år!

 

Ha fin tur til Sør-Amerika - det er viktig å gjøre slike ting nå for det er ikke så lett når man plutselig er i jobb. Men velger du psykologretningen er det ofte lett å bytte jobb og det å ta permisjon osv. Man har gode kår innenfor den retningen i arbeidslivet.

[Randitraa]

Du tenker vel som de fleste andre - så du er nok helt normal.

 

Når det gjelder kjæreste så er også disse følelsene vanlige - da har man ikke funnet den rette. Etterhvert som årene går så vil man senke kravene og se etter de viktige tingene som at personen er til å stole på, har gode verdier i livet som jobb, økonomi, er snill osv. fremfor utseende og disse faktorene. Om du gir opp så går det helt fint å leve alene men når du blir eldre eller kanskje rammet av sykdom så vil du nok savne noen.

 

Mange angrer på at de har gitt kjærlighetslivet føyken til fordel for karriere og lønn. Man jobber seg i hel uten å få med seg viktige ting som gode ferier, kjærlighetsliv - det å nyte livet. Så etterhvert som årene går sitter man med en god jobb og god økonomi men mangler vesentlige ting som gode venner, partner og mangel på opplevelser. Det er ikke alltid like lett å ta opp igjen livet man burde ha levd når man er godt etablert som 40-50 åring eller er enda eldre.

 

Utdannelse er viktig, men det som er vel så viktig er at du finner den jobben du vil ha. Man må sørge for å bli lykkeligst mulig. Når man velger utdannelse er det også viktig å tenke på hvor mange steder utdannelsen kan gi deg kompetanse og mulighet for å få jobb. Blir man blomsterdekoratør så blir man litt låst, men velger man psykologiretningen kan man jobbe mange forskjellige steder og man kan jobbe privat og offentlig. Elsker man derimot blomster er det ikke sikkert den retningen er feil heller. Finn noe du vil trives med - husk du skal jobbe i mange år!

 

Ha fin tur til Sør-Amerika - det er viktig å gjøre slike ting nå for det er ikke så lett når man plutselig er i jobb. Men velger du psykologretningen er det ofte lett å bytte jobb og det å ta permisjon osv. Man har gode kår innenfor den retningen i arbeidslivet.

 

Hei, ts her. Og tusen takk for svar.

 

Jeg har nok gått inn i en liten depresjon men jeg jobber hardt for å komme meg ut av den. Jeg har på en måte slått meg til ro med at jeg ikke kommer til å finne noen kjæreste med det første selv om jeg har prøvd det meste. Jeg har skaffet meg sukker, vært på mange dater, og vært eksklusive med mange. Men av en eller annen grunn så skjer det ikke noe, men bare sex. Jeg har nå sluttet å håpe på å finne noen, da jeg heller skal satse på meg selv. Men jeg som mange andre har behov, og jeg er litt lei av å hele tiden gå veier alene. Jeg reiser alene, jeg studerer alene, og jeg er flere ganger alene i helger så for min del har jeg lbitt vant til det. Det jeg ser nå med tanke på livssituasjon og status er at jeg har trukket meg veldig mye tilbake. Jeg gidder knapt å være sosial lengre, og derfor gruer jeg meg litt til å reise til Sør-Amerika også, selv når jeg vet at denne turen er bra for meg.

 

Jeg skulle ønske at jeg som alle andre kunne studere sammen med en kjæreste og for en gang bare føle meg trygg. Jeg har så lyst å være med en person jeg kan dele opplevelser og trygghet med, men dette er forferdelig vanskelig å få til om man skal studere og skaffe seg en karrière i tillegg fordi da vet man aldri hvilke skoler man kommer inn på, samt hvilke mennesker man havner med.

 

Jeg har flere venner rundt meg som skaffer seg kjærester i hytt og pine, og det tar ikke lange tiden før de finner noen nye når de dumper han forrige. Selv sitter jeg igjen som singel, og de som ønsker forhold med meg er enten veldig spesielle, eller så har de aldri hatt et forhold før. Altså, jeg føler at jeg hele tiden må ta til takke med de som ikke fikk noe annet om jeg skal komme i et forhold.

 

Jeg har flere ganger vært på nippet til å bare bli sammen med noen i håp for å finne glede samt tilhørighet med noen, men de jeg faller for er enten skikkelige drittsekker, eller så er de kun ute etter kroppen min.

 

Ja, i tillegg til at jeg igjen er singel og står på stedet hvil så har jeg store problemer angående studieretning til høsten. Og jeg får seriøst angst av hele greia, da mine foreldre presser meg mye til å bli det ene og det andre. Pappa er veldig rik, og driver eget og siden min bror er uføretrygdet så får jeg den ekstra bagasjen med å "virkelig bli noe", noe jeg faktisk forstår. Både mamma, pappa, og min bror har psykiske problemer og jeg har noen selv også, og jeg har i tidlig alder kjent på egen kropp hva det vil si å slite samtidig som man skal gjøre alt perfekt og hva som står til forventningene til deg selv som person. Alle i familien min legger lista høyt til meg, og det gjør jeg selv også' men noen ganger blir jeg så utmattet av å tenke på alt jeg må gjøre for å bli godtatt.

 

Akkurat nå har jeg en krig med meg selv. Jeg er på en måte for stolt til å ta til takke med en enkel utdanning. Ikke fordi jeg ser ned på sykepleiere eller annet, men fordi jeg isolerte meg i 2 år for å komme inn på medisin, da realfag var noe jeg jobbet ræva av meg for å mestre. Jeg fikk svært gode karakterer i biologi, kjemi, og fysikk, og derfor ser jeg ikke på en høyskole-utdanning som bra nok for min del helt innerst inn! samtidig som jeg sliter med tanker på å fullføre noe som har lengre utdanningsløp enn 3 år.

 

Aner ikke hva jeg vil med denne teksten, men håper at noen som er oppegående kan gi meg noen råd.

 

Tusen takk til de som tar seg tid til å hjelpe en forvirret kvinne.

[Randitraa]

Jeg har ikke så mye å si annet enn at jeg forstår din frustrasjon. Det eneste er at det er utrolig viktig at du må være glad i deg selv for at en annen person skal bli glad i deg og du må være lykkelig for deg selv for å være lykkelig sammen med noen. Så fokuser på å bli kvitt angsten først og så vil det bli enklere etter det.

Du er bare 23 år og har i grunn ganske mange år på å finne deg kjæreste

 

Du må heller ikke høre på hva vennene dine mener du kan eller ikke. Vil du studere psykologi så gjør du det. Men du kan ikke være psykolog med angst. Så dette må du ordne først.

 

Jeg har jobbet lenge med å bli glad i meg selv, og jeg er allerede på vei. Har allerede timer hos psykolog, og jeg jobber hardt meg å overvinne angsten hver dag.

 

Jeg tror faktisk at jeg er for dum til å klare psykologistudiet på dansk, da jeg tenker at vennene mine har rett!

[blured]

Om du er intelligent nok til å klare psykologistudiet i Norge, så er du også intelligent nok til å klare det på dansk. Muntlig tar det et par uker å venne seg til språket, og skriftlig så er det i praksis helt likt som på Norsk.

[Randitraa]

Om du er intelligent nok til å klare psykologistudiet i Norge, så er du også intelligent nok til å klare det på dansk. Muntlig tar det et par uker å venne seg til språket, og skriftlig så er det i praksis helt likt som på Norsk.

 

Ts her.

 

Hm, da er jeg kanskje kvalifisert.. Jeg synes personlig at dansk er vanskeligere enn engelsk. Har du noen erfaring med dette studiet selv?

[blured]

Nei, har ikke studert psykologi selv.

 

Men å lære seg dansk som nordmann krever knapt noen intelligens. Du kan se på det som en litt rar norsk dialekt, da ordene de bruker er de samme. Gjelder bare å lære seg å "dekode" det, også vil du oppfatte det som norsk etterhvert. Og dette krever egentlig ingen egeninnsats, er bare å oppholde seg med dansker i noen uker, også kan du det.

 

(Og skriftlig er det som sagt helt likt. Lurer også på om du får lov til å levere besvarelser på Norsk. Dette er jeg ikke helt sikker på, men det er politisk ønsket å holde Norge, Sverige og Danmark så tett knyttet sammen som mulig.)

Endret 16. desember 2014 av blured

[Randitraa]

Nei, har ikke studert psykologi selv.

 

Men å lære seg dansk som nordmann krever knapt noen intelligens. Du kan se på det som en litt rar norsk dialekt, da ordene de bruker er de samme. Gjelder bare å lære seg å "dekode" det, også vil du oppfatte det som norsk etterhvert. Og dette krever egentlig ingen egeninnsats, er bare å oppholde seg med dansker i noen uker, også kan du det.

 

(Og skriftlig er det som sagt helt likt. Lurer også på om du får lov til å levere besvarelser på Norsk. Dette er jeg ikke helt sikker på, men det er politisk ønsket å holde Norge, Sverige og Danmark så tett knyttet sammen som mulig.)

 

Jasså

[fotonisse]

Den verbale uttalelsen til danskene kan være utfordrende å forstå, men enkelte er lettere å forstå enn andre (her som ellers). Så at det kan føles lettere å ta studier på engelsk kan jeg i grunn forstå meningen din om det, men det blir lettere etterhvert. Jeg har jobbet sammen med en dansk person en liten periode, og det som var utfordrende i starten, var det ingen problemer med etter 2-3 uker. Litt ned på tempoet praten, og ved å gi noen enkelte ord en ny sjanse, så gikk det seg til.

 

Den største utfordringen ligger vel og fremst i det danske tall-systemet, jeg har fått en forklaring på det en gang tidligere, men uten å repetere det så er ikke lett etter min mening. Men hvor mye du kommer borti det på et slikt studie vet jeg ingenting om.

 

Det var rett og slett "utfordringene" med det danske språket jeg tenkte på her......

Endret 16. desember 2014 av fotonisse

[Randitraa]

Den verbale uttalelsen til danskene kan være utfordrende å forstå, men enkelte er lettere å forstå enn andre (her som ellers). Så at det kan føles lettere å ta studier på engelsk kan jeg i grunn forstå meningen din om det, men det blir lettere etterhvert. Jeg har jobbet sammen med en dansk person en liten periode, og det som var utfordrende i starten, var det ingen problemer med etter 2-3 uker. Litt ned på tempoet praten, og ved å gi noen enkelte ord en ny sjanse, så gikk det seg til.

 

Den største utfordringen ligger vel og fremst i det danske tall-systemet, jeg har fått en forklaring på det en gang tidligere, men uten å repetere det så er ikke lett etter min mening. Men hvor mye du kommer borti det på et slikt studie vet jeg ingenting om.

 

Det var rett og slett "utfordringene" med det danske språket jeg tenkte på her......

 

Forelesninger og slikt vil være på Dansk, så jeg kommer nok til å slite litt om jeg kommer inn. Men nå er jeg ikke sikker heller, så vi for se;)

[Gjest Slettet+6132]

Det virker som om du har litt feil fokus. Hvorfor legge så mye energi i å få seg type? Du føler sikkert ett dypt savn men studietida gir enorme muligheter på dette området. I verste fall klarer du ikke bli psykolog men du har forsøkt. Kanskje finner du type underveis også!

 

Hva er best: å ha type hvor følelsene svinger fra dag til dag under studietida, eller å ikke ha type hvor man får bedre tid og fokus til selve studiet?

 

Presset du opplever fra foreldrene dine er ikke alltid ment som press men som en oppfordring til å forsøke. Det blir opp til deg selv hvordan du velger tolke dette. De vil uansett være glad i deg!

 

Om du utsetter det hele så er faren for at du får deg en jobb stor, du vil så ha deg egen leilighet osv. Når du først har blitt vant med egen leilighet og lønn er dette veldig vanskelig å gi slipp på for å gå tilbake til studiene. Da er på en måte løpet kjørt og etter noen år vil du angre på at du ikke tok utdannelsen fordi du nå står i en dårlig jobb hvor du har begynt mistrives og lønnen er dårlig. Du får ikke ny jobb i noen ny bransje fordi du ikke har utdannelse eller ytterligere kompetanse. Du blir misfornøyd med jobben og du er avhengig av inntekten. Da skal jeg love deg at resten av ditt liv kommer til å stinke - dårlig lønn, mistrivsel på jobb og avhengig av inntekt.

 

Akkurat nå kan det hende du føler at du ikke makter mer utdannelse og ikke vil pådra deg studiegjeld for noe du ikke klarer. Ta deg heller ett år i Sør-Amerika fremfor å gå i jobbfellen nevnt i forrige avsnitt. Du får opplevelser og muligens motivasjon til å gå videre uten å sette deg fast i jobb og leilighet.

 

Det er bedre å angre på noe man har gjort enn noe man ikke har gjort!

[AnonymDiskusjon]

Heller ikke hatt kjæreste på tre år - og trives veldig godt med det. Er greit å ha tid til å gjøre nøyaktig hva DU vil, uten å tenke på noen andre.. selv om jeg mer eller mindre har fått meg kjæreste nå.

 

Jeg er ingen psykolog - ei heller er det å forvente på det store åpne Internett. Skal heller ikke late som jeg kan gi deg noen gode råd, men etter hva jeg leste ovenfor; du må jekke deg ned minst førti hakk!

 

Mann? Du treffer en, bare slapp HELT av. Ingen gutter vil ha noen som stresser så inni helvete med absolutt alt.

 

Jeg stresser også med studiene(ingeniør) og har fått noen fag jeg må ta opp igjen. Det er ikke gøy og det vil ta tid, men det er slik livet er. Jeg tenker og planlegger langsiktig, men jeg tar dag for dag(om det gir noen mening).

 

Slapp helt av kjære deg, det ordner seg. Husk at det å studere skal være vanskelig...

Anonymous poster hash: ae6d6...05b

[Randitraa]

Det virker som om du har litt feil fokus. Hvorfor legge så mye energi i å få seg type? Du føler sikkert ett dypt savn men studietida gir enorme muligheter på dette området. I verste fall klarer du ikke bli psykolog men du har forsøkt. Kanskje finner du type underveis også!

 

Hva er best: å ha type hvor følelsene svinger fra dag til dag under studietida, eller å ikke ha type hvor man får bedre tid og fokus til selve studiet?

 

Presset du opplever fra foreldrene dine er ikke alltid ment som press men som en oppfordring til å forsøke. Det blir opp til deg selv hvordan du velger tolke dette. De vil uansett være glad i deg!

 

Om du utsetter det hele så er faren for at du får deg en jobb stor, du vil så ha deg egen leilighet osv. Når du først har blitt vant med egen leilighet og lønn er dette veldig vanskelig å gi slipp på for å gå tilbake til studiene. Da er på en måte løpet kjørt og etter noen år vil du angre på at du ikke tok utdannelsen fordi du nå står i en dårlig jobb hvor du har begynt mistrives og lønnen er dårlig. Du får ikke ny jobb i noen ny bransje fordi du ikke har utdannelse eller ytterligere kompetanse. Du blir misfornøyd med jobben og du er avhengig av inntekten. Da skal jeg love deg at resten av ditt liv kommer til å stinke - dårlig lønn, mistrivsel på jobb og avhengig av inntekt.

 

Akkurat nå kan det hende du føler at du ikke makter mer utdannelse og ikke vil pådra deg studiegjeld for noe du ikke klarer. Ta deg heller ett år i Sør-Amerika fremfor å gå i jobbfellen nevnt i forrige avsnitt. Du får opplevelser og muligens motivasjon til å gå videre uten å sette deg fast i jobb og leilighet.

 

Det er bedre å angre på noe man har gjort enn noe man ikke har gjort!

 

Hei, og takk igjen for et veldig godt svar.

 

Men eneste problemet mitt er at jeg aldri har fullført noe. Når jeg gikk på folkehøgskole så ble ryggen ødelagt, og når jeg endelig kom inn på medisin så møtte jeg veggen ved at det var et helt feil valg. Nå sitter jeg her å faktisk undrer på om jeg noen gang kommer til å fullføre noe som helst, og derfor tenker jeg at 3 år på en bachelor i min egen by er kanskje starten. Men jeg kan som sagt ikke komme inn på alt jeg ønsker her i byen, og det jeg kunne tenkt meg å studere er ikke bra nok for familien min... Ja, jeg vet at jeg ikke skal tenke på dette, men gud hvor lei jeg er av å hele tiden hige etter bekreftelse fra foreldrene mine om studievalg. Min far sier stadig vekk at sosionom studiet ikke vil gi meg god nok jobb, og det kan kanskje stemme. Men jeg er allerede redd for å feile igjen!

 

Og ja, jeg har kanskje hatt litt feil fokus men jeg har ikke kjent på kjærlighet på mange år. Og egentlig er jeg ei jente som er ganske glad i å ha trygghet samt noen å være med, men slik har det ikke blitt de siste årene. Jeg vet at jeg skal begynne å studere igjen til neste høst, men angsten for å flytte igjen skremmer meg! Jeg er redd for å bli forlatt, samt føle meg ensom igjen. Og i tillegg til dette så er jeg ikke en enkel person å bo med, så kollektiv er jeg noe skeptisk til! Åååååh, jeg begynner nesten å tro at studier samt skole er noe jeg egentlig hater..

[Randitraa]

 

Heller ikke hatt kjæreste på tre år - og trives veldig godt med det. Er greit å ha tid til å gjøre nøyaktig hva DU vil, uten å tenke på noen andre.. selv om jeg mer eller mindre har fått meg kjæreste nå.

 

Jeg er ingen psykolog - ei heller er det å forvente på det store åpne Internett. Skal heller ikke late som jeg kan gi deg noen gode råd, men etter hva jeg leste ovenfor; du må jekke deg ned minst førti hakk!

 

Mann? Du treffer en, bare slapp HELT av. Ingen gutter vil ha noen som stresser så inni helvete med absolutt alt.

 

Jeg stresser også med studiene(ingeniør) og har fått noen fag jeg må ta opp igjen. Det er ikke gøy og det vil ta tid, men det er slik livet er. Jeg tenker og planlegger langsiktig, men jeg tar dag for dag(om det gir noen mening).

 

Slapp helt av kjære deg, det ordner seg. Husk at det å studere skal være vanskelig...

 

Anonymous poster hash: ae6d6...05b

 

 

Hei, og takk for svar.

 

Mulig jeg har panikk-angst eller noe, men jeg stresser allerede når det kommer til studier og menn. Jeg begynner å bli flinkere til å slutte å tenke på kjæreste, men valg av studie spiser meg opp på innsiden.

 

Studerer du master eller treårig? Og hvordan fant du kjæresten din?

[Gjest Slettet+6132]

Hva er planene om du ikke studerer videre?

 

Menn finnes overalt - som du skriver selv så må du bare finne den rette. Måten dette skjer på er jo høyst forskjellig og det å søke råd hos andre virker ganske tullete.

[Randitraa]

Hva er planene om du ikke studerer videre?

 

Menn finnes overalt - som du skriver selv så må du bare finne den rette. Måten dette skjer på er jo høyst forskjellig og det å søke råd hos andre virker ganske tullete.

 

Jeg har ingen plan om jeg ikke starter studier fra høsten, så jeg MÅ starte til høsten. Dessuten må jeg begynne å betale tilbake til lånekassen om jeg ikke starter på nytt studie. Og jeg vil studere, jeg er bare ikke sikker på hva jeg skal velge enda.

 

Takk for svar!

[anon12234]

jeg har veldig bra utseende og utdannelse men jeg finner ingen jenter jeg vil ha jeg heller så det kommer nok an på andre ting..... det jeg sliter med er at jeg føler jenter viser at dem vil være seriøs med meg så veldig tidlig. Dem prøver å "seal the deal" veldig tidlig og det blir så unaturlig for meg. Hvorfor skal man snakke om å være eksklusive og slikt etter å ha møttes bare 3-4 ganger? *jeg kjenner deg ikke enda!*

 

gi meg en attraktiv laid back dame som ikke presser meg inn i forhold og jeg gifter meg med henne

Endret 17. desember 2014 av Henrik2k

[Randitraa]

jeg har veldig bra utseende og utdannelse men jeg finner ingen jenter jeg vil ha jeg heller så det kommer nok an på andre ting..... det jeg sliter med er at jeg føler jenter viser at dem vil være seriøs med meg så veldig tidlig. Dem prøver å "seal the deal" veldig tidlig og det blir så unaturlig for meg. Hvorfor skal man snakke om å være eksklusive og slikt etter å ha møttes bare 3-4 ganger? *jeg kjenner deg ikke enda!*

 

gi meg en attraktiv laid back dame som ikke presser meg inn i forhold og jeg gifter meg med henne

 

Ts her. Hvor gammel er du?