Deprimert? ulykkelig?

[jpbb]

Aner ikke helt hvordan jeg skal begynne eller få frem det jeg føler og tenker akkurat nå. er en 26 år og mann, som føler seg veldig lite som en mann

 

Jeg har gått i permittering fra jobben pga det som skjer innen olje. Under dette så har jeg ingenting å drive med om dagene og oppå alt dette så går samboeren min fra meg. Jeg har en hund som jeg forguder som hun kommer til ta med seg pluss, pluss jeg mister leilighet og bil pga alt det som skjer.

 

Jeg søker jobber for å prøve å beholde leiligheten og for å ha noe å drive med om dagene.

 

Nå har jeg klart å låst meg helt inne i meg selv og vet ikke hvordan jeg skal få til å komme meg ut.

 

Det værste er at samboeren bor hos meg enda og det gjør ting enda vanskeligere, jeg ser på henne og klarer ikke å gjøre noe eller si noe. Jeg får veldig fort dårlig samvittighet hvis jeg drar ut.

 

Jeg tror også jeg er veldig dum, grunnet jeg har sagt at hun kan bo her så lenge hun vil til hun finner en ny plass å bo, pluss jeg har sagt at jeg vil hjelpe henne. Samtidig så ser det ut som hun har det bedre nå og det er jeg glad for.

 

Jeg sover ikke, spiser nesten ikke, klarer ikke å snakke med noen, har ikke fremkomsmiddel, jeg er livredd og klarer ikke å tenke. Alt jeg skriver nå er sikkert et eneste rot...

Jeg klarer ikke å se på familien min fordi jeg skjemmes over meg selv og jeg vet ikke hvorfor.

Jeg har mistet flere venner pga dette forholdet og litt kontakt med familie.

 

Den følelsen av å ikke kunne si noe eller klarer å si noe eller å snakke med noen med mindre det koster flesk pr time er tungt. Jeg føler meg ødelagt og vil fikse det og gjøre noe med det, men kommer meg ikke ut av sofaen fordi jeg er livredd. Jeg er kanskje livredd for å være alene. Alt jeg vil er å gi og glede, men alt jeg får tilbake er kun negativt.

 

Kanskje jeg presser litt formye eller jeg prøver for hardt. Selv nå tror jeg ikke på det jeg skriver her. Jeg føler meg falsk rundt andre. Eneste det jeg vil er å få litt oppmerksomhet tilbake, et takk eller en klem et smil.

Det at livet kan stupe så gale på 1 uke og har levd med det i flere uker er veldig rart, tungt, sårende, skummelt. Det føles som om jeg er blitt kastet ut med ingenting. Ingen kjærlighet, ingen drøm, det å føle seg så utrolig liten er tungt.

 

Jeg har prøvd å gi faen og dra ut, men det smilet jeg har da er falskt og jeg vil bare springe vekk fra alle og gjemme meg. Det å se på andre som jeg håper er lykkelig og holder rundt hverandre, som møter venner og gir av seg selv til hverandre er et utrolig vakkert syn. Det ene sekundet jeg var glad, var når jeg kysset en jente på byen og hun er knall vakker og godhjertet, men jeg vil ikke vise meg selv til henne. selv om jeg ønsker at jeg kan få et kyss til.

 

Jeg tror jeg er bare den karen som trenger noe som jeg ikke vet hva er.

 

Om noen kan si noe eller komme med noe som gir meg litt hjelp og får meg til å forstå hva som skjer, da vil jeg være evig takknemlig.

[Gjest Slettet+6132]

Stakkars deg - her var det mange ting på en gang!

 

Du ser jo selv fakta i øynene og du vet selv best hva som skjer. Jeg tar utgangspunkt i at ikke noe bedrer seg og da må du jo flytte og dama forsvinner. Du vet selv best om du har mulighet til ny jobb eller ikke, og hvor langt unna dette evt. er.

 

Mitt råd er at du må finne deg ny leilighet som du kan beholde om det går en stund før du får ny jobb. Denne bør være såpass rimelig at du ikke isolerer deg men har råd til annet enn nå bo. Dette er spesielt viktig nå som sliter litt og kanskje trenger å komme deg ut. Oppsøk en kompis som kan gi deg forståelse og en klem - du vil føle deg bedre. Bruk nettet eller oppsøk en psykolog om det virkelig er ille. Kanskje leiligheten bør kunne huse en ny hund? Som enslig kan det ofte være problematisk med kjæledyr om man ønsker reise og farte litt. Vil det bli for mye minner om du velger å beholde leiligheten?

 

Når det er sagt er det mange som velger å leve alene. Man slipper maset og stresset rundt det å forholde seg til andre når man endelig er hjemme fra jobb. Man har også lagt tilrette for sin egen økonomi og slipper alt peset om forholdet ryker, slik du gjør nå. Prøv å se de positive sidene med alt du kan gjøre nå, som du ikke kan gjøre i ett forhold. Det koster ikke alltid så mye å reise litt! Du kan selvsagt også hoppe inn i ett nytt forhold med en annen, enten som trøst eller permanent om du føler det er riktig.

 

Økonomi er alltid viktig og nå ser man hvor dum man har vært som ikke har spart eller har egenkapital. Er du virkelig dårlig stilt får du jo hjelp på Nav, men da er du virkelig skakkjørt. Du må ha depositum for å leie leilighet og du bør kanskje kjøpe deg en bil. Men er du så blakk som det virker som bør du kanskje tenke på at den nye leilihgeten ligger ved ett busstopp.

 

Du har vel gjort ting på egenhånd i forholdet også, så prøv å gjøre det samme nå. Du virker deprimert og du kan oppsøke lege for å få lykkepiller som kan hjelpe deg noe. Selv anbefaler jeg ikke dette pga. bivirkninger hvor bla. søvn blir enda dårligere. Men om dagene er absolutt bekksvarte kan nok pillene virke. Bruk kameratene dine nå og fortell hvordan du har det - de vil sikkert hjelpe deg. Om du ikke har noen gode venner så må du prøve å få deg noen. Meld deg inn i en organisasjon som Røde Kors eller noe som interesserer deg. Frimerker, sport, hundeklubb. Sjekk ut datingsidene og se om det hjelper på humøret.

 

Du vil jo ikke få noen stabil situasjon før dama er ute og du har fått jobb eller nytt sted å bo. Sørg for at dette skjer så fort som mulig. Kan du flytte inn hos venner eller foreldre også. Kjenn på hva som føles mest riktig, både økonomisk og psykisk.

 

Har du gjort noe galt som gjør at dama flytter? Kan dette endres på? Det virker ikke slik. Kanskje hun har mulighet til å hjelpe deg økonomisk, med tanke på feks. bil? Hva med foreldrene dine? Bør du være så snill med henne? Hva med å kaste henne ut?

 

Jeg tenker du bør gjøre følgende: gå i banken og be om lån til depositum, snakk med dama om oppsigelse av leilighet og sørg for å skaffe deg ny så fort som mulig. Bli enige om hvem som betaler for nåværende leilighet inntil den er fraflyttet. Du har vel ledighetstrygd og bør kunne klare deg på denne. Husk at ingen hjelper deg om du ikke ber om det. Om ingen vil hjelpe deg må du hjelpe deg selv best mulig. Nå går du nye tider i møte så du har i det minste en slags spenning i dette. Bruk døtiden du har til å planlegge ditt nye liv. Sett opp scenarioer over hvilke muligheter du ser for deg som singel eller med en ny partner!

 

Det er bare å ønske deg lykke til og, ehh - ha en så god jul som mulig!

[Gjest Slettet+6132]

En ting til når jeg først var igang. Kanskje du kan låne en hytte eller campingvogn inntil videre?

 

Siden dama sikkert kjenner deg best så kan du jo be henne om råd også, dere bor jo under samme tak og hun kjenner sikkert dine begrensninger. Fortell om låst tankemønster og be henne om råd om det praktiske. Da tenker jeg på ny leilighet og økonomi, og hvordan dere legger opp løypa sammen. Har hun bedre råd enn deg bør jo hun betale en god sum for å bli boende også. Så husleien delt på to blir kanskje lavere enn om du får deg egen leilighet...

 

Har dere virkelig ingen oppsparte midler? Hva med bilen, bør hun betale deg ut om hun skal beholde den?

[Randitraa]

Aner ikke helt hvordan jeg skal begynne eller få frem det jeg føler og tenker akkurat nå. er en 26 år og mann, som føler seg veldig lite som en mann

 

Jeg har gått i permittering fra jobben pga det som skjer innen olje. Under dette så har jeg ingenting å drive med om dagene og oppå alt dette så går samboeren min fra meg. Jeg har en hund som jeg forguder som hun kommer til ta med seg pluss, pluss jeg mister leilighet og bil pga alt det som skjer.

 

Jeg søker jobber for å prøve å beholde leiligheten og for å ha noe å drive med om dagene.

 

Nå har jeg klart å låst meg helt inne i meg selv og vet ikke hvordan jeg skal få til å komme meg ut.

 

Det værste er at samboeren bor hos meg enda og det gjør ting enda vanskeligere, jeg ser på henne og klarer ikke å gjøre noe eller si noe. Jeg får veldig fort dårlig samvittighet hvis jeg drar ut.

 

Jeg tror også jeg er veldig dum, grunnet jeg har sagt at hun kan bo her så lenge hun vil til hun finner en ny plass å bo, pluss jeg har sagt at jeg vil hjelpe henne. Samtidig så ser det ut som hun har det bedre nå og det er jeg glad for.

 

Jeg sover ikke, spiser nesten ikke, klarer ikke å snakke med noen, har ikke fremkomsmiddel, jeg er livredd og klarer ikke å tenke. Alt jeg skriver nå er sikkert et eneste rot...

Jeg klarer ikke å se på familien min fordi jeg skjemmes over meg selv og jeg vet ikke hvorfor.

Jeg har mistet flere venner pga dette forholdet og litt kontakt med familie.

 

Den følelsen av å ikke kunne si noe eller klarer å si noe eller å snakke med noen med mindre det koster flesk pr time er tungt. Jeg føler meg ødelagt og vil fikse det og gjøre noe med det, men kommer meg ikke ut av sofaen fordi jeg er livredd. Jeg er kanskje livredd for å være alene. Alt jeg vil er å gi og glede, men alt jeg får tilbake er kun negativt.

 

Kanskje jeg presser litt formye eller jeg prøver for hardt. Selv nå tror jeg ikke på det jeg skriver her. Jeg føler meg falsk rundt andre. Eneste det jeg vil er å få litt oppmerksomhet tilbake, et takk eller en klem et smil.

Det at livet kan stupe så gale på 1 uke og har levd med det i flere uker er veldig rart, tungt, sårende, skummelt. Det føles som om jeg er blitt kastet ut med ingenting. Ingen kjærlighet, ingen drøm, det å føle seg så utrolig liten er tungt.

 

Jeg har prøvd å gi faen og dra ut, men det smilet jeg har da er falskt og jeg vil bare springe vekk fra alle og gjemme meg. Det å se på andre som jeg håper er lykkelig og holder rundt hverandre, som møter venner og gir av seg selv til hverandre er et utrolig vakkert syn. Det ene sekundet jeg var glad, var når jeg kysset en jente på byen og hun er knall vakker og godhjertet, men jeg vil ikke vise meg selv til henne. selv om jeg ønsker at jeg kan få et kyss til.

 

Jeg tror jeg er bare den karen som trenger noe som jeg ikke vet hva er.

 

Om noen kan si noe eller komme med noe som gir meg litt hjelp og får meg til å forstå hva som skjer, da vil jeg være evig takknemlig.

 

Hvor bor du? Kan du ikke få en hobby eller noe?

[jpbb]

Dette var mye og jeg har ikke anelse på hvordan jeg skal svare.

Jeg klarer ikke å si noe, alt jeg gjør er å ser på henne når hun går forbi og ut, mere klarer jeg ikke. Jeg har spart opp litt og jeg får litt penger fra jobben som jeg er permittert fra i januar. Jeg ba akkurat om ferie penger, det vil nok hjelpe, selv om jeg vil helst ikke bruke de på lån og bolig. Bilen står på henne, så alt overføres direkte til hun.

 

Det å finne seg en hobby akkurat nå blir vanskelig, må finne ut hvordan jeg får meg ut av dette først. får ikke til å dra på trening, eller sitte på bussen uten å svette som en gris, følelsen av at det er trygt i sofaen og snakke her er bedre akkurat nå. Vil ikke ta opp tiden til folk for å høre på meg, jeg vil heller at de skal ha en fin dag, isteden for å høre på dette. Føler meg veldig liten og svetter når jeg sitter her på nettet nå også.

 

Vil helst ikke si hvor jeg bor, bedre å få ut ting her, klarer ikke å se på folk med mindre jeg har drukket litt, da blir alt plutselig bedre til dagen etter. Men ser selv at det ikke er løsningen.

 

Jeg føler alt, men føler at ingenting er nyttig nok og hvorfor kan jeg ikke bare lære meg å gi faen eller å drite i folk. Skjønner at ting går over og nye ting kan skje med tiden.

 

Må lese gjennom teksten til deg Nidar2 nærmere. Den var lang, får ikke til å konsentrere meg helt akkurat nå.

[Gjest Bruker-95147]

 

 

Om noen kan si noe eller komme med noe som gir meg litt hjelp og får meg til å forstå hva som skjer, da vil jeg være evig takknemlig.

 

Kanskje vil dette høres litt for enkelt ut, eller altfor avansert .. men here goes: Du er fullt ut i stand til å se og beskrive den karakteren som lider, og det betyr at du kan være vitnet til den som det skjer med - som igjen betyr at det faktisk ikke skjer med "deg". Så da behøver du ikke bry deg om den som lider, men forholde deg til fenomenet som ett vitne, og vite at alt som livet inneholder er av flyktig karakter, og det betyr at denne depresjonen kommer til å gå over, og den går fortere over hvis du slutter med å holde fast i denne flyktige og forbigående mentale tilstanden

 

Håper dette ikke ble helt forvirrende, og håper det kan hjelpe litt i hvert fall - lykke til!

 

jeg for min del er full av depresjoner, og jeg bryr meg ikke det spøtt om dem, så da har jeg det ganske bra, om ikke helt perfekt, men hvem vil nå ha det perfekt da ..

[Gjest Slettet+6132]

Etter hva jeg forstår har du også angst, så kanskje du bør oppsøke lege om den svettingen ikke går over. Tipper du føler ett stort fokus og at folk kikker på deg og evt. prater om deg. Du liker ikke dette fokuset og holder deg helst inne.

 

Hvorfor har du angst? Det er helt vanlig at parforhold ryker så du har ikke noe å skamme deg over her, du må bli vant til tanken. Har du derimot gjort noe som du føler skyld for, og skyld for at hun flytter så får du ikke gjort så mye med det. Du får bare bite det i deg å gå videre - her har du ikke noe valg. For å komme deg over denne kneika må du faktisk prate med folk, gjerne de du frykter mest - så forstår du at det ikke er så ille.

 

Du må jo bruke inntekten på å betjene lån om du har dette. Videre må du jo bruke den på bolig og transport som alle andre. Om du ikke vil dette må du jo bo på gata!

[TanTheMan]

Du får bare bite det i deg å gå videre - her har du ikke noe valg.

Du kommer med mange gode råd! Akkurat dette synes jeg likevel er for enkelt å si, og det er nok veldig vanskelig å gjennomføre for en med angst og/eller depresjon.

 

26mann: Bra at du tar tiltak selv om det meste virker overveldende. Du virker forvirret, men også reflektert og ærlig om følelsene dine. Hvis du klarer å formulere noen av tankene du skriver her til samboeren din tror jeg det er bra for både deg og henne.

 

Spis det lille du klarer, uansett hvor lite lyst du har på mat. Var jeg i din situasjon ville jeg oppsøkt psykolog.

[Fjellrypa_2]

Du skriver at du er for dum til å kaste henne ut? Er det din leilighet, leier dere i lag, eller har dere kjøpt leilighet sammen? Har dere kjøpt sammen, og dere begge står som lånetaker (eller en av dere er medlånetaker), så har begge like stor rett på leiligheten og må sammen finne frem til en løsning der, hvis du vil beholde leiligheten så må dere jo ta en verditakst av leiligheten der du betaler henne ut med halvparten av verdistigningen.

Sånn som jeg forstår det, så er det jo hun som er dum som faktisk har sagt seg enig til å finne seg en ny plass å bo.Har hun gjort noe som gjør at det er hun som må flytte ut?

 

Stiller også spørsmål til at du har mistet alle vennene dine pga forholdet, har hun nektet deg å møte vennene eller holde kontakten med de?

 

Du skriver også: "Det ene sekundet jeg var glad, var når jeg kysset en jente på byen og hun er knall vakker og godhjertet, men jeg vil ikke vise meg selv til henne. selv om jeg ønsker at jeg kan få et kyss til."

Det virker jo på en måte som du er kommet over samboern din allerede, og har funnet deg en ny flamme?

Hvem av disse er det egentlig du har kjærlighetssorg over?

[Gjest Slettet+6132]

 

Du får bare bite det i deg å gå videre - her har du ikke noe valg.

Du kommer med mange gode råd! Akkurat dette synes jeg likevel er for enkelt å si, og det er nok veldig vanskelig å gjennomføre for en med angst og/eller depresjon.

 

26mann: Bra at du tar tiltak selv om det meste virker overveldende. Du virker forvirret, men også reflektert og ærlig om følelsene dine. Hvis du klarer å formulere noen av tankene du skriver her til samboeren din tror jeg det er bra for både deg og henne.

 

Spis det lille du klarer, uansett hvor lite lyst du har på mat. Var jeg i din situasjon ville jeg oppsøkt psykolog.

 

Man må ta tak selv - det nytter ikke å sitte å se på at leiligheten blir tømt og nøkkelen inndratt for så å slå opp telt ute i hagen. Grunnleggende ting MÅ man ta tak i selv, om ikke skaper det ytterligere problemer og akkurat det trenger han ikke.

 

Om jeg selv hadde mistet både jobb og kjæreste på en gang ville jeg kastet meg rundt for å unngå å gå på ytterligere problemer. Få oversikt over økonomi og finn ut hva du har råd til å form av ny leilighet og bil. Deretter gå på visninger prøve å skaffe leilighet og nødvendig inventar. Dette kommer ikke av seg selv og det å ha ting å gjøre flytter fokus bort fra all elendigheten man ellers måtte føle. Da kan det hende angst og depresjon går over av seg selv. Det er jo ikke uvanlig å føle seg litt nedfor når slike ting skjer.

 

Er det full stopp er selvsagt legehjelp rette vei å gå.

[Civilix]

Det er vanskelig å være den som alle tror klarer seg fint, når man ikke helt vet hvordan man skal spørre om hjelp.

 

Angående jobb blir du møtt av det offentlige med holdningen at du klarer deg selv, hvis du ikke har ett nettverk privat som kan hjelpe er det vanskelig, og selv om man har et nettverk er det spørsmålet om man klarer å spørre...

 

Kjæresten ser deg i ett nytt lys, og det er vanligvis ikke noe som er til din fordel, men tross alt er det mindre viktig enn alle de andre tingene som skjer. Det er bare det at man så gjerne skulle hatt noen som ubetinget var ved din side, ja selv hunden hadde vært til litt hjelp.

 

Det eneste som er konstant er regningene som kommer i postkassen, alt annet rundt deg ser ut til å minke og minke.

 

Man står igjen og lurer stort sett bare på "hvordan kom jeg hit", man vrir hodet rundt for å finne en forklaring. Hadde dette skjedd med en kvinne/farget/homofil/handikappet/innvandrer kunne du hatt sympati, men hvordan kan du synes synd på en heterofil hvit fult funksjonell etnisk norsk mann, og hvis du ikke engang selv kan ha sympati for deg selv hvordan kan andre folk ha det?

 

De som ikke har forlatt deg vet du ikke helt hvordan du skal snakke med, som det offentlig ser de på deg som "han som klarer seg" og det siste du ønsker er å skuffe de ut i fra de forventninger du går ut i fra at de har.

 

Jeg vet ikke om du kan kjenne deg igjen i det jeg nevner her, men hvis noe av det høres kjent ut kan det kanskje gi litt trøst at det er mer vanlig enn du skulle tro.

 

Det å kunne ha sympati for sin egen situasjon er spesielt vanskelig for oss menn, og det vi henger oss opp i er å finne en forklaring, hvis jeg bare hadde forstått...

 

Ha sympati for seg selv høres jo ganske idiotisk ut, ordbok definisjonen sier jo at man per definisjon ikke har mulighet til å ikke ha det, selv ordboka er mot oss.

 

Det er sannsynligvis profesjonelle som er flinke til å hjelpe med denne type problemer, men jeg forstår at med enda en regning eller krangle med det offentlige for å få støtte er ikke øverst på listen din akkurat nå, hvis du klarer det ta kontakt med noen profesjonelle er Mannstelefonen på nummer 22 34 09 60 er et fint sted å starte da de spesialiserer seg på menns problemer. Så her møter du folk som har sympati for din situasjon, og kjenner til hvor du kan henvende deg videre i systemet.

 

Selvfølgelig vil det hjelpe å gjøre alle de gode tingene også, finne ny jobb, investere i en hobby, få nye venne, treffe ny dame, etc etc men ut i fra det jeg leser vet du at dette er hva du burde gjøre.

[Gjest Slettet+6132]

Alle her har sympati med deg men du skriver du ikke vil bruke pengene dine på lån, leilighet, bil? Hvilken planet bor du egentlig på? Hva med å få opp øya istedet for å synes synd på seg selv! Det hjelper ikke å gni det inn - gå videre!

 

Det er ikke veldig vanskelig å få seg ny leilighet - for det er dette du må gjøre nå.

 

Psykisk helse og sympati kan sikkert Mannstelefonen hjelpe deg med, men...

[Civilix]

Hvem snakker du til Nidar2?

 

For å ha en mer forklarende tekst, tror du ikke trådstarter vet alt dette Nidar2?

 

Trådstarter må gjerne rette meg hvis dette er feil, men man glemmer ikke grunnleggende kunnskap selv om verden faller ned rundt en. Tror du ikke trådstarter bare hadde gått videre i livet sitt hvis han klarte det?

 

Mannen spør om hjelp, og jeg synes det er litt feil å råde en druknende mann til å svømme.

Endret 16. desember 2014 av Civilix

[Gjest Slettet+6132]

Hvem snakker du til Nidar2?

 

For å ha en mer forklarende tekst, tror du ikke trådstarter vet alt dette Nidar2?

 

Trådstarter må gjerne rette meg hvis dette er feil, men man glemmer ikke grunnleggende kunnskap selv om verden faller ned rundt en. Tror du ikke trådstarter bare hadde gått videre i livet sitt hvis han klarte det?

 

Mannen spør om hjelp, og jeg synes det er litt feil å råde en druknende mann til å svømme.

For å svare ærlig så er jeg litt i tvil her men jeg håper ikke det. Jeg tror han ønsker råd til hvordan han kan legge løypa videre. Om ikke så ber jeg inderlig trådstarter søke hjelp selv om det koster penger. Da haster det med å få hodet over vannet og penger bør ikke ha betydning akkurat nå.

 

Grunnen til at grunnleggende kunnskap kan vise seg å være ett problem ser vi på luksusfellen.

[jpbb]

Ser det mye snakk om penger og diverse her. Jeg har penger, men helst ikke bruke de på bolig. Så jeg må selvfølgelig komme meg ut av sofaen og prøve å tenke på noe annet og konsentrere meg og presse meg selv. Det er vanskelig. Jeg er også ikke den personen som tar opp kreditt til flere hundre tusen, så fjern er jeg ikke.

Det jeg må gjøre er å få unna leiligheten, deretter skaffe meg jobb, en ny leilighet, transport, og da håper jeg at tankene kan fikse seg. regner med at den planen er god og takk for at det er sterke meninger fra dere.

Men er vanskelig å prate direkte til folk når jeg bare svetter og skjelver. Så det må jeg også få fikset.

 

Den dama jeg kysset var deilig og alle deilige damer vil man møte igjen. og kysse igjen pluss hun var jordnær. men er ikke noen følelser der og jeg føler egentlig at det er feil akkurat nå.

 

Jeg har prøvd å snakke med venner og familie idag, men fikk ikke ut det jeg ville. Veldig vanskelig, så det ble kakao og film uten å si noe. Veldig rart og jeg ville bare ut og gjemme meg. Vil ikke at noen skal se på meg eller høre på meg, føler at jeg ikke har noe seriøst å komme med, eller at jeg ødelegger stemningen.

 

Har tenkt selv og det er å gi faen i alt og andre, men det vil ikke hjelpe å rømme vekk fra familie eller venner. Så jeg skal ut imorgen å møte noen venner og snakke.

[James Bond]

Du bør absolutt oppsøke psykolog. Gå til fastlegen først, forklar situasjonen. Alle kan få en depresjon pga. en eller flere grunner det er helt normalt, problemet er at Nordmenn idag er så forbanna stabeist at de tror ikke selv dem har ett problem.

 

Du har tatt første skrittet, du har skjønt du har ett problem. Steg 2 er å gå til fastlegen og er bombesikker på at du får henvisning til Psykolog for dette høres alvorlig ut.

Da vil du også få noe å gjøre i uka med samtaler 1-2-3 ganger, kommer ann på men du blir også gradvis bedre.

Steg 3 blir å bearbeide følelsene og satse på ett bedre liv.

 

Så ja absolutt det beste rådet jeg kan gi deg er å oppsøke fastlegen for å komme deg til psykolog.

Ikke fordi det er noe galt med deg, men fordi du har godt av å få nettopp denne hjelpen så du kan komme og klare deg videre her i livet.

[Gjest Slettet+6132]

Ser det mye snakk om penger og diverse her. Jeg har penger, men helst ikke bruke de på bolig. Så jeg må selvfølgelig komme meg ut av sofaen og prøve å tenke på noe annet og konsentrere meg og presse meg selv. Det er vanskelig. Jeg er også ikke den personen som tar opp kreditt til flere hundre tusen, så fjern er jeg ikke.

Det jeg må gjøre er å få unna leiligheten, deretter skaffe meg jobb, en ny leilighet, transport, og da håper jeg at tankene kan fikse seg. regner med at den planen er god og takk for at det er sterke meninger fra dere.

Men er vanskelig å prate direkte til folk når jeg bare svetter og skjelver. Så det må jeg også få fikset.

 

Den dama jeg kysset var deilig og alle deilige damer vil man møte igjen. og kysse igjen pluss hun var jordnær. men er ikke noen følelser der og jeg føler egentlig at det er feil akkurat nå.

 

Jeg har prøvd å snakke med venner og familie idag, men fikk ikke ut det jeg ville. Veldig vanskelig, så det ble kakao og film uten å si noe. Veldig rart og jeg ville bare ut og gjemme meg. Vil ikke at noen skal se på meg eller høre på meg, føler at jeg ikke har noe seriøst å komme med, eller at jeg ødelegger stemningen.

 

Har tenkt selv og det er å gi faen i alt og andre, men det vil ikke hjelpe å rømme vekk fra familie eller venner. Så jeg skal ut imorgen å møte noen venner og snakke.

Hadde du også disse problemene før du mistet jobben og dama?

 

Det er normalt dette du sier men du må bare komme deg over kneika. Folk ser ikke annerledes på deg nå enn før men du føler deg sånn. Derfor får du litt angst. Ta litt om gangen slik du har gjort, om det ikke blir så mye prat så er du tilstede. Prøv å prat om andre ting enn det du i utgangspunktet vil. Nå på vinteren kan svettinga bli bedre om du gjør det utendørs, altså prater med folk ute.

 

Går du til lege må du være klar over at du får medikamenter, gjerne lykkepiller. Dette hjelper ikke alltid og da gjør de vondt verre. Kanskje du heller skulle få noe som hjelper deg med søvnen som Imovane eller Vival. Lykkepiller kan gjøre deg bortimot impotent mens du bruker dem. Jeg vil også råde deg til å gå til en psykolog.

[anon12234]

noen ganger tråkker livet på deg, det eneste du kan gjøre er å tenke at det kommer til å bli bedre. utnytt sjansen til å bygge deg selv. Du har mye fritid, TREN! TREN! TREEEEN! sitte i sofaen og synes synd på seg selv får du ingen sympati for. Ja, du kan gjøre det en stund men så må du plukke deg selv opp.

[ragge_jz]

For min del har det vært en tilsvarende smell ifjor med samlivsbrudd og miste kontakten med en liten sønn...

 

Livet har sånne smeller...

 

du MÅ takle det. Du bare MÅ. Hva du finner glede i, vet bare du. Men du må finne den gleden, livsgnisten.

Bøker, trening, venner.... Jeg vet ikke hva du vil.

Send PM hvis du trenger en å snakke med...

Igjen, livet går ikke alltid i bare medvind, noenganger blåser det jævlig hardt imot også, og fikser du ikke det, så har du ett problem.

 

Og nei, jeg vil ikke uten videre anbefale psykolog. Psykologer er ikke spesielle mennesker, jeg respekterer dem ikke. Jeg seg på dem som vanlig, kjedelige A4-folk som ikke engang har en imponerende jobb.

Folk som jobber i oljebransjen, skaper verdier, de gjør noe imponerende. Psykologer bare prater med folk...

Som sagt, det er masse menneskelige ressurser rundt deg, som kan hjelpe deg. Du vil merke det.