Forbruksrett innenfor EØS

[Gjest]

Har startet et selskap og skal hovedsaklig (i alle fall til å begynne med) drive med fjernsalg (nettbutikk). Nettbutikken er snart oppe å gå og selv om jeg hovedsaklig skal forholde meg til innenlandsmarked, utelukker jeg heller ikke et mer internasjonalt spenn.

 

Har søkt litt rundt og lest om forbruksrett. F.eks i UK er forbruksretten veldig lik de vi har i Norge (14 dager returrett ved fjernsalg o.l), men lovene der virket som de var utformet (eller i hvert fall var det formulert slik) for innlandet primært.

 

Hvordan skal jeg forholde meg til forbrukerrettighetene når jeg selger over EØS samarbeidet? Føres lovene over på noen måte? Eller skal jeg forholde meg til lovene i det landet jeg selger til? Hvordan ville det være hvis jeg selger varene utenfor EU/EØS, f.eks USA?

 

Hvis det er noen som har noen erfaringer med jussen her takker jeg for innspill, tips og svar.

[arne22]

Forbrukerretten ved kjøp av varer over Internett er i utgangspunktet regulert av et EU direktiv og er i utgangspunktet felles for EØS området. (Men det finnes sikert nasjonale tilpasninger.)

 

https://lovdata.no/dokument/NL/lov/2014-06-20-27

 

http://www.forbrukerradet.no/_attachment/1177064/binary/31054

 

Hvis siste link ikke virker 100% så er den også nede til høyre her:

http://www.forbrukerradet.no/dine-rettigheter/angre-+og+bytterett

 

Men hvordan blir det for salg til forbruker utenfor EU/EØS?

 

Man kan for eksempel alternativt tolke slik:

 

a. Den norske angrerettloven gjelder for alle norske næringsdrivende uansett hvem man selger til, hvis næringsvirksomheten drives fra Norge.

 

b. Den norske angrerettsloven gjelder for handel mellom norske næringsdrivende og norske kunder, eventuelt kunder fra EØS.

 

Ikke godt å si ..

Endret 14. desember 2014 av arne22

[Herr Brun]

Hvordan det blir for salg til forbruker utenfor EU/EØS kommer an på hvilken domstol forbrukeren anlegger sak for. Norske domstoler forholder seg til norske regler for lovvalg, mens for eksempel amerikanske domstoler forholder seg til andre regler (dette er så vidt jeg vet avhengig av hvilken delstat man er i, og ikke fastsatt føderalt, men der er jeg litt usikker. Det er mulig innholdet stort sett er likt, men prinsipielt må altså spørsmålet om både hvorvidt en domstol har jurisdiksjon og hvilke lover som gjelder for rettsforholdet avgjøres etter nasjonale regler.

 

Som norsk selger kan du alltid eksplisitt avtale at norsk rett skal gjelde ved salg til utlandet, og bli hørt med dette i en norsk domstol. Dersom kjøperen går til sak mot deg i sitt hjemland så er det et veldig vanskelig spørsmål å besvare.

 

Innenfor EØS gjelder så vidt jeg vet en regel om at man alltid kan velge reglene i et EØS-land, det gjelder i alle fall for norske domstoler. Med andre ord kan du avtale at norsk forbrukerkjøpslov skal gjelde. For norsk rett følger dette av fkjl. § 3 (du kan også velge utenlandsk rett så lenge disse reglene gir forbrukeren like god beskyttelse som forbrukerkjøpsdirektivet gir). I følge de norske forarbeidene følger dette av forbrukerkjøpsdirektivet artikkel 7 nr 2.

 

Dersom du inntar i dine alminnelige avtalevilkår at kjøpsavtalen alltid reguleres av norske domstoler med oslo tingrett (eller din nærmeste domstol) som verneting (vernetingsregler omfattes så vidt jeg vet ikke av forbrukerkjøpsdirektivet, men luganokonvensjonen åpner for at du kan avtale selgersverneting.), så bør du med andre ord være sikret i de aller fleste situasjoner. Du risikerer fortsatt å få en dom mot deg fra for eksempel en kinesisk eller en brasiliansk domstol, men hvor store praktiske virkninger det gir er jeg ikke sikker på... Det kan du uansett i praksis bare unngå ved ikke å selge utenfor EØS.

 

NB: Om du ikke eksplisitt avtaler norsk verneting så vil verneting etter luganokonvensjonen være leveringsstedet, og i forbrukerkjøp så er dette det stedet hvor forbrukeren mottar varen.

[Gjest Gjest slettet-ld9eg7s96q]

Takk for svar begge to. Jeg vil anta at i de fleste tilfeller er forbrukerrettighetene svakere i utlandet enn i Norge, på den annen side vet man jo aldri hvilke lover man skal forholde seg til dersom man da ikke eksplisitt setter seg ned og leser igjennom regelhverket lokalt hvor man selger til og på det grunnlaget vil det jo være enklere, vil jeg tro å fastsette vernetinget lokalt.

[arne22]

Hvor står det at vernetinget vil være leveringsstedet?
http://lovdata.no/lov/2005-06-17-90/§4-3

 

Ellers litt mer om "Europa":

http://forbrukereuropa.no/en/

[Gjest Gjest slettet-ld9eg7s96q]

Man lærer mye nyttig her på Jusforumet

[Herr Brun]

Hvor står det at vernetinget vil være leveringsstedet?

http://lovdata.no/lov/2005-06-17-90/§4-3

 

Ellers litt mer om "Europa":

http://forbrukereuropa.no/en/

§ 4-3 gjelder bare i saker hvor ikke luganokonvensjonen kommer til anvendelse (se § 4-8), og det gjør den her. Artikkel 5 sier følgende:

En person som har bosted i en konvensjonsstat, kan i en annen konvensjonsstat saksøkes:

1)

a) i saker om kontraktforhold, ved domstolen for det sted hvor den forpliktelse tvisten gjelder, skal oppfylles;

b) ved anvendelsen av denne bestemmelse skal, med mindre noe annet er avtalt, oppfyllelsesstedet for den forpliktelse tvisten gjelder, være:

 

- ved kjøp av løsøre, det sted i en konvensjonsstat der varene er levert, eller skulle vært levert, i henhold til avtalen,

 

- ved utførelse av tjenester, det sted i en konvensjonsstat der tjenestene er utført, eller skulle vært utført, i henhold til avtalen;

Takk for svar begge to. Jeg vil anta at i de fleste tilfeller er forbrukerrettighetene svakere i utlandet enn i Norge, på den annen side vet man jo aldri hvilke lover man skal forholde seg til dersom man da ikke eksplisitt setter seg ned og leser igjennom regelhverket lokalt hvor man selger til og på det grunnlaget vil det jo være enklere, vil jeg tro å fastsette vernetinget lokalt.

Hvor sterke forbrukerrettigheter man har varierer ganske mye, og hele systemet kan være noe annerledes og ukjent for deg. Du har enkel tilgang til kompetanse på norsk forbrukerrett, å få tak i en advokat som kan gi råd om peruviansk forbrukerrett kan fort bli litt mer ukurant. I EU er beskyttelsesnivået forholdsvis likt, men med noen lokale forskjeller. Få EU/EØS-land gir vesentlig dårlig beskyttelse enn i Norge. Det er dermed stort sett en fordel for deg å velge norsk rett, med mindre du ønsker å investere i spisset juridisk kompetanse for å lovlig kunne "shoppe" utenlandsk lovgivning og finne en måte å frata kjøperne flest mulig rettigheter. Med mindre skalaen er ganske stor tror jeg personlig ikke det lønner seg.

[arne22]

Men dette gjelder vel også ??, sitat:

 

"Fortsatt er det likevel et vilkår at kontraktsinngåelse har funnet sted etter forutgående markedsføring som har vært rettet inn mot forbrukerens bostedsstat."

 

http://www.regjeringen.no/nb/dep/jd/dok/regpubl/otprp/2008-2009/otprp-nr-89-2008-2009-/5/2/4.html?id=560452

[Gjest Gjest slettet-ld9eg7s96q]

Noen kommentarer til salgsbestemmelsene? Kommer åpenbart til å endre noen smådetaljer i den engelske utgaven (som å spesifisere fylke og land i punktet om verneting)

 

http://jsfiddle.net/88v3fvm3/

[Herr Brun]

Men dette gjelder vel også ??, sitat:

 

"Fortsatt er det likevel et vilkår at kontraktsinngåelse har funnet sted etter forutgående markedsføring som har vært rettet inn mot forbrukerens bostedsstat."[/size]

 

http://www.regjeringen.no/nb/dep/jd/dok/regpubl/otprp/2008-2009/otprp-nr-89-2008-2009-/5/2/4.html?id=560452

Nei. Det gjelder den særskilte forbruker-regelen, ikke den alminnelige regelen over. Hovedregelen ved kjøp er at avtalt leveringsland er avgjørende, og etter norsk forbrukerrett (og etter forbrukerdirektivet) er leveringssted det stedet hvor pakken kommer frem til forbruker (i næringskjøp er det mye vanligere at levering skjer ved overgivelse til fraktfører).

 

Når det gjelder forbruker-verneting så er hovedregelen altså (forutsatt at den næringsdrivende har "rettet sin virksomhet" mot forbrukerens hjemstat. Om en internasjonal nettside anses "rettet" mot alle de landene man tilbyr frakt til er jeg ikke sikker på) at forbrukeren skal kunne gå til sak i sin hjemstat. Men dette er tilsynelatende (art. 17) delvis fravikelig, blant annet når avtalen "tillater forbrukeren å reise søksmål ved andre domstoler enn dem som er nevnt i avsnittet her". Jeg trodde derfor man kom seg unna denne regelen ved å avtale norsk verneting, men de norske forarbeidene tyder på noe annet.

[Gjest Gjest slettet-ld9eg7s96q]

 

Men dette gjelder vel også ??, sitat:

 

"Fortsatt er det likevel et vilkår at kontraktsinngåelse har funnet sted etter forutgående markedsføring som har vært rettet inn mot forbrukerens bostedsstat."[/size]

 

http://www.regjeringen.no/nb/dep/jd/dok/regpubl/otprp/2008-2009/otprp-nr-89-2008-2009-/5/2/4.html?id=560452

Nei. Det gjelder den særskilte forbruker-regelen, ikke den alminnelige regelen over. Hovedregelen ved kjøp er at avtalt leveringsland er avgjørende, og etter norsk forbrukerrett (og etter forbrukerdirektivet) er leveringssted det stedet hvor pakken kommer frem til forbruker (i næringskjøp er det mye vanligere at levering skjer ved overgivelse til fraktfører).

 

Når det gjelder forbruker-verneting så er hovedregelen altså (forutsatt at den næringsdrivende har "rettet sin virksomhet" mot forbrukerens hjemstat. Om en internasjonal nettside anses "rettet" mot alle de landene man tilbyr frakt til er jeg ikke sikker på) at forbrukeren skal kunne gå til sak i sin hjemstat. Men dette er tilsynelatende (art. 17) delvis fravikelig, blant annet når avtalen "tillater forbrukeren å reise søksmål ved andre domstoler enn dem som er nevnt i avsnittet her". Jeg trodde derfor man kom seg unna denne regelen ved å avtale norsk verneting, men de norske forarbeidene tyder på noe annet.

 

Blir det ikke da i praksis nesten uhåndterlig å drive fjernsalg til fjernere strøk hvis man faktisk ikke har en fysisk representasjon på stedet? Hva skjer hvis mot formodning noen finner det for godt å trekke en filletvist for retten på den andre siden av jordkloden og man ikke har mulighet til å møte?

[arne22]

Når det gjelder "ymse småsalg til forbruker" så er vel prinsippet nettop det at selger skal slippe å møte for forliksrådet i Mongolia eller på Antaktis på grunn av et "tilfeldig salg" som ikke var rettet mot dette markedet.

 

Hvordan var det nå ved salg til næringsdrivende og den slags i andre deler av verden .. Gjelder det ikke her et prinsipp om avtalefrihet .. tror det?

 

Man angir i så fall verneting i kjøpsavtalen.

Endret 14. desember 2014 av arne22

[Herr Brun]

 

 

Men dette gjelder vel også ??, sitat:

 

"Fortsatt er det likevel et vilkår at kontraktsinngåelse har funnet sted etter forutgående markedsføring som har vært rettet inn mot forbrukerens bostedsstat."[/size]

 

http://www.regjeringen.no/nb/dep/jd/dok/regpubl/otprp/2008-2009/otprp-nr-89-2008-2009-/5/2/4.html?id=560452

Nei. Det gjelder den særskilte forbruker-regelen, ikke den alminnelige regelen over. Hovedregelen ved kjøp er at avtalt leveringsland er avgjørende, og etter norsk forbrukerrett (og etter forbrukerdirektivet) er leveringssted det stedet hvor pakken kommer frem til forbruker (i næringskjøp er det mye vanligere at levering skjer ved overgivelse til fraktfører).

 

Når det gjelder forbruker-verneting så er hovedregelen altså (forutsatt at den næringsdrivende har "rettet sin virksomhet" mot forbrukerens hjemstat. Om en internasjonal nettside anses "rettet" mot alle de landene man tilbyr frakt til er jeg ikke sikker på) at forbrukeren skal kunne gå til sak i sin hjemstat. Men dette er tilsynelatende (art. 17) delvis fravikelig, blant annet når avtalen "tillater forbrukeren å reise søksmål ved andre domstoler enn dem som er nevnt i avsnittet her". Jeg trodde derfor man kom seg unna denne regelen ved å avtale norsk verneting, men de norske forarbeidene tyder på noe annet.

 

Blir det ikke da i praksis nesten uhåndterlig å drive fjernsalg til fjernere strøk hvis man faktisk ikke har en fysisk representasjon på stedet? Hva skjer hvis mot formodning noen finner det for godt å trekke en filletvist for retten på den andre siden av jordkloden og man ikke har mulighet til å møte?

 

Ikke noe mer uhåndterlig enn den atlernative løsningen, strengt tatt. Det er ikke enklere for kjøperen å komme til deg enn det er for deg å komme til kjøperen.

[arne22]

Dette gjelder jo "forbrukskjøp" men det er vel allikevell egnet til å kaste litt lys over den totale problemstillingen:

 

http://www.regjeringen.no/nn/dep/bld/dok/regpubl/otprp/19992000/otprp-nr-36-1999-2000-/3/19/2.html?id=121149

 

Det er ingen ting til hinder for at man ved salg til kunde i ulandet som ikke er forbruker man kontraktsfeste et norsk verneting som vilkår for kjøpet?

 

Det ser da slik ut?
http://lovdata.no/lov/2005-06-17-90/lk/a23

Endret 14. desember 2014 av arne22

[krikkert]

Blir det ikke da i praksis nesten uhåndterlig å drive fjernsalg til fjernere strøk hvis man faktisk ikke har en fysisk representasjon på stedet? Hva skjer hvis mot formodning noen finner det for godt å trekke en filletvist for retten på den andre siden av jordkloden og man ikke har mulighet til å møte?

 

For å fullbyrde et eventuelt krav mot deg må de anlegge sak i en stat som har tvangsjurisdiksjon over deg, det vil i praksis si enten i den staten der du bor eller i den staten der du har et formuesgode som kan tjene til sikkerhet for å fremtvinge oppfyllelse.

 

Norge har inngått veldig få traktater som innebærer at norske domstoler er forpliktet til å anerkjenne utenlandske avgjørelser. Det betyr i praksis at det ikke vil lønne seg å få en utenlandsk dom mot deg fordi de må føre saken på nytt i Norge uansett.

 

Eller, sagt på en annen måte, hvorfor tror du Cayman Islands-registrerte pornoselskaper går til sak i norske forliksråd?

[Gjest Gjest slettet-ld9eg7s96q]

Ja du sier jo forsåvidt noe der ...