Lykkelig eller ulykkelig?

[Anatman]

Vi ønsker alle å føle oss bra. Og vi invisterer mye for å få oppleve de gode følelsene. Opprinelig er vel disse følelsene designet for å holde oss i live, og ikke primært for å underholde oss i en ellers kjedelig hverdag...

 

Prøver vi for hardt å være lykkelige?

 

Er der viktig å være lykkelig? Kansje litt ja, men kan det bli for viktig?

[ærligøs]

Jeg tror det er viktigere å gi inntrykk av å være lykkelig enn å være det. Muligens vil suksess i dette forsøket føre til at en blir lykkelig.

 

De få personer jeg har kjent som har tatt livet av seg, smilte og virket veldig lykkelig før de hengte seg. De holdt maska til siste slutt.

[Gjest Slettet-P8zKbRH56D]

Har prøvd altfor hardt i mange år på å bli lykkelig og være best mulig... nå er jeg deprimert og sliter med psykiske problemer...

[ærligøs]

Har prøvd altfor hardt i mange år på å bli lykkelig og være best mulig... nå er jeg deprimert og sliter med psykiske problemer...

 

En eller annen jente på TV2 ytret noe sånt som "Jenter i dagens Norge klarer ikke å skille mellom det de vil, og det samfunnet vil at de skal ville." Jeg synes det var godt sagt.

 

Jeg har en litt barnslig teori om at de mennesker som sliter psykisk, egentlig er de sunne. Psykisk nedbrutthet er da en naturlig reaksjon på et overfladisk samfunn som krever hykleri og konstant forstillelse. Men det er jo selvfølgelig ingen trøst for noen som ikke har det bra.

[Anatman]

Er det for eksempel akseptabelt å ha en jobb som en verken trives eller mistrives med? Mitt intrykk er at å si noe sånt er veldig tabu

 

Er det akseptabelt å ikke ha ambisjoner om annet en å ha det ok/midt på treet/greit nok uten noe mer en det?

[ærligøs]

Er det for eksempel akseptabelt å ha en jobb som en verken trives eller mistrives med? Mitt intrykk er at å si noe sånt er veldig tabu

 

Er det akseptabelt å ikke ha ambisjoner om annet en å ha det ok/midt på treet/greit nok uten noe mer en det?

Ja, det er veldig tabu. Du skal elske din jobb! Hvis du ikke elsker din jobb, bør du skamme deg! Det er jo en av grunnene til at det er så mye hykleri i organisasjoner. Folk tør ikke være ærlige med hverandre og innrømme at jobben ikke er så gøy. Ledere liker ikke at folk gir uttrykk for mistrivsel. Det kan oppfattes som kritikk av ledelsen, som har ansvaret for det psykososiale miljøet på arbeidsplassen. Arbeidstagere klistrer derfor på dollargliset on-stage og gråter sine modige tårer back-stage.

 

En bør vel ha høye ambisjoner på vegne av egen lykke? En annen sak er at denne lykken ikke trenger å realiseres på de foreskrevne måter. En kan være lykkelig uten sosial prestisje og høy lønn. Jeg har selv vært misunnelig på sosialklienter som slipper å ha en jobb hvor en må gjøre absurde ting og så forsvare dette overfor dem som skal nyte godt av tjenesteproduksjonen. Å arbeide med klienter som har ræva full av rettigheter mens en selv måles med millimetermål,, er for eksempel en oppskrift på vantrivsel.

[Gjest Bruker-95147]

Vi ønsker alle å føle oss bra. Og vi invisterer mye for å få oppleve de gode følelsene. Opprinelig er vel disse følelsene designet for å holde oss i live, og ikke primært for å underholde oss i en ellers kjedelig hverdag...

 

Prøver vi for hardt å være lykkelige?

 

Er der viktig å være lykkelig? Kansje litt ja, men kan det bli for viktig?

 

Det er ikke mer viktig å være lykkelig enn det man selv går rundt å tror - hvis man slutter å bry seg om slike ord, forsvinner egentlig hele problemet av seg selv

[Jar-of-clay]

Veldig interessant spørsmål. Jeg har egetlig aldri likt ordet lykkelig. Synes det maler en litt falsk ide om livet. Livet er for de fleste begge litt deler tror jeg. Det er mye som er bra og mye som er kjipt. Følelsene av hvordan man har det kan svinge selvfølgelig, men ofte tenker jeg at vegen til bedre "lykke" er å være takknemmelig for det som er bra i stedet for å fokusere overdrevent på det negative og alt som kunne vært bedre. Litt er nok greit men hvis noen negative ting altid skal få skygge for alt det positive er det litt trist.

[ChiaroScuro]

 

Er det akseptabelt å ikke ha ambisjoner om annet en å ha det ok/midt på treet/greit nok uten noe mer en det?

JA!!! Det kan ikke finnes noe verre enn å klatre høyere enn ens kompetansenivå.

[Anatman]

Det blir mer og mer tydelig for meg, jo lengre livserfaring jeg får, at evnen til å være lykkelig er mer en fysisk medfødt egenskap en noe man kan oppnå. Lykke handler jo mye hvordan kroppens eget "belønningsystem" fungererer i det daglige, og mitt intrykk er at her er det eeenooorme individuelle forskjeller. Det er som om noen som er født uten armer prøver å bli like gode å spille gitar som gitarister i verdensklassen. Men det er tabu å snakke om lykke på denne måten. Noen sier det er din egen feil at du ikke er lykkelig nok. Andre sier det er andres feil. Men få snakker om den individuelle rent fysiske evnen kroppen har til å produsere de gode følelsene.

 

Klart mange føler at de må ha et mål og jobbe mot. Men har vi dratt det for langt? Er det ikke nok å bare ha det ok, midt på treet?

[Anatman]

 

Er det for eksempel akseptabelt å ha en jobb som en verken trives eller mistrives med? Mitt intrykk er at å si noe sånt er veldig tabu

Er det akseptabelt å ikke ha ambisjoner om annet en å ha det ok/midt på treet/greit nok uten noe mer en det?

 

Ja, det er veldig tabu. Du skal elske din jobb! Hvis du ikke elsker din jobb, bør du skamme deg! Det er jo en av grunnene til at det er så mye hykleri i organisasjoner. Folk tør ikke være ærlige med hverandre og innrømme at jobben ikke er så gøy. Ledere liker ikke at folk gir uttrykk for mistrivsel. Det kan oppfattes som kritikk av ledelsen, som har ansvaret for det psykososiale miljøet på arbeidsplassen. Arbeidstagere klistrer derfor på dollargliset on-stage og gråter sine modige tårer back-stage.

Enig!

 

Folk i lykkerus er mer produktive. Helt ok det. Men MÅ alle tvinges inn i lykkerus på grunn av dette? Tenk på alle resursene vi bruker på slikt. Summa summarum hadde det nok gått opp i opp om alle de overdrevne positive menskene hadde tatt seg en bolle og latt de andre få jobbe i fred.

 

En annen ting som ofte slår meg er at, selv om folk i lykkerus er veldig produktive, så går det faktisk an å være for løsningsorientert. Men her er nok et tabubelagt område. En må aldri kritisere folk for å være for positive, da blir det uggen stemning da.

 

Kommer vi noen gang til å klare å få et edruelig og mer rasjonelt forhold til de positive følelsene?

[Gjest]

Jeg tror det er viktigere å gi inntrykk av å være lykkelig enn å være det. Muligens vil suksess i dette forsøket føre til at en blir lykkelig.

 

De få personer jeg har kjent som har tatt livet av seg, smilte og virket veldig lykkelig før de hengte seg. De holdt maska til siste slutt.

 

Men da er jo viktigere å framstå ærlig? Hvis det å framstå som lykkelig når en ikke er det, forhindrer dem i å få nødvendig hjelp og støtte f.eks

 

Er der viktig å være lykkelig? Kansje litt ja, men kan det bli for viktig?

 

Sånn filosofisk sett, så avgir vell folk gjerne det svaret som får dem til å føle seg mest lykkelig.

 

Folk i lykkerus er mer produktive.

 

Kommer vi noen gang til å klare å få et edruelig og mer rasjonelt forhold til de positive følelsene?

 

Hva mener du med produktiv? Er ikke egentlig et edruelig og rasjonelt forhold til positive følelser mer produktivt? Det er allitd en ballansegang her, noen trenger mer, andre trenger mindre, i ulike settinger. Det dreier seg mye om personlighet, en delvis analytisk rasjonell autist setter man ikke i en barnehage, og en overlykkelig "å såååå fiiint"-dame setter man ikke i en jobb som krever streng strategisk tenkning.

[minekawa]

Statusjaget er veldig påtrengende i vår tid, og vi har så mange muligheter i dag at det blir vanskelig å nå opp til potensialet sitt. Jeg tror vi har blitt så opptatt av å være lykkelige fordi vi har for mye penger, fritid, det er fred i landet vårt og vi har egentlig ingenting å bekymre oss over... Når man ikke trenger å kjempe for å overleve, og man ikke har religionen å leve for lenger, hva skal man leve for da? Lykken er vel det man har igjen å satse på.

 

Hvis vi prøver for hardt for å være lykkelige tror jeg nok ikke man blir lykkelig. Vi bør vel ikke prøve hardere å være lykkelige enn det som er oppnåelig for oss. Men det er jo vanskelig å vite på forhånd hva man kan utrette, og vi blir jo fortalt at vi kan gjøre hva vi vil.

 

Å jage etter en konstant lykkelighet blir urealistisk, og vil nok føre til kortvarige gleder. I virkeligheten går livet i bølgedaler, og vi lærer oss å leve med det. Likevel synes jeg at man bør bruke litt tid på å tenke over hva man vil ha ut av livet sitt, og hva man vil være fornøyd med. Ikke konsentrere seg så mye om hva samfunnet forventer, men hva man vil selv. Lykke handler nok mest om hvordan man har det på innsiden, om man har den indre roen til å tåle livet som det er. Å ha en god innstilling til livet, og å føle at man har gjort tilstrekkelig med det. Ikke la det forsvinne mellom fingrene mens man sitter og lurer på hva man driver med...

[Anatman]

Finnes det ingen mellomting? Hverken lykkelig eller ulykkelig? Hva om noen hadde sagt at deres mål i livet er å vær mest mulig følelsesmesig nøytral? Å ha det akkuratt passe bra?

 

Det som har slått meg er at folk ofte sier noe sånt, men så fortsetter de alltid å snakke...og vips så er du over på ting som gir umidelbar lykke som god mat, venner, diverse fritidsaktivteter, sex, ekstremsport, spennende jobb osv.... Hvorfor er det slik?

[vidarkri]

Jeg går for akkurat passe. Man kan ikke være lykkelig hele tiden, men ulykkelig er nok kanskje litt slitsomt i lengden.

[Gjest]

En fin drøm er noe som gjør meg lykkelig og gir mening, men det må komme fra meg selv, ikke noen andre, ikke noen religion eller politisk ideologi. Det handler om å alltid forsøke så godt en kan, og lære av de utfordringene en møter på den veien, om jeg aldri når drømmen så gjør det ikke så masse. Det er både oppturer og nedturer på den veien, ubeskrivelig lykke til sterke nederlag, og slik er livet, men uansett hva som skjer så må en aldri gi opp livsgnisten. Den livsgnisten som alle en gang hadde i livet, fram til noe kanskje skjedde slik at den ble borte. Da må en forsøke å finne den igjen, selv om en må konfrontere mange vonde problemer og bli utsatt for mye kritikk før en kommer dit.