Søken etter lykke

[AnonymDiskusjon]

Her sitter jeg en lørdagskveld alene med tankene mine, og da blir det fort stygt. Beklager dårlig struktur og om det egentlig er en poengløs tråd.

 

 

Det har seg slik at den siste tiden har jeg brukt mye tid på ei jente; hun er intelligent, sosial og pen, men aller mest tiltrekkende er at hun er tilfreds med sitt. Flere ganger i uken hadde hun overnattingsbesøk med venninner enten hos seg eller hos dem, dro hyppig på sosiale arrangement med folk fra klassen, reiste på helgeturer vidt og bredt i tillegg til å balansere deltidsjobb med skole. Dessverre likte hun ikke meg like godt som jeg likte henne, og jeg sitter igjen med å tenke svært mye på henne og de guttene som må bli så heldige at de får henne. Jeg har dog tenkt mye over hva som gjorde at jeg likte henne så godt, og hovedgrunnen er at hun virker lykkelig.

 

For meg er lykke et fjernt begrep. Allerede da jeg lå i magen til min mor, ble det merket at jeg var en rolig person av natur. Da jeg gikk på barneskolen fikk jeg påpekt at jeg aldri lo når jeg syntes noe var morsomt, men smilte istedet som min naturlige reaksjon. Jeg fikk kommentarer om at jeg ikke måtte være så sjenert av voksne og kommentarer om at jeg var nerd av jentene i klassen. Jeg var egentlig bare en veldig rolig og behersket gutt, men disse ordene fikk meg sakte til å tro at det var noe galt med meg. Den ideelle personen jeg ønsket å være ble formet til en superutadvendt og sprudlende person, noe jeg ikke er. Utover ungdomsskolen var jeg fortsatt en rolig kar (Og er det den dag i dag) og tiltrekte meg likesinnede kompiser, men følte mer og mer at jeg ikke var den jeg burde være.

 

På videregående bedret det seg nesten, men fikk et stygt tilbakefall da jeg falt ut i depresjon grunnet sykdom og skade. I dag, noen år etter videregående, sliter jeg fortsatt litt med samme skader. Da jeg er flyttet til ny by, har jeg lite kontaktnett som følge av flere semester hvor jeg har vært halveis isolert hjemme med betennelser og det som måtte være. For øyeblikket er jeg frisk fysisk, og jeg føler dette nesten tærer mer på meg enn å være syk. Nå har jeg ingen unnskyldning til å sitte hjemme uten kompiser, ingen unnskyldning til å ikke lære meg å sjekke jenter.

 

Misnøye og depresjon har, som dere ser, alltid vært en del av livet mitt og virker ut til å balle på seg videre og videre. Jeg sliter mer og mer sosialt, diverse grunnleggende ting (Vil ikke nevne hvilke) blir vanskeligere og vanskeligere i takt med at jeg blir mer og mer oppgitt. Denne jenta ovenfor virker ut til å aldri ha følt på disse følelsene, og det forundrer meg så voldsomt. Jeg har så lyst til å bli kjent med henne, å føle hennes lykke smitte over på meg. Hvordan er det mulig å være så glad, hvordan kan noen ha det så lett, er spørsmåla jeg spør meg selv. Misfornøyd med utseendet mitt som jeg er, så tenker jeg at dersom jeg var pen hadde jeg vært lykkeligere. Hun jenta var riktignok høy og slank, men ellers var det hennes mer jordnære utseende som gjorde henne så tiltrekkende og tilgjengelig følte jeg. Jeg ønsker så inderlig jeg kunne fått henne. Samtidig så lever jeg i et av verdens beste land, og jeg syns det er teit å skulle sørge så mye over "the one that got away".

 

Lykke er noe jeg gjerne skulle hatt. Mange på min alder som tidligere virker ut til å ha slitt, ser ut til å etterhvert få fatt på livene sine. De har skaffet dame, kjøpt leilighet, reist verden rundt og funnet sunne hobbyer å drive med. Å se de jeg tidligere kunne sammenligne meg med lykkes slik er noe jeg unner dem, men jeg blir likevel mer ulykkelig selv. Jeg kan prestere så bra jeg bare vil på studiene mine og bli så uendelig god form jeg bare måtte ønske, men livsgnisten fraværer foruten kanskje en halvtime etter en vellykket eksamen.

 

 

Jeg henvender meg derfor til dere på dette forumet; mange av dere har trolig vært i lignende situasjon. Følelser av utilstrekkelighet, ønsker om å kunne vært noen annen eller generell mangel på lykke er noe dere kanskje har klart å få teken på; hvordan har dere gjort det? Bøker å anbefale, ting å tenke over, livserfaringer som er verdt å dele? Jeg bruker altfor mye tid på å være miserabel og det må slutte. Å melde meg inn i studentforeninger og diverse sporter har så langt hatt lite innvirkning på mitt sosiale liv og selvbilde, og jeg får ikke den kontakten med folk jeg skulle ønske. Jeg lengter etter sosial kontakt og bekreftelse.

 

Det jeg har hørt er at å være lykkelig ikke er noe man oppnår, men noe man bestemmer seg for. Hvordan?

Anonymous poster hash: 50ef8...672

[Aiven]

Tja. Nå skal jeg ikke si at jeg er 100% lykkelig, det tror jeg det er veldig få som får oppleve i lengre perioder. Men jeg har det minsanten mye bedre enn før. For min del var det endel faktorer som måtte falle på plass for at livet skulle bli bedre.

1. Møte mennesker som satte pris på meg og hadde tro på meg. Dette er kanskje aller viktigst. Jeg var så heldig å møte noen flotte mennesker fra min foreldregenerasjon som «adopterte meg» og gjorde at jeg fikk langt mer tro på meg selv og på livet generelt. Dette gjorde at jeg turte å gå ut og møte mange mennesker og nå holder jeg på å bygge opp et nettverk med mennesker jeg setter pris på og er glad i nesten fra scratch i en alder av 30. Så ja, det er fullt mulig. Men det koster endel blod, slit og tårer (ok, kanskje ikke så mye blod da, men desto mer av de andre). Jeg innser at jeg er en særing, som det skal endel til før er fornøyd. Jeg er uinteressert i norske fyllefester og casual sex, som det virker som mange single på min alder er opptatt av. Men når man først møter en fin og hyggelig person, er sjansen god for at han/hun kjenner flere av samme sorten og så begynner man plutselig å møte mange mennesker. En ting er viktig å understreke, ting tar tid og denne strategien er ikke noe som gir resultater med en gang.

2. Du sier at du ikke er motivert til å bygge opp deg selv. Det kan jeg godt forstå. Samtidig vil jeg nok anbefale deg å gjøre dette samtidig som du forsøker å møte flere mennesker. Å føle at man har progresjon i livet er veldig viktig for selvfølelsen og det hjelper å ha litt selvfølelse når man skal bli kjent med nye mennesker.

3. Jeg ble religiøs, men i tilfelle dette punktet bare gir deg spader, så skal jeg ikke greie ut noe mer om det.

4. Anbefaler å lese motiverende bøker. Er for eksempel er jeg stor fan av Jeff Brown om dagen. Fordelen med han er at han er veldig lettlest og motiverende. Men om han ikke passer for deg, så finnes det sikkert noen andre som kan motivere deg.

5. Finn ut hva du vil i livet. Og om du ikke vet det, så bare gjør ett eller annet nytt hele tida, så finner du sikkert ut av det.

6. Ikke gi opp. Jeg heier på deg og alle andre som sliter med å finne motivasjon for livet, som jeg har funnet ut er fantastisk, etter 20 år mer eller mindre i søla.

Endret 7. desember 2014 av Aiven

[AnonymDiskusjon]

Å lese motiverende bøker er noe jeg er i gang med, men syntes mye av det er veldig tunglest, så skal sjekke ut Jeff Brown. Å møte mennesker som setter pris på deg.. Jeg vil så gjerne, men det virker ut som om det er halveis flaksbasert. Har som sagt deltatt i sikkert opp mot 10 forskjellige sporter siden jeg begynte her på studiet, men har ikke funnet noe som har holdt interessen eller maktet å bli godt kjent med noen. Vurderer å påta meg noe styreverv for å tvinges til å delta mer enn det minimale.

 

Virker jeg veldig umotivert? Motivasjonen går i berg og dalbane, kan gå bra i lengre perioder før det kommer en diger setback. Du skriver at du anbefaler å bygge meg selv opp mens jeg treffer nye mennesker; jeg vet ikke helt hva forskjellen på disse er. Eneste som virker ut til å hjelpe er nettopp å treffe mennesker, men blir jeg etterlatt til meg selv for å tenke så bærer det rett utfor. Selvfølelsen min er avhengig av å ha noen i nærheten som får tankene på annet enn hva jeg mangler her i livet. Hva gjør jeg for å bygge meg selv opp på egenhånd? Dyrke hobbyer, lese selvhjelpsbøker...?

 

Hva jeg vil, tja.. Det er vanskelig å si. Takk for støtten. Uansett hvor klisjé det må være å heie på fremmede over nettet, så varmet det faktisk litt denne gang.

 

Har forsåvidt vært på kartleggingstime hos psykolog. Skulle få time om noen måneder visstnok.. Håper det kan hjelpe å få snakket med noen.

Anonymous poster hash: 50ef8...672

[Aiven]

Virker jeg veldig umotivert? Motivasjonen går i berg og dalbane, kan gå bra i lengre perioder før det kommer en diger setback. Du skriver at du anbefaler å bygge meg selv opp mens jeg treffer nye mennesker; jeg vet ikke helt hva forskjellen på disse er. Eneste som virker ut til å hjelpe er nettopp å treffe mennesker, men blir jeg etterlatt til meg selv for å tenke så bærer det rett utfor. Selvfølelsen min er avhengig av å ha noen i nærheten som får tankene på annet enn hva jeg mangler her i livet. Hva gjør jeg for å bygge meg selv opp på egenhånd? Dyrke hobbyer, lese selvhjelpsbøker...?

Gjør noe enkelt, som gir gode og håndfaste resultater. Viktig å føle at man lykkes med noe, da blir dagen litt hyggeligere. Jeg har begynt å lage skikkelig mat fra bunn av til meg selv. Det gir kortsiktig gevinst i form av god og sunn mat og langsiktig gevinst i form av at man bygger skills. Evt. lær å spille et instrument eller noe. Og bøker, nesten samme hva du leser så lenge du finner glede og nytte av det.

 

 

Hva jeg vil, tja.. Det er vanskelig å si. Takk for støtten. Uansett hvor klisjé det må være å heie på fremmede over nettet, så varmet det faktisk litt denne gang.

 

Har forsåvidt vært på kartleggingstime hos psykolog. Skulle få time om noen måneder visstnok.. Håper det kan hjelpe å få snakket med noen.

 

 

Anonymous poster hash: 50ef8...672

Så bra.

 

Skal til utredning selv i januar, siden jeg har noen halvgrodde psykiske sår, som ikke vil gro av seg selv.

Endret 7. desember 2014 av Aiven

[AnonymDiskusjon]

Hei! Jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver om. Jeg hadde et stort nettverk på ungdomsskolen som flyttet bort da vi begynte på VGS. Jeg flyttet etter russetida til en annen del av landet i 4 år for å jobbe, og flyttet i fjor hjem igjen til hjemtraktene sammen med ei fantastisk dame jeg hadde truffet der oppe i trøndelag. For meg var det ekstremt viktig at hun trivdes her nede, og jeg har nok derfor brukt litt for mye tid sammen med henne istedet for å bygge nettverk på nytt på hjemplassen. Nylig, faktisk bare for et par uker siden bestemte hun seg for at hun ville være for seg selv, og her står jeg alene på bar bakke, med et sønderknust hjerte og ingen positive tanker om fremtiden.

 

Jeg vet heller ikke helt hvordan jeg skal komme inn på folk, jeg sliter litt med å snakke i sosiale sammenhenger, er alltid redd for at jeg skal si uinteressante ting eller skape dårlige inntrykk av meg selv. Jeg er derfor en person som ofte sitter og deltar passivt i det sosiale. Jeg er der, jeg lytter, men jeg gir lite av meg selv.

 

De første dagene etter bruddet gikk med på å skylde på meg selv for bruddet, tenke at livet var over og at alt kom til å gå strake veien til helvete. Nå er jeg der at jeg innser at jeg har forbedringspotensiale, jeg trenger å bli mer utadvendt. Derfor har jeg lagt meg en plan om å ta tak i problemet. Uten å si for mye, den innebærer en tur til skolepsykologen og kanskje også det å prøve ut en livscoach. Jeg har ikke noe lyst til å legge meg ned og gi opp, jeg følte livet var på riktig kurs sammen med jenta som valgte meg bort, dette ser jeg på som en liten omvei mot målet. Men målet er at jeg skal bli lykkelig.

 

Å være lykkelig for meg handler ikke nødvendigvis om å ikke ha problemer, men å vite hvordan jeg skal takle problemer. Det handler selvsagt også om å ha noen rundt meg som er gla i meg, og som er der for meg. Men det handler også i stor grad om det å stå sterkt og godt rustet til å ta livet en dag av gangen, samme hva det byr på.

 

For meg hjelper det å tenke på at jeg ikke er alene med denne typen problemer. Kjærlighetssorg og nedstemthet er noe de aller fleste mennesker har opplevd eller kommer til å oppleve i løpet av livet. Det hjelper litt å vite at dette slettes ikke er unormalt, folk har kommet seg gjennom det før. Da skal jeg også klare det. Dette med å bli mer sosial kommer til å bli en enorm utfordring, men noe jeg bare må kaste meg uti.

 

Husk at det alltid er lys i enden av tunnellen, selv om tunnellen ofte er jævla lang og mørk. En kan velge å gi opp og bli stående i mørket, eller en kan fortsette å gå og en dag oppleve glede igjen.

 

 

Anonymous poster hash: e5733...683