Noe tar knekken på meg: Skole eller hjernen min.

[Sorte får]

"Da kan dere gjøre oppgavene på neste side." Avslutter læreren leksjonen med. Under leksjonen har jeg både vært til stede, og flydd rundt i en fantasi-verden, og jeg vet sjelden når hodet mitt er på rett sted.

 

Jeg anser meg selv som en relativt smart person. Første året på videregående (Jeg går nå andre) fikk jeg nesten 5 i snitt, uten å nesten løfte en finger. I år har jeg mistet en god del motivasjon (Den var lav nok fra før, jeg har skarpe synspunkter om vårt utdanningssystem og læremåter) og jeg føler at hver skoledag er for det meste et ork.

Jeg får høre støtt og stadig at skole er veldig viktig, og at karakterer er roten til inngangen til voksenlivet. Jeg synes det er en feil måte å evaluere individer på, spesielt på temaer som krever mer enn det gir. Selv om dette er et problem, vil jeg så gjerne se bort ifra det negative, puste ut, og oppføre meg som en normal elev.

 

Før sleit jeg med depresjon, samt jeg har lenge vært meget positiv (selv) på at jeg har noe form for sterke konsentrasjonsvansker. Den nyligste hendelsen er at jeg så ned i samfunnsfagboken, og klarte ikke starte med med noen ting. Det er som om hjernen sier nei. Og når hjernen sier nei, da går det ikke.

 

Dette gjør at jeg så klart filosoferer over diverse ting. Er jeg mentalt svak? Burde jeg lære meg å bite sammen og leve med skole? Er det bare slik jeg er? Dette er bare en brøkdel av hva jeg tenker på; Tenker jeg for mye? Hvordan kan jeg slappe av og leve som de rundt meg?

 

Jeg tok en test om jeg hadde ADHD/ADD for rundt fem år siden, og denne ga negativ. Det er såpass fjernt nå at jeg husker ikke helt hvordan den fungerte, men jeg mener man egentlig heller kunne kalt det en reaksjonstest. Det er riktignok mest konsentrasjon jeg sliter med til tider. Jeg viser ingen tegn til ADHD fysisk, men mentalt kjennes det ut som fire personligheter med for mye energi river i hver sin retning til tider.

[DjengisFaen]

Man er sin egen verste venn.

 

Det beste er å bruke energi på noe du kan gjøre noe med, derfor er ikke dine negative tanker om skolesystemet verdt så mye for deg akkurat nå dessverre.

 

Vet ikke helt hva du spør etter, men jeg spør alltid folk som sier de er deprimerte: Har du prøvd sex? Har du prøvd Tinder? Har du prøvd porno?

 

[Sorte får]

Jeg har en kjærest, og vi trives veldig godt sammen. Etter 1+ år har jo sexlivet stagnert litt, men ikke noe som ødelegger. Holder da fortsatt på en, muligens to ganger uken.

Jeg vet ikke helt hva jeg spør om selv. Jeg skal prøve å få det så direkte ut som mulig, uten kluss:

Burde jeg dra til lege og ta ADHD test? (Vanskelig for dere å si...)

Er det noen flere her som sliter med en hjerne som tenker altfor mye? Ofte kan det føles ut som om jeg går ut av bussen, også er jeg i en helt annen verden. Dette fører jo da til at jeg kan ha mye forskjellig humør, alt etter hva jeg har 'dagdrømt' om.

Alt i alt er det nok vanskelig for noen å svare på dette. Grunnen til at jeg tar det på forum, er fordi nå er jeg ganske lei av å ikke kunne svare på det selv. Har vurdert psykolog.

[Gjest Bruker-182691]

Skole er og forblir dritkjedelig uten engasjerte og flinke lærere, eller dersom faget ikke interesserer deg i det hele tatt. I VG2 og VG3 gikk historie-timene mine for.eks ut på å spille TrackMania, målet var å fullføre det siste endurancemappet på 50+ runder. Fikk 5+ i faget. Bare vis og vær sikker på deg selv at du er flink til å lære, spesielt når du skal lære noe om det du liker, men også om ting som er nødvendig. Da kommer du til å være forholdsvis suksessfull.

[AnonymDiskusjon]

"Da kan dere gjøre oppgavene på neste side." Avslutter læreren leksjonen med. Under leksjonen har jeg både vært til stede, og flydd rundt i en fantasi-verden, og jeg vet sjelden når hodet mitt er på rett sted.

 

Jeg anser meg selv som en relativt smart person. Første året på videregående (Jeg går nå andre) fikk jeg nesten 5 i snitt, uten å nesten løfte en finger. I år har jeg mistet en god del motivasjon (Den var lav nok fra før, jeg har skarpe synspunkter om vårt utdanningssystem og læremåter) og jeg føler at hver skoledag er for det meste et ork.

Jeg får høre støtt og stadig at skole er veldig viktig, og at karakterer er roten til inngangen til voksenlivet. Jeg synes det er en feil måte å evaluere individer på, spesielt på temaer som krever mer enn det gir. Selv om dette er et problem, vil jeg så gjerne se bort ifra det negative, puste ut, og oppføre meg som en normal elev.

 

Før sleit jeg med depresjon, samt jeg har lenge vært meget positiv (selv) på at jeg har noe form for sterke konsentrasjonsvansker. Den nyligste hendelsen er at jeg så ned i samfunnsfagboken, og klarte ikke starte med med noen ting. Det er som om hjernen sier nei. Og når hjernen sier nei, da går det ikke.

 

Dette gjør at jeg så klart filosoferer over diverse ting. Er jeg mentalt svak? Burde jeg lære meg å bite sammen og leve med skole? Er det bare slik jeg er? Dette er bare en brøkdel av hva jeg tenker på; Tenker jeg for mye? Hvordan kan jeg slappe av og leve som de rundt meg?

 

Jeg tok en test om jeg hadde ADHD/ADD for rundt fem år siden, og denne ga negativ. Det er såpass fjernt nå at jeg husker ikke helt hvordan den fungerte, men jeg mener man egentlig heller kunne kalt det en reaksjonstest. Det er riktignok mest konsentrasjon jeg sliter med til tider. Jeg viser ingen tegn til ADHD fysisk, men mentalt kjennes det ut som fire personligheter med for mye energi river i hver sin retning til tider.

 

Jeg var på akkurat samme måten den gangen jeg gikk på videregående.

I ettertid har jeg fått diagnosen asperger. Dette er også en diagnose som kan skape oppmerksomhet-fokusproblemer, men av en litt annne type enn ad(h)d.

 

Jeg er jente, og asperger er noe annerledes for jenter enn gutter. I dag lever jeg et relativt vanlig liv med høy utdannelse og jobb, selv om fokusproblemene fremdeles er tilstede.

Bare nevner det.

 

Anonymous poster hash: cd9d6...950

[IntelAmdAti]

"Da kan dere gjøre oppgavene på neste side." Avslutter læreren leksjonen med. Under leksjonen har jeg både vært til stede, og flydd rundt i en fantasi-verden, og jeg vet sjelden når hodet mitt er på rett sted.

 

Jeg anser meg selv som en relativt smart person. Første året på videregående (Jeg går nå andre) fikk jeg nesten 5 i snitt, uten å nesten løfte en finger. I år har jeg mistet en god del motivasjon (Den var lav nok fra før, jeg har skarpe synspunkter om vårt utdanningssystem og læremåter) og jeg føler at hver skoledag er for det meste et ork.

 

Jeg får høre støtt og stadig at skole er veldig viktig, og at karakterer er roten til inngangen til voksenlivet. Jeg synes det er en feil måte å evaluere individer på, spesielt på temaer som krever mer enn det gir. Selv om dette er et problem, vil jeg så gjerne se bort ifra det negative, puste ut, og oppføre meg som en normal elev.

 

Før sleit jeg med depresjon, samt jeg har lenge vært meget positiv (selv) på at jeg har noe form for sterke konsentrasjonsvansker. Den nyligste hendelsen er at jeg så ned i samfunnsfagboken, og klarte ikke starte med med noen ting. Det er som om hjernen sier nei. Og når hjernen sier nei, da går det ikke.

 

Dette gjør at jeg så klart filosoferer over diverse ting. Er jeg mentalt svak? Burde jeg lære meg å bite sammen og leve med skole? Er det bare slik jeg er? Dette er bare en brøkdel av hva jeg tenker på; Tenker jeg for mye? Hvordan kan jeg slappe av og leve som de rundt meg?

 

Jeg tok en test om jeg hadde ADHD/ADD for rundt fem år siden, og denne ga negativ. Det er såpass fjernt nå at jeg husker ikke helt hvordan den fungerte, men jeg mener man egentlig heller kunne kalt det en reaksjonstest. Det er riktignok mest konsentrasjon jeg sliter med til tider. Jeg viser ingen tegn til ADHD fysisk, men mentalt kjennes det ut som fire personligheter med for mye energi river i hver sin retning til tider.

 

 

 

 

Skolegang og utdanning kan gi deg en jobb du trives, og du får mer frihet siden du tjener mer og dermed ikke trenger å jobbe like mye for å ha råd til mat og tak over hodet.

Du kan være uenig med skolesystemet, men tenk over at skolesystemet ikke bare skal forberede deg på en spesiell jobb i voksenlivet - det skal også sile ut kandidater.

Tenk deg at du har 1000 søkere og skoleplass til 50 stykker, du må altså ta imot 50 og nekte 950 plass. På hvilket kriterie skal det gjøres?

I noen land blir kvinner automatisk nektet plass, bare menn kan søke. En i klassen min kommer fra et land hvor hans folkeslag er en undertrykt minoritet og ikke kan søke høyere utdanning uansett hvilke karakterer de har. Han er et ess i matte og andre fag men måtte altså reise til utlandet for å kunne ta en utdanning.

I andre land må du ha rike foreldre for å ta utdanning i ung alder, siden en skoleplass koster gjerne noen millioner kroner og de som kan betale kommer inn helt uavhengig av karakterer.

 

I Norge har vi et system der alle kan søke høyere utdanning og alle vurderes på samme grunnlag, samtidig er utdanningen gratis for deg og staten gir deg til og med penger helt gratis i form av stipend for å hjelpe deg på veien. Hvilket som helst barn i Norge kan bli lege, advokat, kirurg, tekniker, ingeniør og så videre. Du kan være fattig eller utenlandsk, det eneste du blir vurdert på er evner og innsats.

Hvis du er motivert og har evner kan du få drømmejobben, den eneste som kan hindre deg er faktisk deg selv.

Så kan du klage på systemet, men det er egentlig ikke så ille, det er faktisk en av grunnene til at Norge blir ansett som et av verdens beste land å leve i

[Sorte får]

det var slettes ikke meningen å vinkle dette som et hat på utdanningssystemet. Det er mer filosofering fra min side, hvor jeg prøver å finne ut akkurat hva som river så mye i mentaliteten min. Det er jo klart at vi har bra utdanningsmuligheter.

Aspersgers? Det burde vel være synlig lenge før jeg runder 20-årene, får en vel håpe. Ved et kjapt titt på google, ser jeg at symptomer er; Svak kommunikasjon, mindre sosialt utviklet og nedsatt koordinasjon, for å nevne et par. Jeg påstår selv at jeg sliter ikke med å snakke med andre, utenom små tegn av at jeg er sky og generelt liker å holde meg litt alene.

 

Jeg har kjent spesielt i det siste at musikk har påvirket meg så altfor masse. På bussen i dag tidlig levde jeg i et helt annet sted. Hver gang jeg hører musikk (hvilken som helst sjanger, så lenge det faller i smak) bare kjenner jeg det i hele kroppen. Som en rus, som fyrer i gang dagdrømmene. Jeg blir glad, får litt frysninger, og alt av hverdagslige problemer blir små flekker i forhold til hva de så ut som før.

Som også kanskje kan ses over, så pleier jeg ofte å føle at jeg har ustabile følelser. Noen ganger kan jeg bli veldig irritert og lei, og minuttet etter føle meg helt normal. Riktignok pleier det å være noe overgang fra det ene til det andre, som å slappe av bittelitt eller lignende.

 

Jeg vet ikke lenger hvor jeg vil med denne tråden, så jeg setter pris på alle som tar seg tid til å kikke innom og kommentere.

[AnonymDiskusjon]

Bare: når det gjelder asperger, er det nok mer sammensatt enn det du fremstiller. Og nei, det er ikke alltid synlig før tjue år. Mange får diagnosen i voksen alder. Men nå sier jeg ikke at det er det du har, bare at det var det jeg endte opp med etter åhahattdet som deg. Også det du skriver i siste innlegg er likt meg.

 

Men om du føler at du ikke konsentrerer deg, og det gjør at du ikke kan yte ditt beste, bør du gå til lege før det ødelegger for deg.

 

Anonymous poster hash: cd9d6...950

[hfthomas]

Skolegang og utdanning kan gi deg en jobb du trives, og du får mer frihet siden du tjener mer og dermed ikke trenger å jobbe like mye for å ha råd til mat og tak over hodet.

 

Super innstilling Sånne som deg gjør det mulig for "school dropouts" som meg å komme seg forbi taperne som har studert seg til stillinger og forventer høy lønn og fleksible arbeidsdager.

[IntelAmdAti]

 

Skolegang og utdanning kan gi deg en jobb du trives, og du får mer frihet siden du tjener mer og dermed ikke trenger å jobbe like mye for å ha råd til mat og tak over hodet.

 

Super innstilling Sånne som deg gjør det mulig for "school dropouts" som meg å komme seg forbi taperne som har studert seg til stillinger og forventer høy lønn og fleksible arbeidsdager.

 

Målet for de fleste er nok å komme seg ut av arbeidslivet, ikke inn i det. Men de fleste vil ikke oppnå denne drømmen med mindre de uføretrygder seg, og da er det et greit plaster på såret å ha en utdanning og jobb som en har valgt selv.

 

Men folk på høyskoler og universiteter ser ikke ned på andre som har kortere utdanning eller lavere lønn, er du en arbeider så sitter du i samme båt enten du ingeniør, sykepleier eller ansatt i en kiosk. De kommer til å jobbe omtrent like mye, for det er dyrt å ta fri.

 

Jeg kjenner en som droppet ut av siste året på universitetet, solgte alt han hadde og reiser verden rundt med en halvfull liten ryggsekk. For ned i 10kr dagen får du kost og losji på mange eksotiske reisemål, en månedslønn som deltidsansatt hvor som helst holder til ca et år på reise. Han sier han ikke har råd til å bo i Norge, for da vil han måtte jobbe mye mer.

 

En gang han var i Norge fikk han tannverk og måtte til tannlegen, da bestilte han time i utlandet og flybilletter og sparte mye penger.

Endret 9. desember 2014 av Pycnopodia

[hfthomas]

Målet for de fleste er nok å komme seg ut av arbeidslivet, ikke inn i det. Men de fleste vil ikke oppnå denne drømmen med mindre de uføretrygder seg, og da er det et greit plaster på såret å ha en utdanning og jobb som en har valgt selv.

 

Men folk på høyskoler og universiteter ser ikke ned på andre som har kortere utdanning eller lavere lønn, er du en arbeider så sitter du i samme båt enten du ingeniør, sykepleier eller ansatt i en kiosk. De kommer til å jobbe omtrent like mye, for det er dyrt å ta fri.

 

Jeg kjenner en som droppet ut av siste året på universitetet, solgte alt han hadde og reiser verden rundt med en halvfull liten ryggsekk. For ned i 10kr dagen får du kost og losji på mange eksotiske reisemål, en månedslønn som deltidsansatt hvor som helst holder til ca et år på reise. Han sier han ikke har råd til å bo i Norge, for da vil han måtte jobbe mye mer.

 

 

En gang han var i Norge fikk han tannverk og måtte til tannlegen, da bestilte han time i utlandet og flybilletter og sparte mye penger.

 

 

Ok. da er vi enige forsåvidt. Bare at jeg har en jobb og lønn som jeg trives med som mange trenger studier for å oppnå. Mens noen brukte 5 år på å studere, brukte jeg 5 år på å komme meg hit jeg er nå ved å jobbe hardt. Nå har jeg vært i stillingen et års tid. På 6 år kan jeg det jeg driver med best av alle. Samtidig uten å studere for å komme hit har jeg opparbeidet meg kapital nok til å kanskje være uavhengig finansielt før, eller sånn ca når jeg er rundt 30. Veldig bra at jeg ikke falt for å få meg en trygg utdanning, for da hadde jeg ikke hatt råd til et hus nå Alle har det ikke så "lett" som meg da. Og noen brenner jo faktisk for det de skal studere. Men, noen studerer på måfå, og det er de jeg ikke helt liker

 

Jeg har litt feelingen at høyskolefolk ser ned på vanlige arbeidere, spesielt her i området. Jeg jobbet som montør mens mange av de jeg gikk med på skoler tidligere, gikk på høyskole, og mens jeg jobbet på høyskolen(strukturert kabling i bygget) ble jeg møtt med mange høye neser og sleske smil av de som gikk der mens jeg var montør. Kanskje bare fordi de sammenlignet seg med meg siden de gikk på barne og ungdomsskole med meg. Vet ikke hvordan det er ellers.

Endret 31. desember 2014 av Tvillingsjel
quotepyramide

[Sorte får]

Du skriver at du ikke helt liker folk som bare tar utdanning for å gjøre det. Jeg er forsåvidt ganske enig, men kan ikke nok om dette til å ville dele min mening før jeg kan mer om saken. Hvordan ser du på dette med videregående? Du nevner høyskole, men ettersom jeg er fastslått i videregående undrer jeg litt.

 

Føler selv i hvert fall at jeg kunne fått gjort mer i hverdagen hadde jeg ikke dratt langt til skolen hver dag. Men det er nå ikke sosialt akseptert å droppe ut, og alle jeg nevner det til fraråder det.

Endret 9. desember 2014 av Sorte får

[Aiven]

:slett

Endret 9. desember 2014 av Aiven

[hfthomas]

Du skriver at du ikke helt liker folk som bare tar utdanning for å gjøre det. Jeg er forsåvidt ganske enig, men kan ikke nok om dette til å ville dele min mening før jeg kan mer om saken. Hvordan ser du på dette med videregående? Du nevner høyskole, men ettersom jeg er fastslått i videregående undrer jeg litt.

 

Føler selv i hvert fall at jeg kunne fått gjort mer i hverdagen hadde jeg ikke dratt langt til skolen hver dag. Men det er nå ikke sosialt akseptert å droppe ut, og alle jeg nevner det til fraråder det.

 

For å si det før jeg tar dette helt ot, så prøver jeg ikke å male et svart-hvitt bilde over det jeg snakker om. Det er bare generelle observasjoner jeg selv har gjort meg.

 

Jeg kan jo snakke fra mitt ståsted når det gjelder videregående. Jeg har alltid gjort minst mulig når det gjelder skole. På videregående så strøk jeg i et par fag i første. I andre hadde vi det så digg at det var bare gøy å jobbe.Jeg liker jo elektronikk, så det var himmel. I tillegg til lærere som støttet oss, så klarte jeg meg bra der. På almenn påbygning ga jeg totalt faen. Bortkastet år som jeg egentlig ikke er ferdig med fordi jeg strøk i noen fag.

 

Når jeg skulle ta fagbrev måtte jeg ta opp eksamen i de fagene jeg strøk i fra første klasse, og de tok jeg i siste liten. Nå er jeg nestleder i avdelingen i bedriften. Så skoleflink trenger ikke bety arbeidsflink og vice versa. Men, skolelei trenger ikke bety arbeidsglad heller.

 

Men jeg synes ikke karakterer nødvendigvis trenger å være inngangsporten til voksenlivet. Man leser stadig om de som aldri har studert, men er veldig rike. Det folk glemmer er å fortsette å lære etter man har studert. Man trur at man er utlært i livet når man er ferdig med studier fordi man er litt høy på pæra. Dette kan være litt problematisk, for da kommer man ikke videre. Jeg var glad når jeg var ferdig med videregående, for da kunne jeg bruke tiden på bøker jeg VILLE lese, og ikke bøker jeg MÅTTE lese. Og lære meg om livet(klisje )

 

Har blitt diagnostisert med add btw. og har slitt med det meste av det du nevner gjennom hele skolegangen.

 

Som Aiven sier; Folk er ikke like. Så finn din måte å jobbe på. Hva har du mest behov for? Og hva vil du?

Husker ikke hvem som sa dette, men når man er deprimert så skal man være mest begeistret(Trur det var Anthony Robbins eller Tai Lopez). Og man er i en "mode of pondering" Altså grubling. Så hva grubler du på?

[IntelAmdAti]

Ok. da er vi enige forsåvidt. Bare at jeg har en jobb og lønn som jeg trives med som mange trenger studier for å oppnå. Mens noen brukte 5 år på å studere, brukte jeg 5 år på å komme meg hit jeg er nå ved å jobbe hardt. Nå har jeg vært i stillingen et års tid. På 6 år kan jeg det jeg driver med best av alle. Samtidig uten å studere for å komme hit har jeg opparbeidet meg kapital nok til å kanskje være uavhengig finansielt før, eller sånn ca når jeg er rundt 30. Veldig bra at jeg ikke falt for å få meg en trygg utdanning, for da hadde jeg ikke hatt råd til et hus nå Alle har det ikke så "lett" som meg da. Og noen brenner jo faktisk for det de skal studere. Men, noen studerer på måfå, og det er de jeg ikke helt liker

 

Jeg har litt feelingen at høyskolefolk ser ned på vanlige arbeidere, spesielt her i området. Jeg jobbet som montør mens mange av de jeg gikk med på skoler tidligere, gikk på høyskole, og mens jeg jobbet på høyskolen(strukturert kabling i bygget) ble jeg møtt med mange høye neser og sleske smil av de som gikk der mens jeg var montør. Kanskje bare fordi de sammenlignet seg med meg siden de gikk på barne og ungdomsskole med meg. Vet ikke hvordan det er ellers.

 

 

Det finnes uendelig med ting du kan bli flink til, og noen mennesker liker å sette seg selv på pidestall og se ned på alle andre, de verdsetter sine egne kvaliteter over alle andres.

"Jeg er flinkere enn deg i xxxxxx derfor ser jeg ned på deg", er ikke grenser for hva folk bruker som argument for å hevde seg selv over andre.

 

Dette virker også omvendt, kvaliteter vi ikke besitter nedvurderer vi. "Jeg kommer aldri til å bli rik så penger er ikke viktig." eller "jeg er ikke pen så det er det indre som teller" osv.

 

På høyskolen vil du møte flere klyser enn andre som mener utdanning er eneste målestokk på suksess, på samme måte som du i et treningsstudio vil møte flere mennesker som mener kropp og muskler er det som egentlig betyr noe.

 

Det er ikke vanlig å bli rik av å jobbe, rikdom går stort sett i arv siden man normalt må ha penger for å tjene penger. De fleste må jobbe for noen andre for å gjøre noen andre rikere.

 

Når du jobber og bor i Norge går mesteparten av inntekten bort i skatt og avgifter, rundt 90%, rike betaler lite eller ingen skatt og det er en sammenheng der også.

 

 

"alle som har mindre suksess enn meg er tapere, alle som har mer suksess enn meg er bortskjemte snobber/klyser" - flere som tenker slik, og de måler gjerne suksess i årsinntekt

Endret 9. desember 2014 av Pycnopodia

[Sorte får]

Hva jeg grubler på? Det er så mangt. Hjernen går i ett sett, og med mye dødtid (Lang busstur til skolen, samt innimellom forsvinner jeg i timene) så tenker jeg på veldig mye rart. Det kan være ganske vanlige spørsmål og grubling, som "Hvorfor er jeg her i verden." Det hender også at jeg små-irriterer meg over diverse ting i livet, også tenker jeg på hvordan jeg selv ville designet det. Det skjer nå ikke så ofte, for det hender mer med at jeg tenker på alt mulig rart.

 

En ting som jeg også tenker mye på er slike "Hva hvis... x skjedde" ting. Hvordan ville livet vært hvis jeg sluttet skolen? Hvordan ville livet vært hvis jeg aldri møtte madammen? Hva hvis hele familien min dør i ulykke og jeg er alene?

Også når det kommer til dagdrømmingen går det veldig mye i 'drømme-yrker' vil jeg påstå. Hvis jeg hører musikk, lever jeg nærmest et annet liv. Det er da jeg er mest tenkende, og kan finne på å ha lyst til å gjøre de rareste ting. Sist nå så tittet jeg etter sangtimer, og tidligere har jeg vurdert alt mulig rart. En stund tilbake vurderte jeg også å begynne å skrive bok, og kjente jeg fikk interessen for det igjen når jeg så en av mine gamle fan-fictions om et spill.

Litt rart formulert, men må skynde meg til bussen.

[Gjest Bruker-182691]

Hva jeg grubler på? Det er så mangt. Hjernen går i ett sett, og med mye dødtid (Lang busstur til skolen, samt innimellom forsvinner jeg i timene) så tenker jeg på veldig mye rart. Det kan være ganske vanlige spørsmål og grubling, som "Hvorfor er jeg her i verden." Det hender også at jeg små-irriterer meg over diverse ting i livet, også tenker jeg på hvordan jeg selv ville designet det. Det skjer nå ikke så ofte, for det hender mer med at jeg tenker på alt mulig rart.

 

En ting som jeg også tenker mye på er slike "Hva hvis... x skjedde" ting. Hvordan ville livet vært hvis jeg sluttet skolen? Hvordan ville livet vært hvis jeg aldri møtte madammen? Hva hvis hele familien min dør i ulykke og jeg er alene?

 

Også når det kommer til dagdrømmingen går det veldig mye i 'drømme-yrker' vil jeg påstå. Hvis jeg hører musikk, lever jeg nærmest et annet liv. Det er da jeg er mest tenkende, og kan finne på å ha lyst til å gjøre de rareste ting. Sist nå så tittet jeg etter sangtimer, og tidligere har jeg vurdert alt mulig rart. En stund tilbake vurderte jeg også å begynne å skrive bok, og kjente jeg fikk interessen for det igjen når jeg så en av mine gamle fan-fictions om et spill.

 

Litt rart formulert, men må skynde meg til bussen.

 

Les en bok om å leve i nuet, kanskje får du det til. Du lever i fortiden og fremtiden, men fremtiden kan bare bygges i nuet!

[Sorte får]

Jeg tror ikke problemet mitt er at jeg lever i fortid og fremtid, for det er ikke bare det jeg dagdrømmer om. Jeg kan egentlig ta å beskrive litt bussturen hjem i dag, når jeg tenker meg om.

 

Ofte får jeg en litt uggen følelse når jeg setter meg på bussen. Jeg lurer på om dette er fordi jeg vet jeg må være alene med tankene mine i en time++. Noen ganger har dette utslitt meg veldig mye, og noen få ganger klarer jeg nesten å sove og slappe av. Jeg tror ikke det skyldes stress. Jeg føler i hvert fall aldri at jeg er stresset. Når jeg faktisk tenker meg om, er jeg bittelitt usikker på definisjonen av stress, uansett hvor rart det måtte høres ut.

Med en gang jeg satt meg i minibussen, gjør jeg som jeg alltid gjør: Setter meg i en eller annen rar posisjon. For det meste inneholder dette å skli ned i setet, og ta knærne litt over hode-høyde, hvilende på setet foran. Det er slik jeg liker best å sitte, men flytter alltid beina hvis noen setter seg foran meg. Jeg vil helst ikke plage noen eller gi de ubehag på reisen. Hvis noen setter seg foran, så er det bare å flytte, vri og vende på beina til det fungerer. Samt flytte beinposisjon når et bein sovner, og omvendt. (Jeg er 1.70 høy, så beinlengde er ikke så stort problem.)

I dag hørte jeg på musikken på radioen i minibussen, og dagdrømte fort om hvordan det ville vært hvis jeg bare reiste meg fort og begynte å synge med på musikken alt jeg kunne, og begynne å gå rundt i taxien. Kanskje til og med andre folk blir med? Ikke vet jeg, men det er ikke noe jeg generelt kunne funnet på, ei heller noe jeg egentlig har lyst til. Det er bare noe som popper inn i hodet mitt.

Jeg tenkte forsåvidt det samme rett før jeg hadde fremføring i dag. Hva hvis jeg skrur bakgrunnsmusikken på fremføringen min høyere, og bare sklir bortover gulvet og får med hele klassen? Det er jo ikke noe jeg kunne funnet på i det hele tatt. Fremføringen min endte som vanlig; Står og snakker nesten monotont om temaet.

Det føles ut som om folk rundt meg har en så automatisert hverdag. (Om dette er feil ordbruk, gjerne si ifra.) Hvor de ikke tenker masse, leser det de blir bedt om, lager middag, ser på tv, you name it. (Jeg prøver ikke å si at andre er dumme. Mange jeg ser på som normale er smartere enn meg, og flinkere når det gjelder skolearbeid, etc.) Mens jeg ofte finner meg selv i å spørre: Hvorfor? Jeg tar jo så klart å lager meg middag, og så videre, men ofte føler jeg bare at det er nesten det samme som å ta seg en brødskive, bare fordi det tar en brøkdel av tiden.

Etter å ha hatt mental-konsert om 60-tallet i en minibuss begynte jeg å tenke på å skrive en sex-novelle, bok eller lignende om elev-lærer 'forhold'. Det er snodig, for det er ikke akkurat noen lærere jeg er opphengt i, og jeg har en kjæreste jeg elsker over alt. Det bare kommer til meg, og jeg vet ikke hvorfor jeg føler for å gjøre ting. Kanskje det å gjøre de tingene jeg tenker på er den mest effektive måten å leve i nuet på?
Kanskje jeg ender opp med å skrive erotica i kveld.

Endret 9. desember 2014 av Sorte får

[Aiven]

Jeg tror du burde jobbe litt med å akseptere at du har noen sider som kan bli sett på som rare av andre. Om du aksepterer det og er glad i deg selv som du er, så blir det lettere for andre å gjøre det også. Dette er ikke gjort på et sekund, men er et bedre mål å jobbe mot enn å undertrykke disse sidene. Følg hjertet ditt og ikke tenk så mye. Før eller senere vil du tiltrekke deg folk som liker deg som du er. Drit i å passe inn. Forsøk det i alle fall, om du hater det, kan du jo bare bli «normal» igjen, men det tviler jeg på. Normal er boring.

 

Tematikken du tar opp rundt automatisert hverdag tror jeg er best omtalt av forfatteren Kierkegaard og hans konsept «spissborger». Dersom du virkelig ønsker å utvikle deg videre som person, noe det kan virke som, er det mest effektive å lese litt. Men det kan hende du finner en helt annen forfatter som passer bedre for deg.

[Sorte får]

Meget mulig at jeg bare sliter med å være meg selv. Jeg gjorde det i større grad før, og kanskje det bare merkes mye mer nå som jeg strever etter å gjøre kreative ting.

Slike ting som å skrive bøker og bli rockestjerne tenker jeg ofte på. Det er sjelden det samme i hver busstur. Noen ganger kan det være at jeg vil veldig skrive bok, andre ganger skrive prog-rock låt eller old school rap låt, selv om jeg har null erfaring i nesten alt jeg har nevnt.

Det er egentlig et ganske vanskelig område å både skrive og snakke om, ettersom jeg er meget usikker på noen ting selv. Det eneste jeg kan være sikker på er at jeg ikke vil fortsette slik. Jeg vil være sterkere enn dagdrømmene mine, og ikke bli revet rundt fra dag til dag. Kanskje dette kan gjøres gjennom å praktisere drømmene, eller kanskje gjennom å puste ut og prøve å unngå de.

Hvordan jeg faktisk skal komme meg til det punktet hvor jeg begynner å gjøre de tingene hjernen ønsker, vet jeg ikke. Ligger jo død som en fisk på kveldene, uten energi til å gjøre skolearbeid eller lese til bilteorien. Jeg har da nok av skoleoppgaver som tråkker meg på hodet til at jeg skal klare å følge noen av de rare ideene.