Den dagen gud døde

[Bruker-33331]

Hvis dere vil dele, i hvilken situasjon innså du at gud ikke var virkelig?

Endret 1. desember 2014 av Bundy

[Tunky]

Jeg vokste opp i et "kristent hjem", men ingen var aktive religiøse. Det var snakk om å gå i kirka en gang i året (julaften). Jeg er døpt og konfirmert kristelig. Jeg var litt "tja, jeg er sikkert kristen". Så begynte jeg på en superkristen videregående (ikke pga. religionen, men fordi jeg ville ut hjemmefra, og internat hørtes gøy ut). Da jeg kom dit gikk det ikke lang tid før jeg fant ut at "Nei, faen, dette er ikke for meg". Har ikke noen god forklaring på hvorfor. Det henger nok sammen med at jeg er "realist", og at ting ikke henger på greip for min del. Forklaringene skolen hadde (selvfølgelig utenom undervisningstid) på fysiske fenomener var helt søkte. Det gjorde at jeg ikke kunne stå inne for det.

[ærligøs]

Jeg er borgerlig konfirmert, så må ha innsett at Gud var eventyr for "voksne" før jeg var 14. Men helt overbevist ble jeg på videregående da vi leste kirkehistorie. Det at Biblen ble satt sammen av mennesker som kranglet om hva som skulle være med, skapte et inntrykk hos meg at Gud har lite med dette å gjøre. Resonnementet med at det finnes mange ulike religioner som alle tror de har rett, var spikeren i kista for meg. Noen må ta feil, og de fleste som tar feil, er helt sikre på at de har rett. Dette synes å være et logisk faktum. Religion er åpenbart kulturell indoktrinering i stor grad.

[Imlekk]

For meg var det nok aldri ett spesifikt øyeblikk.

 

På barneskolen og kanskje delvis på ungdomsskolen så hadde jeg en fantastisk idé om at alle religionene stemte. Samtidig. Og at alle guder, både de som tilbes nå og de som bare har døde tilhengere, eksisterte side om side. Dette var åpenbart ikke noe jeg reflekterte noe veldig over.

 

Så gikk det noen år uten at jeg tenkte så mye på det. Konfirmerte meg i kirka, uten at det gjorde noe veldig inntrykk på meg. Kjedelig var nå gudstjenester uansett, men jeg syns det ble litt teit å bekrefte dåpen borgerlig, når det tross alt var en kirkelig tradisjon. Betegnet meg selv ved noen anledninger som teknisk sett kristen, men på ingen måte praktiserende eller egentlig troende. Ville vel nå betegnet sånn jeg var som kulturelt kristen, eventuelt statskirkekristen.

 

På videregående og langt ut i studietiden tenkte jeg ikke noe særlig over religion. Det var noe 'folk' trodde på, men ikke noe verken familien eller omgangskretsen hadde som et aspekt i hverdagen.

 

Jeg startet å interessere meg litt for religion etter at ei venninne (tidligere venninne?) forsøkte å konvertere meg til Jehovas Vitner. Jeg responderte med å forsøke å dekonvertere henne, uten at noen av oss hadde noe særlig hell (jeg tror ikke vi er venner lengre). Har siden den gang blitt ganske så fenget av religion som et fenomen, og er fascinert av religiøse mennesker. Jeg kjenner nå til mange grunner til at noen er og forblir religiøse, men ingen gode grunner til å anta at noen religioner har en korrekt beskrivelse av verden.

 

Det ble et langt svar, på noe jeg strengt tatt ikke kunne svare nøyaktig på.

[ærligøs]

Jeg vil legge til at som borgerlig konfirmert, fikk jeg en leksjon i at hykleri lønner seg. Alle andre i min klasse konfirmerte seg i kirken, og fikk mer penger enn meg. De vekslet mellom å gjøre narr av Gud og telle sine penger. "Det var da satan til hyklersk drittsamfunn", tenkte jeg da. Det tenker jeg fremdeles. Jeg trekker til og med analogier mellom Holocaust og det å konfirmere seg i kirken. Begge tingene handler om å rette seg etter det som størst utbytte for egeninteressen uten at en bryr seg om hva som er sant eller riktig.

 

Opplevelsen av at mine medelever ble belønnet for sitt hykleri, mens jeg ble den sorte får i familien fordi jeg ikke ville være med på hykleriet, var en mye sterkere opplevelse enn opplevelsen av å innse at Gud var en bløff.

 

Jeg lurer også på om vi ateister virkelig tenker over de faktiske implikasjonen av at religion er tøv? For meg er det nesten surrealistisk at vi ennå har kirker, og at kirkens menn går inn i rollen som etiske eksperter i ulike samfunnsspørsmål uten at vi reagerer særlig på dette. Hvorfor er dette det eneste tøvet vi tilsynelatende respekterer? Hvor ble det av slagordet "Heng den siste konge i den siste prests tarmer" (eller var det omvendt?)?. Prester er en slags statsstøttede nedbrytere av rasjonell tenkning. Jeg setter narkomane sosialklienter med blotting som hobby mye høyere enn prester.

 

Dette ble kanskje litt avsporing. Men også ateister kan tilgi.

[Bruker-33331]

 

På videregående og langt ut i studietiden tenkte jeg ikke noe særlig over religion. Det var noe 'folk' trodde på, men ikke noe verken familien eller omgangskretsen hadde som et aspekt i hverdagen.

 

Jeg startet å interessere meg litt for religion etter at ei venninne (tidligere venninne?) forsøkte å konvertere meg til Jehovas Vitner. Jeg responderte med å forsøke å dekonvertere henne, uten at noen av oss hadde noe særlig hell (jeg tror ikke vi er venner lengre). Har siden den gang blitt ganske så fenget av religion som et fenomen, og er fascinert av religiøse mennesker. Jeg kjenner nå til mange grunner til at noen er og forblir religiøse, men ingen gode grunner til å anta at noen religioner har en korrekt beskrivelse av verden.

 

Det ble et langt svar, på noe jeg strengt tatt ikke kunne svare nøyaktig på.

Der er jeg enig. Slike ting har bare virket latterlig for meg hele livet.

 

(jeg er ikke døpt, og foreldrene mine lot meg avgjøre sel om jeg skulle være kriten, og lutherianer eller avstå helt, pga området jeg bor i)

 

Lutherianere = Du har ikke lov til å bruke bukser hvis du er kvinnfolk, du har ikke lov til å putte blomster ute, du har ikke lov til osv osv osv osv

 

Jeg vil legge til at som borgerlig konfirmert, fikk jeg en leksjon i at hykleri lønner seg. Alle andre i min klasse konfirmerte seg i kirken, og fikk mer penger enn meg. De vekslet mellom å gjøre narr av Gud og telle sine penger. "Det var da satan til hyklersk drittsamfunn", tenkte jeg da. Det tenker jeg fremdeles. Jeg trekker til og med analogier mellom Holocaust og det å konfirmere seg i kirken. Begge tingene handler om å rette seg etter det som størst utbytte for egeninteressen uten at en bryr seg om hva som er sant eller riktig.

 

Jeg tilgir hele tiden, men dette har jeg også opplevd. Alt er om penger på konf leir.

[Gjest Bruker-95147]

Hvis dere vil dele, i hvilken situasjon innså du at gud ikke var virkelig?

 

Beskriv Gud, så får jeg se om det resonnerer her først - lite å si før man vet såpass

[ChiaroScuro]

En god tråd!

 

Jeg vokste opp i et kristent hjem, like etter krigen, gikk på søndagsskole, på gudstjenester og var Speider. Livet var greit. Gud og Jesus eksisterte, troen var stor og det evige liv sikret.

Alle spørsmål ble besvart inntil jeg ble tenåring.

Da begynte det å bli stilt spørsmål ved mine spørsmål, og svarene jeg fikk var ikke alltid tilfredsstillende.

Jeg gikk inn i en fase hvor jeg trodde på Jesus, men ikke på Gud. (ikke etter-lys logikk)

Som 17 åring dro jeg til sjøs, og der var det fire ting som talte, i havn. Første sjappa, kvinner og brennevin på den ene siden og sjømannskirken (Kjerka) på den andre.

Jeg har alltid følt meg hjemme i Kjerka og det er grunnen til at jeg utsatte utmelding fra statskirken så lenge som jeg gjorde. Jeg ville gjerne stikke innom, selv 40 år etter at jeg ble ateist. (Kjerka har sagt at jeg gjerne må stikke innom, nå også).

 

Jeg gikk inn i en fase hvor jeg visste at jeg ikke lenger trodde, men skjønte de som fortsatt gjorde det og jeg synes det var helt OK. Ikke etter-lys logikk her heller.

 

Nå er jeg voksen og pensjonert, og har ingen forståelse for tullinger og løgnere som tror/baserer seg på eventyr.

 

Gud forsvant først, og det skyldes det gamle testamentet. Det var en Gud som skulle fryktes og måtte elskes - ellers! Jeg klamret meg til Jesus en stund, det var dette med evig liv vet dere, men da det gikk opp for meg at det (evig liv) var Alt! Ja - da var veien kort til fienden. Og der har jeg vært i 40 år. Mer og mer militant med tiden.

 

Jeg har ikke evig liv og er helt OK med det, i motsetning til de stakkarene som vet hva de har gjort, at Gud er alt-vitende og likevel håper at Gud ikke legger merke til noen "små" feilskjær. Disse stakkarene vil få det helt jævlig de siste beviste timene. De tror nemlig på ildsjøen, og vet om feilskjærene. De vet at de også begår den eneste utilgivelige synd i sin dødssynd i sin dødsseng! Det må være grusomt å vite!

Hvorfor ikke be om forlatelse? - DUH, kona sitter jo også ved senga.