Når går kostholdet fra kontrollert vektnedgang til å bli en spiseforstyrrelse?

[Thor.]

Har siden jeg var 10 år gått fra å være lubben til å bli sykelig overvektig nå som 25 åring. Var på et 10 ukers livsstilskurs fordelt på 4 opphold siste 2 årene der jeg fikk en grundig gjennomgang av egen helse, blodprøver, Fysiske tester, teori innen matlaging, kosthold, bevegelsesglede og mange flere temaer som gikk på blant annet psyke og mer.

 

Har nå siden i høst tapt nesten 10 kilo. Ca 1 hel kilo per uke. Merker at det gir meg mer motivasjon til å fortsette men samtidig opplever jeg at jeg tenker annerledes i forhold til mat.

 

Siste halvåret har jeg "veid" mye av maten med enheter. Antall brødskiver, et halvt glass melk, en knyttneve med kjøtt osv.. Og det som er vanskelig å måle visuelt putter jeg på vekta. Som havregryn, pasta og lignende. Dette hjelper meg å kontrollere hvor mye jeg spiser og gjør det enkelt å justere dette om det skulle være behov.

 

Det er her jeg føler at jeg får kontroll. Når jeg vet hvor mye jeg spiser. Merker også at jeg tåler bedre å være sulten. Det er "greit" å være sulten så lenge det ikke er er for lenge til mitt neste faste måltid. Er det over en time igjen så stopper jeg ofte sultfølelsen med vann eller en frukt.

 

Men med en slik kontroll over matinntak så merker jeg at det er lett å vippe over på den gale siden av gjerdet. Tenker da spesielt på folk som har spiseforstyrrelser og enten ikke er klar over det eller som ikke vil gjøre noe med det.

 

Så spørsmålet mitt er: Når har jeg et balansert kontroll over matinntak og når har jeg gått for langt?

[Faller]

Jeg mener så lenge man har et positivt forhold til mat, klarer å skeie ut en gang i blant og er fornøyd med kroppen er riktig og viktige steg.

 

Den dagen en ikke lenger ser på f. eks egg som egg, men kalorier, da har man gått for langt. Når man ikke kan spise en brødskive fordi man da går over måltidets kalorigrenser. Rett og slett at man ser på maten som kalorier i et ledd for å bli "perfekt" rent visuelt i sin egen tanke, i stedet for å få i seg nok mat.

 

 

Mvh Faller

[HanzG]

Enig med Faller på dette. Tror en viktig del der du merker at det har gått for langt, er når du må ofre det sosiale livet ditt for å ha kontroll på matinntaket.

For eksempel at du må takke nei til sosiale begivenheter, eller familiemiddager fordi de ikke har riktig mat, eller at du ikke har kontroll på hvor mye kalorier du får i deg.

 

Kan jo også se litt på Ortoreksi

 

Jeg liker også å ha kontroll på hva jeg spiser, og passer daglig på hva jeg får i meg, men greier å balansere dette slik at livet mitt ikke baserer seg på maten jeg skal ha i meg, og kan fint skeie ut når jeg har behov for det.

[Gjest Bruker-182691]

Jeg vil si man har en spiseforstyrrelse idet man har en sunn vekt, men likevel teller kalorier, bare for å telle kaloriers skyld.

 

Ikke dersom du følger en diett/livsstilsendring, om det er bulking eller vektnedgang.