er dette normalt?

[anon12234]

han høres ut som en person som er redd for å miste vennene sine, sikkert ikke vært særlig populær opp gjennom årene....

[Civilix]

Jeg finner det fascinerende hvor mange kvinner fortsatt tror at de kan endre menn, trådstarter dette er mannen du har valgt å bli kjæreste med og han sier rett ut hva han ønsker og forventer. Enten godtar du han for den han er eller så beveger du deg videre, du kan ikke legge skylden på han for dette.

 

Han sier det rett ut at det er ting i livet hans han verdsetter over en kjæreste, en holdning som burde være helt akseptabel. Det er ingen ting du kan gjøre for å endre dette, han endrer seg bare hvis han selv ønsker det.

[AnonymDiskusjon]

Jeg finner det fascinerende hvor mange kvinner fortsatt tror at de kan endre menn

Det er ikke snakk om å endre noens personlighet, det er snakk om at jeg forventer å bli behandlet med den respekten jeg fortjener. Han reagerer jo akkurat som meg når jeg gjør det samme mot han. Problemet er at han ikke forstår hvordan det føles for andre når han er slik..

 

 

 

Anonymous poster hash: 5724f...871

Endret 19. desember 2014 av Quote
Fjernet avsnitt. Quote, mod.

[Civilix]

 

Jeg finner det fascinerende hvor mange kvinner fortsatt tror at de kan endre menn

Det er ikke snakk om å endre noens personlighet, det er snakk om at jeg forventer å bli behandlet med den respekten jeg fortjener. Han reagerer jo akkurat som meg når jeg gjør det samme mot han. Problemet er at han ikke forstår hvordan det føles for andre når han er slik..

 

Anonymous poster hash: 5724f...871

 

Fra her jeg sitter ser det ikke ut som om at det handler om at du skal behandles slik du forventer, han har fortalt deg med klare ord at han ikke kan møte de forventinger du har. Enten er du villig til å senke forventningene eller så tror du at han vil endre seg, hva annen forklaring kan du ha på at du fortsatt er sammen med han.

[Turtledove]

Hei!

Jeg hadde det slik med eksen min og, needless to say men, det forholdet gikk i dass.

Det kommer ikke til å endre seg. Det handler om hva som er viktig for han.

 

Det kan virke som at han tar deg for gitt. Akkurat det samme som skjedde med hans ekser.

Og helt ærlig, det å holde hånden, kysse på deg osv, det er noe samboeren min gjør hver dag. Han holder rundt meg i sofaen, er med meg på kjøkkenet når jeg lager mat, han tar oppvasken, han har laget gavekalender til meg, han tar fridager for å reise med meg, han blir med meg og søstra mi på shopping, osv. Lista er evig lang. Jeg er innmari heldig som har han, det skal sies. Det er nok ingen dagligkost. Men allikevel er det vanlig å gjøre mer for kjæresten sin enn å klemme og si at man er glad i hverandre. Samboeren min viser det til meg hver dag. Jeg har aldri tvilt på hva han føler for meg.

Du fortjener bedre. Du fortjener en som kan vise deg det hver dag. Og enda viktigere: du må også vise han det!

 

Husk at du er din egen lykkesmed. Ingen andre kan ta dette valget for deg. Det er vanskelig. Men spør deg selv; er det slik du vil ha det?

For hver dag som går med at du er sammen med han, så godtar du oppførelsen hans. Det hjelper ikke hvor mye du skulle ønske at det var annerledes. Vi kan ikke prøve å endre på andre mennesker. Det vil ikke fungere, og det eneste du oppnår ved det er å skyve han vekk.

 

Du kan velge å elske han for den han er, eller akseptere at han ikke er en du kan elske.

 

Ønsker deg masse lykke til!

[AnonymDiskusjon]

Jeg er enig med deg i at han bør vise meg det tydeligere enn det jeg beskriver, men det er heller ikke så enkelt når vi verken bor sammen eller ser hverandre kjempeofte. Her for en stund siden, uten at disse sakene var tema, omfavnet han meg faktisk og sa "jeg er så glad i deg, jeg er bare så lei meg for at jeg ikke aner hvordan jeg skal ha en jente" og da så det tydelig ut som han mente det og, da han nesten gråt. Men han gikk jo ikke inn for å endre noe heller.

 

Takk forresten for oppløftende ord Hvordan utartet det seg med eksen din? Valgte han deg alltid vekk og sa du noe på det?

 

Anonymous poster hash: 5724f...871

[Turtledove]

Vet du, jeg hadde en evig kamp mot moren hans. Jeg og hun hadde egentlig ikke et dårlig forhold, vi snakket godt sammen og alt var fint. Men det var måten han skjøv meg til sides hver gang, uansett hva, som virkelig var frustrerende. Han prioriterte faktisk å svare telefonen når mora hans ringte hver gang vi var ute sammen. Spilte ingen rolle om vi var på restaurant, kino eller forestilling. Selv om jeg hadde stått og lagd mat i over en time og vi satte på favorittserien hans, så var det kjempeviktig å svare når hun ringte. Husker spesielt én gang hvor jeg spurte pent om han kunne høre med henne om det passet å ringe opp senere. Nei, det ville han ikke.

 

Spoiler alert: Langt innlegg incoming!

 

 

Problemet var egentlig ikke at han svarte telefonen, men at samtalene ofte tok en time ++. Det var skikkelig kjipt å bli satt i andre rekke ettersom jeg alltid prioriterte han, og brukte både tid og penger på å besøke han. Jeg kunne heller vært med venninnene mine på jentetur, men prioriterte å være med han i stedet for. Det var rett og slett vondt å ikke få den samme respekten tilbake. Jeg hadde faktisk satt av tid til oss, men for han spilte det i grunn ingen rolle.

 

Vi bodde sammen et halvt år av de fire årene vi var sammen. Å bo med han var rett og slett ødeleggende for forholdet, og det var i grunn like greit. Jeg følte meg behandlet som en dørmatte, og kaka toppet seg da han stilte seg opp ved siden av meg med skjorta i hendene og spurte: Hvorfor har du ikke vasket denne?

Vi hadde avtalt middag kl. 17:00, og da klokka var slagen sto maten på bordet. Han, derimot, var ikke klar. Nei, han var faktisk på jobb han. Overtid. Til etter åtte, uten å gi beskjed. "Åh, det glemte jeg"

Det skjedde så mange ganger at jeg tør knapt å tenke på det. Jeg er så glad for at jeg ikke godtok det noe mer.

 

En morgen vekket han meg med nyheten om at han kom til å flytte, ettersom han nå hadde søkt om å komme inn på skole og at fristen var i dag. Hvorfor diskuterte han det ikke med meg først? Vi fikk i grunn løst det problemet greit, for han ville at jeg skulle flytte meg han (ca. fire timer fra der vi bodde). Vi begynte å se på leiligheter og hus, og som alltid måtte han ringe mammaen sin for å høre hennes mening. Egentlig kunne jeg bare ringt henne med en gang, så hadde vi sluppet masse pes og mas i alle retninger. Innimellom var jeg mer kjæreste med henne enn med han, virket det som.

 

Det som virkelig satte spikeren i kista for oss, var da jeg mistet en veldig god venn på en forferdelig og uventet måte, så jeg skulle på minnesamling dagen etter dødsfallet.

Da fant han ut at han ikke ville være med fordi han gjerne skulle visst om det litt før, også passa det egentlig litt dårlig fordi han skulle tross alt ut og ta en øl...

Når man har holdt sammen så lenge og er 19 og 20 år, så begynner man gjerne å se litt fremover. Hvordan skulle jeg kunne stole på at han ville stille opp for meg og være der for barna våre? Han var plutselig ikke den jeg trodde han var, for jeg var alltid sikker på at han kom til å stille opp når det virkelig gjaldt. Brått var han ikke en jeg kunne se forbi de små tingene med.

 

Jeg tenkte som så at drøyt fire år var verdt å kjempe for, så vi holdt sammen en liten stund til. Den helgen han skulle flytte nærmet seg, og jeg skulle hjelpe han med hele prosessen. Jeg hadde ikke fått jobb enda, så jeg skulle flytte etter.
Helgen før han skulle flytte, var jeg på besøk hos noen venner ca 5 timer unna. Hadde planlagt den helgen en stund. Det var kjempehyggelig med taco, film og full pakke. Jeg ringte hjem ofte, bare for å høre hvordan det sto til, hva han gjorde, om han savnet meg like mye som jeg savnet han osv. Bare for å vise at jeg tenkte på han. =)

 

Så kom søndagen og jeg reiste hjem. Vel framme utpå kvelden låser jeg meg inn, og finner en halvtom leilighet. Han hadde tatt med seg sine ting og funnet ut at det var egentlig litt greiere å ta det den helga, for da kunne han få hjelp fra både den ene og den andre.

 

Ferdig. Jeg var helt fed up med hele han og opplegget hans. Jeg orket ikke å være en del av det lenger. Med tanke på hvor mange ganger vi hadde snakket sammen også, så hadde han plenty med muligheter til å fortelle meg hva som skjedde.

 

Etter vi gjorde det slutt ble det fatkisk lettere å snakke sammen og vi hadde veldig god kontakt det første halvåret. Så fikk han seg ny dame, og hu hater jo meg selvfølgelig, så nå har jeg ikke hørt noe på noen år.

-

 

Nå skal det jo sies at du kun har fått min historie, og han har sikkert en annen oppfatning av det hele. Men det er ikke det som er viktig. Poenget her er hvordan jeg følte det. Jeg kan kun ta hensyn til meg selv.

På akkurat samme måte er du nødt til å kjenne etter hva du orker å "stå i". Det du føler er riktig.

Jeg og eksen min burde gått fra hverandre mye før vi gjorde. Vi hadde det mye fint også, det skal sies. Men alt i alt var jeg ikke lykkelig, og jeg så at jeg heller ikke gjorde han lykkelig. Vi må gi hverandre gleder.

 

Når jeg nå ser tilbake på det, så er det lettere å være kynisk. Midt oppi det var det veldig mange tårer og vonde stunder. Men når jeg kjenner hvordan jeg har det nå, så innser jeg at jeg er ekstremt heldig. Jeg har funnet en jeg ikke bare kan tenke meg å leve med, men jeg en faktisk føler at jeg ikke vil leve uten.

 

 

 

Jeg tror nøkkelen til et godt og vellykket forhold er gjennom å gi hverandre oppmerksomhet og glede. Å gjøre ting for hverandre bare for å se smilet.

Samtidig er det viktig å huske at det ikke finnes noen forhold som er helt perfekte. Man må ha noen "skrukker i duken" for å virkelig kunne sette pris på de andre, og ofte små, tingene.

[AnonymDiskusjon]

Skjønner veldig, veldig godt at du ikke holdt ut med det lenger. Mange av de eksemplene du nevner er slikt min type gjør bare med kompisene/bestekompisen sin i stedet for moren. Og hvis han f eks har en uviktig telefonsamtale med kompisen mens han er med meg og jeg spør om han kan legge på etter nok tid, så ser det regelrett ut som han ikke klarer å avslutte men må vente til kompisen gjør det, fordi det er for respektløst å avslutte samtalen hans tydeligvis. Men å la meg sitte overlatt til meg selv når vi har en avtale, det er ikke respektløst. Han ser ikke dette selv, tror jeg, jeg tror simpelthen ikke han aner hva han driver med og hvor patetisk og dårlig gjort det er overfor meg.

 

Jeg må vel snart bare sette hardt mot hardt og si at han enten får skjerpe seg, eller miste meg.. selv om det er vondt nok det også. Mange ganger etter vi har vært sammen sitter jeg igjen med en følelse av at jeg ikke har noen verdi og føler meg som dritt. Da tenker jeg at "neste gang så tar jeg det opp og gir han et ultimatum", men så er det gjerne fint og koselig og alt er okei neste gang - og jeg tenker det ikke trengs... helt til det snart dukker opp på nytt, og da må jeg på nytt "lade opp" til å tørre å ta steget med å faktisk legge fram hvordan dette er for meg.

 

Anonymous poster hash: 5724f...871

[Turtledove]

Det er ikke noe hyggelig å ha det slik i det hele tatt. Det unner jeg ingen.

 

Uansett hva du velger å gjøre, så bør du ta en skikkelig prat med han om det. Be om å få sitte ned med han for å legge alle kortene på bordet. Det er så mye bedre å gjøre det på den måten enn at dette dukker opp midt i en krangel. Da er det mye lettere at én fjær blir til fem høns og man sier ting man ikke mener.

 

Han kan ikke "arrestere" deg for noe du føler, så bruk det for det det er verdt.

"Jeg føler at du setter meg i andre rekke" "Jeg føler at du tar meg for gitt" osv.

Det kan han ikke si noe på, for det er slik du ser ting. Hans oppfatning av det er helt irrelevant, dere er sammen nødt til å finne en løsning på dette. Om han ikke ser problemet og heller ikke prøver å finne noen løsning for det/jobbe med det, så har du jo egentlig svaret du leter etter.

 

Jeg vil råde deg til å forsøke så godt du kan å se objektivt på det. Hvis dette hadde vært situasjonen til din aller beste venninne, hvordan ville du sett på saken da? Hva ville du sagt til henne?