[Løst] Presse ansatt ut av stilling istedet for å si dem opp

[1245112654122755325882462]

Som sagt, rabalder.

 

Alså, for oss som driver en bedrift er aldri konflikter ønskelig, det er selvfølgelig de som oppsøker dem i tider og utider. Men hvorvidt det er arbeidsgiver eller taker er vanskelig å bedømme når du skal ansette en ny person. Utrulig nok skylder dem på hverandre. Dersom jeg ringer arbeidsgiver for referanse og han sier.

 

Joda en fin fyr, buset fagforeningen på oss før han hadde jobbet her ett år. Så hadde jeg uten å tenke meg om valgt andre kandidater.

[Hansien]

Uansett, det jeg henviste til at det å løpe til Fagforening og lage ett rabaleder er ikke nødvendigvis den beste langsiktige løsningen. Jeg ville sagt opp på en ryddig prosess, inngått en avtale om at dersom jeg finner meg en jobb i løpet av de 3 månedene som jeg kan starte i direkte så går jeg på dagen da.

 

Alle er happy, og du får en ok referanse i forhold til jobben du mest sannsynlig har gjort.

Om man ikke selv sitter med kompetanse rundt denne situasjonen i arbeidslivet så vil det å ikke skade å ta kontakt med fagforeningen i det hele tatt. Muligens arbeidsgiver vil sitte igjen og er glad for at ansatte lar være å kontakte disse, men slik det fremgår i tråden så kompisen til trådstarter har veldig lite forståelse om hva som kunne ha kommet han til gode og samt en mer rettferdig slutt på sin tid hos denne bedriften. Slik sett ville det gagnet denne kompisen og ta kontakt med disse.

Videre driver ikke disse med rabalder så sant ikke du som arbeidsgiver velger å legge opp til dette selv.

[Dufen]

Som sagt, rabalder.

 

Alså, for oss som driver en bedrift er aldri konflikter ønskelig, det er selvfølgelig de som oppsøker dem i tider og utider. Men hvorvidt det er arbeidsgiver eller taker er vanskelig å bedømme når du skal ansette en ny person. Utrulig nok skylder dem på hverandre. Dersom jeg ringer arbeidsgiver for referanse og han sier.

 

Joda en fin fyr, buset fagforeningen på oss før han hadde jobbet her ett år. Så hadde jeg uten å tenke meg om valgt andre kandidater.

 

En fagforening lager ikke rabalder med mindre der er grunn til det.
Jeg antar du aldri har hatt kontakt med en fagforening på noen måter.

Forøvrig kan du takke fagbevegelsen for de sosiale godene vi har her i landet.
Men vi trenger vel ikke fagforeninger siden vi nå har fått de godene?

Endret 29. november 2014 av Doofen

[1245112654122755325882462]

 

Som sagt, rabalder.

 

Alså, for oss som driver en bedrift er aldri konflikter ønskelig, det er selvfølgelig de som oppsøker dem i tider og utider. Men hvorvidt det er arbeidsgiver eller taker er vanskelig å bedømme når du skal ansette en ny person. Utrulig nok skylder dem på hverandre. Dersom jeg ringer arbeidsgiver for referanse og han sier.

 

Joda en fin fyr, buset fagforeningen på oss før han hadde jobbet her ett år. Så hadde jeg uten å tenke meg om valgt andre kandidater.

 

En fagforening lager ikke rabalder med mindre der er grunn til det.

Jeg antar du aldri har hatt kontakt med en fagforening på noen måter.

 

Forøvrig kan du takke fagbevegelsen for de sosiale godene vi har her i landet.

Men vi trenger vel ikke fagforeninger siden vi nå har fått de godene?

 

 

Din antagelse er feil.

Jeg takker ingen andre enn meg selv for den sosiale statusen og velferden jeg har, siden den utelukkende er bygd på egen økonomi. Har aldri vært eller vil aldri bli fagorganisert, frivillig.

Ser ingen grunn til å organisere seg nei, dersom du gjør jobben din på en tilfredsstillende måte og leverer de resultatene som blir forventet og gjerne litt til kommer du aldri i slike situasjoner :-)

 

Alså, dere må gjerne råde han til å busse fagforeningen på arbeidsgiveren sin, selv om han vinner saken så skal han videre i arbeidslivet, det er her problemene kan komme.

Dersom dere ikke har noe formening om hva det koster og ha inneffektive ansatte så forventer jeg ikke at dere forstår risikovurderingen rundt en ansettelse. Spesielt ikke med det lønnsnivået enkelte opererer med.

Endret 29. november 2014 av Priim

[1245112654122755325882462]

 

Uansett, det jeg henviste til at det å løpe til Fagforening og lage ett rabaleder er ikke nødvendigvis den beste langsiktige løsningen. Jeg ville sagt opp på en ryddig prosess, inngått en avtale om at dersom jeg finner meg en jobb i løpet av de 3 månedene som jeg kan starte i direkte så går jeg på dagen da.

 

Alle er happy, og du får en ok referanse i forhold til jobben du mest sannsynlig har gjort.

Om man ikke selv sitter med kompetanse rundt denne situasjonen i arbeidslivet så vil det å ikke skade å ta kontakt med fagforeningen i det hele tatt. Muligens arbeidsgiver vil sitte igjen og er glad for at ansatte lar være å kontakte disse, men slik det fremgår i tråden så kompisen til trådstarter har veldig lite forståelse om hva som kunne ha kommet han til gode og samt en mer rettferdig slutt på sin tid hos denne bedriften. Slik sett ville det gagnet denne kompisen og ta kontakt med disse.

Videre driver ikke disse med rabalder så sant ikke du som arbeidsgiver velger å legge opp til dette selv.

 

 

Selv om det kunne hjulpet trådstarter i denne saken så vil han nok uansett ende med å bytte jobb i løpet av kort tid. Det er her problemet kan komme om han da velger å benytte fagforeningen mtp referanser og rykte.

 

Det er lettere å tro en arbeidsgiver og si nei enn å ta en søker sitt ord for god fisk og si ja.

[Hansien]

Din antagelse er feil.

Jeg takker ingen andre enn meg selv for den sosiale statusen og velferden jeg har, siden den utelukkende er bygd på egen økonomi. Har aldri vært eller vil aldri bli fagorganisert, frivillig.

Ser ingen grunn til å organisere seg nei, dersom du gjør jobben din på en tilfredsstillende måte og leverer de resultatene som blir forventet og gjerne litt til kommer du aldri i slike situasjoner :-)

Selv da kan man risikere å komme ut for situasjoner på bakgrunn av at bedriften gjør det dårlig, markedet endrer seg og lignende. Da kan faktisk en fagforening være en fin ting å kunne hvile seg på uavhengig av sosial status og velferd.

 

Selv om det kunne hjulpet trådstarter i denne saken så vil han nok uansett ende med å bytte jobb i løpet av kort tid. Det er her problemet kan komme om han da velger å benytte fagforeningen mtp referanser og rykte.

 

Det er lettere å tro en arbeidsgiver og si nei enn å ta en søker sitt ord for god fisk og si ja.

I hvilken grad kan dette skade ryktet egentlig? At man valgte å gå via en fagforening under en slik situasjon skader i aller høyeste grad ingens rykte. Endret 29. november 2014 av Hansien

[Dufen]

 

 

Som sagt, rabalder.

 

Alså, for oss som driver en bedrift er aldri konflikter ønskelig, det er selvfølgelig de som oppsøker dem i tider og utider. Men hvorvidt det er arbeidsgiver eller taker er vanskelig å bedømme når du skal ansette en ny person. Utrulig nok skylder dem på hverandre. Dersom jeg ringer arbeidsgiver for referanse og han sier.

 

Joda en fin fyr, buset fagforeningen på oss før han hadde jobbet her ett år. Så hadde jeg uten å tenke meg om valgt andre kandidater.

 

En fagforening lager ikke rabalder med mindre der er grunn til det.

Jeg antar du aldri har hatt kontakt med en fagforening på noen måter.

 

Forøvrig kan du takke fagbevegelsen for de sosiale godene vi har her i landet.

Men vi trenger vel ikke fagforeninger siden vi nå har fått de godene?

 

 

Din antagelse er feil.

Jeg takker ingen andre enn meg selv for den sosiale statusen og velferden jeg har, siden den utelukkende er bygd på egen økonomi. Har aldri vært eller vil aldri bli fagorganisert, frivillig.

Ser ingen grunn til å organisere seg nei, dersom du gjør jobben din på en tilfredsstillende måte og leverer de resultatene som blir forventet og gjerne litt til kommer du aldri i slike situasjoner :-)

 

Alså, dere må gjerne råde han til å busse fagforeningen på arbeidsgiveren sin, selv om han vinner saken så skal han videre i arbeidslivet, det er her problemene kan komme.

Dersom dere ikke har noe formening om hva det koster og ha inneffektive ansatte så forventer jeg ikke at dere forstår risikovurderingen rundt en ansettelse. Spesielt ikke med det lønnsnivået enkelte opererer med.

 

Håhåhåhå, arrogansen skinner gjennom så den kunne drevet en hel by med lys...

 

Du er selv skyld i velferden din? Du har egenhendig bidratt til sosiale goder som infrastruktur, medisinsk hjelp og beskyttelse?

[krikkert]

Moderatormelding

Denne tråden handler om trådstarters arbeidssituasjon, ikke om andre innleggsforfatteres økonomiske historie.

[Dragen]

 

Selv om det kunne hjulpet trådstarter i denne saken så vil han nok uansett ende med å bytte jobb i løpet av kort tid. Det er her problemet kan komme om han da velger å benytte fagforeningen mtp referanser og rykte.

 

Det er lettere å tro en arbeidsgiver og si nei enn å ta en søker sitt ord for god fisk og si ja.

I hvilken grad kan dette skade ryktet egentlig? At man valgte å gå via en fagforening under en slik situasjon skader i aller høyeste grad ingens rykte.

 

For min del så skader det arbeidsgivers rykte. Hvorfor skulle arbeidstager gå til fagforbundet hvis arbeidsgiver fulgte lover og regler? I mine øyne så er det arbeidsgivers sin plikt å løse konflikter på redelig vis.

Nå kan det jo selvfølgelig ha vært en løs skrue som har gått til fagforbundet, men i de fleste tilfeller er det konflikter som kunne blitt løst innad i bedriften uten å måtte dra inn tredjepart, hvis de på øvre nivå ikke lagde situasjonen som resulterte i konflikten.

[1245112654122755325882462]

 

Din antagelse er feil.

Jeg takker ingen andre enn meg selv for den sosiale statusen og velferden jeg har, siden den utelukkende er bygd på egen økonomi. Har aldri vært eller vil aldri bli fagorganisert, frivillig.

Ser ingen grunn til å organisere seg nei, dersom du gjør jobben din på en tilfredsstillende måte og leverer de resultatene som blir forventet og gjerne litt til kommer du aldri i slike situasjoner :-)

Selv da kan man risikere å komme ut for situasjoner på bakgrunn av at bedriften gjør det dårlig, markedet endrer seg og lignende. Da kan faktisk en fagforening være en fin ting å kunne hvile seg på uavhengig av sosial status og velferd.

 

Selv om det kunne hjulpet trådstarter i denne saken så vil han nok uansett ende med å bytte jobb i løpet av kort tid. Det er her problemet kan komme om han da velger å benytte fagforeningen mtp referanser og rykte.

 

Det er lettere å tro en arbeidsgiver og si nei enn å ta en søker sitt ord for god fisk og si ja.

I hvilken grad kan dette skade ryktet egentlig? At man valgte å gå via en fagforening under en slik situasjon skader i aller høyeste grad ingens rykte.

 

 

I korte trekk så er det jo slik at vi arbeidsgivere ringer hverandre i mellom for å ganske enkelt forhøre oss om en del helt enkle spørsmål rundt den ansatte. Derav ting som om personen skapte noen større konflikter. Det å blande en fagforening inn i en sak er fra arbeidsgiver sin site sett på som ett ganske drastisk steg. Jeg har fått tilbakemeldinger i fra tidligere arbeidsgivere som lyder noe lignende:

Personen yter gjerne ikke mer enn dem må, setter du press på han til å levere det som er forventet for du en illsint paragrafrytter i fra fagforeningen på nakken.

At jeg da sitter å prater med en ubrukelig leder er helt umulig for meg å vite, det er i grunn helt uinteressant også.

Det som er kjernen i saken er at det å bruke fagforeningen er omtrent det samme som å skyve en advokat på firmaet, du skaper dårlig stemning, på en plass der de fleste er 8-16:00 Mandag - Fredag. Dersom det hele er for å krangle på oppsigelsen som gjerne blir ett resultat på sikt alikavell, på lang eller kort sikt så er det bedre å bare svelge kamelen, gjør jobben sin i 3 måneder (noe du har krav på uavhengig av forening eller ikke) og prøve å komme til en viss enighet med arbeidsgiver om at 'jeg liker ikke deg, du liker ikke meg.' så ender visa med at alle parter er happy. Sitter du igjen med en pottesur arbeidsgiver og telefonen ringer, så legger han nok mest sannsynlig en innsats i å ødelegge for deg.

 

Selv har jeg hatt ansatte jeg har hatt problemer med, gjerne pågrunn av at deres holdning ikke passer firmaet sine målsetninger, jeg sier det ganske enkelt og greit at jobben dem gjør ikke er bra nok og jeg vil nok på siktt gjøre den prosessen som må til for å få deg oppsagt. De fleste begynner da å søke ny jobb. Slår dem seg vrange og noen ringer ved neste arbeidssted så sier jeg de enkel og grei som det er at dette ikke er ett menneske som takler resultatpress og var ikke en person som hadde nok ferdigheter til å gjøre en tilfredsstillende jobb hos oss.

 

Lager dem rabalder noe ingen av mine har gjort fordi vi stort sett finnes en viss enighet så hadde jeg sagt at dette ikke er en person jeg hadde hatt gående på huset her gratis engang. Jeg unner deg ikke så vondt at jeg vil la deg ansette vedkommende uten å vertfall ha sagt det.

 

Innser dem selv at dem kanskje ikke strekker til, så ser jeg det som en styrke, prøver gjerne å omplasere dem om jeg ser en hensikt i det til andre avdelinger. Eller gir dem vertfall en ok+ referanse til neste som ringer.

 

I win, they win.

 

 

Det er slik det fungerer, i veldig veldig mange store og små firmaer.

[1245112654122755325882462]

 

 

 

Som sagt, rabalder.

 

Alså, for oss som driver en bedrift er aldri konflikter ønskelig, det er selvfølgelig de som oppsøker dem i tider og utider. Men hvorvidt det er arbeidsgiver eller taker er vanskelig å bedømme når du skal ansette en ny person. Utrulig nok skylder dem på hverandre. Dersom jeg ringer arbeidsgiver for referanse og han sier.

 

Joda en fin fyr, buset fagforeningen på oss før han hadde jobbet her ett år. Så hadde jeg uten å tenke meg om valgt andre kandidater.

 

En fagforening lager ikke rabalder med mindre der er grunn til det.

Jeg antar du aldri har hatt kontakt med en fagforening på noen måter.

 

Forøvrig kan du takke fagbevegelsen for de sosiale godene vi har her i landet.

Men vi trenger vel ikke fagforeninger siden vi nå har fått de godene?

 

 

Din antagelse er feil.

Jeg takker ingen andre enn meg selv for den sosiale statusen og velferden jeg har, siden den utelukkende er bygd på egen økonomi. Har aldri vært eller vil aldri bli fagorganisert, frivillig.

Ser ingen grunn til å organisere seg nei, dersom du gjør jobben din på en tilfredsstillende måte og leverer de resultatene som blir forventet og gjerne litt til kommer du aldri i slike situasjoner :-)

 

Alså, dere må gjerne råde han til å busse fagforeningen på arbeidsgiveren sin, selv om han vinner saken så skal han videre i arbeidslivet, det er her problemene kan komme.

Dersom dere ikke har noe formening om hva det koster og ha inneffektive ansatte så forventer jeg ikke at dere forstår risikovurderingen rundt en ansettelse. Spesielt ikke med det lønnsnivået enkelte opererer med.

 

Håhåhåhå, arrogansen skinner gjennom så den kunne drevet en hel by med lys...

 

Du er selv skyld i velferden din? Du har egenhendig bidratt til sosiale goder som infrastruktur, medisinsk hjelp og beskyttelse?

 

 

Det er staten som har gitt oss infrastruktur, medisinsk hjelp og beskyttelse. Ikke fagforbundet.

Jeg bruker også private helsetjenester i inn og utland og betaler en meget god norsk årslønn i skatt.

Derav det er av relevanse for ditt behov for å vite.

Endret 30. november 2014 av Priim

[1245112654122755325882462]

 

 

Selv om det kunne hjulpet trådstarter i denne saken så vil han nok uansett ende med å bytte jobb i løpet av kort tid. Det er her problemet kan komme om han da velger å benytte fagforeningen mtp referanser og rykte.

 

Det er lettere å tro en arbeidsgiver og si nei enn å ta en søker sitt ord for god fisk og si ja.

I hvilken grad kan dette skade ryktet egentlig? At man valgte å gå via en fagforening under en slik situasjon skader i aller høyeste grad ingens rykte.

 

For min del så skader det arbeidsgivers rykte. Hvorfor skulle arbeidstager gå til fagforbundet hvis arbeidsgiver fulgte lover og regler? I mine øyne så er det arbeidsgivers sin plikt å løse konflikter på redelig vis.

Nå kan det jo selvfølgelig ha vært en løs skrue som har gått til fagforbundet, men i de fleste tilfeller er det konflikter som kunne blitt løst innad i bedriften uten å måtte dra inn tredjepart, hvis de på øvre nivå ikke lagde situasjonen som resulterte i konflikten.

 

 

Det er dyrt å ansette feil folk, det er dyrt å ansette folk som krangler og klager. Enten dem har sakelig grunn hos tidligere arbeidsgiver eller ikke kan dette koste selskapet store mengder penger. I min arbeidstid, i andre sin arbeidstid, bortkastet opplæring, lønn, forsikringer, arbeidsgiveravgift og gud bedre vite hva koster man må finne seg i, det senker effektiviteten og man har gjerne tapt innkom også. Det kan koste millioner.

 

Når jeg hører med tidligere arbeidsgiver at dette er en person som kan være 'feil person' så tar jeg det ordet fremfor den søkende sitt. Fordi det koster meg ingenting (sett bort i fra reiseutgifter til fly og lignende) å la vær og ansette vedkommende.

[jøkul ptro]

En annen side ved saken, og vel så viktig som de juridiske og sosiale aspektene, er den pyskologiske atmosfæren du beskriver. Hvis saken er fremlagt på en representativ måte, og din kompis ikke har falt for fristelsen til å sminke litt på sin egen rolle kontra sjefens rolle, kan jeg bare si at alle alarmer har gått.

 

En sjef som er så passivt aggressiv som her beskrevet, og som aktivt kanaliserer negativitet inn i svakeste ledd for deretter å forsøke skvise dette ut 'i hemmelighet' kan umulig være særlig balansert. Et annet faresignal er det at han er godt likt ellers i bedriften og bruker emosjonelle angrep for å takle sitt eget mentale/traumatiske stress og devaluerer kompisen din fortløpende med bruk av sosial symbolikk. Slike mennesker er helt greie å ha med å gjøre helt til de blir, eller selv oppfatter det som at de har blitt, tråkket på tærne (også indirekte). Da kommer det underbevisste 'beistet' de har bygd sin fasade rundt til syne, et beist som er villig til å skulle forfølger deg til verdens ende, og å 'gå over lik' for å få utløp for, og til en viss grad også vedlikehold, sin egen emosjonelle agenda.

 

Selv om man skulle ha jussen på sin side kan det, som tidligere nevnt her, være vel så klokt å bare innse en umulig situasjon og jobbe målrettet på flere plan for å komme seg videre. Det er ikke bare i lommeboken man får lønn når man jobber, personlig ville jeg ikke blitt værende i en slik situasjon da det over tid i praksis ikke er mulig å gjøre annet enn å begrense skadene slike personer sprer om seg med når de underbevisst overfører sine egne traumer og skader til omgivelsene.

Endret 30. november 2014 av h0ih0i

[arne22]

De fleste som driver forholdsvis mindre firmaer er ikke psykologer, med untak av dem som er privatpraktiserende psykologer. Privatpraktiserende psykologer driver ofte med offentlig støtte og tilgangen på pasienter er god.

 

For det store flertallet av bedrifter i Norge som er forholdsvis små bedrifer som driver ut i fra et lønnsomhetsprinsipp, så er det nok sannsynligvis ganske vanlig, og ofte også helt nødvendig, å fokusere på økonomi og inntjening.

 

Speseielt så vil dette være viktig og nødvendig i "dårlige tider" der det praktiske valget står mellom å forbedre lønnsomheten eller å legge ned.

 

En manglende grad av produktivitet kan være en saklig og lovlig grunn til oppsigelse av arbeidstaker. Manglende evne til sosial tilpasning kan også være en saklig og lovlig grunn til oppsigelse.

 

Slik som lovgivingen og rettspraksis er så er det ikke slik at man har krav på å ha en jobb der man bare er til stede uten å bidra med noe særlig til nytte for bedriften og man har i utgangspunktet heller ikke krav på noen automatisk lønnsjustering. (Med mindre man er omfattet av en kollektiv lønnsavtale.)

 

Hvis bedriften først gir den ansatte en mulighet for å "rette på tingene selv" så er dette i utgangspunktet ikke ulovlig.

 

Hvis man så går til sak mot arbeidsgiver og arbeidsgiver får rettens medhold i at:
Jo, arbeidstaker var mindre produktiv enn det man med rimelighet kunne forvente, og
Jo, arbeidstaker hadde ikke den sosiale tilpasningsevne som stillingen krever

 

Med andre ord kravet til saklighet ved oppsigelse er oppfyllt,

 

.. da har man vel ikke et spesielt godt utgangspunkt for den neste jobben.

 

Her vil arbeidstaker ha alt å tjene på, i det lange løp, å komme over i en situasjon der arbeidsgiver er fornøyd.

 

Edit:

 

For at manglende produktivitet skal holde som saklig og lovlig grunn for oppsigelse, så kreves det riktig nok at forskjellig type tilrettelegging og tilpasning først er prøvd fra bedriftens side.

 

Ingen arbeidsgiver er juridisk forpliktet til å beholde en arbeidstaker som ikke fyller stillingen på en brukbar måte, eller å videreføre en feilansettelse til evig tid, hvis nødvendige tilpasninger først har blitt forsøkt.

Endret 30. november 2014 av arne22

[fotonisse]

 

 

Det er dyrt å ansette feil folk, det er dyrt å ansette folk som krangler og klager. Enten dem har sakelig grunn hos tidligere arbeidsgiver eller ikke kan dette koste selskapet store mengder penger. I min arbeidstid, i andre sin arbeidstid, bortkastet opplæring, lønn, forsikringer, arbeidsgiveravgift og gud bedre vite hva koster man må finne seg i, det senker effektiviteten og man har gjerne tapt innkom også. Det kan koste millioner.

 

Når jeg hører med tidligere arbeidsgiver at dette er en person som kan være 'feil person' så tar jeg det ordet fremfor den søkende sitt. Fordi det koster meg ingenting (sett bort i fra reiseutgifter til fly og lignende) å la vær og ansette vedkommende.

 

 

Du tar bestandig arb.givers ord for "god fisk" altså?

 

Det er nemlig ikke bestandig det stemmer med virkeligheten, for det er ikke alle arb.givere som er like seriøse som det ser ut til at enkelte tror. Noen går rett og slett inn for å ødelegge andres karriere av ymse grunner, det kan rett og slett være at noen ansatte rett og slett påpeker konkrete feil gjort av arb.giver, og det tolererer ikke alle "sjefer" for å si det slik......

 

Jeg påstår ikke at det er slik ofte eller på alle arb.plasser, men det kan likevel forekomme oftere enn en tror. Nettopp fordi det er en (eller flere) menneskelig(e) faktorer, og stort sett ingen er ufeilbarlige. Langt i fra en leder/sjef med et altfor stort ego og selvbilde.

 

Dette gir ingen god sluttattest for den/de ansatte dette gjelder, ei heller kommer en telefonisk henvendelse til de lederene den/de ansatte til gode, som faktisk ikke har gjort noe feil i det hele tatt. Bortsett fra å synligjøre at sjefen/lederen tok feil, som også kan koste et firma mye penger (men da betyr likevel stoltheten enda mer....)

 

Dette var absolutt ikke for å si noe om hvordan du (eller andre ledere) sjekker ut jobbsøkeres tidligere jobb erfaringer, men rett og slett for å synliggjøre at alle arb.givere ikke er de rette til å gi en nøktern, ærlig og skikkelig bedømning av tidligere ansattes arb.forhold, nettopp fordi de blir av personlig art.

 

Og hvilken uttalelse blir det lagt størst vekt på i slike tilfeller, som oftest så er det lederen som blir hørt og trodd, og et en ny arb.giver kan gå glipp av en meget god ressursperson fordi en ikke vet alt om det forrige arb.forholdet.

Endret 30. november 2014 av fotonisse

[arne22]

Rent praktisk så kan det nok være slik at arbeidsgivere har lett for å identifisere seg med hverandre og at arbeidstakere tilsvarende også har lett for å identifisere seg med hverandre.

 

Det er vanligvis arbeidsgivere som foretar ansettelser.

[Dufen]

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Som sagt, rabalder.

 

Alså, for oss som driver en bedrift er aldri konflikter ønskelig, det er selvfølgelig de som oppsøker dem i tider og utider. Men hvorvidt det er arbeidsgiver eller taker er vanskelig å bedømme når du skal ansette en ny person. Utrulig nok skylder dem på hverandre. Dersom jeg ringer arbeidsgiver for referanse og han sier.

 

Joda en fin fyr, buset fagforeningen på oss før han hadde jobbet her ett år. Så hadde jeg uten å tenke meg om valgt andre kandidater.

 

En fagforening lager ikke rabalder med mindre der er grunn til det.

Jeg antar du aldri har hatt kontakt med en fagforening på noen måter.

 

Forøvrig kan du takke fagbevegelsen for de sosiale godene vi har her i landet.

Men vi trenger vel ikke fagforeninger siden vi nå har fått de godene?

Din antagelse er feil.

Jeg takker ingen andre enn meg selv for den sosiale statusen og velferden jeg har, siden den utelukkende er bygd på egen økonomi. Har aldri vært eller vil aldri bli fagorganisert, frivillig.

Ser ingen grunn til å organisere seg nei, dersom du gjør jobben din på en tilfredsstillende måte og leverer de resultatene som blir forventet og gjerne litt til kommer du aldri i slike situasjoner :-)

 

Alså, dere må gjerne råde han til å busse fagforeningen på arbeidsgiveren sin, selv om han vinner saken så skal han videre i arbeidslivet, det er her problemene kan komme.

Dersom dere ikke har noe formening om hva det koster og ha inneffektive ansatte så forventer jeg ikke at dere forstår risikovurderingen rundt en ansettelse. Spesielt ikke med det lønnsnivået enkelte opererer med.

Håhåhåhå, arrogansen skinner gjennom så den kunne drevet en hel by med lys...

 

Du er selv skyld i velferden din? Du har egenhendig bidratt til sosiale goder som infrastruktur, medisinsk hjelp og beskyttelse?

Det er staten som har gitt oss infrastruktur, medisinsk hjelp og beskyttelse. Ikke fagforbundet.

Jeg bruker også private helsetjenester i inn og utland og betaler en meget god norsk årslønn i skatt.

Derav det er av relevanse for ditt behov for å vite.

Staten som gir?

Har du samfunnsforståelse i det hele tatt?

FagBEVEGELSEN, ikke nødvendigvis fagforbundet, fellesforbundet eller LO mem fagbevegelsen generelt er grunnen til at vi har de sosiale godene vi har.

Om du virkelig tror en høyreorientert regjering ønsker dette bør du realitetsorientere deg.

 

Ferie.

Lønn ved sykdom.

Overtidbetaling.

Trygdeordninger.

 

Osv...

Endret 30. november 2014 av Doofen

[1245112654122755325882462]

 

Staten som gir?

Har du samfunnsforståelse i det hele tatt?

FagBEVEGELSEN, ikke nødvendigvis fagforbundet, fellesforbundet eller LO mem fagbevegelsen generelt er grunnen til at vi har de sosiale godene vi har.

Om du virkelig tror en høyreorientert regjering ønsker dette bør du realitetsorientere deg.

 

 

 

Utviklingen fram mot å etablere Norge som velferdsstat gikk over en periode på ca. 80 år. Universelle velferdsgoder ble første gang introdusert på slutten av det nittende århundre, og har siden blitt kraftig utvidet både med tanke på hva og hvem som er omfattet av den.

På slutten av 1800-tallet gikk det en velferdsreformbølge over Europa, med blant annet Tyskland under Bismarck som viktig modell. I Norge ble Arbeiderkommisjonen opprettet i 1885 og denne påbegynte et omfattende sosialforsikringssystem som blant annet førte til innføring av ulykkesforsikring og sykeforsikring.

Sentralt i utviklingen av den norske velferdsstaten står også Johan Castberg. De castbergske barnelovene i 1915, lovene om sykeforsikring 1909 og 1915, ulykkesforsikring for fiskere (1908), sjøfolk (1911) og industriarbeidere (1915) er alle reformer knyttet til Castberg. Castberg stod også bak opprettelsen av Sosialdepartementet i 1913. Titimersdagen ble innført i 1915 og åttetimersdagen ble innført i 1919. Reformene som ble gjennomført i denne perioden var av typen sosialforsikringsordninger.

I 1935 ble sosiallovkomiteen nedsatt, blant annet for å effektivisere og bygge ut godene. Dette førte til opprettelsen av lov om alderstrygd (1936), lov om hjelp til blinde og vanføre (1936) og lov om arbeidsløshetstrygd (1938). Barnetrygden ble innført i 1946, i 1956 ble syketrygden utvidet til å gjelde alle og i 1957 ble behovsprøving av alderstrygd avskaffet. I 1961 avløste loven om uføretrygd lov om hjelp til blinde og vanføre, men den nye loven forholdt seg til et langt mer omfattende uførebegrep. Det samme året ble attføringshjelp innført. Alminnelig enke- og morstrygd ble innført i 1964. Samme år ble lov om sosial omsorg innført og denne markerer et vannskille i forhold til hvordan staten så på sin omsorgsoppgave, med en endring fra synet på fattighjelp som almisse og gave mot et mer rettighetsbasert og universialistisk system.

I 1966 vedtok Stortinget loven om folketrygd, som ble innført fra 1. januar 1967 og som samlet og samordnet alle velferdsordningene under ett. Den nye loven endret også pensjonsordningen fra å være en ordning som skulle gi en minimumshjelp til å bli en ordning som skulle ligge på et nivå som inntil visse grenser hadde sammenheng med det vedkommende var vant til fra sitt yrkesaktive liv. Systemet med ytelsesregulering i forhold til G ble innført.

 

Der har du historien til velferdsstaten Norge. Vi finner land som har velferdsstat der fagforbund og arbeiderrettigheter står langt i fra så sterkt som i Norge. Så før du sitter bak din pc og slenger ubekvemsord om folk du ikkje kjenner fordi du har i likhet med mange andre ett gudebilde av fagforbundet som dem har impentrert i deg selv så burde du faktisk sjekke bakgrunnen til en del ting.

Det er staten via demokratiske prosesser og folk sine ønsker som har skapt velferdsstaten, organisasjoner som Fagbevegelsen har tatt æren for mye av dette. Uten å ha gjort spesielt mye for å få det gjennomført.

Viss du ser bort i fra at LO hadde ballegrep på AP de senere årene. Velferdsstaten er ikke ett nytt fenomen.

 

Dersom du ønsker det kan vi gjerne føre gudebildet ditt over i Politikk og samfunn, så får du deg nok en skikkelig overhøvling.

Endret 30. november 2014 av Priim

[1245112654122755325882462]

 

 

 

Det er dyrt å ansette feil folk, det er dyrt å ansette folk som krangler og klager. Enten dem har sakelig grunn hos tidligere arbeidsgiver eller ikke kan dette koste selskapet store mengder penger. I min arbeidstid, i andre sin arbeidstid, bortkastet opplæring, lønn, forsikringer, arbeidsgiveravgift og gud bedre vite hva koster man må finne seg i, det senker effektiviteten og man har gjerne tapt innkom også. Det kan koste millioner.

 

Når jeg hører med tidligere arbeidsgiver at dette er en person som kan være 'feil person' så tar jeg det ordet fremfor den søkende sitt. Fordi det koster meg ingenting (sett bort i fra reiseutgifter til fly og lignende) å la vær og ansette vedkommende.

 

 

Du tar bestandig arb.givers ord for "god fisk" altså?

 

 

Resten har jeg svart på før, i grunn dette også. Dersom tidligere arbeidsgiver ikkje anbefaler meg å ansette vedkommende gjør jeg det ikke. Risikoen er i mine øyner større hos denne enn hos andre.

[fotonisse]

 

 

Du tar bestandig arb.givers ord for "god fisk" altså?

 

 

Resten har jeg svart på før, i grunn dette også. Dersom tidligere arbeidsgiver ikkje anbefaler meg å ansette vedkommende gjør jeg det ikke. Risikoen er i mine øyner større hos denne enn hos andre.

 

 

Nå stod det en del mer i innlegget mitt, så dette ble jo ganske amputert.

 

Hvordan vet du at det er tidligere arb.giver som kommer med de rette opplysningene da?

Her kan det være mange forhold inne i bildet, også tidligere arb.personlige meninger, som nødvendigvis ikke har noen ting med sannheten å gjøre for den tidligere ansattes innsats, lojalitet og effektivitet.

 

For slike ting har nemlig blitt sagt på medarbeidersamtaler for min del tidligere, fordi jeg aldri var å se, så visste han ikke hvor effektiv eller hvilken innsats jeg hadde.....

Svaret på det var at jeg fikk utdelt mine arb.oppgaver og gjorde dem uten å måtte inn på "kontoret" for å spørre om allverden, slik at lederen kunne se meg.....

Bestiller varene/delene jeg har behov selv, planlegger min egen hverdag slik at den er mest mulig effektiv og at jeg slipper å dra tilbake til et sted flere ganger etc.

 

Mens andre må ha hjelp til det meste av bestillinger etc. av lederen eller planleggere, og får ingen kommentarer på at dette kunne de fint gjøre selv for å øke effektiviteten.

 

Hvilken omtale ville jeg ha fått av den lederen her, uten at han faktisk ble fortalt hva som egentlig var fakta?

Dette måtte også bekreftes av planleggere at det var slik, og plutselig så var jeg en av de mest effektive og selvstendige arb.tagerene han har, og at han hadde helt feil oppfatning og inntrykk fordi jeg ikke var "synlig" nok for ham.....

 

Mulig det sier mer om lederen, enn om meg. Men det er nå lederen en evt. ny arb.giver ville ha snakket med. Derfor hadde jeg heller aldri oppgitt en arb.giver/sjef for selskapet som referanse, men heller en av de nærmeste lederene som faktisk kjenner meg og vet hva jeg står for.