Og plutselig var alt borte.

[AnonymDiskusjon]

Hei.

 

Hatt noen tøffe dager med flasken. Er fortsatt fersk og synes synd på meg selv så jeg skal prøve å holde det så punktlig som mulig uten å syte.

Fire dager siden slo kjæresten og samboeren opp. Vi har vert sammen i 3 år og vert samboer i 2. De første årene bodde vi på landet, begge jobbet og vi fant på masse. Vi reiste, opplevde, ble kjent med hverandre, gikk lange turer osv.

Jeg trodde dette var for å bli. Jeg var lykkelig, hun var lykkelig. Jeg følte hele livet var på plass etter mange, ganske tøffe år.

så begynte hun å studere på universitetet. Vi flyttet i lag med to andre, jeg fikk meg ny jobb og jeg la "studiene" på siden. (Kaller det "studier" for innerst inne vet jeg at dette bare er et plaster på såret at jeg er en taper som aldri har fulgt drømmer.)

Jeg ga tidlig opp videregående for å jobbe. Motivasjonen var ikke til stedet og dataspill / fest var alt for godt til å si nei. Fra 16-20 spilte jeg kanskje 56+ timer i uken og har jobbet litt her og der. Jeg festet en periode 1-2 ganger i måneden før det sa slutt i 20 årene. Jeg innså at dette ikke var noe jeg ville drive med.

Jeg møtte hun på slutten av denne perioden og livet mitt tok en brå sving. Jeg fikk motivasjonen til alt i hele verden. Reiselysten, arbeidslyst, tok tid til familie og venner samt kjæresten. De årene gikk fryktelig fort. Jeg opplevde mer denne tiden enn hele livet mitt før dette.

Så brått her for få dager siden kom det store sjokket. I ene øyeblikket var det snakk om framtiden. Snakk om drømmer (faktiske drømmer, som i når man sover) om bryllup, unger og hus på landet. Kose seg med film og god mat på fredagskveld. Stadig si at vi er glad i hverandre og aldri kunne tenke oss noe annet. Og nå forrige uke at hun har blitt kjent med en annen hun har blitt kjent med gjennom skolen.

Jeg var pissed. Jeg var rasende. Jeg tok det ikke seriøst i sikkert en time etter hun sa det, jeg tror det var fordi det kom så brått og jeg ble sjokkert.

Jeg reiste hjem til familien samme kveld. Jeg har enda ikke gråte selv om jeg prøver å presse det fram siden jeg føler det psykiske presset er for stort. Jeg er et vrak.

Jeg sovner i 7-8 tiden helt utslitt og jeg våkner til middag i 5 tiden.

Jeg ga beskjed til en kollega at jeg ikke er i stand til å komme på jobb den neste framtid og hvis jeg blir nødt så slutter jeg. Jeg ble ringt av sjefen, en vanligvis hardnøtt som nekter det er mulig å være syk på en mandag og ble møtt med en forståelsesful stemme som sa jeg skulle ta tiden jeg trenger men de trenger meg så fort som mulig allerede førstkommende uke.

Andre dagen tok jeg spriten til min far med meg på et lite fjell og satt der til langt utover kvelden før jeg kom hjem og tok med meg middagsrester på rommet i sengen og ble liggende til neste morning til jeg sluknet og våknet igjen. Samme skjedde andre dagen. Jeg har bare tenkt på alt.

Hun ringte meg noen dager etter og sa hun holder på å finne egen leilighet men det kan ta litt tid og lurte på hvordan jeg tok det. Jeg svarte at alt går greit så langt før jeg brøt sammen og spurte hun hvorfor. Jeg fikk veldig korte svar før hun måtte gå. Jeg hørte hun var på gråten selv.

I begynnelsen gikk tankebanen i å finne ut hvem det var og hva de hadde gjort. Jeg er overbevist om at hun ikke har vert utro, men tankene streifer der også.

 

Jeg er nå over på tanken på livet mitt. Jeg har ikke gjort noe nyttefult hele mitt lange liv. Mitt inteligensnivå er på bane med en 10 klassing siden jeg aldri var interessert i noe etter dette. Arbeidserfaringen min er butikk og lager, noe jeg innser jeg hater å drive med. Jeg klarer bare jobben fordi jeg vet jeg kommer hjem til min kjære med ekstra lommepenger jeg kan bruke på fimer, spill, restaurantbesøk og reiser. Jeg klarer bare jobben fordi jeg har kollegaer jeg trives med. Nå? Nå ser jeg ingen grunn til å bli på samme plassen. Jeg ser heller ingen utvei på utdanning. Jeg vet jeg ikke klarer matematikk privatist eksamen som er betalt i dyre dommer av hardt egentjente penger. Jeg har arbeidet i kanskje 2 år til sammen hvis man regner 8 timer dag til sammen over disse årene siden jeg var 16.

De siste årene har jeg også fått en ekstrem motivasjon til å lære, det var det som fikk meg til å prøve meg på noen privatisteksamner. Jeg er ikke strukturert nok til å klare en eneste en så jeg har en drøss med 2ere og 3ere som jeg har fått over et par år. Jeg har fått en enorm interresse for matematikk og fysikk, samt data og programmering men ikke selvkontroll nok til å lære noe mer enn the average joe.

Så her ligger jeg da. Bare noen dager siden kjentes livet lekende lett ut og jeg tok en dag om gangen. Overbevist at alt kommer til å fungere til slutt. Jeg innser nå at jeg har levd i en illusjon rundt kjærestens suksess med skole, sosial liv, godt humør hele dagen og sunne interesser.

Selv er jeg en taper med masse drømmer jeg har oversett som er vanskelig til umulig å få i gang i dag.

Jeg har nattlige panikkanfall med svetting, hjertebank, kort pust og paranoia. Jeg er sikkert stresset helt ut på stupet og skjelver mens jeg skriver dette på telefonen.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, eller hvor jeg skal begynne for å fikse på livet mitt. Familien vil meg bare godt men jeg orker ikke snakke med noen. Flasken har jeg latt være i 24 timer selv om det ikke er lett. Hjernen min leiter etter en løsning på alt og håper det er et realistisk mareritt for å dra meg ut av en illusjon at livet er på rett kjør.

Jeg har lyst å dra meg opp og jobbe meg mot en utdannelse og et liv men jeg ser ikke hvor jeg kan begynne. Å slutte i jobb og begynne på skole kjennes ut som et voldsomt nederlag og bare går baklengs.

Jeg hadde urealistiske drømmer om å bli advokat, lege, fysikker eller jobbe i verdensbanken som de gjør på film og bor i store skyskrapere med utsikt over central park som en vellykket businessmann med en lykkelig familie på 4, men jeg endte opp uten noe å støtte meg på i dagligvarebutikken 5 minutter fra leiligheten jeg akkurat hadde råd til å bo i. Jeg innser at jeg ikke har noe igjen annet enn familie og kollegaer. Jeg har ikke oppnådd en drit på 8 år. Jeg har mistet alt jeg trodde jeg levde for, og insett at jeg ikke har levd for noe.

Jeg aner ikke hvilke ende jeg skal begynne i for å fikse livet, men jeg tenker ikke på noe annet.

Jeg trenger hjelp til å vite hva jeg skal gjøre. Jeg trenger råd. Jeg er redd jeg kommer til å bli liggende i flere måneder før jeg er tilbake på beina. Jeg kunne lett lagt med ned å sovet i flere uker. Jeg vil opp men tankene og følelsene mine nekter meg. Jeg vil ha hun tilbake, men jeg kan ikke gjøre noe med det.

 

Anonymous poster hash: cc56d...8e8

[anon12234]

hvor gammel er du?

Endret 26. november 2014 av Henrik2k

[iloveitt]

Jeg får nesten litt vondt inni meg når jeg leser dette. Det er forståelig at dette tar på. Samlivsbrudd er aldri enkelt. Jeg tror noe av det viktigste du kan gjøre i begynnelsen, er å akseptere at du føler slik du gjør , og at det er helt normalt etter at en slik drastisk endring skjer. Et alternativ er å snakke med noen profesjonelle om dette. Jeg brukte nesten to år for å komme over min eks, i et halvt år følte jeg meg bare som en zombie som bare gikk rundt og levde, han såret meg veldig. Og hele tiden gikk jeg å tenkte at det var noe galt med meg, fordi han var den personen som kanskje kjente meg best, han visste mine god og dårlige sider., og da tar man såklart det som et stort personlig nedlag når personen går vidre. Jeg mistet meg selv, men etter at jeg sluttet å se han, og han ble vekk fra alle sosiale plattformer ble det etterhvert lettere.

 

Jeg aksepterte det og begynte å bli meg selv igjen. Følelser er noe man dessverre ikke kan kontrollere.. Og noen ganger blir det slutt for det bedre. Det er slik jeg ser det nå! Jeg kom meg vidre og nå har jeg det kjempe fint med en annen gutt.

 

Og ingen drømmer er umulige så lenge man vil nok! Så ikke gi opp på de! det er de som gir oss livsgnisten! Håper ting ordner seg etterhvert.

[OJ Doe]

Hei. Dette høres ikke noe greit ut. Jeg forstår veldig godt at du ikke har det bra nå. Jeg vet ikke hvordan jeg ville taklet dette selv, men jeg vet hva jeg burde gjøre. Jeg kan ikke annet enn å dele mine tanker. Ta dem som det.

 

Når jeg tenker på hva jeg skulle gjort dersom, et eller annet, så tenker jeg på alternativet.

 

Dersom jeg syntes at livet ikke var verdt å leve uten henne, og alt var galt, hva var så alternativet? Jeg er 23 år. Jeg har sannsynligvis 50 år igjen. Man må innse at det vil prege en for livet. Hva gjør man, når man ikke har noe å gjøre?

 

Jeg ville tenkt, at jeg må begynne i en ende. Lykke og glede kommer ikke fra hva man har, eller har oppnådd. Det kommer innenfra. Like vel, er nok noen av de eksterne suksessfaktorene noe som gir en viss glede. Hvis du ikke liker jobben din, finn en ny. Gjør noe annet. Den er heller kanskje ikke perfekt, men kanskje den er bedre? Innse at det finnes flere kvinner der ute. De er ikke henne, men hun var jo tydeligvis ikke jenta for deg uansett. Husk det, at når det ikke varer, og den ene, eller begge ikke vil mer, er det noe annet man må se etter. Ikke en erstatning.

 

Mange vil si at nå er tiden man må finne støtte i venner og familie. Det er nok også lurt.

 

Lykke til

[Gjest Slettet+3124]

Ta kontakt med fastlegen din for en konsultasjon, si det som det er, vær helt ærlig, at nå trenger du noen å snakke med som kan sette et nøytralt perspektiv på saker i livet ditt! Ikke drøy dette, ta kontakt allerede i dag!

[rockPaperScissors()]

..

Jeg har lyst å dra meg opp og jobbe meg mot en utdannelse og et liv men jeg ser ikke hvor jeg kan begynne. Å slutte i jobb og begynne på skole kjennes ut som et voldsomt nederlag og bare går baklengs.

..

Anonymous poster hash: cc56d...8e8

 

Neida, noen år på skole er absolutt ikke ett steg tilbake. Det er mange som har det slik som deg og som behøver noen år på å finne ut hva de ønsker ut av livet sitt. Av og til er det nødvendig å gå i kjelleren før ting blir bedre, og man klarer å hente ut det beste i seg selv.

 

Mangel på struktur når det kommer til privatisteksamener kan jo også ha noe med studieformen å gjøre. Det krever veldig mye disiplin å studere på egenhånd. Jeg synes det er mye enklere å følge vanlig undervisning i klasserom, og levere innleveringer i alle fall.

[AnonymDiskusjon]

Jenter som begynner å studere vil gjerne ha en gutt som studerer også.

Ikke alltid, men det er en klassiker at gutten slapper for mye av med ambisjonene, og jenta finner en som har de samme ambisjonene som henne.

Anonymous poster hash: 93e50...a8d

[Malvado]

Det verste er nok trolig at forholdet mellom studenter bruker som regel å ta slutt bare en stund etterpå , da sitter hun også med skjegget i postkassa og lurer på hva hun egentlig har gjort , men dette hjelper jo ingen og det er ikke noe du skal forvente eller håpe på.

 

Jeg vet personlig hva jeg hadde gjort i en slik situasjon og det hadde ikke vært bra for ham eller for meg , men jeg ser på personer som forfører damer som har kjæreste / samboer som den verste søppla som finnes (det er en del av dem også) og de behøver å settes på plass.

 

Uansett så er det nå på tide å komme seg videre , du har mye å ta tak i og jeg vil prøve å gi noen råd :

 

1 : Legg fra deg flaska , det føles kanskje greit å "lindre" sorgen , men sannheten er at den gjør bare ting verre , man tenker ikke klart og kan finne på å gjøre , si og ikke minst tenke ting som absolutt ikke er greit. Mange tar sitt eget liv mens de er svært alkoholpåvirket også i slike situasjoner.

 

2 : Bli litt mer strukturert , å drite i jobben akkurat nå selv om du ønsker det er absolutt ikke bra ,husk du har venner og bekjente der som kan være til støtte og hjelp for deg og fokuserer du og kjører på litt hardt der kan du fort få tankene på noe helt annet enn henne, noe du behøver. Det viktige er å finne ting som du kan fokusere på og jobb er en av de tingene som kan gi svært mye , kanskje kan du heller bruke tiden på å yte enn å tenke om du forstår hva jeg tenker på.

 

Så er det bare det å få til å organisere ting litt etter hvert , om du ikke har gjort det enda så finner du noen esker og kaster alle rester etter henne oppi dem og ber henne komme og hente det , se henne i øyene og si og vær helt ærlig at du synes at du absolutt ikke fortjente dette og at hun burde forstå hvor feig og lavmål hun var når hun kunne gjøre noe sånt uten i det hele tatt gi forholdet en sjanse får hun byttet deg ut med en annen.

Du fikk jo ikke engang en mulighet til å gjøre en innsats for å beholde henne og du trodde at dere hadde det bra. Og det er viktig at du påpeker at hvis hun følte at forholdet deres var dårlig så burde hun ha pratet om det sånn at dere har kunnet enten prøvd å gjøre noe med det eller avsluttet det på en bedre måte.

 

3 : Studiene er trolig også noe du bør ordne opp i over tid , det du trolig trenger er en som kan veilede deg når det gjelder strukturert studering , organisering , studieteknikker og forskjellige triks for å lære pensum. Å tro at du trenger feks skyhøy IQ for å bli lege er ikke helt sant , jeg har Spanske venner som ble det og som på samtlige IQ tester fikk såvidt 100 (gjennomsnitt) , men som var svært bestemt på å greie det og som tok i bruk alle de redskapene og mulighetene de hadde for å få det til. Sant nok en av dem brukte 2 år mer enn de andre på å komme seg gjennom C.O.U ( året som du bruker til å forberede deg på universitet da jeg bodde i Spania) men det gikk jo til slutt.

 

Det viktige er å finne punktene man er svake på og trene disse opp , er man ikke flink i matte så vil øvelse forberede ytelsen over tid , men man må trene på det nivået man er dårlig i (akkurat som man blir bedre i tv spill ved repetisjon) , problemet med å "lese" er at det på ingen måte føles like gøy som når man spiller eller gjør noe man virkelig er glad i så man må faktisk finne en utløser for å få det til.... Apropo utløser så hadde jeg en venn som alltid dro på do etter en studieøkt eller to og da tenker jeg du forstår hva han premierte seg med hver gang han hadde studert ordentlig

[sungun]

1. Shit happens. Med alle. Men du er fortsatt mer privilegert en 90% av verdens befolkning.

2. Det som ikke dreper gjør deg sterkere. Bruk det du har lært av dette til noe positivt for deg selv.

3. Du virker relativt ung. Du sier du har kastet bort 8 år og selv om jeg tviler på at det er sant så er det en liten del av livet ditt.

4. Tiden leger alle sår. Sår som er langt verre en ditt. Alkohol og andre snarveier vil bare føre deg lengre ned i dritten.

 

[Sports-Dude]

Vil bare slenge inn litt inspirasjon og motivasjon for å "sette deg igang" med "snuoperasjonen" du nå skal ta fatt på, og som du kanskje allerede er i gang med. Jeg anbefaler å se slike videoer som denne når du er langt nede. Det fungerer som energipåfylling og fyller deg med positive impulser som får deg over i positive tankemønstre. Bruk det for å inspirere til handling, eller for å holde hjulene igang. Klarer du å leve med en slik innstilling som uttrykkes i slike videoer, har du en fantastisk reise foran deg! Lykke til!

 

https://www.youtube.com/watch?v=JHBtiXVCJuI

 

https://www.youtube.com/watch?v=ZVuMXpd1NJA

Endret 4. desember 2014 av Sports-Dude

[Superby]

Bli håndtverker, de ser ikke på dine tidlige karakterer. Håndtverkere er sosiale og møter folk hele tiden, du kan også ta høyere utdanning hvis du ikke trives med fysiskt arbeid. Her har du også mulighet til å tjene gode penger samt at du har lønn i lære perioden.

Noen ganger er livet kjiipt, alle opplever dette en eller annen gang i livet sitt. Du må bare komme deg opp på hesten igjen! Jeg tenker som så at hvis det er ting som ikke fungere så var det aldri ment til å fungere.

[AnonymDiskusjon]

Sitter i samme bås kompis.

 

En 28år gammel mann fikk den såkalte dårlige nyheten for ca 2 uker siden. Hun er også student og hadde funne seg en annen. Resten er ganske lik din historie.

Far mi tapte kampen mot kreft nylig, det kom som et sjokk. Og at hun skulle gå fra meg gjorde et par uker senere hjalp heller ikke. Har ingen utdanning, gjekk ut fra vgs med 2ere og 3ere og stryk i ett fag.

Sliter i tillegg med sosial angst som jeg har hatt siden barndommen, og vært i behandling for angsten i to år med gruppeterapi og psykolog.

Startet som vaktmester sist desember, og føler virkelig livet idag er noko drit uten fremtid.

 

Finner du en oppskrift håper jeg du deler den med meg.

Anonymous poster hash: c1e50...9d3

[anon12234]

 

Sitter i samme bås kompis.

 

En 28år gammel mann fikk den såkalte dårlige nyheten for ca 2 uker siden. Hun er også student og hadde funne seg en annen. Resten er ganske lik din historie.

Far mi tapte kampen mot kreft nylig, det kom som et sjokk. Og at hun skulle gå fra meg gjorde et par uker senere hjalp heller ikke. Har ingen utdanning, gjekk ut fra vgs med 2ere og 3ere og stryk i ett fag.

Sliter i tillegg med sosial angst som jeg har hatt siden barndommen, og vært i behandling for angsten i to år med gruppeterapi og psykolog.

Startet som vaktmester sist desember, og føler virkelig livet idag er noko drit uten fremtid.

 

Finner du en oppskrift håper jeg du deler den med meg.

 

Anonymous poster hash: c1e50...9d3

 

oppskrift: ta deg en ordentlig utdanning, ingen dame vil stifte et liv med noen uten forutsetning for å bidra til å gi henne og familien et godt liv. harde ord men det er fakta. Muskler og biler gir deg damer når du er ung, utdanning og familieegenskaper gir deg en kone.

[Konto brukes ikke]

oppskrift: ta deg en ordentlig utdanning, ingen dame vil stifte et liv med noen uten forutsetning for å bidra til å gi henne og familien et godt liv. harde ord men det er fakta.

For noe tull.

[wampster]

 

oppskrift: ta deg en ordentlig utdanning, ingen dame vil stifte et liv med noen uten forutsetning for å bidra til å gi henne og familien et godt liv. harde ord men det er fakta.

 

Kan være enig at de fleste ikke er interessert i å være med noen som ikke kan bidra med noe positivt (uansett hva det er), gjelder både gutter og jenter. Hvordan du får utdanning inn i den "ligningen" skjønner jeg ikke helt.

 

Personlig gir jeg ganske langt F i hva utdanningen til en person er, så lenge de er hyggelige, snille/morsomme å være med etc. Uansett om det er snakk om venner eller en evt kjæreste.

Selvfølgelig gitt at man er en normalt oppegående person og klarer å holde seg orientert i samfunnet osv.

[minekawa]

Vel, for det første så tar sånne ting tid. Det vil ta deg tid å komme deg over henne, og du trenger ikke å få hele livet ditt på plass med en gang. Sånne ting er vonde å komme seg over, men det vil skje...

 

Når det gjelder å ta opp fag som privatist, så lurer jeg på om du gikk på privatskole samtidig? Eller tok du fagene hjemme på egenhånd? Det gjør nemlig en stor forskjell! Hvis man går på privatskole blir man også delt i kollokviegrupper som du kan få veldig god hjelp av, man får en strukturert plan å jobbe med og kan spørre lærere om hjelp om man trenger det.

 

Når det er sagt, så trenger du jo heller ikke å bli lege eller fysiker eller denslags om det ikke passer for deg... Det kommer an på hva du har lyst til. Du bør kanskje bruke litt tid på å finne ut hva du egentlig har lyst til å gjøre med livet ditt. Hvis du ikke trener, begynn å tren! Det gjør veldig mye godt for psyken. Bruk tiden nå med vennene dine, og ikke stress over at du ikke har alt på plass enda. Ta en ting om gangen. Det er mange som starter med utdanning i senere alder, og det er ikke et nederlag.