Har for mye empati

[AnonymDiskusjon]

Hallo.

 

Gutt 22 her.

 

Jeg har alt for mye empati.

 

Jeg har hatt en del traumer oppigjennom livet mitt, som har snudd alt oppned og velsådet.

 

Jeg har også alltid interessert meg for psykologi, så jeg har jo lest alt for mye angående dette, noe jeg trudde ville være bra.

 

Jada, er jo bra å ha mye empati og respekt ovenfor medmennesker, samt det å reflektere, men er det egentlig så bra? Jeg føler det ikke sånn mer.

 

For all del, jeg haringenting i mot å hjelpe folk det jeg kan, samt å se ting fra flere sider, men måten det har begynt å bli problematisk er at jeg har for mye empati og reflekterer alt for mye ovenfor mennesker som jeg egentlig burde bedt ryke og reise.

 

Jeg begynner å bli redd for at jeg har mistet muligheten til å stå opp for meg selv. Eksempelvis så er det en fyr jeg var kompis med før som har forådt både meg og familien min på veldig grove mål, samt vært veldig fæl ovenfor en av mine beste venner.

 

Og hva gjør jeg? Joda, når jeg ser han så snakker jeg med han. Hadde det vært noen år tidligere så hadde jeg bedt han dra til helvette og med nødig gitt han en midt på trynet, fordi det er det han ègentlig fortjener.

 

Men hodet mitt slår seg direkte over til at "Men det er jo en grunn til at folk gjør som de gjør?" noe som forsåvidt er sant, men det burde faen ikke stoppe meg i å stå opp for meg selv og familien min?!

 

Jeg er ganske sikker på at hadde en fyr slått meg rett ned nå, så hadde jeg tenkt noe lignende, hva er dette? Blanding av for mye refleksjon og dårlig selvtillitt, eller kanskje bare det siste?

 

Ikke kom med moralprekner om at vold løser ingenting, ditten og datten. Hele prinsippet er at jeg føler ikke jeg kan beskytte meg selv og mine nærmeste mer, noe som ødelegger mandommen min totalt.

 

Noen andre som har hatt samme problemet?

Anonymous poster hash: efafd...cb1

[Suspendert]

En enkel oversettelse av empati, er innlevelsesevne. Det er greit å ha i alle situasjoner og slettes ikke et handikapp. Derimot må du bestemme deg hvordan du handler med dine følelser.

Vi er alle utstyrt med et overlevelsesinstinkt og selvbevarelsesinstinkt. Det er det instinktet du må ta i bruk. Du er ikke en "god empat" bare fordi du lar andre skade deg.

Det er altså lett å blande sammen empati med det å være dumsnill. Du vet kanskje selv best hva du er.

[Badeand]

Gregersen: Man er ikke en god empat bare fordi man lar andre skade seg, men det å være en god empat kan føre til at andre skader en. Det er det siste som er ts-s situasjon, ikke det første. En kan heller ikke avvise at det å være dumsnill har med høy empati å gjøre.

 

 

Ts: Kjenner meg igjen i det du beskriver, og har lurt på det samme. Jeg er i tillegg langt mer åpen overfor avvikende personer av ulike slag.

Endret 22. november 2014 av Badeand

[rockPaperScissors()]

Ikke les for mye psykologi-bøker i alle fall. Det påvirker hvordan du opplever andre mennesker.

[Suspendert]

Gregersen: Man er ikke en god empat bare fordi man lar andre skade seg, men det å være en god empat kan føre til at andre skader en. My point exactly. Det er derfor jeg sier at han må ta i bruk selvbevarelsesinnstinktet (unngå-skade-refleks). Det er det siste som er ts-s situasjon, ikke det første. Duh! En kan heller ikke avvise at det å være dumsnill har med høy empati å gjøre. Jo, jeg kan det. Empati er passivt. Dumsnillhet er sympati, hvilket da forutsetter at man har tatt et aktivt valg til å handle basert på medlidenhet.

 

Empatens viktigste barriere for beskyttelse er å kunne skru av medlidenheten, siden det er medlidenheten som får oss til å handle. Ja, nært beslektet til innlevelsesevnen, men allikevel like langt fra hverandre som mellom tanke og handling.

Man kan aldri forhindre at fuglene flyr ovenfor deg, men du kan hindre at de lager et rede på hode ditt.

Endret 22. november 2014 av Gregersen

[Civilix]

(...)

Jeg har alt for mye empati.

(...)

Anonymous poster hash: efafd...cb1

 

Mitt problem er at jeg er for ydmyk, det at jeg er så ydmyk gjøre meg til ett bedre menneske en alle disse andre menneskene.

[Suspendert]

 

(...)

Jeg har alt for mye empati.

(...)

Anonymous poster hash: efafd...cb1

 

Mitt problem er at jeg er for ydmyk, det at jeg er så ydmyk gjøre meg til ett bedre menneske en alle disse andre menneskene.

 

 

Ettersom jeg av hele mitt hjerte aksepterer at du gjennom din ydmykhet er et bedre menneske enn meg, gjør ikke det meg til et enda mer ydmykt menneske enn deg? Eller vent...

Jeg forstår gjennom min innlevelsesevne hvorfor du har den holdningen. Min medlidenhet medfører således at jeg trekker jeg tilbake min påstand om meg som den ydmykeste, du kan jo bli såret ved en slik påstand. Da er vi jo tilbake til at du er den beste tross alt.

Pokker, da er man på bunn igjen da...

[Extraterrestrial]

Det er en direkte nydelig og ubetinget vakker egenskap å ha empati og forståelse for andre, på godt og vondt. Men det finnes en grense, og den grensen kommer når du slutter å ta vare på deg selv og selvrespekten din, fordi denne forståelsen og empatien for andre veier så opp at du tar på deg for mye. Glem ikke å ha empati og forståelse for deg selv også! Det er ikke godt for deg å la andre "slippe unna" med diverse fordi du kan forstå hvorfor de gjør eller sier som de har gjort. Bare fordi du forstår det muligens ikke kommer fra et vondt sted i de, så rettferdiggjør det ikke en dårlig holdning/handling fra deres side. Du kan bruke denne forståelsen og empatien til å ikke bli så sint og aggressiv mot de som gjør eller sier noe galt, men heller si ifra på en oppegående måte. Om det ikke går, så må du ha forståelse ovenfor deg selv, og ikke minst empati. Det kan komme tider hvor vi må gi slipp på medlidenhet ovenfor andre for å skåne eller beskytte oss selv, når vi har gjort det vi kan - uten å miste oss selv, uten å ofre for mye av oss selv. Om det går så langt at du føler du mister viktige kvaliteter innad i deg selv - så må du lære deg å dempe den i situasjoner hvor det er nødvendig, for din egen del. Det er ikke egoistisk, selv om det kan føles litt slik. Det er ingen grunn til dårlig samvittighet når man har gjort det man kan.

Det er sant at de som har mye empati og forståelse for andre og andres følelser har en lei tendens til å glemme seg selv og sine egne behov. Vær beviss på det. Det finnes virkelig ikke vakrere enn empati og forståelse, men husk å spre det gode innover også - ikke bare utover.

[Aiven]

For snill? Altså ekte menn er de som tar vare på seg og sine ved å finne ut hva som er best for dem og handle etter det. Det finnes kanskje tilfeller hvor det å banke opp folk er det beste, men i 99% av tilfellene finnes det bedre løsninger. Jeg mistenker at det du savner er bedre selvtillit og bedre selvbilde. Dette er alltid greit å ha sin dose av, men å skaffe seg det ved å banke opp folk er en lite bærekraftig metode på sikt, både for deg og for din familie.

 

Om du ønsker deg litt mere testo, begynn heller med noe tøff idrett og/eller nofap. Da kan det hende at du etter hvert begynner å utstråle en autoritet slik at du blir mindre tråkket på, samtidig som du bryr deg litt mindre om det skulle skje.

 

Når det gjelder empatien din, så er det en gave. Les noe Jeff Brown eller noe, så vil du forstå hvorfor. Det snodige er at å vise empati som mann i dag, krever at man er veldig tøff, fordi man må stå opp mot machoidealet som mange menn trekkes (og blir dyttet) mot.

Endret 23. november 2014 av Aiven

[AnonymDiskusjon]

TS her.

 

Jeg sier ikke at vold løser alt, det var et eksempel, jeg burde bedt denne personen dra til helvette, men jeg får faen ikke vist at jeg er sint en gang.

 

Jeg er ganske skråsikker på at hvis en av dere hadde lappa til meg så hadde jeg ikke klart å bli synlig sint en gang, og sånn skal det faktisk ikke være, og det tærer noe jævlig på hva jeg tenker om meg selv og frykter om en situasjon skulle oppstå hvor jeg faktisk måtte stå opp for meg selv og andre.

Anonymous poster hash: efafd...cb1

[Extraterrestrial]

Man må ikke bli sint selv om noen er voldelig, vil egentlig si det er bedre å beholde hodet kaldt i en sånn setting.

[AnonymDiskusjon]

Joda, jeg ser jo den, men vær så snill, prøv å se på det som at jeg ikke har noe valg.

Joda såklart, vold løser lite og sinne er ganske dumt, men jeg kan ikke engang hvis jeg vil, som vil si at denne x-kompisen min kunne kødda så mye han ville med min familie uten at jeg skulle kunne sagt noe en gang?

 

Prøv å unngå å tenke hva som er "moralsk riktig", jeg vil ha tilbake kontrollen over livet mitt og meg selv, jeg vil sette grenser.

Anonymous poster hash: efafd...cb1

[Aiven]

Ts: er du konfliktsky? Hvis ja, hva er grunnen tror du? Og kanskje mer viktig, er du egentlig sint, men klarer ikke vise det? Eller føler du at du burde bli sint, men får ikke til å bli det? Veien videre kommer litt an på dette, så spør i stedet for å gjette.

Endret 24. november 2014 av Aiven

[AnonymDiskusjon]

Jeg vet ikke hvorvidt jeg er konfliktsky, såklart er jeg jo ikke glad i konflikter, det spørs jo helt på hva slags type konflikt det er.

 

Altså, jeg "vil" bli sint, men får det ikke til. Det er det som er, siden jeg er så empatisk og forståelsesfull ovenfor mennesker (obviously) så forstår jeg ikke at hvis folk gjør en fæl handling mot meg og mine så er det en fæl handling. Såklart, noen ganger så blir jeg sint, men da klarer jeg ikke vise det, fordi da føler jeg plutselig "synd" på personen det gjelder, for "det er jo alltid en grunn til hvorfor en person handler som han gjør".

 

For å sette det på spissen: Hadde jeg blitt ranet så hadde jeg sikkert hatt medlidenhet på h*ns økonomi eller et eller annet sånt piss. Jeg håper ikke det er sånn den dag jeg faktisk blir ranet, men for at dere skal se perspektivet på det.

 

Jeg tror vel også jeg er konfliktsky i den forstand at jeg gjør ikke ting med mindre jeg må, jeg har ikke vært i fysisk håndgemeng på 6-7 år, jeg aner ikke om jeg kunne stilt opp for meg selv i en slosskamp en gang.

Anonymous poster hash: efafd...cb1

[Suspendert]

Ut fra hva du beskriver, begynner jeg å tvile på om det er din antatte empati som styrer deg i det hele tatt.

Det ligner mer på sympati, hvilket i så fall bekrefter det at du har gått i medlidenhetsfella.

[Aiven]

 

Jeg vet ikke hvorvidt jeg er konfliktsky, såklart er jeg jo ikke glad i konflikter, det spørs jo helt på hva slags type konflikt det er.

 

Altså, jeg "vil" bli sint, men får det ikke til. Det er det som er, siden jeg er så empatisk og forståelsesfull ovenfor mennesker (obviously) så forstår jeg ikke at hvis folk gjør en fæl handling mot meg og mine så er det en fæl handling. Såklart, noen ganger så blir jeg sint, men da klarer jeg ikke vise det, fordi da føler jeg plutselig "synd" på personen det gjelder, for "det er jo alltid en grunn til hvorfor en person handler som han gjør".

 

For å sette det på spissen: Hadde jeg blitt ranet så hadde jeg sikkert hatt medlidenhet på h*ns økonomi eller et eller annet sånt piss. Jeg håper ikke det er sånn den dag jeg faktisk blir ranet, men for at dere skal se perspektivet på det.

 

Jeg tror vel også jeg er konfliktsky i den forstand at jeg gjør ikke ting med mindre jeg må, jeg har ikke vært i fysisk håndgemeng på 6-7 år, jeg aner ikke om jeg kunne stilt opp for meg selv i en slosskamp en gang.

 

Anonymous poster hash: efafd...cb1

 

 

Når det gjelder situasjoner hvor du blir sint, men ikke tør å vise det, så er det nok noe du bør jobbe med. Du burde anta at mennesker du omgir deg med respekterer deg - også dersom du blir sint. Det er ikke dermed sagt at du alltid har rett når du blir sint, men det må dere finne ut av igjennom dialog.

 

Jeg vil gjerne anbefale boka Beyond Anger, som omhandler menns sinne. Denne kan nok kanskje også hjelpe deg, siden jeg følte jeg fikk hjelp med det samme problemet som det du sier du har. Den omhandler også andre former for sinne enn innestengt, slik som eksplosivt utagerende, noe som jeg syntes var fint, siden jeg har en far som er akkurat på den måten og det har hjulpet meg å forstå han.

 

I de tilfellene hvor du ikke blir sint, men føler du burde bli det så mener jeg at du burde bare godta deg selv for de følelsene du har. I de aller fleste tilfellene er det uansett bedre å være kald og kontrollert enn sint. Mange sliter med for mye sinne og ville misunt deg dette. Ingen kan fortelle deg hvilke følelser du burde få i ulike situasjoner, du eier de følelsene du har - intet mer - og det er ikke noen grunn til at du skal presse deg selv til å føle noe annet.

 

Hadde jeg blitt ranet i dag, er jeg redd jeg ville satt meg til motverge. Dette er farlig og kan i verste fall resultere i at jeg blir alvorlig skadet eller drept. Det er mye bedre at man gjør det du tror du ville gjort, gitt dem pengene med et smil. Det er ikke tøft å være død.

 

Menn i dag har ikke for mye empati - de har altfor lite - men det som er verre er at de undertrykker den empatien de har. Anbefaler uansett fortsatt trening og/eller NoFap. Og å akseptere deg selv for den du er - og ikke er. Vær stolt av at du er litt annerledes

 

 

Edit: Jeg var konfliktsky. Unngikk konflikter som pesten og beit heller i meg ting, enn å si ifra når jeg var misfornøyd om noe. Jeg kurerte dette, ved å bli konfliktoppsøkende en periode i stedet. Det var nok mange som løftet på øyebrynene, men på den måten lærte jeg når det er ok å gå inn i konflikt og ikke. Og når noen reagerte negativt forklarte jeg om strategien min for å bli kvitt konfliktskyheten min og at jeg beklaget (dersom jeg hadde gått for langt) Jeg dummet meg ut mange ganger, men føler at jeg i dag har et langt mer balansert forhold til konflikter.

Endret 25. november 2014 av Aiven

[Chillin123]

Sliter med akkurat det samme.

[AnonymDiskusjon]

Aven, kan du fortelle litt åssen fremgangsmåte du hadde for å komme deg ut av det? Oppsøkte konflikter, åssen da?

Anonymous poster hash: efafd...cb1

[Aiven]

 

Aven, kan du fortelle litt åssen fremgangsmåte du hadde for å komme deg ut av det? Oppsøkte konflikter, åssen da?

 

Anonymous poster hash: efafd...cb1

 

 

Hvis du merker med deg selv at du er det minste irritert eller grinete, si ifra nesten uansett grunn. Ikke vær redd for å fremstå som teit ovenfor andre, fordi det er nettop det du må utsette deg for noen ganger, for å fjerne frykten for det. Folk kan reagere litt (alle har naturlig resistans mot endringer i mennesker rundt seg), så forklar at grunnen til at du sier ifra er at dette er noe du jobber med, for å bli kvitt konfliktskyhet. Basert på reaksjonene jeg fikk fra andre, lærte jeg når det var ok og si ifra og når det ikke var det. Dette er selvsagt avhengig av at man er omgitt av noen mennesker man kan stole på. Folk var skeptiske husker jeg, men det funka, har det mye bedre med dette nå.

 

For meg var det et ledd i å lære å ikke bry meg om hva folk synes om meg generelt. Man må jo kunne regne at venner og familie liker en, selv om en har noen negative sider også. Samtidig utvikles jo alle relasjoner igjennom dialog, så dette er ikke en anbefaling om å bli drittsekk og sette sine egne behov foran andres. Ens egne behov er like viktige som andres. Jeg pleide å behandle mine egne som mindre viktige. Har blitt bedre på dette nå, men faller iblant tilbake i gamle vaner, så må fortsatt være bevisst på det. Det gjelder å ha balanse på dette feltet også.

Endret 27. november 2014 av Aiven

[mrdalesen]

 

Hallo.

 

Gutt 22 her.

 

Jeg har alt for mye empati.

 

Jeg har hatt en del traumer oppigjennom livet mitt, som har snudd alt oppned og velsådet.

 

Jeg har også alltid interessert meg for psykologi, så jeg har jo lest alt for mye angående dette, noe jeg trudde ville være bra.

 

Jada, er jo bra å ha mye empati og respekt ovenfor medmennesker, samt det å reflektere, men er det egentlig så bra? Jeg føler det ikke sånn mer.

 

For all del, jeg haringenting i mot å hjelpe folk det jeg kan, samt å se ting fra flere sider, men måten det har begynt å bli problematisk er at jeg har for mye empati og reflekterer alt for mye ovenfor mennesker som jeg egentlig burde bedt ryke og reise.

 

Jeg begynner å bli redd for at jeg har mistet muligheten til å stå opp for meg selv. Eksempelvis så er det en fyr jeg var kompis med før som har forådt både meg og familien min på veldig grove mål, samt vært veldig fæl ovenfor en av mine beste venner.

 

Og hva gjør jeg? Joda, når jeg ser han så snakker jeg med han. Hadde det vært noen år tidligere så hadde jeg bedt han dra til helvette og med nødig gitt han en midt på trynet, fordi det er det han ègentlig fortjener.

 

Men hodet mitt slår seg direkte over til at "Men det er jo en grunn til at folk gjør som de gjør?" noe som forsåvidt er sant, men det burde faen ikke stoppe meg i å stå opp for meg selv og familien min?!

 

Jeg er ganske sikker på at hadde en fyr slått meg rett ned nå, så hadde jeg tenkt noe lignende, hva er dette? Blanding av for mye refleksjon og dårlig selvtillitt, eller kanskje bare det siste?

 

Ikke kom med moralprekner om at vold løser ingenting, ditten og datten. Hele prinsippet er at jeg føler ikke jeg kan beskytte meg selv og mine nærmeste mer, noe som ødelegger mandommen min totalt.

 

Noen andre som har hatt samme problemet?

 

Anonymous poster hash: efafd...cb1

 

Selv har jeg tilnærmet en total mangel på empati. Men jeg anser det ikke som et problem at du føler for mye. Det er bare bra det, syntes ikke du skal tanke at du ikke hadde vært istand til å skade noen, å være istand til å banke noen har ikke noe med manndighet å gjøre, om du spør meg.