Jeg vil alltid tilbake til fortid.

[AnonymDiskusjon]

Hallo.

 

Jeg har stått som deprimert siden jeg var 12, jeg er nå 22.

 

De siste 3 årene så har egentlig kurven bare gått nedover, spesielt det siste halvannet året.

Jeg har fått mer og mer angst (mer synlig værtfall?), og jeg innser mer og mer hvor mye bedre ting var før, når jeg ikke var like observant på problemene mine. Jeg vet ikke.

 

Uansett, jeg har et problem med at jeg alltid savner en fortid. Hører jeg en sang en kveld? Ja, da ønsker jeg å leve en periode i 2012 omigjen. Er jeg deprimert en kveld? Da ønsker jeg å leve ditten omigjen, og ser jeg ei jente jeg liker, så ønsker jeg å tilbake til den og den tiden.

 

Joda, det skjer sikkert mange, man ser tilbake på gode stunder, sant? Men dette ødelegger meg, det river meg i stykker, det er som at alt er grått nå, men alle fargene ligger igjen i fortiden. Humøret og livskvaliteten min dropper på sekundet, jeg kan sitte å snakke lenge med en person og plutselig kan man se at ansiktet mitt faller sammen og tonefallet dropper ned til en stemme som tilsier at jeg ikke orker å prate mer.

 

Det værste er at det skal ikke noe spesielt til, det kan være hva som helst, om det er en sang, en person jeg ser, en setning som jeg plutselig husker en gitt person som kaster meg tilbake i fortiden - sa, eller bare at jeg begynner å bruke hodet mitt selv.

 

Har noen andre hatt det sånn?

 

Jeg vil helst ikke bli bedt om å dra til psykolog, jeg har vært der i flere omganger, blir alltid "ferdig" fordi dem ikke kan gjøre noe mer. Så her sverger jeg til det gode samfunnet alà diskusjon, hehe.

Anonymous poster hash: a5b2c...a1c

[Suspendert]

Hva gjør du til hverdags for å stimulere kroppen og sansene med annet enn dine grubblerier?

[AnonymDiskusjon]

Forsåvdt ingenting.

Jeg har veldig problemer med å slappe av, er alltid noe som må kvernes. Jeg kan ikke huske sist gang jeg faktisk SLAPPET AV, jeg føler alltid at jeg må være tilgjengelig, må alltid prøve å finne ut hva jeg skal gjøre med ditten og datten, og dette er utrolig slitsomt i lengden.

 

Klarer liksom ikke sitte å spille, se på filmer eller noe sånt mer, kreativiteten går til spille for alt annet.

Anonymous poster hash: a5b2c...a1c

[Malmern]

Har du en hobby?

Viss nei,
så kan jo det være noe å prøve seg på.

[€uropa]

Og om noen år igjen ønsker du deg tilbake til i dag? Alle har det slik i blant. Det er ikke fordi ting blir verre. Årsaken er at det er lettere å huske de godene tingene og i hvert fall når ting er litt tunge. Sannheten er at vi stort sett har det like jævlig hele tida.

 

Det er åpenbart umulig å skru tida tilbake. Så hvis ting var bedre før, må du finne ut hvorfor de var det og jobbe for at ting i større grad skal bli slik i fremtiden.

[AnonymDiskusjon]

Det er det som gjør det så vanskelig, alt var bare bedre før, og det er ikke om et par år, det snakk om kanskje 6 mnd så ønsker jeg meg tilbake til den dag i dag. Og det skjer hele tiden.

 

Jeg kan heller ikke gjøre noe med at ting var bedre før, fordi livskvaliteten bare synker, det er et tog uten bremser, tilogmed psykolgen min sa at nå var det min tur til å ordne opp, de kan jo ikke trylle.

 

Jeg har musikkproduksjon som hobby, men klarer ikke lenger å sitte lenger enn 30min-1time max, før jeg blir rastløs og er tom for kreativitet.

Anonymous poster hash: a5b2c...a1c

[Suspendert]

Jeg (og et helt fagmiljø), har tro på at fysisk aktivitet har en sterk invirkning på den mentale helsa. Derfor vil jeg anbefale deg å komme ignag med fysisk aktivitet som gir deg mestringsfølelse.

[kollolll]

Jeg hadde og har til en viss grad noe lignende. Så alltid tilbake til visse datoer. "Sist gang jeg var på denne plassen var jeg fortsatt sammen med henne", osv. Det spiser deg opp innvendig.

 

Du må få deg noe å gjøre. Du må få deg et liv som ikke gir deg tid til å sitte og gruble. Mønsteret må brytes. Introdusér noe nytt i hverdagen.

 

Det er selvsagt mulig at det ligger noe mer bak. Du må nok sikkert ha terapeutisk behandling uansett. Men du må slutte å dvele ved fortiden. Ta noen sjanser. Det er lettere sagt enn gjort, men det er ikke så fryktelig vanskelig å bare gjøre det heller. Begynn i det små i et treningsstudio.

[heblilla]

Virker som at du har litt problemer med å sette grenser i forhold til andre?

Kjenner meg igjen i det å bli plutselig veldig sliten i samvær med andre, fordi man bruker seg opp i bestrebelsene for å passe inn/ tilfredstille andre/ maksimere den sosiale situasjonen, eller lignende.

For høye krav til seg selv går på helsa løs, alltid:-/

Det at du er så opptatt av å prestere, kan kanskje forklare hvorfor du ikke kan slappe av og leve i nuet.

Uansett, ung som du er, kost på deg litt optimisme. Det lønner seg:-)

Endret 20. november 2014 av kismet

[Hvitetennposer]

Jeg selv har funnet veien ut av deprasjon ved trening. En enkel joggetur får tankene mine på helt andre spor, enn om jeg bare sitter og grubler for meg selv. Om du ikke trener noe særlig, kan jo det være verdt et forsøk?

[AnonymDiskusjon]

Nå har det seg sånn at jeg har et par fysiske begrensninger som gjør at jeg ikke burde ha veldig høy puls og blodtrykk over lengere tid.

 

Ikke at det stopper meg i seg selv, men joggetur når man har 30kg ekstra tar ikke lange tiden før man er rimelig sliten.

 

Er det ikke da waste for meg å bruke trening som terapi? Er det ikke når man virkelig pusher seg endorfinene blir sluppet løs?

 

Kolloll, det er et genialt eksempel, det er faktisk slik.

 

Dette skjedde senest for et par timer siden. Jeg kjørte et sted som minte meg om ei jente jeg har likt en stund (som har avvist meg, som 100% av alle andre ganger, 22 år uten å ha vært i et forhold, hehe.)

 

Hver gang jeg kjører steder som minner meg om hu eller steder vi har vært så er det rett i kjellern. Dette skjer med både eksemplet over, og det som jeg har nevnt tidligere. Tenker liksom tilbake på den tiden hvor jeg ikke hadde forklart følelsene mine og alt var så spennende anyhow. Kjærlighet er faen ikke annet enn angst bortgjemt som "sommerfugler i magen" spør dere meg.

 

Men ja, jeg må få i gang noe som hjelper meg unna dette her, for det ødelegger alt. Jeg drikker nesten aldri alkohol mer. Joda, jeg har det jo ganske bra når jeg drikker somregel, men etter et par hendelser hvor nettopp ting ovenfor skjer, så har jeg en tendens til å føle meg ensom ganske fort, noe som ødelegger hele kvelden. (Det at jeg fant en kompis pule på ei kjerring jeg hadde forelsket meg i, på samme rommet jeg sov, har heldigvis lært meg å ikke dra på fester med kjerringer jeg liker, spess som jeg ikke vet liker meg tilbake eller ei.)

 

Er utrolig hvordan underbevisstheten ødelegger.

Anonymous poster hash: a5b2c...a1c

[kollolll]

Leit å høre du sliter. For øvrig vil du merke effekt bare av en gåtur. Jeg pleier å jogge, men en times gange hjelper også veldig. På med skoene.

 

Jeg er i en situasjon selv nå hvor jeg hadde gitt uendelig mye for å dra fire uker tilbake i tid. Mye hadde vært annerledes da, og jeg merker det knyter seg i magen hver gang jeg er et sted jeg ikke har vært siden før den dagen eller av en eller annen grunn tenker på den eksakte datoen. Jeg vet selv det vil bli bedre den dagen jeg faktisk aksepterer at det er over.

 

Det er en feig livsholdning. Andre ser fremover, og folk som ser fremover får både en andre, en tredje og en 50. sjanse. Det har vært et par situasjoner i løpet av livet hvor jeg har tenkt at det ikke finnes noen veg tilbake, at det aldri blir bra igjen og at det var den ene sjansen jeg hadde til å bli lykkelig, men det er først når man slipper taket at de følelsene forsvinner. Alt blir bedre når du aksepterer nederlaget og ser fremover.

 

Gjort er gjort og spist er spist. Forsøk å bli vant med tanken på at universet ikke er noe du har kontroll over. Du kan ikke skru tiden tilbake, og du lever bare én gang. Å kaste det bort må være en forferdelig skjebne.

Begynn å gå turer. Få opp pulsen. Svett av deg kiloene. Bli vant med tanken på at du vil møte motgang og vil bli avvist. Sannsynligvis fokuserer du såpass på nedturene at du tenker "denne gangen skal jeg ikke rote det til" neste gang du møter ei jente du liker, og da har du automatisk fått det for deg at det må bli henne og at hun er din siste sjanse. Det må du slutte med.

Endret 21. november 2014 av kollolll

[AnonymDiskusjon]

Jeg er godt vandt med at ting går i mot seg. Alt fra søsken som tar selvmord til utallige operasjoner av forskjellig vitale ting. Det er det som er saken, jeg har stått som deprimert siden jeg var rundt 11, og jeg har vokst opp negativ og deprimert.

 

Det er av overnevnte grunner jeg aksepterer at ting går som de går, men det gjør at jeg ikke gleder meg. Jeg vet det det kommer mer motgang, det er bare spørsmål om tid, derfor klarer (vil?) jeg heller ikke møte den i full glede og positivitet, for det har blitt og vil bli revet ned gang på gang.

 

Og dette med jenter, joda, jeg har ingen sosialangst i den forstand, er ganske oppegående og livlig å være rundt, men jeg er alt for snill, mr.niceguy alà friendzone_kongen. De feilene jeg gjør med jenter er der av en grunn, det er forsvarsmekanismer som slår seg på automatisk, uansett hvor mange ganger jeg har lest bøker om alt fra alfaholdninger til jenters tankegang, det skjer fortere enn jeg kan prosessere det.

 

Men ja, du har rett, det knyter seg i magen når man treffer ting som kaster en tilbake i tid, og det er jo så jævlig dumt, men det er også en ting som skjer fortere enn jeg kan tenke, som sagt kan jeg sitte å fortelle noe, også "snapper" det bare, og man kan fysisk se at jeg synker i bunn, jeg rekker ikke fullføre ordet en gang.

 

SKal begynne å gå turer og sånt, kanskje jeg kan finne mer ro der, for den finner jeg ingen andre steder. Takk for svar igjen alle sammen, forresten.

Anonymous poster hash: a5b2c...a1c

[Gjest medlem-169651]

 

Forsåvdt ingenting.

Jeg har veldig problemer med å slappe av, er alltid noe som må kvernes. Jeg kan ikke huske sist gang jeg faktisk SLAPPET AV, jeg føler alltid at jeg må være tilgjengelig, må alltid prøve å finne ut hva jeg skal gjøre med ditten og datten, og dette er utrolig slitsomt i lengden.

 

Klarer liksom ikke sitte å spille, se på filmer eller noe sånt mer, kreativiteten går til spille for alt annet.

 

Anonymous poster hash: a5b2c...a1c

 

Minner litt om ADHD. Har du undersøkt dette?

[AnonymDiskusjon]

Jeg har vurdert tanken, men jeg er ikke hyperaktiv, så jeg har liksom vendt det kanskje over på at det kanskje er underliggende angst/depresjoner som ødelegger.

 

 

Likevel så har jeg tendenser som å fullføre setninger for andre, ikke klare å konsentrere meg, merker veldig fort endringer i f.eks personer o.l, så hvem vet, hehe.

 

Er på en måte som at jeg ikke kan slappe av, fordi jeg ikke har landa på noe stabilt enda. Jeg vet ikke hva jeg vil bli, jeg har gått et høgskoleår og seila meg igjennom uten motivasjon til å kjøpe alle bøkene, det er som at hvis jeg hadde hatt en 8-16 jobb og det "fremtiden" hadde vært lagt opp, så hadde jeg sikkert slappet bedre av.

Anonymous poster hash: a5b2c...a1c

[Extraterrestrial]

Det er nok en del som føler seg (somregel ufrivillig) "avhengig av depresjonen" når man har gått deprimert så lenge. Man finner en slags form for trygghet i det, det som er så kjent. Man identifiserer seg selv veldig med den følelsen, og dermed er den så trygg og kjent - samtidig som den kan gjøre så fryktelig vondt og man kan føle seg alene. Det er på en måte et slags elsk-hat opplegg.

Man kan gå glad og oppløftet en uke, en dag, eller kanskje bare en time, men så kommer det (mest ubevisse) savnet etter depresjonen. Den så godt kjente følelsen, den følelsen man føler helt dypt innerst inne. Man finner frem midlet/midlene som kan hente frem igjen den følelsen, og i mange tilfeller er dette middelet musikk. Så man setter på noe man assosierer med et eller flere minner fra fortiden og kjenner etter hvor godt og fint man hadde det da, tvinger frem følelser av savn, muligens diverse tanker om hvor fint og flott det brukte å være. Men ikke nå.

Det er vanlig å tenke tilbake på opplevelser som mye bedre enn de egentlig var, minner fungerer litt sånn. Det er noe vi alle gjør. De som er avhengig av depresjonen pakker det gjerne inn enda mer sukkersøtt enn andre, for det gjør følelsen enda mer intens. Det kan være at du vil se tilbake på en av de gode dagene/timene/ukene du har nå (selv om du føler det er grått), og føle (og se i farger) det du føler ang. de minnene fra flere år tilbake den dag idag. Det er noe å reflektere over.

Nå vet jeg jo selvsagt ikke om det er det du sliter med, men om det er det så hjelper det veldig å bli beviss på det. Det å være beviss på hvorfor man gjør ting er det første og vanskligste steget i forandring. Du sier også at du ikke vil høre forslag om psykolog, men jeg vil anbefale samtalebasert kognitiv terapi med psykiatrisk psykolog eller sykepleier uansett. Det kan hjelpe å bare prate ut om det, det er ikke bra å sitte alene med tankene sine når man sliter med depresjon, og det tror jeg du vet

Verden er egentlig ikke alltid så gjennomtrengende trist og grå som den kan virke som til tider. Lykke til! ^^

[Pliscin]

Sett deg et mål for 2015.

Gå ned de 30kg ekstra, dette gjøres ved å endre kostholdet, mitt tips er å erstatte alt du spiser med havregryn og melk.

Sette deg noen delmål også, du skal ta 20 pushups og 4 chin ups innen 2016.

Men du må lære deg å ha det gøy også, kjenn etter og gjør noe du har lyst til.

Og hva med arbeid? Det å være sosial er viktig for å fylle en del tomrom.

[limitator_X]

Lag deg en plan på hvordan du var og hva som var kjekt, og start med planen nå:

- Først start med å få viljestyrke til å orke ting - som feks kunnskap og trening (dette er alfaomega for å klare alt annet)

- Deretter, eller først, sett grenser og drit i folk og ting som ikke gjør deg bra, drit i alt det og bare tenk at du skal bli ny og komme deg videre

- Sett deg mål, noter disse, finn kunnskap og utfør

- Start med hobbyer som feks kjøpe kamera og starte med å lage album og store arkiv med masse minner som du kan se tilbake på, det finnes så mye kjekke hobbyer, men man trenger kreativitet. Du kan også starte et prosjekt med å sortere all musikk og finne de igjen, lage arkiver på det osv..

- Du må finne en grunn til å gjøre alt, og den grunnen kan like godt bli en ny ting, et nytt liv, ei ny jente, eller en ny hobby. Vertfall viktig å være deg selv, virker som du ikke er deg selv med andre personer...

 

Håper det hjelper:)