Hvordan det er å ikke ha gnist til å leve.

[anonym1996]

Jeg vil forklare deg hvordan jeg har det og hvordan det er å ikke ha gnist til å leve.

 

Klokken er halv 8, pappa vekker meg og ber meg komme ned å spise frokost. Jeg tar på meg den gråe hettegenseren for å skjule kuttene langs armene mine. Jeg bruker alltid lange hettegensere
Vi spiser frokost, pappa spør meg om alt er bra, jeg lyver og sier ja. Egentlig er ikke alt bra, alt er jævlig. Jeg er ensom, trist, deprimert og vil ikke leve lenger. Men jeg tørr ikke å fortelle han. jeg har aldri fortalt det til noen.

Jeg kommer på skolen kvart over 8, vi får tilbake naturfagsrpøven fra forrige uke, jeg får 2. Bestekameraten min fikk 4, han sier han ikke leste noe, jeg brukte flere timer på å leste til prøven.

Jeg greier ikke å være på skolen lenger, gå rundt med et falsk smil og ser ut som alt er bra, alt er ikke bra, alt er jævlig. Jeg drar hjem etter første time, sier til læreren min at jeg har "hodepine", jeg har mer fravær enn alle andre i klassen. Klassen tror jeg er skulker, men de vet ikke. Ingen vet.

 

Jeg kommer hjem kl 10, drar rett på rommet mitt, legger meg ned å gråter. Gråter over alt, hvorfor er jeg så håpløs? Hvorfor er jeg så ensom? Hvorfor har jeg det så jævli? Hvorfor er verden så urettferdig?

 

Jeg drar fram kniven jeg har under sengen, jeg vil ta livet mitt. Jeg vil stikke kniven rett i hjeret, jeg vil dø.

Men jeg kan ikke, jeg kan ikke gjøre det, selvmord er ikke et alternativt, jeg kan ikke videreføre den smerten jeg har over på andre. Jeg vet at vis jeg tar livet mitt, vil jeg påføre smerte på andre. Det vil jeg ikke.

 

Jeg smiler foran vennene mine, jeg ler og jeg prøver å være sosial, jeg skulle ønske de visste hvordan jeg hadde det, jeg skulle ønske noen visste hvordan jeg hadde det. Hvordan det er å ensom, deprimert og føle seg håpløs.

Men jeg kan ikke fortelle de, jeg er pyse, jeg vil ikke bli sett på som annerledes.

 

Dette er ingen oppfunet historie, dette er hvordan jeg har det og sikkert mange andre som også lider av depresjon.

 

 

 

 

 

 

[PantZman]

Det er mange som sliter med depresjon, men de ser ikke hverandre, på samme måte som de rundt deg ikke ser at du sliter.

[Imlekk]

Hei,

 

Takk for at du deler historien din. Det er sterkt gjort av deg.

 

Jeg kan umulig sette meg inn i situasjonen din eller forestille meg hvordan du har det.

 

Men jeg kan si det lille jeg vet om alvorlig depresjon. Det er at det ofte er på grunn av en ubalanse i hjernen. Dette kan bli bedre med medisiner som forsøker å gjenopprette balansen. Det finnes ting som kan gjøre det bedre for deg (kanskje helt bra), men da er du nødt til å be om hjelp.

 

Ingen kan bestemme hva du skal gjøre. Men mitt råd til deg er å oppsøke hjelp. Du kan snakke med hjelpetelefonen på PsykiskHelse.no, rådgiver på skolen din, legen din, en lærer du liker, eller kanskje noen i familien din. Det er ikke lett å be om hjelp, men jeg tror det er verdt det.

 

Jeg håper du velger å fortelle dette til noen som kan hjelpe deg. Lykke til!

[PongPing]

Du er modig som tør og fortelle om det her, synes jeg!

 

Jeg tror ikke medisiner er den beste løsningen. Det beste for deg nå, er å snakke med noen. Fastlegen din, lærer eller andre. Går du til legen din, regner jeg med at du blir henvist til en psykiater eller en psykolog.

Det går også an å ta kontakt med f.eks. SUSS.no, men det beste er å gå til fastlegen din.

 

Lykke til!

[heblilla]

Neste gang faren din spør om du har det bra, sier du nei, jeg har det ikke bra. Hvorfor skjule sånt for faren sin? Er han ikke en forståelsesfull type kanskje? I så fall forstår jeg deg.

Hvis han er en forståelsesfull type derimot, ser jeg ingen grunn til å ikke åpne seg for ham (og for din mor, hvis mulig)

Jo flere mennesker du må skjule ditt indre for, jo verre blir det for deg og lidelsen din. Prøv å åpne deg mere. Du har ingenting å skamme deg over. Det er mange som sliter med selvskading, dessverre.

 

YouTube-tips: Kati Morton. (psykolog) Hun hjelper mange med lignende problemer som deg.

[BuffyAnneSummers]

Her:
https://www.diskusjon.no/index.php?showtopic=1219228&&page=307

Post der. Det er en tråd hvor du kan dele dine tanker og kanskje få tilbakemelding fra andre som sliter akkurat som deg.

[Bård h]

det er mykje bedre å være åpen om det. eg har skjult i mange år at eg har vert ulykkelig og deprimert. det ente tilslutt med at dama eg hadde vert sammen med i 10 år gjorde det slutt. noke som igjen gjorde depresjonen enda værre. eg holdt på å ta mitt eget liv. fikk tilslutt litt hjelp. en å snakke med i komunen. men no svarer eg rett ut når fok spør(kanskje bortsett fra eit par stykker som bekymrer seg ihel bare du er forkjølet) så sier eg rett ut at nei. det går ikkje bra

[Gjest medlem-169651]

Mye av grunnen til at en del folk sliter med depresjon er at de ikke føler seg hjemme. De føler at de ikke passer inn fordi de har helt andre interesser enn de rundt seg. Det er tungt.

 

Men du kan få hjelp. Det finnes både psykologer og medisiner som kan hjelpe deg. Hva som funker for deg kan bare en fagperson hjelpe deg med. Snakk med fastlegen din.

 

Hvis du finner noen som har noenlunde samme interesser som deg og blir en skikkelig venn kan det også hjelpe. Jeg vet det er vanskelig å komme igang med å prøve, men hvis du er sta, så gir du deg faen ikke. Prøv å finne noe du liker å drive med. Og driv med det!!!

 

Første skritt kan jo være at du setter deg ned sammen med faren din og forteller han åssen du faktisk har det. Han er glad i deg og vil absolutt hjelpe deg.

Endret 20. november 2014 av medlem-169651

[€uropa]

Som andre har sagt før meg, er det lov å innrømme at man har det tungt. Det er også lov å be om hjelp.

 

Og når det gjelder resultater på skolen, virker det ofte som at en selv må jobbe hardere for å oppnå de samme resultatene som andre får. Det er kanskje ikke så rart, siden folk gjerne underdriver sin egen innsats for å føle seg bedre. Men det er ikke riktig.

[Quote]

Si i fra. Jeg kan ikke si det mange ganger nok. Hvis du ikke tør å si i fra til faren din, si det til læreren din. Læreren din er pliktig til å hjelpe deg, og vil kunne tilpasse undervisningen for at du skal få det bedre og enklere. Via skolen kan du bli sendt videre til PPT.

 

Se på det sånn: Det har ikke hjulpet deg noe å ikke si det til noen. Hvordan kan det skade å gjøre det motsatte? Du trenger åpenbart hjelp.

 

Du har allerede tatt et steg og sagt i fra til oss på forumet. Du har allerede fått link til en tråd som kan hjelpe deg med å finne noen å snakke med - men det er best å snakke med profesjonelle som kan hjelpe deg. Foreldrene dine trenger ikke å få vite noe.