Deprimert (advarsel,sutretråd)

[Suspendert]

Mitt beste tips er å begynne på en skikkelig kampsport (boksing, mma, muay thai, kickboxing osv.) og gå minst en kamp. Kampsport er veldig mye mentalt.

 

Helt enig. Fysisk aktivitet med litt utfordringer gir mestringsfølelse. Og det trenger du og alle andre mye av.

[random_sauce]

Som flere har nevnt er trening en lur ting fordi det gir deg en godfølelse, uansett. Ellers burde du fortsette med evt. interesser og hobbyer. Hvis du ikke har noen spesielle kan du jo prøve å finne noen. Trening, sport, friluftsliv, spill, musikk osv. er for det første ting som gir deg litt mer innhold og mestringssfølelse (mtp. progresjon), men det er også en sosial arena hvor du kan møte mennesker du aldri ville møtt ellers.

 

<Støtter prim sin psykologiske faglige ekspertise

 

Ellers burde vi vel holde politisk temaer som kommunisme og liberalisme/vinnere og tapere utenfor? :O

[Aiven]

Tja. Har selv vært deprimert i mange år, for meg var løsningen å tvinge meg til å møte masse folk og finne «min gjeng», noe som tok flere og mye jobbing - som jeg er uendelig takknemlig for at jeg klarte i dag. Som flere nevner her, er trening smart. Legger også inn en stemme for nofap, som har endret mitt liv til det bedre og som jeg skulle ønske jeg hadde oppdaget lenge før.

[€uropa]

Vet ikke hva som skjedde med forrige posten,men ja,dette er en sutretråd,om du ikke vil høre på sutring så ikke les videre.

 

Jeg er nå 20 år (Mann) og føler at livet mitt er over. Jeg har fullført videregående med relativt lavt snitt og tok et år på folkehøgskole. Jeg har så godt som ingen venner og er veldig redd for framtiden.

 

Jeg planlegger å ta opp fag slik at jeg kan søke meg inn på studier men er så redd for å ikke komme inn. Jeg føler at jeg er så langt bak folk som allerede har begynt på studiene sine. Jeg kan ikke ta eksamenene før i Mai og blir deprimert av å tenke på at jeg ikke kommer inn. Har nok pga alderspoeng nesteår ifølge fjordårets opptak men føles så langt unna.

 

Jeg har søkt jobb siden jeg var 18 og enda ikke fått noe jobb. Jeg føler at jeg ikke er verdt en dritt og at jeg ikke kommer til å utrette noe i livet. Er en bums som ikke klarer å få seg jobb engang.

 

Har 50.000 kr i lån fra lånekassen og har ikke midler til å betale det ned. Bor hjemme hos foreldra mine og føler at jeg må ut herfra for jeg føler meg som om jeg er for mye bry for dem. De sier at de ikke har noe problem men for meg er det et problem. Føler meg veldig lite selvstendig og føler som om jeg er et stort kjøttstykke som er i veien for dem

 

Har ikke hatt noe flaks innenfor datefronten heller,føler meg stygg og uattraktiv. Har ikke hatt mitt første kyss engang.

 

Har så stor angst for hva som vil skje i framtiden om jeg vil være en 30 år gammal fyr som bor hjemme uten noe dame eller noen form for framtid. Er deprimerende å høre at folk har hatt dame,er på studier osv mens jeg virker som om jeg ikke kommer til å utrette noen ting. Kanskje jeg bare overreagerer og problemmene mine ikke er så store,men for meg virker det som hele verden min går under.

 

Hvis noen her ser lys i enden av tunnellen her,da er du faen meg god.

 

 

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 45cda...8e8

 

edit: slo sammen de to postene

 

Det er mange som må forbedre karakterer og vente to eller tre år før de kommer inn på det studiet de ønsker, eller blir forsinket under studiene. Så du er ikke langt bak så mange og det er gode muligheter for å ta dem igjen. Å ikke ha jobb i din situasjon er heller ikke uvanlig. Arbeidsmarkedet blir stadig vanskeligere for ufaglærte og det er stor konkurranse om de jobbene som finnes. Og 50 000 kroner i gjeld med de beste lånebetingelsene man kan få, er ikke så ille. Disse tingene er kjipe, men helt forbigående på mellomlang sikt, så det er ikke nødvendig å være deprimert på grunn av det.

 

Å bo hjemme hos foreldrene dine er selvsagt kjedelig. Men de neste månedene er det ikke så mye annet å gjøre med det enn å holde ut og konsentrere seg om skole og jobbsøking. Så snart du får enten jobb eller studieplass, kan du nesten flytte ut på dagen. Så kan du skvære opp med foreldrene dine når du får muligheten.

 

Er du stygg, går ikke det nødvendigvis over, men det er ikke uvanlig at også stygge mennesker finner kjærester. Inntil det eventuelt skjer, er det ingen som kan se på deg hvor mange du har kysset. Tomme kyss er uansett lite verd.

 

Det løser seg vel etter hvert. Når du begynner å studere, vil du treffe et helt nytt sett med mennesker. Jeg vet ikke hvilket studie du vil inn på, men Studiebyen Trondheim går langt i å love kjæreste til studentene sine (selv om de riktignok ikke sier noe om kvaliteten på kjærestene). http://www.studiebyen.no/no/kultur-og-fritid/kjaerestegaranti

 

Muligheter er ikke ett behov. Det burde derfor være eksludert av selve pyramiden.

 

Ikke at det er spesielt relatert til tråden og løser trådstarter sitt problem. Diskutere Maslow har blitt prøvd på forumet her før, riktignok i politikk delen. Det gikk over stokk og stein, mildt sagt.

 

Det kan være greit å nevne at Maslows behovspyramide oppnådde stor popularitet fordi den er intuitiv og enkel å forholde seg til, men at den er avvist av forskning. Mennesker har ikke behovene sine ordnet i et hierarki.

Endret 19. november 2014 av Zarac

[ragge_jz]

til TS, jeg skal gi deg noen råd for å komme deg ut av en patetisk livs-situasjon:

Tapere og folk som går rundt og synes synd på seg selv, viser det ovenfor omverdenen mye tydeligere enn de tror. Derfor MÅ du slutte å sutre over deg selv.

 

LES bøker.

Begynn å trene.

 

Skaff deg en hobby.

Flytt ut. Lev om nødvendig i telt en uke. Kom deg vekk fra foreldra dine, det eneste du har helt rett i i den posten din, er at du må komme deg vekk fra dem. Å sutre over at folk du kjenner får seg kjæreste, er noe av det DUMMESTE jeg har hørt.

 

For å trøste deg litt og: Tror du livet blir så jævla mye bedre med kjæreste??? Tror du virkelig det? Hvis livet ditt er ræva fra før, så spørs det.

De fleste som har hatt kjæreste vet at det er veldig mye arbeid, klaging og krangling innimellom alt det fine, og at det fine har en tendens til å forsvinne helt...

 

Så du MÅ bare slutte å synes synd på deg og skaffe deg ett liv, selvom det er vanskelig.

Trøsta er at det har vært vanskelig for de andre i samfunnet som "er noe" også , dvs har familie og en kjedelig A4 jobb. Flere av kollegaene mine har begge deler, og er verdens kjedeligste mennesker. At de er lykkelige, er bare fordi de ikke er ulykkelige.

Å komme hjem fra en lang dag fra jobb, aldri ha sex fordi kona alltid er for sliten, og det eneste du rekker er å høre ungene i gloseprøver og adverb og å kjøre dem på trening, det er faktisk ikke min definisjon på lykke. Kanskje er det derfor jeg ikke er deprimert, for jeg minunner dem ikke.

 

For å si som LArs Monsen: det norske samfunnet tar alt for godt vare på taperne, og gjør ingenting for å skape vinnere/ ta vare på vinnere. Det er jammen sant.

 

Du må finne noe du liker å gjøre!! Viktigere enn du tror.

Endret 19. november 2014 av ragge_jz

[AnonymDiskusjon]

Takker Zarac for å være en av de få som holdt seg til temaet.

Anonymous poster hash: 45cda...8e8

[tugorevo]

I morgen bør du ta kontakt med et bemanningsbyråd, feks. Manpower, de er eksperter på å skaffe folk jobb. Du har ingenting å tape på å ta den telefonen i morgen.

 

Å jobbe gir deg penger til å betale gjelda, spare og i tillegg får du deg garantert venner/bekjente. Den gjelda kan være borte i februar hvis du er heldig å får deg jobb kjapt.

 

Meld deg inn i ett treningsstudio, trening booster selvtilliten og da kommer damene av seg selv.

 

De aller fleste har perioder med depresjon, angst, ensomhet osv. og nesten ingen er lykkelige til enhver tid.

 

Lykke til