Når man får inntrykket av at kjæresten ikke vil være med en lenger

[AnonymDiskusjon]

Tja, hva gjør man da? Vanskelig å si

 

Har vært i et forhold i snart 6 mnd, og vi er forholdsvis 18 og 16.

 

Vi ser hverandre ikke så ofte pga. skole og distanse, dvs. max en gang per uke. I starten var det jo sommerferie med en gang og vi var stort sett sammen hver helg. Nå som skolekjøret har startet osv. får vi mindre og mindre tid sammen, også grunnet andre aktiviteter. Det i seg selv er ikke problematisk for meg fordi jeg har jo ting jeg må få gjort. Det er problematisk at jeg får følelsen hun ikke vil være med meg når vi har muligheten. Jeg føler meg bortpriortert og glemt. Jeg får rett å slett ikke inntrykket at hun er forelsket i meg lenger, men at hun er for umoden til å ta det opp.

 

Mellom hvert møte de siste månedene har jeg fått altfor mye tid til å tenke rasjonelt på forholdet og slik jeg har forklart det nå - er det så bra. Alt er jo fint og flott når vi først er sammen, men om hun virkelig ville være med meg hadde jeg fått det inntrykket? Et eksempel på dette var her om dagen hvor jeg bare dukket opp hjemme hos henne fordi jeg ville snakke med henne om akkurat dette. Feig som jeg var klarte jeg det ikke fordi alt virket så fint og harmonisk akkurat der og da. Minuttet hun er borte er jeg sur på hun igjen. Hun virket jo ikke akkurat overlykkelig av å se meg, og var opptatt at hun måtte fort inn igjen.

 

Distansen er heller ikke så stor at den egentlig burde utgjøre noen reel forskjell. Det tar en halvtime med buss og that's it. Det er jo selvfølgelig pres og dra frem og tilbake på en ukedag, men vil man ha tid, skaper man tid slik jeg ser det.

 

Som sagt er det to års aldersforskjell og det er naturligvis en ulikhet i hvilke faser vi er i i livet. Jeg tok hun alltid for å være moden for alderen, men tydeligvis ikke. Hun klarer aldri å gi et fast svar og jeg må som oftest spørre igjen samme dagen vi evt. skal gjøre noe for å finne ut at det ikke går. Alt dette koker ned til hvor seriøst dette forholdet er. Jeg tar det sikkert mer seriøst enn henne, men jeg vil jo ikke gå fra henne når jeg liker hun så godt. Jeg vet jo at hun liker meg og, men hun prioriterer ikke forholdet nok fordi 1) hun er for umoden til å forstå, 2) hun tar det bare ikke seriøst.

 

Jeg leter vel egentlig ikke etter så mye svar, men måtte bare lufte tankene litt Om noen har noen innspill så kjør på. Regner med at dere fleste anbefaler meg å avslutte forholdet.

 

mvh. G18

Anonymous poster hash: 60adb...a1c

[Slai]

Dere er småunger begge to, og det er en million faktorer som spiller inn her utenom alder. Det kan være hun rett og slett har gått lei, muligens føler du hun glir litt vekk og da blir du mer påtrengende og hun føler det blir for mye og trekker seg MER unna, når det du egentlig bør gjøre er å back off litt, eller hun er forelsket i en annen eller flere andre samtidig og er usikker på hvordan det er, eller hun føler seg dårlig for tiden og vil ikke skuffe deg fordi hun føler seg ræv, eller du har begynt å ta ting veldig seriøst mens hun ikke vil det, eller eller eller. Det kan være du har forventninger hun ikke føler hun kan leve opp til.

 

Veldig mye som KAN være greia.

 

Jeg hadde bare latt henne styre tempoet litt om jeg var deg, lent meg tilbake og sett hvordan hun tar ting og bare observert litt. Nytter ikke pushe noe slikt uansett, og det er greiere å vite nå heller enn senere dersom det ikke funker for en av dere, eller begge. For å si det sånn, hvis det ikke funker for en part, funker det ikke for noen parter uansett.

 

I tillegg er det poengløst å bekymre seg over ting som ikke er et reelt problem, men som kun er en teori du har i hodet ditt. Du aner jo ikke hva hun tenker, så hvorfor irritere seg over slikt?

Spesielt når det uansett ikke er noe du kan gjøre fra eller til.

Dessuten er dere såpass unge at dere er ikke fullverdig utviklede folk enda, så det å gå inn i et forhold i den alderen er som regel dømt til å gå under før eller siden, og in the grand scheme of things er det virkelig ikke så viktig.

Så ikke bruk så mye tid på å bekymre deg. Let it go, det som blir det blir uansett, no use forcing it.

[Karl Skapeland]

Du er 18 år og har hele livet foran deg. Kom deg videre.

[IntelAmdAti]

Sånn er det, forelskelsen går over og da går man gjerne hver til sitt hvis det ikke er noe som holder dere sammen.
Det virker ikke som at hun savner deg når dere er borte fra hverandre og da er det ikke noe poeng i å leke kjærester, dere er jo ikke det.

[random_sauce]

Som nevnt over, bare avvent. Se om hun tar initiativ hvis du lar vær. Hvis hun ikke gjør det og dere har vært sammen i 6 mnd. ville jeg betraktet det forholdet som bortkasta tid.

[Slai]

Det er aldri bortkastet tid uansett. Bare fordi siste delen av en banansplitt er råtten, betyr det ikke at de første bitene ikke var gode.

[johanf]

Never regret anything that once made you smile, because at one point its exacally what you wanted.

[vidor]

Sånn er det i den alderen.

[Tmz]

Altså, uansett hva du føler nå så er det ikkenoe seriøst du har med henne. Seriøse forhold i den alderen eksisterer knapt. Har venner som var hodestups forelsket i hverandre, fikk barn, flyttet sammen osv. Det holdt noen år, men etter man kommer oppi noen år oppi 20 åra, så har man i 99 % av tilfellene vokst fra hverandre uansett. Se på det som en erfaring og kom deg videre, eventuelt ta vare på det dere allerede har sammen, men å tro at det skal vare livet ut blir for dumt

[Tvillingsjel]

Det er vanskelig å si, men jeg er enig med de andre. Prøv å være litt avventende. Se om hun savner deg og tar kontakt med deg?

 

Noen ganger føler man det på seg når det ikke er mer å hente, men det går an å prøve å være litt optimistisk en stund til og se hvordan det går. Siden du er forelsket i henne så kan du prøve litt til før du gir opp og som en siste utvei om du er lei av å vente, så kan du prøve å prate med henne.

[random_sauce]

Det er aldri bortkastet tid uansett. Bare fordi siste delen av en banansplitt er råtten, betyr det ikke at de første bitene ikke var gode.

Siktet mer til å bruke tid fremover jeg, ikke glemme det man har gjort. For selvfølgelig er det gode minner i seg selv.