Samfunnet undertrykker folk med Dysleksi

[AnonymDiskusjon]

Hei

Jeg har en liten ting på hjertet som jeg bare må få ut til verden. Er en livlig gutt på 20år som bor i Mandal der jeg nå har fått skaffet meg en kassajobb på en lokal matforretning.

På fritiden liker jeg å være med venner, game og spille fotball. Har alltid hatt mange venner og alt er bra på det planet, men har en indre uro som jeg har bært på en god stund.

 

Har aldri vært noe såkalt "skolelys" selv om jeg alltid har brukt mer tid til skolearbeidet enn di fleste andre. Har derfor unngått å havne i en slike grupper for ekstrahjelp. Grunnen til jeg aldri har havnet i en slik gruppe er fordi jeg har jobbet beinhardt for at jeg skal få en 3er i Norsk.

Forsto først ikke at jeg hadde et problem før jeg ble sitte inne med leksene hele ettermiddagene, mens andre på min alder var ute og spilte fotball eller gjorde andre ting som barn ofte gjør.

Har lært meg til at jeg som ble født med ADHD og dysleksi må jobbe dobbelt så hardt for å nå sine mål i livet, disse tankene begynte og surre mye når jeg startet på vidergående der jeg hadde som mål å utdanne meg til cnc operatør. Det jeg ikke viste var at når jeg startet på TIP linja skulle det bli en større utfordriing en det jeg kunne makte.

Ble hengene etter i timene selv om jeg prøvde midt ytterste og følge med på hva som ble gjort.

 

Når jeg ble utplasert i bedrift på før jul ble jeg nærmest trakasert i firmaet jeg var i fordi jeg ikke hadde noe fagelig kompetanse. Når jeg lærer noe, så husker jeg det når det ble sagt, dagen etter glemmer jeg det uten at jeg kan for at det er slik.

Året etter var jeg innom flere bedrifter, ingen av disse var interessert i å ha meg i deres bedrift fordi jeg lærte ting for seint i forhold til den typiske læregutten.

Fikk læreplass etter endt skolegang via opplæringskontoret i et firma der alt startet bra. Alle ansatte virket hyggelige, ettersom dagene gikk ble det meste mer avansert og jeg begynte å slite med læreplanen. Følte folk på jobb snakket bak ryggen min og at det var ingen som ville ha meg der. Innsatsen min var upåklagelig gjorde alltid det jeg fikk beskjed om alikevell var jeg ikke bra nok.

Ble etter noen uker klat inn hos sjefen der han stile meg spørsmål om jeg var motivert om det ikke hadde passet bedre med ett annet yrke osv..

 

Etter dette raste alt sammen, sluttet på jobben dagen etter og fikk meg snart en kassejobb istede. Alt dette bare fordi jeg ble født med en sykdom som jeg ikke selv har valgt å bære!

Nå som jeg har lagt det bak meg møter jeg på neste utfordring, nemelig lappen på bil. Fikk råd om å ta teorien før jeg begynte å kjøre hos en kjøreskole, det skulle vise seg å bli et h*****. Øvde på teorien i 4 uker hver eneste dag for at jeg reiste inn å fikk 11 feil hos biltilsynet. Den 5te gange besto jeg med 6 feil. Etterpå begynte jeg med kjøretimer der jeg slet som f*** i starten. Fikk stadig beskjed om å kjøre mer hjemme ennå til jeg øvelseskjørte hver eneste deg hjemme. Etter å ha brukt 70k på kjøretimer var jeg endelig klar til oppkjøring, hadde en følelse i meg som sa at jeg ikke hadde en sjangse til å bestå. Sensor var en streng gammel gubbe som bare snakket nedlatene og var generelt negativ under hele kjøreturen.

 

Ble så oppjaget og stresset av å ha en myndig person som ser etter på alt jeg gjør at jeg gjorde noen småfeil som i det store bildet ikke burde ha så stor betyding.

Har brukt så mange timer på å forbedre meg på alt fra skilt til trafikkregler for at jeg nok en gang skal feile på noe jeg har brukt mer tid på en di fleste. Har kamerater som bare møtte opp uten noe som helst forberedelse og besto med glans.

Disse småfeila som at jeg byttet felt og at jeg to ganger kjørte en annen vei en det sensor sa at jeg skulle kjøre kostet meg dyrt.

Synes at slike feil som det er sånt man fort lærer seg til når en har lappen, Det er ikke riktig at det skal pirkes så j**** på småting som går seg til bare fordi at sensor tydeligvis liker å være autoriær og stryke folk. Du blir ikke meldt opp til oppkjøring viss kjørelæreren din ikke mener du er god nok.

 

Min neste oppkjøring er i Desember, har mistet troen på at jeg kan eller kommer til å klare noe som helst. Blir dumt at jeg skal skylde på at Dysleksi og ADHD er grunnen til at jeg blir så anspent at jeg glemmer ting som er viktige under oppkjøring.

Lappen har så lagt kostet meg 80 høvdinger, mange tar lappen for 40. Fordi jeg har to medføtte "handicaps" så føler jeg at samfunnet jobber mot meg. Alt blir dyrere, ting tar lengre tid og du møter stadig ting i hverdagen som trykker deg ned uansett hvor mye du vil holde hodet over sanden blir en til slutt begravd.

I samfunn der status og penger betyr alt vil du slite om du har ADHD og dysleksi. Som sagt er jeg en helt normal 20åring som lever livet tross mine mange utfordringer i hverdagen. Tenker egenrlig mest på alle som kommer etter meg som vil ha det like jæv** som jeg har hatt det.

 

Under ikke engang min værste fiende ADHD eller dysleksi. Håper at dere som leser dette kan forstå at at vi som er født med dette stort sett havner i kassajobber fordi vi ikke er flike eller raske nok i hodet til å nå langt. Ville så gjerne hatt jobb offshore eller jobb som arkitekt, problemet er at mine "handicaps" hindrer meg fra å få slike betydningsfulle, ettertrakta jobber.

Til slutt vil jeg bare si at jeg skriver ikke dette fordi jeg er bitter eller noe sånt, men jeg vil bare at dere som leser dette vil ha mer forsåelse for at folk ikke lærer eller tar alt like fort skal bli godtatt som vi er i samfunnet og ikke bli sjikanert på jobb.

 

Kommer aldri til å få min drømmejobb eller bli god nok til å ta lappen før min bestekompiss.

Til slutt vil jeg bare høre om det er noen av dere som har dysleksi og kan fortelle hva dere har gjort for å nå dine mål uten at ditt "handicap" hindrer deg.

 

Beklager for skrivefeil og slikt, det viktigste for meg er at du fortår budskapet

 

 

Anonymous poster hash: 9ddc2...82d

[Emancipate]

Du skriver i hvert fall prikkfritt.

[The Avatar]

Dette er nok mest ein post for å få ut fustrasjon, men ting trenger ikkje å være så vanskelig som du har fått det for deg.

 

Har sjølv dysleksi som eg heilt greit har klart å kompansere for. Har sjølv utdanna meg til ingeniør, riktignok brukte eg litt mer enn normaltid på det, men det gikk heilt fint.

Når du har fått graden så går resten på personlegheit og kva du kan prestere. Det kan være at dersom du har dårlige karakterar på vitnemålet at du må ta til takke med ein litt dårligare jobb dei fyrste to åra for å skaffe deg relevant arbeidserfaring, men når du då bytter jobb så er det få som kjem til å henge seg opp i dine karakterar. Då dreier det seg kun om at du har dokumentasjon på oppnådd grad, og deretter om gode referansar frå tidligare arbeidsgiver.

 

At eg hadde dysleksi blei ikkje oppdaga før eg gjekk på vidaregåande. I f.eks norsk hadde ein heilt grei 3-er i karakter, men det var når eg fekk ein norsklærar som delte opp karakteren i kategorier før eg fekk ein samla karakter at ein oppdaga at noke var galt. I innhold, disposisjon og slikt fikk eg vanligvis 5/6 i karakter, men i rettskriving var det alltid ein 1-er (ofte med sprengt karakterskala). Snittet blei då vanligvis ein 3-er som ikkje eigentleg er ein dårlig karakter, men alikevell ikkje ei god avspeiling for kva eg kunne få til med litt rettskrivningshjel.

På norsk eksamen skreiv eg meg frå ein 1-er (stryk) til ein sterk 5-er når eg fekk bruke datamaskin.

[SpongeFrog]

@The Avatar

 

Du skal være stolt over det du har fått til, men du må også huske på at bare dysleksi kan funke viss du jobber hardt. Har du Dysleksi og ADHD får du større problemer fordi at du vil slite med konsentrasjonen i tillegg til at du sliter med å huske.

 

Det viktigste er ikke hvilken jobb eller sosial status du har, men at du har det godt med deg selv.

Endret 14. november 2014 av HArild

[Lindoniel]

 

Fordi jeg har to medføtte "handicaps" så føler jeg at samfunnet jobber mot meg. Alt blir dyrere, ting tar lengre tid og du møter stadig ting i hverdagen som trykker deg ned uansett hvor mye du vil holde hodet over sanden blir en til slutt begravd.

Anonymous poster hash: 9ddc2...82d

 

Først: Bra at du står på!

 

Men som du så fint skriver det, så har du "handicaps", og det er nettopp det de er. Tenker de som sitter f.eks. i rullestol også føler at samfunnet er noe herk, siden det er så mange trapper. Samfunnet er nok i utgangspunktet lagt opp slik at den alminnelige person (som ikke har handicaps), skal kunne fungere. Selvfølgelig må en kjempe for sine rettigheter, eller eventuellt for at man kan tilrettelegge bedre for de som sliter (,igjen - bra at du står på).

 

Når det er sagt: Skal du f.eks. kjøre bil, som du nevner, er du faktisk nødt til å ha de samme kvalifikasjonene som alle andre som skal ta lappen har, det samme gjelder i jobb osv.

[€uropa]

Uproduktive arbeidstakere må kjempe i arbeidslivet uansett hva årsaken er. Det oppleves selvsagt som uettferdig at du skal ha et vanskeligere arbeidsliv på grunn av diagnosene dine, men arbeidsgiverne vil naturlig nok ha de beste arbeidstakerne. Du sier ikke så mye hvorfor du endte med å slutte i jobben din, men trakassering og oppsigelse uten saklig grunn fra arbeidsgivers side er ulovlig.

 

Når det gjelder oppkjøringen din, visste vel ikke sensor om diagnosene dine? Mange sensorer oppleves som strenge, nedlatende og unødvendig pirkete for alle, uavhengig av person og helse. Grunnen til at det er vanskelig å få førerkortet, er ikke at samfunnet jobber mot deg, men at kjøretøy er farlige og at det hviler et stort ansvar på føreren. Hvis Biltilsynet hadde lempet på kravene for dyslektikere og andre som har forskjellige diagnoser, ville det ført til at vi fikk dårligere sjåfører og at veiene ble mindre trygge for alle.

 

Det kan være lurt å jobbe med innstillingen din. Det virker som utgangspunktet ditt er at ting kommer til å gå dårlig fordi du har dysleksi og ADHD. Og hvis ting går dårlig, tror du automatisk at det er fordi du har dysleksi og ADHD. Men sannheten er at mange andre også har sine problemer og utfordringer. Det finnes mange som sliter med skolen og stryker på førerprøven sin uten å ha en diagnose. Hvis noen av kompisene dine sier at de besto førerprøven uten forberedelser, er jeg helt sikker på at de lyver.

 

Kanskje er det mer utfordrende for deg enn for mange andre, men det er langt fra umulig å få førerkort og utdannelse. Søskenbarnet mitt hadde også motgang og fullførte utdannelsen sin for et par år siden: "8,5 år, 5 semester uten studielån og med jobb, en ADHD-diagnose, depresjoner, angst, og jævla mange faila eksamener tok det. Men den som bit tenna sammen, klistre på seg et glis, og jobbe videre mens'n nekte å gi opp, får resultater tell slutt. Siste fag er bestått, og je er sivilingeniør!"

Endret 14. november 2014 av Zarac

[sevs]

Vet ikke om det har noe med TS sin post og gjøre, men jeg har veldig inntrykk av at de fleste som har dysleksi bruker det som unnskyldning for alt mulig. Man kan spille fotball, høre på musikk eller feire høytider selv om man har dysleksi, for eksempel. Kjenner flere dyslektikere som mener de ikke kan gjøre noen ting fordi de har dysleksi.