Hvor effektiv er kognitiv terapi?

[dag1234]

Vi tåler denne korte artikkelen på engelsk som reiser alvorlig tvil ved effekten av kognitiv adferdsterapi; etter to års oppfølging har effekten gitt seg fordi terapien ikke er grundig nok.

 

http://www.dailymail.co.uk/health/article-2828509/CBT-scam-waste-money-Popular-talking-therapy-not-long-term-solution-says-leading-psychologist.html

 

 

[vidor]

Man får jo ikke akkumulert nok arvesynd til den forhåndsmeldte apokalypsen om man faktisk fikser folk. Kanskje det går mot en real skogbrann for å nære de nye spirene ?

[dag1234]

Nå var du kryptisk vidor.

 

Poenget i artikkelen er at kognitiv terapi er hypet, og at det er ikke varig virkning av terapien.

 

Sitat: ‘However filthy the kitchen floor of your mind, CBT soon covers it with a thin veneer of ‘positive polish’.

 

Det minner om en tidligere debatt her inne om hva som virker og ikke virker i terapi, og samsvarer med noen av deltakernes erfaringer; etter noen år gikk virkningen over.

[Emancipate]

Vi tåler denne korte artikkelen på engelsk som reiser alvorlig tvil ved effekten av kognitiv adferdsterapi; etter to års oppfølging har effekten gitt seg fordi terapien ikke er grundig nok.

Denne formen for terapi har jeg tidligere kritisert her på forumet.

 

Jeg tror psykiske problemer handler mye om relasjoner. Da må man enten se bakover i relasjonen for å lære og løse opp konflikter som har satt seg fast, eller se forover på hvordan man kan endre sine relasjoner i positiv retning i fremtiden.

 

Å kritisere seg selv for å "tenke feil" er ikke en løsning på så kompliserte problemer.

 

I en bok fra 1945 leste jeg at å tenke på mennesket som et fornuftig vesen var gammeldags og utdatert (allerede da), og at tankene var som en temperaturmåler* på følelsene.

 

* Ikke akkurat det ordet han brukte, han forklarte det over flere sider med eksempel.

 

CBT består dermed i å manipulere temperaturmåleren for å øke temperaturen. Det kan fungere hvis temperaturmåleren i utgangspunktet er feil. Men jeg tror at temperaturmålerene i vårt positivistiske samfunn ofte er høyt nok innstillt i utgangspunktet, og at når vi blir deprimert så er det reelt lav temperatur på noe i livet. Typisk relasjoner (eller mangel på sådan).

 

Givende relasjoner gjør at man tåler mer, mangel på givende relasjoner gjør at man tåler mindre, og kanskje katasotrofetenker. Da må man ikke bare se på katastrofetankene, men på relasjonsmangelen som er problemet.

 

Det kan være indre eller faktorer som gjør at det er vanskelig å få gjensidig utbytte av relasjoner. Disse faktorene bør man se på i terapi.

Endret 14. november 2014 av Tåkelur

[TheKims]

Skal starte opp med kognitiv terapi nå rett over nyttår i forbindelse med nedtrapping av Xanor, så får man se om det hjelper eller ikke. Jeg går hvertfall inn med åpent sinn, selv om jeg har mine tvil på at det fungerer. Går til samtale terapi nå, å jeg føler ikke at det hjelper noe som helst, men må nå gå til de samtalene for å ha rett på å få penger fra NAV.

[Emancipate]

Man får jo ikke akkumulert nok arvesynd til den forhåndsmeldte apokalypsen om man faktisk fikser folk. Kanskje det går mot en real skogbrann for å nære de nye spirene ?

Nå er nok folk som forfekter CBT såpass lite religiøse at de ikke har som noen agenda å ikke fikse folk.

[Lindoniel]

Vanskelig å si, for noen funker det, for andre ikke. Tror det viktigste er at terapitypen står i stil til problemet som skal løses.

[dag1234]

For noen fungerer dette, for andre ikke. Å forklare psykiske plager utelukkende med relasjonelle vansker er like så reduksjonistisk som å forklare alle plager med f eks biologi, genetikk, forsterkning, psykiske konflikter, eller som i kognitiv terapi; feiltenking.

 

Vi er alle ulike og vi har ulike veier inn i psykiske vansker, og vi har alle ulike veier ut av dem.

 

Egentlig er artikkelen fra en krig som alt er i ferd med å bli utkjempet ferdig.

Psykoterapiforskning peker på det jeg sier; det finnes ikke én kur som hjelper for alle mot alt.

Lenge trodde man at det ikke var så viktig hvilken terapimetode en brukte, bare relasjonen var god. Det ser ut som om dette også er et for enkel svar, det ser heller ut som om dyktighet hos terapeuter er viktigere enn metoden og relasjonen.
Forskningen nå for tida går mer på hva det er med de dyktige terapeutene som skiller dem fra de dårlige, slik at vi kan gjøre mer av det første og mindre av det andre.

[Emancipate]

Forskningen nå for tida går mer på hva det er med de dyktige terapeutene som skiller dem fra de dårlige

Delvis så er det et litt for enkelt svar, men noen er bare smartere enn andre, og alt de tar i blir til gull, mens andre er rett og slett udugelige. Upopulær holdning i Norge, jada.

 

Så er det jo endel mennesker midt i mellom.

[dag1234]

Smarthet kan være en del av forklaringen, men tradisjonell IQ er neppe avgjørende. Det er tvilsom at de med best karakterer er de dyktigste terapeutene. Da kan en like godt se hvem som kan spytte lengst, for de teoretisk flinke er ikke alltid best i menneskelige møter.

 

Det er forsket på dette i Oslo, bl a av Per Nerdrun professor i psykologi, og det ser ut som om de terapeutene som klarer å lage en klar problemavklaring og forklare veien til å møte problemene er mer effektive (dyktigere) enn de som bare satser på en god relasjon.

Det er det vi kaller en 'arbeidsallianse', og det kan forstås som et felles mål og en enighet om hvordan nå de målene. En allianse går forut for og er en forutsetning for en terapeutisk relasjon.

 

'Relasjon' er mye av et moteord, og få tenker på at den kan i seg selv være iatrogen (dvs gi utilsiktet helseskade). Det kan f eks bli så viktig å bevare en god relasjon at en ikke våger å utfordre pasienten eller det en kaller relasjon er i virkeligheten avhengighet, slik at pasienten blir dårligere når en skal avslutte terapien.

Relasjon er bare det mentale arbeidsrom, de holdende båndene mellom terapeut og pasient, som en skaper for at terapien kan finne sted. I seg selv er den ikke helende.

Men det er jo selvsagt hyggelig og godt med mennesker som er hyggelige og gode - men det er altså ikke tilstrekkelig til å skape endring. det må jo til for å kunne kalle prosessen terapeutisk.

[Emancipate]

eller det en kaller relasjon er i virkeligheten avhengighet, slik at pasienten blir dårligere når en skal avslutte terapien.

Jeg har lest at terapeuter som lærer pasienten metoder å bruke selv, for å takle problemene, får bedre resultater.

 

Det er jo ikke meningen at pasienten skal trenge terapeuten for resten av livet, og det må man tenke på.

 

I seg selv er den ikke helende.

En person jeg snakker med som jobber som behandliner i psykisk helsevesen mener det motsatte. Men når jeg snakker om givende relasjoner tenker jeg mer i nær familie enn med en terapeut, og at det kan beskytte mot andre faktorer, og gi mening i livet. En relasjon med en terapeut gir aldri mening i livet på den måten.

 

ikke våger å utfordre pasienten

Jeg går ikke til behandling for å bli utfordret. Jeg klarer egentlig ikke å forestille meg hva slags intern modell som ligger til grunn for en slik holdning. Hadde jeg ønsket å bli utfordret hadde jeg gått til en coach.

Selve tankemåten virker å ha som grunnlag at terapeuten føler han stiller "over" pasienten på en eller annen måte.

[dag1234]

Det er som sagt mange måter å gjøre det på, og du får - får vi håpe - behandling ut fra dine behov og forutsetninger, Tåkelur. Andre ut fra sine. I en perfekt verden skal det i alle fall være slik.

 

Den terapeut som ikke utfordrer pasienten, gir ikke behandling, men er med å opprettholde problemene. Da jatter man med.

Hva som er en utfordring, ja det vil selvsagt variere fra person til person. Men det handler om å sette noe i pasienten i bevegelse, skape en endring. Det er terapi kort forklart.

Terapeut og pasient er ikke likestilte, de har ulike oppgaver og ulik funksjon i en terapi. Det er jo åpenbart.

 

Det kan være at vi snakker forbi hverandre, men det er mange misforståelse og myter ute å går når det gjelder hva en relasjonen er og dens betydning. Spesielt gjelder dette hos helsearbeidere som ikke er terapeuter, slik som sykepleiere og hjelpepleiere. De er utdannede pleiere, noe som er en fin ting å være, men de er ikke først og fremst behandlere, og de har derfor ingen eller tilfeldig opplæring og trening i disse prosessene.

Men selv hos de som er trente behandlere er det noen som lever i villfarelse når det gjelder relasjonen. Og mange tror at relasjon er f eks å være grei, eller gi omsorg, være en erstatning for det pasienten ikke har fått tidligere, osv. Alt dette er vel og bra, men det er ikke en terapeutisk relasjon i den betydning jeg snakker om det her. Det er de båndene som oppstår i terapien som gjør at en sammen kan utforske sine problem og utfordre sine grenser.

[Emancipate]

Den terapeut som ikke utfordrer pasienten, gir ikke behandling, men er med å opprettholde problemene. Da jatter man med.

Jeg tenker på din forståelse som en linje, som går sånn:

 

Utfordre pasienten X--------------|--------------X Jatte med pasienten

 

Jeg er uenig i selve tankemåten om at dette er en linje man skal være på. Man skal ikke være hverken på venstre side, høyre side, eller noe som helst sted i mellom. Alt dette er feil område.

 

Hvis man er av den mening at det ikke finnes noe annet sted i hele verden enn denne linjen har man valgt å gi seg selv et handicap når et gjelder å hjelpe mennesker.

 

Det er de båndene som oppstår i terapien som gjør at en sammen kan utforske sine problem og utfordre sine grenser.

Om problemet er at man ikke har utfordret sine grenser nok så er det ikke en psykisk sykdom, men vanlig feighet, og man trenger en coach. Endret 14. november 2014 av Tåkelur

[Emancipate]

Det er som sagt mange måter å gjøre det på, og du får - får vi håpe - behandling ut fra dine behov og forutsetninger, Tåkelur.

Nei, jeg får ikke noen psykologisk behandling. Etter å ha vært hos mange psykologer og sånt opp igjennom livet har de skadet mer enn de har hjulpet, spesielt som barn. Endret 14. november 2014 av Tåkelur

[Horten Market]

Relasjon er bare det mentale arbeidsrom, de holdende båndene mellom terapeut og pasient, som en skaper for at terapien kan finne sted. I seg selv er den ikke helende.

Men du er enig i at det er faglig uenighet om relasjonen er helende i seg selv?

 

Det er interessant at effekten av kognitiv terapi er tvilsom i en del tilfeller. Det samme sier jo kognitiv-leiren om psykodynamisk terapi: Psykoterapiforskning: Ubehagelige sannheter og fremtidige muligheter.

 

Et spørsmål en legmann kan stille er om effektene av psykologisk behandling kan tilskrives placeboeffekten. Beskrivelsen av dette fenomenet er skremmende likt måling av psykologisk behandling. Kan det være forklaringen på at relasjon/terapeutisk allianse kan virke i seg selv, og at all psykologisk behandling ser ut til å ha en effekt dersom alliansen er på plass?

[Emancipate]

Kan det være forklaringen på at relasjon/terapeutisk allianse kan virke i seg selv, og at all psykologisk behandling ser ut til å ha en effekt dersom alliansen er på plass?

Nei, det blir for drøyt andre veien igjen. Endret 15. november 2014 av Tåkelur

[dag1234]

@HM: Nja, det er nok noen som påstår at relasjonen kan være delvis helende slik som linken din antyder. Men ikke at den er tilstrekkelig til å kurere; å bli møtt med vennlighet, respekt og anerkjennelse er jo klart dempende på psykisk smerte. Det sniker seg også inn en diskusjon om hva som er å bli kurert her, uten at det blir gjort eksplisitt klart at de ulike retningene legger ulikt i det å være frisk.

 

Det blir en parodi på psykologisk behandling å hevde at relasjonen i seg selv er kurativ, men om en mener det er det snublende nært å tro at psykologisk behandling kun er placebo. Det mener ikke jeg at psykoterapi er.

 

Selv synes jeg problemstillinger er litt kunstig og ser på fenomenet på en annen måte; psyken har en rekke selvreparerende evner, akkurat slik som kroppen vil fikse prøve å ordne seg selv om den blir skadet, og gjør det hele tiden uten at vi tenker over det.

Placebo er en slik selvreparerende evne.

Psykologisk behandling er da langt på vei å sette igang personens (psykens, hva nå den egentlig er) egen reparasjon. Det er vanskelig å forestille seg noe annet så lenge det ikke tilføres annet enn tanker og følelser, og ikke noen aktiv ytre substans som f eks medisiner eller mekaniske hjelpemidler.

 

For å få igang disse selvreparerende prosessene må visse betingelser være tilstede; en opplevd felles forståelse (allianse) er kanskje den viktigste.

 

Relasjonen (de følelsesmessige båndene mellom pasient og terapeut) har tradisjonelt ikke blitt tillagt vekt eller vært tonet ned i kognitiv terapi, men er klart på vei inn der og - om enn i en annen språkdrakt, og betoningen av relasjonen startet der ved fenomener som oppstår i behandling av personlighetsforstyrrelser. (Akkurat samme utvikling som i det psykodynamiske terapifeltet. Der startet det også med pasienter som ikke responderte som forventet på standard terapi.) Her vektlegger de kognitive terapeuter at det må være gode og bærende følelsesmessige bånd mellom terapeut og pasient for å få igang behandlingen.

 

De kognitive terapeutene sier heller at pasienten må sosialiseres til kognitiv terapi, dvs få en forståelse av hva terapien går ut på. (Det er det samme som en psykodynamiker vil kalle en allianse.)

 

I all psykologisk behandling er allianse avgjørende, men ikke all behandling trenger en relasjon.

Så er det også slik at ved visse diagnostiske tilstander er relasjonen viktigere enn ved andre tilstander. Hvis du ser for deg en modell der en går fra lettere psykiske lidelser til personlighetsforstyrrelser over til psykoser, så øker relasjonens viktighet med økende grad av alvorlig sykdom, For de sykeste, f eks de med schizofreni, er bare det å orke å være i en relasjon et behandlingsmål i seg selv. Mens ved lettere tilstander som f eks en enkel fobi, vil det ikke være nødvendig med en relasjon, men det må likevel være en allianse.

[vidor]

http://shrinkrapradio.com/236-the-efficacy-of-psychodynamic-therapies-with-jonathan-shedler/