Føler meg ensom på skolen

[AnonymDiskusjon]

Hei, jeg går nå andreåret på vgs. og jeg sliter med et lite problem, nemlig at på skolen føler jeg meg fryktelig ensom. Jeg var ny til byen, og ble kjent med en person jeg nå tilbringer nesten hele skoletiden med. Det virker som han er i akkurat samme situasjon som meg, så jeg har ikke akkurat store muligheter til å bli kjent med flere gjennom hans kontaktnettverk.
I de fagene vi har i lag sitter vi alltid i sammen. Jeg føler ikke at jeg kan gå å sette meg hos andre jeg gjerne ønsker å bli kjent med, siden da vil jeg bare svikte vennen min som mest sannsynlig kommer til å sitte alene og føle seg nettopp sviktet.

 

Vi to er heller ikke så veldig like, og derfor hadde det vært greit å fått litt forandring. Han har humor, men han forstår for eksempel ikke bæret av ironi. Som en person som fra veldig tidlig alder har brukt veldig mye sarkasme og ironi, føler jeg nå at jeg har forandret meg til å slutte å bruke dette, noe som selvfølgelig er trist. Ikke er han spesielt intelligent heller, så jeg føler meg ikke akkurat så veldig stimulert mentalt.

 

Folk er ikke interesserte i meg, ingen tar initiativ og folk er kun i lag med de gode gamle vennene sine. Jeg prøver å snakke med andre, og når jeg sitter med andre i fagene og prøver å holde en samtale, føles det som om jeg er den mest aktive parten. Likevel kommer jeg ingen vei videre. Jeg klarer kanskje å starte en samtale, men hvordan starter man et vennskap? Jeg er ganske usikker med fremmede, og det jeg sier føles ganske tamt og kjedelig. Jeg vet at vennskap skal komme naturlig, men hva gjør man når slikt ikke skjer?

Anonymous poster hash: d6728...cdd

[heblilla]

Hei!

 

Syns i grunnen at du skal være glad for at du har den ene vennen din. Selv om dere er ulike. Kan på sett og vis forstå at dette vennskapet også kan være et hinder for å få flere venner. Men kanskje du skal være åpen om tingene, si det som det er til vennen din, at du har lyst til å få flere venner? Du risikerer selvfølgelig å skyve ham fra deg. Kommer vel an på hvor avhengig han er av deg. Kanskje han egentlig har lyst på flere venner sjøl, men er redd for å såre deg?

Vel verdt å ta opp med ham syns jeg, da ditt ønske ikke er noe å skamme seg over. Hvilken ungdom vil ikke ha flere venner/være populær?

Endret 9. november 2014 av kismet

[AnonymDiskusjon]

Hei!

 

Jeg var selv i veldig lik situasjon som deg før, og tenkte nøyaktig som deg. For to år siden, da jeg gikk første året, passet jeg ikke inn med resten av guttegruppa. Men det var denne ene gutten, som jeg ble nærmest bundet til i klassen, og vi begge hadde et dårlig nettverk i klassen og på skolen. Uten han, ville jeg vært ensom. Det samme gjaldt han også, uten meg ville han vært ensom i klassen. Jeg følte det på samme måte, at det bare var oss to, og ingen andre i klassen. Kunne selvfølgelig snakke med andre, og dominere litt her og der, men vi to var de som satt sammen hver dag. Vi var nødvendigvis ikke like, men det funket veldig bra. Intellektet var ikke noe problem, da det ikke hadde stort avvik. Jeg gjorde det som regel bedre enn han på prøvene, men han var bedre sosialt, langt bedre.

 

MEN, SÅ BEGYNTE JEG Å TENKE SOM DEG. Kanskje jeg burde ha flere venner? Samtdig, følte jeg meg litt begrenset, at han til tider kunne motsi ting jeg skulle si eller gjøre, siden han selv var sjenert. Han ville ikke at jeg skulle dumme meg ut, for da ville det så dumt ut . Men poenget er at, jeg på en eller annen måte følte meg begrenset. Jeg ville oppleve nye ting og ha flere faste venner. Så jeg prøvde å snakke med folk her og der.

 

Så fikk jeg tanken: Kanskje gresset var grønnere på andre siden? Jeg ville gjort alt for få endret på denne tanken, slik at den forandret det som skulle bli et alene-helvete. Det ledet til ideen om å slutte. Derfor sluttet jeg på skolen 2.året og startet på en ny, tatt i bakgrunn at jeg forlatet min venn helt alene. Men første dagen på den nye skolen, følte jeg at noe var galt. Greit, utsiktene var gode til å få nye venner på den andre skolen, og jeg ble fort kjent med nye folk de to første dagene jeg var der. Men fortsatt, det var noe spessielt som manglet. Jeg fikk en desperat følelse om å skifte tilbake til min gamle skole, og gjorde dette. Men da var det allerede forsent. Min venn sluttet, da han følte seg ensom på skolen. Jeg gikk fra noe, til ingenting, absolutt ingenting. Jeg kan fortsatt snakke med andre, men de samme gamle tidene mangler, nå som jeg går på mitt siste år. Det var aldri noe galt med han. Han var en hyggelig og trivelig fyr. Det var bare jeg som var totalt dum.

 

 

Ta vare på det du har, for det det er verdt. Jeg angrer bittert på mitt valg. Jeg håper ihvertfall at jeg har lært av dette. Men vær sikker på det valget du gjør, for det kan påvirke din fremtid både positivt og negativt. Hvis jeg ikke hadde skiftet skole, hadde vi gått i samme klasse, og hatt gode minner. Men slik ble det ikke desverre. En tåpelig idiot som meg fortjener heller ikke det.

 

Håper du tar det riktige valget.

Anonymous poster hash: b3b5f...eb5

[heblilla]

En trist erfaring du deler der:-(

Men sånn er det jo å være ung og usikker..

Så flott at fortalte det. Håper ts får noe å tenke på nå. (det gjør hun eller han helt sikkert)

 

ps. Er sikker på at den tidligere vennen din har tilgitt deg din ungdommelige dumhet. Håper du får oppretta kontakten med ham. Vil oppfordre deg til å prøve. (Vis ham det du skreiv overfor fx)

[Slai]

Andre året på vgs... Det handler vel om å finne felles ting. Som regel på den tiden der er det vel fester, og da delte erfaringer fra disse festene, som ofte er starten. Det hjelper veldig å bli kjent med en person som kan på en måte gi deg foten innenfor til den personens venner, slik at du kan bygge på det.

 

Eller spill, at folk interesserer seg for samme spill du pleier spille, og ta det den veien. Eller andre felles interesser, som feks kortspill, bøker, sjakk, fotball, osv.

 

Hvis man støter på at noen deler en interesse, husk at de er like confused og socially retarded som en selv er, fordi... man er i den alderen. Så det bør vel være så enkelt som å foreslå å se en fotballkamp eller noe, den type ting?

 

Det er greit å tenke slik at man må nesten kontrollere hele saken selv, og lede den bevisst mot et mål, for den andre parten kan du ikke forvente at vil være spesielt behjelpelig i starten. Du må foreslå spesifikke ting å gjøre, osv. Noe som ikke er mye styr i starten, ikke liksom "vær med på tre ukers backpacking bare oss to!!!" liksom men mer "ah, skal du på den konserten på fredag? Kult, jeg skal jeg og. Jeg og en kompis skal ta et par øl først, hva om du tar med deg Einar og et par pils så stikker dere bortom oss litt før vi drar." eller noe slikt. Noe low pressure liksom.

 

Samboeren min satt på forelesning på universitetet en dag, og plutselig sier en jente bak henne "hei! vil du sitte sammen med meg?" med et stort gladkristent smil. Denne andre jenta hadde fått beskjed av en venninne at hun måtte få seg litt venner på skolen, og at hun måtte finne en venn i dag, som oppgave.

Samboeren min ble kjempeglad, og de har vært venner i flere år nå.

Det skal ikke alltid så mye til.

[AnonymDiskusjon]

Takker for alle innspill, spesielt du, AnonymDiskusjon b3b5f...eb5.

snip

Jeg har vurdert å ta det opp med ham, men jeg er slettes ikke sikker på om dette vil hjelpe. Jeg er heller ikke av den spesielt åpne typen, så føler det kanskje finnes en bedre måte å gjøre det på.

Ja, jeg verdsetter ham, og er ikke en person jeg er villig til å støte fra meg. Han har et hjerte av gull, men han dette gjør at han kan være foruroligende ydmyk til tider. Det er kanskje her personlighetene våre kolliderer, da jeg kan være ganske krass person. Hvis du prøver å være hyggelig og gir ham et ikke helt så ekte smil av spøken hans kan han for eksempel "sorry" ut av det blå som om han sa noe ille.

snip

Angående det å finne felles interesser, så har jeg gått på en sport i ca. ett og et halvt år nå. Her er det noen veldig få jevnaldrede og en god del yngre. Jeg meldte meg også meg på en hobbyklubb i begynnelsen av dette skoleåret, hvor det er folk fra alle aldersgrupper, men mest voksne. På denne sporten jeg nevnte så kjenner jeg ikke en eneste en, men i hobbyklubben er folk utrolig hyggelige og jeg har blitt kjent med en del nye folk. På skolen er jeg dog fortsatt ensom, men jeg tror det er potensiale i denne klubben da det er noen som går på min skole der, vel og merke på forskjellig årstrinn. Tenkte kanskje å invitere en av dem hjem om muligheten byr seg.

 

Når du nevner fester, så kan jeg bare si at jeg har aldri vært på en hjemmefest. Læreren foreslo at vi burde arrangere klassefester for å få opp samholdet i klassen, men siden vi er en ganske stor klasse hvor ca. 2/3 er jenter, så antar jeg at det er en del drama og usikkerhet som forhindrer folk å ta initiativ. Jeg blir ikke invitert på fester utover det, og det sier vel kanskje seg selv hvorfor.

 

Jeg pleier også i ett av programfagene å sitte med en fyr jeg har blitt litt kjent med. Jeg har lyst til å finne på noe med ham på fritiden, f.eks. kino, men er det ikke litt rart å invitere folk man knapt kjenner? Eller er dette noe folk bare setter pris på?

Anonymous poster hash: d6728...cdd

[Slai]

Prøv? "Holy shit den interstellar filmen ser dødskonge ut, har du sett den?" osv.

[heblilla]

 

Hei!

 

Jeg var selv i veldig lik situasjon som deg før, og tenkte nøyaktig som deg. For to år siden, da jeg gikk første året, passet jeg ikke inn med resten av guttegruppa. Men det var denne ene gutten, som jeg ble nærmest bundet til i klassen, og vi begge hadde et dårlig nettverk i klassen og på skolen. Uten han, ville jeg vært ensom. Det samme gjaldt han også, uten meg ville han vært ensom i klassen. Jeg følte det på samme måte, at det bare var oss to, og ingen andre i klassen. Kunne selvfølgelig snakke med andre, og dominere litt her og der, men vi to var de som satt sammen hver dag. Vi var nødvendigvis ikke like, men det funket veldig bra. Intellektet var ikke noe problem, da det ikke hadde stort avvik. Jeg gjorde det som regel bedre enn han på prøvene, men han var bedre sosialt, langt bedre.

 

MEN, SÅ BEGYNTE JEG Å TENKE SOM DEG. Kanskje jeg burde ha flere venner? Samtdig, følte jeg meg litt begrenset, at han til tider kunne motsi ting jeg skulle si eller gjøre, siden han selv var sjenert. Han ville ikke at jeg skulle dumme meg ut, for da ville det så dumt ut . Men poenget er at, jeg på en eller annen måte følte meg begrenset. Jeg ville oppleve nye ting og ha flere faste venner. Så jeg prøvde å snakke med folk her og der.

 

Så fikk jeg tanken: Kanskje gresset var grønnere på andre siden? Jeg ville gjort alt for få endret på denne tanken, slik at den forandret det som skulle bli et alene-helvete. Det ledet til ideen om å slutte. Derfor sluttet jeg på skolen 2.året og startet på en ny, tatt i bakgrunn at jeg forlatet min venn helt alene. Men første dagen på den nye skolen, følte jeg at noe var galt. Greit, utsiktene var gode til å få nye venner på den andre skolen, og jeg ble fort kjent med nye folk de to første dagene jeg var der. Men fortsatt, det var noe spessielt som manglet. Jeg fikk en desperat følelse om å skifte tilbake til min gamle skole, og gjorde dette. Men da var det allerede forsent. Min venn sluttet, da han følte seg ensom på skolen. Jeg gikk fra noe, til ingenting, absolutt ingenting. Jeg kan fortsatt snakke med andre, men de samme gamle tidene mangler, nå som jeg går på mitt siste år. Det var aldri noe galt med han. Han var en hyggelig og trivelig fyr. Det var bare jeg som var totalt dum.

 

 

Ta vare på det du har, for det det er verdt. Jeg angrer bittert på mitt valg. Jeg håper ihvertfall at jeg har lært av dette. Men vær sikker på det valget du gjør, for det kan påvirke din fremtid både positivt og negativt. Hvis jeg ikke hadde skiftet skole, hadde vi gått i samme klasse, og hatt gode minner. Men slik ble det ikke desverre. En tåpelig idiot som meg fortjener heller ikke det.

 

Håper du tar det riktige valget.

 

Anonymous poster hash: b3b5f...eb5

 

Syns ikke du skal kalle deg sjøl "en tåpelig idiot". Husk, det er lov å ta feil i livet. Ingen er ufeilbarlige.

[€uropa]

Du skal ikke ha dårlig samvittighet fordi du har lyst til å treffe og bli kjent med andre enn den ene vennen du har. Samtidig kan man jo spørre seg om dere virkelig er venner hvis dere bare henger sammen fordi ingen av dere har noen andre. Du kan prøve å snakke litt med de andre elevene i klassen din. Hvis ikke den ene vennen din inkluderer seg selv mer, kan du foreslå at han skal bli med og sette seg sammen med noen av de andre i klasserommet eller i kantina eller i andre situasjoner hvor det er mulig å snakke litt. Hvis ikke han vil det, har du i hvert fall gjort ditt for at han ikke skal føle seg sviktet og være ufrivillig alene. Da er det tillatt å tilbringe litt mindre tid sammen med ham for å prøve å bli kjent med flere.

 

Det går helt fint å invitere folk med på fritidsaktiviteter. Det er ikke noe folk forventer, men det er sånn du blir bedre kjent med dem. Jeg flyttet selv til en ny by i et nytt fylke sommeren før jeg begynte på videregående. Jeg kjente ingen der og var veldig klar over at jeg måtte gjøre en innsats for å få venner. Jeg tok initiativ til å snakke med mange i min egen klasse og i parallellklassene da muligheten bød seg.

 

Jeg hadde lav terskel for å spørre om folk hadde lyst til å finne på ting utafor skolen. Jeg var for eksempel på kino med et par klassekamerater og så Inglorious Basterds, som gikk på den tida. Det var en god mulighet til å møtes og prate om filmen og Tarantino-filmer for øvrig både før og etterpå. På vei hjem fra skolen en gang møtte jeg en kar jeg kjente litt. Jeg bodde i gangavstand fra skolen, men han måtte vente en stund på en buss. Da foreslo jeg at vi skulle gå til det nærmeste gatekjøkkenet og spise før bussen kom. Og jeg var åpen for å prøve nye ting. Jeg har aldri likt fotball og lagsport verken før eller etterpå, men da en i klassen min sa at en gjeng skulle møtes på fotballbanen en ettermiddag i høstferien, sa jeg selvsagt at jeg skulle komme og spille. Etter hvert ble jeg invitert på et par fester og da hadde jeg kommet over den verste kneika. Kort sagt kan jeg si at jeg tok intiativ til å bli kjent med mange. Noen var ikke interessert i bli mer kjent, noen traff jeg bare én gang, mens noen fortsatte jeg å treffe jevnlig gjennom hele videregående. Jo flere man tar kontakt med, desto flere venner vil man få. Ikke alle vil bli venner, men du har ingenting å tape på å prøve.

 

For øyeblikket er jeg utvekslingsstudent i Tyskland. På første skoledag, tre dager etter at jeg flyttet hit, følte jeg rimelig alene da jeg gikk inn i et auditorium med 700 andre utvekslingsstudenter og ikke ett kjent ansikt å se. Jeg så en enslig kar sitte alene på enden av en rad. Jeg sa hei og spurte om jeg kunne sette meg ved siden av. Han sa ja og virket veldig likegyldig. Det var selvsagt min feil også, men vi pratet ikke mer enn det. To plasser til venstre for meg satt det dog en sveitser som søkte øyekontakt, nikket og sa "Hey, what's your name? Where're you from? Come sit over here." 10 sekunder senere begynte å studieveilederen å prate, men på 10 sekunder hadde vi hilst og utvekslet den viktigste informasjonen. Rett etter at vi var ferdige i auditoriet gikk vi og tok en øl, pratet litt mer, utvekslet numre og gikk vi på fest den samme kvelden. Dette var selvfølgelig i en kontekst der alle følte seg litt alene og det var forventet at man skulle bli kjent med nye mennesker, men det behøver ikke å være vanskeligere enn det å finne noen å tilbringe tid med. De aller fleste mennesker er greie hvis du tar kontakt, men det må som regel være du som tar kontakt.