Nært familiemedlem med depresjon

[AnonymDiskusjon]

Hei.

Jeg har et nært familiemedlem som jeg tror lider av depresjon. Det virker ikke slik på personen til vanlig, sett bort fra at hun kan "stresse seg opp" ganske mye for relativt små problemer. Grunnen til mistanken er at jeg tilfeldigvis kom over diverse antidepressiva hos henne når jeg skulle finne meg en paracet.

 

Hun bor forøvrig alene, men jeg prøver å besøke henne så ofte jeg kan, men er selvfølgelig iblant det blir vanskelig å få det til veldig ofte. Jeg har uansett nå bestemt meg for å besøke henne oftere, planlegge turer osv. Vise at det fortsatt er mye å glede seg over.

Det jeg da lurer på her er hvordan dere ville gått frem?

Jeg ser for meg 2 alternativer.

 

1: Jeg tar opp at jeg har en mistanke om depresjonen, og forsøker å snakke om det. Problemet jeg ser her er at det da kan virke veldig "påtatt" å besøke oftere, reise ut på ting osv. Hun vil kanskje føle at jeg ser på det som en plikt, og at jeg ikke gjør det fordi jeg har lyst.

 

2: Jeg tar ikke opp at jeg har en mistanke om depresjonen, men besøker selvfølgelig oftere, turer osv allikevel. Problemet her er isåfall at hun føler at hun ikke har noen å snakke med om depresjonen, mens det positive er at hun ikke vil tro at jeg vier med tid til henne fordi jeg "må".

 

Hva ville dere gjort?

 

 

 

Anonymous poster hash: 40658...d4c

[AnonymDiskusjon]

Det skal og legges til at jeg ikke er sikker på om hun har en depresjon. De kan godt være fra noen år tilbake, da et annet familiemedlem døde i ung alder.

Anonymous poster hash: 40658...d4c

[Isbilen]

Det høres litt ut som om du planlegger en "intervention" mot denne personens depresjon. Det er ikke sånn det fungerer, mitt inntrykk om jeg var vedkommende ville vært at du prøvde å få hennne til å "ta seg sammen". Bare vis omtanke og vær godt selskap. Hvis du har lyst til å spørre henne om det faktisk går greit, vent til en situasjon oppstår hvor det ellers ville være naturlig. Ellers kan du jo stille spørsmålet vanlig og overfladisk og se om hun benytter seg av sjansen, men ikke spør henne om hun er sikker på om det bare går bra.

Tl;dr, supert at du vil hjelpe, men ingen liker å bli umyndiggjort.

Endret 5. november 2014 av Isbilen

[Emancipate]

Medisinene kan være mot depresjon eller noe annet. Hvis hun har god effekt av medisinen er hun jo uansett ikke deprimert lenger.

 

"Antidepressiva" kan også være for OCD, sosial angst, generalisert angst, smerter, migrene og søvn.

 

Ikke prøv å "behandle" depresjonen. Det blir som et forsøk på å forandre personen, noe som i grunnen er en form for kritikk. Uansett om du ikke tenker på det sånn så kan det oppfattes sånn.

 

I værste fall lykkes du med å hjelpe henne, slik at hun blir avhengig av deg på en usunn måte og trenger deg for å ikke bli deprimert igjen.

[AnonymDiskusjon]

Takk for svar begge to.
Planlegger forsåvidt ikke noe intervention, men ser nå hvordan det kan virke slik om jeg tar det opp på måten jeg først tenkte. Ble litt stresset av å finne det bare, så visste ikke helt hvordan jeg skulle gå frem.
Vet også at hun har hatt søvnproblemer i mange år, så da er det en stor sjanse for at de medisinene faktisk bare er til det. Var ikke klar over at antidepressiva kunne brukes mot det.

 

Da tar jeg det her mer med ro, og gir henne bare godt selskap og tar opp hvordan det går om dagen når det passer seg.

 

 

Anonymous poster hash: 40658...d4c

[Emancipate]

Det er ikke alle typer antidepressiva som er mot søvn, bare noen.

 

Ble litt stresset av å finne det bare, så visste ikke helt hvordan jeg skulle gå frem.

Lat som ingen ting. Eller, hvis du vil ta det opp, begynn med "når jeg skulle finne meg en paracet fant jeg noen antidepressiva... er det noe jeg kan gjøre?"

 

Det virker kanskje flaut å innrømme at man har "spionert". Men jeg synes det er bedre det, enn å kunstig endre atferden sin på noe som kanskje er feil grunnlag.