Psykisk helse blandt ungdom

[Henniepennie]

Me lever i eit godt land -uten krig, sult og den type elendighet. Men det er likevel mange unge som synst livet er tøft. Fleire og fleire slit med psykiske problem. Samfunnet har forandra seg mykje dei siste åra, og dagens ungdom har veldig mykje å forhalda seg til. Det er eit enormt press til å vera vellukka på alle områder. Kanskje me skulle lært meir om livsmeistring på skulen? Læra meir om kva ein kan gjera når ein har blitt såra (eller for å unngå å såra andre), med skyhøge forventninger frå omgivelsane, og korleis forebyggja depresjon?

Mange meiner det kunne vore lurt å ha ansatt psykologer på skulane, og ein del skuler har også allerede gjort det. Kva meir kan gjerast?

[Tarzan93]

Høyt press på skolen. Flink- pike, flink -gutt syndromet er det mange som har. Nå må man fullføre videregående, ofte blir det forventet at man går skole etter vgs. Jeg har ei venninne som mener at man skal ha ambisjoner, og at folk burde sikte høyere enn å jobbe i butikk hele livet. Dette synes jeg er et helt feil syn og ha. Så lenge man er har det bra, så kan man jobbe hvor man vil, og med hva man vil, og ikke ha utdannelse, eller og ha utdannelse i hva man vil. Problemet er at mange av oss dessverre legger oss alt for mye opp i hva andre gjør.

 

Det er veldig mye press fra alle kanter om å lykkes. Jeg skjønner godt at dette kan føre til at man blir sliten og derfor går på en smell. Fant en artikkel hvor det hevdes at 1 av 5 dropper ut av videregående skole.Det skjønner jeg veldig godt. Husker selv at mange droppet ut da jeg gikk på skolen.

Dette er veldig høye tall. Mange som dropper ut er skoleleie, men en del har nok litt psykiske problemer også. Angst, og depresjon veit jeg mange som har hatt/har. Også en del som har hatt en tøff fortid, og det har satt sitt preg i livet.

 

Vi hadde psykolog på min skole. Husker jeg snakket med han. Veldig deilig å lette på hjertet. Vi hadde også fantastiske miljøarbeidere som gjorde en flott jobb! De fikk elever inn i timen, og hvis det var noe kunne man prate med de også.

 

Psykologer er et flott tiltak. Jeg tror også det hadde hjulpet mye på den psykiske helsen til ungdommen hvis lærerne og elevene viste mer omsorg for hverandre. Noen er flinke på dette, mens andre dessverre ikke er det. Det er utrolig viktig! Hvis omsorg at du bryr deg.!

 

Mentale trenere hadde kanskje vært en idé? Få motivasjonen i gang hos mange unge, å få de til å føle seg verdifulle. Jeg tror det ville hjulpet mye med skolearbeid, og depresjon. Det er vanskelig å si om det ville ha hjulpet med det psykiske, men hvis man klarer å gjøre det bra på skolen, vil også selvfølelsen stige, og jeg tror det ville ha løst mange problemer, fordi mye henger sammen. La oss si at skolebiten er på plass, da kan det hende at en depresjon vil bli lettere. Dette kommer jo så klart helt ann på hva som er årsaken til depresjonen, men hvis man ikke opplever det store presset, men føler at ting flyter mer, så vil jeg tro at dette kunne hjulpet mye med den psykiske helsen.

 

Konsentrasjon er vanskelig hvis man sliter psykisk, så dette må så klart ta tak i. Er derfor psykolog er et flott tiltak! Og det er derfor jeg mener vi skal vise at vi bryr oss om andre, fordi det å vite at noen bryr seg hjelper litt. Det at du kan snakke med noen om det du har på hjertet, eller det du sliter med er viktig, og jeg tror det ville hjulpet hvis elevene pratet med hverandre om hvordan de har det. La oss si at læreren satt av en 1 i uka hvor man kunne prate om hva man hadde på hjertet, i klasserommet.

 

Grunnen til at jeg er så opptatt av skole er fordi det er der ungdommen oppholder seg mest, og jeg tror skolen kan hjelpe ungdommene som sliter psykisk. Dette tror jeg også ville hjulpet de som vurderer å droppe ut av skolen pga psykiske problemer. Det å droppe ut kan nemlig gjøre ting verre da mange kanskje ikke starter på skolen igjen, og sitter igjen med null utdannelse, eller ikke kan utdanne seg som det de vil. Noe som igjen kan føre til depresjon. Det er ond sirkel.

 

Hvis innlegget mitt ble veldig forvirrende så beklager jeg. Jeg er stuptrøtt, men måtte bare poste dette

Endret 30. oktober 2014 av Robinhood93

[Skurupu]

Jeg følte aldri noe press da jeg vokste opp. Verken fra skolen eller samfunnet forøvrig. Jeg har alltid vært en avslappet person som aldri lar meg stresse, så det er svært vanskelig for meg å sette meg inn i problematikken. Har jo i alle år hørt at ungdommen nå til dags har det tøft, men jeg har aldri forstått hvorfor.

 

Trur egentlig hele greia er litt overdrevet. Skjønner ikke hvorfor det skulle være noe mer press på ungdom nå, enn for 20-30-40-50 år siden. Jeg vil egentlig påstå at ungdom nå til dags har det ganske så mye bedre sammenlignet med tidligere generasjoner. Hvis man ikke fikk seg utdanning og jobb så var man fattig og sulten. Nå til dags betyr det kun at man ikke får seg hytte på fjellet og to sydenturer i året.

Endret 31. oktober 2014 av Skurupu

[1245112654122755325882462]

At vi lever etter en høy standard er noe som skaper store forventninger til mange i samfunnet. Det å ha den rette jobben, det å se bra ut, det å være populær er viktig for å kunne trives med seg selv. Dem som ikke får det til blir ofte deprimerte fordi dem ikke strekker til.

 

[PgUp]

Jeg tror det er et menneskelig symptom å alltid streve etter å noe bedre. Hvis vi bare kunne vært fornøyd med det vi har, og satt ned ambisjonene våre noen hakk, tror jeg vi kunne vært mer tilfreds.

 

Når alt kommer til alt bryr ikke folk seg så veldig om andre, de bryr seg mest om seg selv. Hvis noen trykker deg ned fordi du trives med en Rema jobb, synes jeg mer synd på dem som ikke greier å se at folk er forskjellige, og det viktigste er at man selv er tilfreds.

 

Har ingen spesielle ønsker om et flott hus eller kjempestatus jobb, jeg lever bare en gang her i livet, og ønsker ikke å leve etter andres forventninger.

Endret 1. november 2014 av PgUp

[Adrax]

Jeg ble ertet av venner og bekjente fordi jeg hadde en jobb som ikke krevde høy utdanning. De hadde fagbrev, godt betalte jobber med høy utdanning mens jeg satt med minstelønn og sleit ræva av meg i en "jallajobb" som de kalte det. Så skal de komme å dømme meg fordi jeg ikke gikk flere år på universitet eller har tatt fagbrev?..

 

Presset kommer fra alle kanter og det handler om livssyn og verdier i livet. Tror det er utrolig viktig hvilke signaler foreldre sender ut hjemme, og ikke legger ekstra press på ungene sine. Livet handler ikke om å bli mest mulig suksessfull, med best kropp, finest bil og mest penger. Det handler om å finne sin egen lykke uten å bli påvirket av hva andre mener "lykke" er. Sosiale medier som facebook/instagram har stor skyld i de psykiske problemene mange unge har idag. Rett og slett et utrolig stort forventingspress, prestasjonspress og kroppsfokus. Alle skal være perfekte og alle setter seg urealistiske mål kun for å bli godtatt og likt.

[AdNauseam]

Trur egentlig hele greia er litt overdrevet.

Tror ikke jeg.

 

Hvis man ikke fikk seg utdanning og jobb så var man fattig og sulten. Nå til dags betyr det kun at man ikke får seg hytte på fjellet og to sydenturer i året.

Tar gjerne fattig, sulten og lykkelig enn miserable og klar til å hoppe. Litt ironisk er det når du har veldig god råd, mat i kjøleskapet, men alikvel har du ikke lyst til å spise noe hele dagen. Ikke lyst. Til noe.

 

Det å sloss med følelser kan føles som en håpløs kamp.

 

 

Me lever i eit godt land -uten krig, sult og den type elendighet. Men det er likevel mange unge som synst livet er tøft. Fleire og fleire slit med psykiske problem. Samfunnet har forandra seg mykje dei siste åra, og dagens ungdom har veldig mykje å forhalda seg til. Det er eit enormt press til å vera vellukka på alle områder. Kanskje me skulle lært meir om livsmeistring på skulen? Læra meir om kva ein kan gjera når ein har blitt såra (eller for å unngå å såra andre), med skyhøge forventninger frå omgivelsane, og korleis forebyggja depresjon?

Mange meiner det kunne vore lurt å ha ansatt psykologer på skulane, og ein del skuler har også allerede gjort det. Kva meir kan gjerast?

Er veldig for at slikt skal undervises om i skolen. Men tingen er at vi ofte må lære sånn selv, og føle det selv. Ord kan ikke erstatte følelser. Følelser gir empatisk forståelse, ord gir sympatisk forståelse.

 

Jeg tror at de som vokser opp nå har mer psykisk stress. Det var lettere før. Nå må man forholde seg til sinnsykt mye som er veldig stressende for den primitive delen i oss.

 

Man vokser også opp med et helt annet bilde av verden når alt er så sammenkoblet. Internett, TV, mobiler, sosiale medier etc. Vi har utfordringer med utseende, popularitet, det å passe inn, og det er så mange å konkurrere mot.

 

Humor (tenker gjerne film) som gjør narr av andre er også veldig normalt, i større grad enn før.

 

Det er mye som spiller inn, vi har et mer kompleks samfunn nå. Mer å tenke på, flere baller å holde styr på.

 

 

 

[...]

Bra innlegg, er enig i det meste, om ikke alt her.

 

Noe som også er viktig er det å lære seg at det er grunner til ting. Unger gjør ofte narr av hverandre. Men hvis de geniunt forstår hvordan den andre føler dette, så gjør de det ikke. De færreste av oss påfører andre skade bevisst.

 

Vi er jo egentlig ikke slemme, det er bare det at vi har en ganske begrenset evne til å forstå og sette oss inn i andres emosjonelle og tankemessige verden. Vi har gjerne sympati, men empati er svært begrenset slik jeg ser det. Det er sjeldent man er istand til å fullt forstå andre, man kobler dette til egne erfaringer og forståelser for ting.

 

 

Men dessverre krever det livserfaring for å mestre livet. Vi kan ikke lære bort alt, noe må læres selv. Men et fag på skolen ville vært veldig hensiktsfullt. Spesielt det at man får diskutert seriøst om ting, det lærer barn godt av.

Endret 1. november 2014 av AdNauseam

[PgUp]

Jeg ble ertet av venner og bekjente fordi jeg hadde en jobb som ikke krevde høy utdanning. De hadde fagbrev, godt betalte jobber med høy utdanning mens jeg satt med minstelønn og sleit ræva av meg i en "jallajobb" som de kalte det. Så skal de komme å dømme meg fordi jeg ikke gikk flere år på universitet eller har tatt fagbrev?..

 

Presset kommer fra alle kanter og det handler om livssyn og verdier i livet. Tror det er utrolig viktig hvilke signaler foreldre sender ut hjemme, og ikke legger ekstra press på ungene sine. Livet handler ikke om å bli mest mulig suksessfull, med best kropp, finest bil og mest penger. Det handler om å finne sin egen lykke uten å bli påvirket av hva andre mener "lykke" er. Sosiale medier som facebook/instagram har stor skyld i de psykiske problemene mange unge har idag. Rett og slett et utrolig stort forventingspress, prestasjonspress og kroppsfokus. Alle skal være perfekte og alle setter seg urealistiske mål kun for å bli godtatt og likt.

Kluet er vel å holde seg mest unna slike medier. Merker selv at jeg blir mer og mer lei. Folk som poster masse bilder fra siste sydentur, men alt er bare å ligge å sole seg, spise mat og handle. Ikke veldig spennende og originalt med andre ord. Skal jeg poste noe føler jeg at det bør være noe genuint og originalt andre kan ha glede av eller nytte av å vite om.

 

Holder unna all informasjon om min egen livssituasjon/ jobb osv. Ikke bare fordi jeg tenker dette er en privatsak, men hvis folk virkelig er interessert i meg kan de heller spørre. Postes alt på facebook, hva skal man prate om når man møtes da?

 

De som snakker ned til deg har kanskje et behov for å forsvare sine egne valg, det er ikke sikker de er så fornøyde med sin utdanning og valg her i livet, selv om de bruker det som en måte å "heve" seg på, dette kan også være et tegn på sin egen usikkerhet. Har aldri likt slik oppførsel, synes rett og slett det er pinlig på deres vegne.

Endret 1. november 2014 av PgUp

[Adrax]

Kluet er vel å holde seg mest unna slike medier. Merker selv at jeg blir mer og mer lei. Folk som poster masse bilder fra siste sydentur, men alt er bare å ligge å sole seg, spise mat og handle. Ikke veldig spennende og originalt med andre ord. Skal jeg poste noe føler jeg at det bør være noe genuint og originalt andre kan ha glede av eller nytte av å vite om.

 

Holder unna all informasjon om min egen livssituasjon/ jobb osv. Ikke bare fordi jeg tenker dette er en privatsak, men hvis folk virkelig er interessert i meg kan de heller spørre. Postes alt på facebook, hva skal man prate om når man møtes da?

 

De som snakker ned til deg har kanskje et behov for å forsvare sine egne valg, det er ikke sikker de er så fornøyde med sin utdanning og valg her i livet, selv om de bruker det som en måte å "heve" seg på, dette kan også være et tegn på sin egen usikkerhet. Har aldri likt slik oppførsel, synes rett og slett det er pinlig på deres vegne.

 

 

Nå har ikke jeg hatt facebook på 10 måneder, og må si livet mitt ble en god del bedre etter at jeg sluttet å være der. Man merker at man kan senke skuldrene litt og jeg liker at folk ikke vet alt om meg. Hvis de vil noe, er de nødt å sende meg melding eller ringe meg. Jeg kan ærlig innrømme at jeg var en slik som la ut festbilder av meg selv og andre for å vise hvor sosial jeg var, det lå liksom et forventningspress der (følte jeg hvertfall) at jeg måtte bli likt av alle. Min måte var å dra ut på fest hver helg og legge ut bilder, for deretter å få masse likes og kommentarer.

 

Jeg tror ikke nødvendigvis de bruker det som unnskyldning at deres eget liv suger, og derfor må hakke ned på andre. Jeg tror de bare er stolt og vil skryte av hva de har oppnådd egentlig.

Endret 1. november 2014 av Adrax

[PgUp]

Er vel flere grunner ja men å skryte av seg selv ved å tråkke på andre er uansett idiotisk. Jeg ser mer opp til en hyggelig person som går på nav enn en advokat som gjør narr av personen på grunn av arbeidssituasjonen.

 

Hadde foretrukket om folk ikke la ut festbilder i det hele tatt, ihvertfall når alle festene går ut på det samme.

[PgUp]

dobbelpost

Endret 1. november 2014 av PgUp

[Tarzan93]

Jeg tror det er et menneskelig symptom å alltid streve etter å noe bedre. Hvis vi bare kunne vært fornøyd med det vi har, og satt ned ambisjonene våre noen hakk, tror jeg vi kunne vært mer tilfreds.

 

Når alt kommer til alt bryr ikke folk seg så veldig om andre, de bryr seg mest om seg selv. Hvis noen trykker deg ned fordi du trives med en Rema jobb, synes jeg mer synd på dem som ikke greier å se at folk er forskjellige, og det viktigste er at man selv er tilfreds.

 

Har ingen spesielle ønsker om et flott hus eller kjempestatus jobb, jeg lever bare en gang her i livet, og ønsker ikke å leve etter andres forventninger.

Jeg skulle ønske flere var som deg

[Tarzan93]

 

Trur egentlig hele greia er litt overdrevet.

Tror ikke jeg.

 

Hvis man ikke fikk seg utdanning og jobb så var man fattig og sulten. Nå til dags betyr det kun at man ikke får seg hytte på fjellet og to sydenturer i året.

Tar gjerne fattig, sulten og lykkelig enn miserable og klar til å hoppe. Litt ironisk er det når du har veldig god råd, mat i kjøleskapet, men alikvel har du ikke lyst til å spise noe hele dagen. Ikke lyst. Til noe.

 

Det å sloss med følelser kan føles som en håpløs kamp.

 

 

Me lever i eit godt land -uten krig, sult og den type elendighet. Men det er likevel mange unge som synst livet er tøft. Fleire og fleire slit med psykiske problem. Samfunnet har forandra seg mykje dei siste åra, og dagens ungdom har veldig mykje å forhalda seg til. Det er eit enormt press til å vera vellukka på alle områder. Kanskje me skulle lært meir om livsmeistring på skulen? Læra meir om kva ein kan gjera når ein har blitt såra (eller for å unngå å såra andre), med skyhøge forventninger frå omgivelsane, og korleis forebyggja depresjon?

Mange meiner det kunne vore lurt å ha ansatt psykologer på skulane, og ein del skuler har også allerede gjort det. Kva meir kan gjerast?

Er veldig for at slikt skal undervises om i skolen. Men tingen er at vi ofte må lære sånn selv, og føle det selv. Ord kan ikke erstatte følelser. Følelser gir empatisk forståelse, ord gir sympatisk forståelse.

 

Jeg tror at de som vokser opp nå har mer psykisk stress. Det var lettere før. Nå må man forholde seg til sinnsykt mye som er veldig stressende for den primitive delen i oss.

 

Man vokser også opp med et helt annet bilde av verden når alt er så sammenkoblet. Internett, TV, mobiler, sosiale medier etc. Vi har utfordringer med utseende, popularitet, det å passe inn, og det er så mange å konkurrere mot.

 

Humor (tenker gjerne film) som gjør narr av andre er også veldig normalt, i større grad enn før.

 

Det er mye som spiller inn, vi har et mer kompleks samfunn nå. Mer å tenke på, flere baller å holde styr på.

 

 

 

[...]

Bra innlegg, er enig i det meste, om ikke alt her.

 

Noe som også er viktig er det å lære seg at det er grunner til ting. Unger gjør ofte narr av hverandre. Men hvis de geniunt forstår hvordan den andre føler dette, så gjør de det ikke. De færreste av oss påfører andre skade bevisst.

 

Vi er jo egentlig ikke slemme, det er bare det at vi har en ganske begrenset evne til å forstå og sette oss inn i andres emosjonelle og tankemessige verden. Vi har gjerne sympati, men empati er svært begrenset slik jeg ser det. Det er sjeldent man er istand til å fullt forstå andre, man kobler dette til egne erfaringer og forståelser for ting.

 

 

Men dessverre krever det livserfaring for å mestre livet. Vi kan ikke lære bort alt, noe må læres selv. Men et fag på skolen ville vært veldig hensiktsfullt. Spesielt det at man får diskutert seriøst om ting, det lærer barn godt av.

 

Er så enig med deg! . Noen er veldig empatiske, andre er ikke det. Veldig synd da da empati er en evne som er viktig å ha.

[ATWindsor]

 

Trur egentlig hele greia er litt overdrevet.

Tror ikke jeg.

 

Hvis man ikke fikk seg utdanning og jobb så var man fattig og sulten. Nå til dags betyr det kun at man ikke får seg hytte på fjellet og to sydenturer i året.

Tar gjerne fattig, sulten og lykkelig enn miserable og klar til å hoppe. Litt ironisk er det når du har veldig god råd, mat i kjøleskapet, men alikvel har du ikke lyst til å spise noe hele dagen. Ikke lyst. Til noe.

 

Det å sloss med følelser kan føles som en håpløs kamp.

 

 

Ok, jeg tror jeg skjønner hva Skurupu mener, jeg synes det virker som det er mye mere frihet nå, og fokus på å "følge sine egne drømmer", i motsetning til før når det kanskje var mer fokus på plikt? Er det da problemet at man skal være så flink? Jeg tror kanskje folk vil være lykkeligere av å fokusere enda mer på å være "flink" dvs på plikt og ansvar, som ikke lenger virker så populært, jeg tror den store friheten kan være litt lammnende for noen.

 

AtW

[Gothminister]

Jeg følte aldri noe press da jeg vokste opp. Verken fra skolen eller samfunnet forøvrig. Jeg har alltid vært en avslappet person som aldri lar meg stresse, så det er svært vanskelig for meg å sette meg inn i problematikken. Har jo i alle år hørt at ungdommen nå til dags har det tøft, men jeg har aldri forstått hvorfor.

 

Trur egentlig hele greia er litt overdrevet. Skjønner ikke hvorfor det skulle være noe mer press på ungdom nå, enn for 20-30-40-50 år siden. Jeg vil egentlig påstå at ungdom nå til dags har det ganske så mye bedre sammenlignet med tidligere generasjoner. Hvis man ikke fikk seg utdanning og jobb så var man fattig og sulten. Nå til dags betyr det kun at man ikke får seg hytte på fjellet og to sydenturer i året.

Jeg tror du har mye rett i det du skriver her. I dagens samfunn diagnostiserer man alt, tidligere ville vi si at det er en del av livet. Alle, unge som eldre vil oppleve nedgang og oppgang i livet, normale utfordringer, livskriser osv. Dette er i dag psykiske lidelser og skal behandles. Behandles med medikamenter, slik at legemiddelindustrien kan sope inn litt mer.

 

Det har noe med holdninger til livet å gjøre. Hva er det vi formidler til de unge i dag? Kampen om å være perfekt, flinkest osv. Men hva er egentlig perfekt? Ungdom i dag er flinke, de ruser seg mindre, gjør mer lekser en noen andre før dem, de sitter hjemme på kveldene med nesa i PC. De er lite engasjerte i samfunnet. Hva kommer det av?

 

Jeg har ingen fasit på hvorfor man har skapt et bilde av at ungdom sliter så mye mer en før, for de gjør nok ikke det. Det handler mer om at i dag snakkes det høyt om det vi tidligere ikke sa til alle. Men i dag kan det virke som det er blitt litt populært i si man sliter psykisk. Ingen reagerer negativt på det, ingen stiller en gang spørsmål om hva psykisk egentlig er og hva det handler om. Vi kaster rundt oss med et begrep som psykisk, uten at man kan beskrive hva man egentlig mener, for hva er psykisk? Men uansett, det er positivt for legemiddelindustrien som har skapt diagnoser som ADHD og de tjener rått på alle unge som dessverre blir satt på medikamenter som de strengt talt ikke trenger.

[anetteflette]

Hele greien er absolutt ikke overdrevet. Psykiske lidelser blant unge har eksistert i århundre, det er jo en grunn til at helsemyndighetene slår alarm - tallene er urovekkende.
Vi burde hatt flere psykologer ansatt på skolene istedenfor kun hos BUP(barne og ungd. psykriatisk poliklinikk), blir man først henvist til BUP har det allerede gått for langt og fyller kriterene for en psykisk lidelse, pluss flere måneders ventetid før man får sin første time.
Norge vil tjene på å annsette helsepersonell på skolen. Det vil selvfølgelig koste mer i starten, men det hele handler om å forebygge. Det er bedre å ta i mot et glass som holder på å falle i gulvet enn å lime alle bitene sammen igjen.
Forebygge er ordet som burde vært i fokus, ikke reparere eller fikse.

[Gothminister]

Forebygge er ordet som burde vært i fokus, ikke reparere eller fikse.

Forebygge, et flott ord som mange bruker, spesielt politikere. Men totalt uten mening, om man ikke har noen metodikk. Det hjelper svært lite å si forebygge, uten og ha en metode og uten og vite hva man skal forebygge. Alle hyler etter psykologer, men hva gjør egentlig en psykolog? Jo prater. Det Norske skoler trenger er miljøterapeuter. Helst med adferdsanalytisk kunnskap. Slik at man kan tilrettelegge miljøbetingelser for dem som sliter med et eller annet. Man må være forsiktig og ikke sykeliggjøre normal adferd. Dvs. utfordringer som livet gir på godt og vondt. Derfor må psykologer holdes vekk fra skoler. De unge er ikke syke, de trenger veiledning om virkeligheten og de utfordringer livet faktisk er.

[ATWindsor]

Hele greien er absolutt ikke overdrevet. Psykiske lidelser blant unge har eksistert i århundre, det er jo en grunn til at helsemyndighetene slår alarm - tallene er urovekkende.

Vi burde hatt flere psykologer ansatt på skolene istedenfor kun hos BUP(barne og ungd. psykriatisk poliklinikk), blir man først henvist til BUP har det allerede gått for langt og fyller kriterene for en psykisk lidelse, pluss flere måneders ventetid før man får sin første time.

Norge vil tjene på å annsette helsepersonell på skolen. Det vil selvfølgelig koste mer i starten, men det hele handler om å forebygge. Det er bedre å ta i mot et glass som holder på å falle i gulvet enn å lime alle bitene sammen igjen.

Forebygge er ordet som burde vært i fokus, ikke reparere eller fikse.

 

Problemet er at helsevesenets evne til å ordne disse problemene i beste fall er begrenset.

 

AtW

[foenix]

 

Me lever i eit godt land -uten krig, sult og den type elendighet. Men det er likevel mange unge som synst livet er tøft. Fleire og fleire slit med psykiske problem. Samfunnet har forandra seg mykje dei siste åra, og dagens ungdom har veldig mykje å forhalda seg til. Det er eit enormt press til å vera vellukka på alle områder. Kanskje me skulle lært meir om livsmeistring på skulen? Læra meir om kva ein kan gjera når ein har blitt såra (eller for å unngå å såra andre), med skyhøge forventninger frå omgivelsane, og korleis forebyggja depresjon?

Mange meiner det kunne vore lurt å ha ansatt psykologer på skulane, og ein del skuler har også allerede gjort det. Kva meir kan gjerast?

 

 

Hovedårsaken til psykiske lidelser er gal livsstil, dvs. fysisk inaktivitet og feilt kosthold. Dersom folk spiser sunnere og beveger på seg mesteparten av dagen så blir disse problemene borte. Det er slik kroppens biologiske mekanisme påvirker nervesystemet ved å omdanne aminosyrer til neurosubstanser via stoffskiftet.

 

Verre enn det er det ikke. Slutt med Synsologi, TV-titting og pilleknasking og ta fatt på arbeidet som får deg i psykisk balanse.

[fivebigcities]

Jeg har begrenset tro på at det hjelper å ansette psykologer ved skolene. Det er i så fall å begynne i feil ende. Det er viktig at de som trenger hjelp får den hjelpen de trenger. Men like viktig som å sette inn hjelp der det trengs, er det å gjøre noe med hvorfor folk trenger hjelp i utgangspunktet. Hvis ikke driver man bare med brannslukking.

Endret 2. november 2014 av fivebigcities