Jeg blir besatt av damene jeg liker

[AnonymDiskusjon]

Dette har vært en plage for meg så lenge jeg kan huske, men nivået det er på nå er direkte uutholdelig.

 

Når jeg liker noen går jeg så dypt inn i det at jeg mister meg selv fullstendig. Om jeg trener, spiser middag med venner eller er på kino tenker jeg på Frøken x. Det går sjelden mer enn to minutter uten at tankene går dit, og veldig mye av det er forbundet med angst. Jeg har nok av forpliktelser, interesser og venner, men ingen distraksjoner hjelper eller gir meg ro.

 

Jeg trenger ingen oppvekker eller aha-opplevelse; jeg er helt og holdent klar over hvor destruktivt mønsteret er, og rent rasjonelt vet jeg også at det er helt unødvendig. Det er også helt klart for meg at det finnes en million fisker i havet, og at Frøken X ikke nødvendigvis er min eneste sjanse til å finne lykken.

 

Det hjelper bare ikke. Det blir sterkere når jeg møter noen jeg føler jeg er kompatibel med, men jeg sliter også med dem jeg anser som bare venninner eller bekjente. En eller annen form for besettelse blir det uansett. I praksis kan jeg egentlig ikke ha kontakt med personer av det motsatte kjønn. Når jeg dater noen eller er i et bekreftet forhold er formen helt katastrofalt dårlig.

 

Jeg har en veldig god venninne. Jeg ser på henne som en tilnærmet ideell match som partner, både emosjonelt og rent rasjonelt, men jeg vil ha henne som venn også, uavhengig av om det blir noe mer. Nå sitter jeg og lurer på hvordan jeg skal avslutte vennskapet, for jeg orker ikke dette mer.

 

Ja, jeg går i terapi, og ja, jeg har tvangslidelse. Men psykiateren min har ikke hørt om noen som har det på denne måten. Jeg lurer på om noen kjenner seg igjen, har hørt om noen som har det likedan eller vet hva det skyldes og hva som eventuelt kan hjelpe. Jeg er lei av å måtte kutte kontakten med folk jeg liker. Det er sykt og føles stusselig, og jeg vil bli kvitt det.

Anonymous poster hash: 95791...a10

Anonymous poster hash: 95791...a10

[Myst]

Aner ikke hvordan du blir kvitt selve tilstanden, men venninna di må du bestemme hva du vil med. Fører aldri godt med seg å tenke på henne som mer enn venn når og hvis det ikke er gjensidig. Gjennomgikk det samme mange måneder siden og syntes det var bedre å kutte henne ut enn å ha et ensidig vennskap som bare gikk utover meg. Hvis du først velger å kutte henne ut, kan du like gjerne gå all in og fortelle det du føler. Det kan slå flere veier da.

 

Kan vel innrømme jeg ikke er (eller var) så ulik deg. For god tid tilbake var jeg kun innstilt på å få venninner da det øker sjansene for mer intimt forhold, men det ødela litt av psyken dessverre. Begynte å se på dem som potensielle partnere og klarte ikke å opprettholde et vanlig vennskap. Sliter litt med det fortsatt. Skulle gjerne fått etablert ordentlige vennskap av begge kjønn.

[Tmz]

Er ikke så veldig ulik deg jeg heller, men kanskje ikke så ekstremt, og jeg det skjer først og fremst med de jeg ser på som potensielle partnere. Kan fint ha venninner uten at det er noe problem.

 

Er i samme situasjon angående venninnen din også, vi prøvde, men ting fungerte dessverre ikke. Men kan hende du har mer flaks. Vi har fortsatt en vennskapelig tone og treffes av og til, men vennskapet ble ikke slik det var før, så hvis du virkelig verdsetter vennskapet bør du trå varsomt.

 

Stort sett har jeg egentlig motsatt problem med venninner, det er en tiltrekning som ligger der, og når jeg da aviser ting utover vennskap så kutter de bare kontakt, ganske irriterende.

[AnonymDiskusjon]

Akkurat denne ene venninna og måten jeg forholder meg til henne på er kanskje ikke så uvanlig. Tror man at man har den rette eller potensielt rette i nabolaget er det klart man blir litt oppslukt. Det gjelder nok de fleste. Mulig jeg fortsatt er noe mer ekstrem.

 

Dessverre gjelder det også dem jeg ikke har så mye til felles med, eller dem jeg på alle tenkelige måter først og fremst burde sett på som vennemateriale. I forkant, underveis og spesielt i etterkant er jeg fullt klar over at det ikke er grunnlag for noe mer der, men jeg har ingen mulighet til å roe det ned. I fire måneder var jeg desperat opptatt av en bekjent jeg ikke fant spesielt attraktiv, ikke hadde noe til felles med og som jeg ellers ikke syntes var spesielt hyggelig. Eksamensresultatene mine den våren var helt katastrofalt dårlige. Ikke bare fordi det tok alt fokus i hverdagen opp mot selve eksamensdatoene, men jeg klarte ikke fokusere på noe annet på selve dagen heller.

 

Så har jeg også de venninnene jeg faktisk setter pris på, men som jeg bare vil ha som nettopp venninner. De kutter jeg jo også ut, eller i beste fall skyver bort over tid.

 

Jeg tror det skader mulighetene mine også. Jeg blir ikke så åpenlyst stusselig og passiv som tankemønsteret kanskje skulle indikere, men jeg mister som sagt meg selv. Jeg har alltid tid, jeg tar i overkant mye initiativ, jeg føyer meg, jeg blir i overkant streng når jeg angrer på at jeg føyer meg, jeg blir desperat etter å gjøre et godt inntrykk og jeg prøver definitivt for hardt. Det skjer irriterende og frustrerende ofte at det er romantisk interesse fra motparten i starten, før det fader ut i "bestevenn" eller "bror" i takt med hvor intens jeg blir.

 

At tvangslidelsen er skyldig her antar jeg, men jeg har likevel ikke hørt om noen som har det like ille. Jeg har ikke blitt gitt så gode muligheter til å bli bedre heller, og da er jeg ganske låst. Å ha det som dette resten av livet finnes ikke aktuelt.

Anonymous poster hash: 95791...a10

[Vatjusi]

Det man gjør er hvem man er.

 

Og som en annen sa, vis meg vennene dine og hva du driver med på fritiden din, så kan jeg fortelle deg hvem du er.

Endret 27. oktober 2014 av Vatjusi

[Tmz]

Har du lite erfaring med jenter? Hvorfor kutter du ut venninner som du kun ser på som vennemateriale? Jeg ble veldig fort betatt av jenter når jeg var yngre og hadde lite erfaring. Husker jeg fikk et nuss av en av de deiligste jentene i området her. Det lå ikke noe spes i det og vi kjente hverandre ikke engang, men jeg ble jo helt i hundre da jeg knapt hadde gjort nie mer enn å snakke med jenter.

[AnonymDiskusjon]

Ja og nei. Jeg slet veldig med det motsatte kjønn tidligere, men det har endret seg med årene.

Men jeg skjønner spørsmålet, og jeg er med på tankegangen. Jeg har tenkt litt på det samme. Det er mulig det er noe som fortsatt henger igjen i underbevisstheten.

Jeg aner ikke helt hvordan jeg kan endre dette mønsteret, i så fall. Det er nok en generell forsiktighet som ødelegger. Et godt eksempel er denne venninna. Jeg sa jeg var interessert for en tid tilbake, men jeg var samtidig veldig defensiv og gjorde det klart at det "ikke er ille" og "jeg er ikke hodestups". Om ikke komplett ærlighet hadde gjort noe fra eller til akkurat i den situasjonen, så er nok den defensive holdningen generelt et problem. Jeg tror jeg sa unnskyld da jeg sa jeg likte henne. Som om jeg bare måtte understreke at jeg visste jeg ikke var god nok, og at jeg var en plagsom klegg ved å i det hele tatt gi meg tillatelse til å føle noe. Ikke unnskyld, som i "hvordan kan du tilgi meg", men at jeg selv var i forkant og gjorde det klart at det var tåpelig, i tilfelle det ikke var gjensidig.

Så det er mulig mye av skylden i bunn og grunn ligger der, men at konsekvensen (besettelsen) er sterkere hos meg enn andre på grunn av den generelle tvangslidelsen min. Samtidig kan det være helt feil. Jeg vet jaggu ikke. Behandleren min sier han ikke forstår det.

Anonymous poster hash: 95791...a10

[Myst]

Kanskje er det på tide å prøve en annen holdning? Fra å være defensiv til mer frampå og åpen kommunikasjon? Kan si til henne at sånn og sånn føler du og vil vite om det kan bli noe mer? Som nevnt tidligere, skal jo uansett kutte henne ut, så blir win-win for alle utfall.

 

Aner ikke hvordan man behandler tvangslidelser. Er nok ikke så enkelt som å bare bestemme seg for å ikke ha det.

[AnonymDiskusjon]

Ja, jeg har innsett det. Jeg orker ikke slik jeg har det nå uansett. Da får jeg heller hoppe i det og ta sjansen på at det feiler brutalt. Si det på nytt til henne, men faktisk be henne ut denne gangen. Det gjorde jeg ikke sist.

 

Tviler ikke på at den passive holdningen i seg selv er en massiv turnoff.

 

Hva angår de generelle problemene har jeg snakket på tlf med min behandler i dag, og han skulle høre rundt til neste time om noen andre profesjonelle hadde noe å bidra med. At jeg ikke blir kvitt diagnosen i seg selv har jeg til en viss grad akseptert, men akkurat denne biten er faktisk verst. Den må gjøres noe med. Om noe relevant eller fruktbart skulle dukke opp poster jeg det her, i tilfelle noen andre kan ha utbytte av det.

Anonymous poster hash: 95791...a10

Anonymous poster hash: 95791...a10

[AnonymDiskusjon]

hadde det litt sånn når jeg var litt uerfaren med jenter.

Sånn at jeg tenkte hvordan framtiden våres kunne se ut, med vår egen familie å sånt

Men nå når jeg har holdt på med flere jenter så tenker jeg ikke sånn lenger

 

Anonymous poster hash: 7e5b5...b6d

[Feh]

I fire måneder var jeg desperat opptatt av en bekjent jeg ikke fant spesielt attraktiv, ikke hadde noe til felles med og som jeg ellers ikke syntes var spesielt hyggelig. Eksamensresultatene mine den våren var helt katastrofalt dårlige. Ikke bare fordi det tok alt fokus i hverdagen opp mot selve eksamensdatoene, men jeg klarte ikke fokusere på noe annet på selve dagen heller.

 

Akkurat denne tror jeg ganske mange føler på innimellom. Det sies at kjærlighetens veier er uransakelige, og noen ganger henger vi oss fullstendig opp i et menneske våre rasjonelle tanker sier at vi ikke liker.

 

Det å være besatt av en jente er også ganske vanlig og kan skje selv den beste. Forskjellen her er at de fleste med litt erfaring/kunnskap vet hva som er tegn på at en kvinne vil ha deg, og hva som ikke er det og pleier da å avslutte slike ufruktbare forhold relativt raskt. Å være venn med jenter du ønsker noe mer med, uten at dere noen gang tar det opp, og du ikke får den avvisningen (eller bekreftelsen) du ønsker og det forblir en usnakket greie så gjør du alt bare sinnsykt vanskelig for deg selv. Det normale i slike situasjoner er jo å omsette tanke til handling for å se om det finnes noe der, ikke å gå rundt å gruble på det i evigheter "men kanskje hvisatte". Klassisk tegn på usikkerhet som enten kommer av lavt selvbilde og/eller lav selvtillit. Du sier det jo forsåvidt selv når du mener du ikke er god nok.

 

Så det må være mitt konkrete råd i denne saken. Istedenfor å pine deg selv med å tenke på hva som kanskje kan bli med en av disse du dagdrømmer deg bort i, så må du enkelt og greit manne deg opp og faktisk finne ut av det. Enten får du bekreftelse, eller så får du avvisning. Det er lett å tro at en avvisning er vanskelig å takle, mange frykter det jo nesten mer enn døden selv, men når man først har opplevd det så blir det uendelig mye lettere i fremtiden å både få dem, men også for å avslutte slike "besettelser". For en dag møter du en som bekrefter, det er vel nesten uunngåelig, og da blir det roser og hjerter og bikkje og barn og fæle svigermødre og ja, alt det der.

Endret 28. oktober 2014 av Feh

[AnonymDiskusjon]

Jeg er enig med deg. Jeg har vært for feig, stakkarslig og unnskyldende generelt. Nå sliter jeg akkurat like mye med dem jeg faktisk går ut med - også etter vi har blitt et par -, men det er sikkert mye av den samme tankegangen som ødelegger der også.

Jeg har forsøkt å ta meg sammen. Ikke tatt initiativ til noe med noen venninner eller vært spesielt tilgjengelig noe sted online. Takket ja til invitiasjoner fra venner, gått tur eller gjort noe annet der jeg ellers ville hatt det jævlig. Det er fortsatt jævlig, men mindre jævlig enn i går. Kanskje er det mindre jævlig i morgen også.

Jeg ble for øvrig gitt stemningsstabiliserende medikamenter av min behandler. Det ser ut til å ha begrenset panikkanfallene og tendensen jeg har til å krisemaksimere alt i etterkant.

Anonymous poster hash: 95791...a10

[AnonymDiskusjon]

 

Dette har vært en plage for meg så lenge jeg kan huske, men nivået det er på nå er direkte uutholdelig.

 

Når jeg liker noen går jeg så dypt inn i det at jeg mister meg selv fullstendig. Om jeg trener, spiser middag med venner eller er på kino tenker jeg på Frøken x. Det går sjelden mer enn to minutter uten at tankene går dit, og veldig mye av det er forbundet med angst. Jeg har nok av forpliktelser, interesser og venner, men ingen distraksjoner hjelper eller gir meg ro.

 

Jeg trenger ingen oppvekker eller aha-opplevelse; jeg er helt og holdent klar over hvor destruktivt mønsteret er, og rent rasjonelt vet jeg også at det er helt unødvendig. Det er også helt klart for meg at det finnes en million fisker i havet, og at Frøken X ikke nødvendigvis er min eneste sjanse til å finne lykken.

 

Det hjelper bare ikke. Det blir sterkere når jeg møter noen jeg føler jeg er kompatibel med, men jeg sliter også med dem jeg anser som bare venninner eller bekjente. En eller annen form for besettelse blir det uansett. I praksis kan jeg egentlig ikke ha kontakt med personer av det motsatte kjønn. Når jeg dater noen eller er i et bekreftet forhold er formen helt katastrofalt dårlig.

 

Jeg har en veldig god venninne. Jeg ser på henne som en tilnærmet ideell match som partner, både emosjonelt og rent rasjonelt, men jeg vil ha henne som venn også, uavhengig av om det blir noe mer. Nå sitter jeg og lurer på hvordan jeg skal avslutte vennskapet, for jeg orker ikke dette mer.

 

Ja, jeg går i terapi, og ja, jeg har tvangslidelse. Men psykiateren min har ikke hørt om noen som har det på denne måten. Jeg lurer på om noen kjenner seg igjen, har hørt om noen som har det likedan eller vet hva det skyldes og hva som eventuelt kan hjelpe. Jeg er lei av å måtte kutte kontakten med folk jeg liker. Det er sykt og føles stusselig, og jeg vil bli kvitt det.

 

Anonymous poster hash: 95791...a10

 

Anonymous poster hash: 95791...a10

 

Jeg blir også helt besatt hvis jeg er forelsket i en mann. Foreks han som jeg dater nå. Har datet han gangske lenge, og jeg føler meg helt besatt i han. Tenker på han hele tiden. Sjekker facebooken hans, vennelisten osv osv. Føler det er helt galskap.

 

Anonymous poster hash: 247de...67e

[Gjest Bruker-182691]

 

Jeg har en veldig god venninne. Jeg ser på henne som en tilnærmet ideell match som partner, både emosjonelt og rent rasjonelt, men jeg vil ha henne som venn også, uavhengig av om det blir noe mer. Nå sitter jeg og lurer på hvordan jeg skal avslutte vennskapet, for jeg orker ikke dette mer.

 

Min partner er også min beste venn!

[WPX]

Jeg blir også helt besatt hvis jeg er forelsket i en mann. Foreks han som jeg dater nå. Har datet han gangske lenge, og jeg føler meg helt besatt i han. Tenker på han hele tiden. Sjekker facebooken hans, vennelisten osv osv. Føler det er helt galskap.

 

Anonymous poster hash: 247de...67e

 

Har vært der selv. Er en forferdelig følelse som jeg føler er bortimot umulig å kontrollere når jeg er midt oppi det. Blir forferdelig lett misunnelig og mistenksom, noe jeg mistenker er en blanding av dårlig selvtillit hos meg selv, samt at jeg er livredd for å miste den jeg er glad i. Men å ha det slik fungerer aldri i lengden, i hvert fall ikke hos meg, så jeg er glad jeg ikke har vært oppi en slik situasjon på en stund, for det gjør altfor vondt når forholdet til slutt går til helvete pga. min betatthet.