Unnvikende personlighetsforstyrrelse

[Smarten]

Er det noen som har unnvikende personlighetsforstyrrelse som vil snakke? har lyst til å snakke med noen andre som har det også 21 år.

Endret 3. november 2014 av Smarten

[Smarten]

i give up

[Emancipate]

Ligger det ikke litt i sakens natur at de ikke tar kontakt?

[heblilla]

Jo det er nettopp det.(som Tåkelur sier)

 

Jeg har det (UP), men føler ofte at det er feil. Jeg er jo ikke så tilbaketrukket som en ekte UP. Mulig fordi jeg "tar meg sjøl i nakken". Kan til og med more meg sammen med andre.

 

Men TS. Jeg er dessuten altfor gammel til å prate med 21-åringer. Ellers hadde ikke hatt noe i mot det. Stå på, det finnes andre:-)

 

ps. Syns ikke at du skal la den diagnosen definere deg. Vær åpen for at du er mere nyansert enn som så. Hvor godt kjenner andre deg? Sikkert ikke så godt som du kjenner deg sjøl.

Endret 5. november 2014 av kismet

[dag1234]

Enig med kismet, her. Ikke la en diagnose få større plass enn den trenger, og spesielt ikke en personlighetsforstyrrelsesdiagnose. Ingen behøver å stigmatisere seg selv.

 

En diagnose er kun en samling med symptom eller vansker som en person kan ha, og en den sier ingen ting om det andre; dine sterke sider, talenter, evner og ressurser. Disse siden er langt mer avgjørende for hvilke liv personen vil få enn plagene vedkommende har.

[Horten Market]

Men det må også neves at unnvikende personlighetsforstyrrelse, avhengig av alvorlighetsgrad, kan hindre deg i å ta utdannelse, sette deg ut av arbeidslivet, gjøre det vanskelig å etablere familie, og føre til et ensomt liv som uføretrygdet. Hvis du ikke får hjelp. Du er 21 år, det er en perfekt alder for å søke hjelp og rette opp i problemene.

[heblilla]

Enig med begge to.

Håper du får hjelp. Fra de samme som diagnostiserte deg kanskje? Krysser fingrene for det. Men din aller største ressurs er deg selv, tror jeg man kan si

[AnonymDiskusjon]

Jeg har prøvd å skrive et par setninger her noen ganger nå, men har gitt opp selv.. Jeg vet ikke hva jeg skal si, og har vel ikke så lyst til å snakke om det heller egentlig. Desverre er nok Horten Market inne på noe i det han skrev. Er forresten ca dobbelt så gammel som TS.

Anonymous poster hash: 6cc8a...8e1

[Smarten]

jaja, er vel noe av det som ligger i det med den diagnosen at vi sliter med kontakt med andre.. kanskje jeg føler jeg kan stole på en som sliter med det samme som meg, for fins ikke bedre folk enn de som har denne diagnosen når det gjelder å stole på en, hvertfall når det gjelder meg.

 

anyways, verdt et forsøk hvertfall

[Edderkopp]

Jeg har det. Er akkurat blitt 22.

 

Har ikke venner, utdannelse, jobb eller noe å gjøre på fritiden. Sitter og loner i hybelen min for det meste.

 

Jeg har vært hos to forskjellige psykologer på mitt lokale DPS, men følte ikke jeg fikk noe ut av det. Eksponering og kognitiv terapi ser ikke ut til å fungere noe særlig for meg. Jeg hadde vært interessert i gruppebehandling hvis alle der hadde hatt sosial angst eller UPF, men det finnes bare blandet gruppe her i området, noe som virker meningsløst.

 

Prøvde meg nylig i to butikkjobber ved hjelp av en konsulent som hjalp til med å finne praksisplasser. Jeg ville prøve meg fordi jeg er så utrolig lei av å bare sitte å se livet gå forbi, men jeg holdt ikke ut mer enn fire dager. Den siste dagen i butikken gikk jeg rundt og kaldsvettet og skalv, og følte meg som et bortkommet barn på 3 år.

 

Nå er jeg rådet til å nok en gang søke psykologhjelp, og muligens medisiner selv om jeg er meget kritisk til virkningen.

 

Hvordan er din situasjon for øyeblikket da?

[sissluss]

jeg har dette

[newhere]

Hva innebærer det egentlig?

[dag1234]

Hva innebærer det egentlig?

 

Her en en ikke så verst forklaring. Savner dog at det skrives om skam ifbm Unnvikende PF. Etter mitt syn ligger det alltid mye skam bakt inn i plagene, både som årsak og resultat av unnvikelsene.

 

http://no.wikipedia.org/wiki/Engstelig_(unnvikende)_personlighetsforstyrrelse

[Edderkopp]

Hva innebærer det egentlig?

 

 

Innebærer, ihvertfall i mitt tilfelle, at jeg er utrolig redd andre mennesker. Jeg har en slags idiotisk overbevisning om at alle misliker meg, og jeg tolker omtrent alle reaksjoner fra andre rettet mot meg som negative, uansett om jeg faktisk er klar over hvor feil jeg tar.

 

De fysiske og psykiske reaksjonene jeg opplever ute blant folk kommer nesten som på instinkt, uansett hvor mye jeg prøver å endre tankemønsteret. Problemet er vel at jeg er 100% klar over at tankene mine er urealistiske, men jeg reagerer uansett på dem som om de var sanne.

 

Jeg blir ekstremt usikker på meg selv og føler meg nesten som et skremt lite barn. Følelsen av utrygghet er gjennomgripende når det er på det verste. Jeg skjelver, kaldsvetter, blir tørr i munnen. kvalm, rødmer og pulsen øker. Mildt sagt ekstremt ubehagelig.

 

Dette plager meg i ekstremt mange små situasjoner i hverdagen. F.eks bor jeg i hybel, altså vegg-i-vegg med utleier. Jeg tør nesten ikke lage en lyd, og sitter som regel helt stille på rommet mitt. Hvis jeg skrur på TV-en har jeg veldig lav lyd, og hvis jeg skulle klare å lage en høy lyd ved å f.eks miste noe i gulvet, så synes jeg det er grusomt. Livredd for å forstyrre utleierne, og har urealistiske tanker om at de følger med på alt jeg gjør og dømmer meg for at jeg ikke er på jobb eller har noen venner. Jeg tror liksom de misliker meg og helst ikke vil ha noe med meg å gjøre, og jeg går hele tiden og er redd for at de av en eller annen grunn ikke vil at jeg skal leie hos dem lenger.

[newhere]

Takk for fyldig og flott svar Du får ha lykke til videre, psykolog er nok en lur vei å gå.

[Edderkopp]

Takk for fyldig og flott svar Du får ha lykke til videre, psykolog er nok en lur vei å gå.

 

Takk for det.

 

Velkommen til forumet, og jeg så bildet av deg. Du er jo latterlig pen!

[newhere]

Jo takk

[Smarten]

Jeg har det. Er akkurat blitt 22.

 

Har ikke venner, utdannelse, jobb eller noe å gjøre på fritiden. Sitter og loner i hybelen min for det meste.

 

Jeg har vært hos to forskjellige psykologer på mitt lokale DPS, men følte ikke jeg fikk noe ut av det. Eksponering og kognitiv terapi ser ikke ut til å fungere noe særlig for meg. Jeg hadde vært interessert i gruppebehandling hvis alle der hadde hatt sosial angst eller UPF, men det finnes bare blandet gruppe her i området, noe som virker meningsløst.

 

Prøvde meg nylig i to butikkjobber ved hjelp av en konsulent som hjalp til med å finne praksisplasser. Jeg ville prøve meg fordi jeg er så utrolig lei av å bare sitte å se livet gå forbi, men jeg holdt ikke ut mer enn fire dager. Den siste dagen i butikken gikk jeg rundt og kaldsvettet og skalv, og følte meg som et bortkommet barn på 3 år.

 

Nå er jeg rådet til å nok en gang søke psykologhjelp, og muligens medisiner selv om jeg er meget kritisk til virkningen.

 

Hvordan er din situasjon for øyeblikket da?

 

Nei jeg jobber faktisk enda.. begynte å jobbe for 1 år siden og har begynt å grue meg til å gå på jobb hver dag nå. Tenker egentlig at det ikke vil bli noe bedre, de få jeg har snakket med har ingen jobb osv.. bor for meg selv og har få venner også, er mye alene jeg og egentlig

[Horten Market]

Er det noen som har unnvikende personlighetsforstyrrelse som vil snakke?

 

Jeg har det (UP),

 

Jeg har det. Er akkurat blitt 22.

 

jeg har dette

 

Hvilke tanker gjør du (dere) deg om årsaken til at du har denne lidelsen?

Endret 16. november 2014 av Horten Market

[heblilla]

 

Er det noen som har unnvikende personlighetsforstyrrelse som vil snakke?

Jeg har det (UP),

Jeg har det. Er akkurat blitt 22.

jeg har dette

Hvilke tanker gjør du (dere) deg om årsaken til at du har denne lidelsen?

 

Hvilke tanker jeg har om årsaken til at jeg har skåret høyt på denne lidelsen; veldig banalt, rett og slett en veldig lav selvfølelse, en følelse av å ikke fortjene det samme som andre, tror jeg. (hadde vel grunn til å tro at jeg ikke var elsket gjennom oppveksten)

 

Edit: Normalt sett, vil man jo tåle motstand og gå videre, men med UP, blir man ved motstand alltid dratt tilbake, fordi man tolker motstanden som en bekreftelse på sin egen lave selvfølelse.

Håper de unge her får god hjelp så de klarer å bygge seg opp såpass at de ikke lar litt motstand i livet, (som jo alle møter på sin vei) hindre dem i å suse videre på livets landevei med hodet hevet i stedet for med hodet under armen.

Endret 17. november 2014 av kismet