Skjult og fortrengt personlighet?

[AnonymDiskusjon]

Heisann, beklager for "wall of text", det er ikke så rart om du snur i døren.

 

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal begynne denne litt merkelige tråden. Jeg er en normalt oppegående ung mann tidlig i 20-årene som studerer og jobber. Som person er jeg følsom, omtenksom og bryr meg oppriktig om menneskene rundt meg. Jeg elsker dyr og spesielt små barn. Likevel er det noe som er alvorlig galt med meg og som gjør meg svært usikker om jeg selv burde stifte familie på sikt.

 

Da jeg var yngre fortrengte jeg svært mye sinne, og ofte pleide jeg å ønske andre død, da folk som hadde gjort meg eller andre noe, (av andre ble jeg sett på som en svært snill og høflig gutt). Jeg kunne til og med fantasere lett om hvordan. I tenårene søkte jeg en religiøs forankring, og jeg fant stor hjelp og trøst i den slik at jeg kunne fortsette å være den jeg mener jeg er, men det er flere år siden jeg sluttet å tro og jeg merker at det dirrer en sterk uro inne i meg. Jeg tørr for eksempel ikke å holde en kniv når jeg er i nærheten av andre, eller krasje med vilje når jeg har medpassasjerer.

 

Vet ikke om dette gir helt mening, men det jeg prøver å si er at jeg føler at jeg har en annen side i meg som jeg har fortrengt så lenge, og jeg føler jeg mister litt taket. Jeg har bare et eksempel der det raknet, det var da jeg skulle stelle hunden min (som var 8 måneder da) og han var motvillig så helt ut av det blå klasket jeg til han (noe jeg ikke tilgir meg selv for ettersom jeg elsker hunden min, og jeg driver kun med positiv forsterkning). Dette høres kanskje ikkje så alvorlig ut, men jeg er redd at jeg skal miste taket igjen og mer alvorlig.

 

Er redd for framtiden min med tanke på å etablere familie, kanskje jeg ikke burde det. Ønsker å oppsøke psykolog, men har ikke økonomisk anledning til det nå.

 

Hva mener dere som faktisk leste gjennom? Takk for eventuelle innspill.

Anonymous poster hash: b4714...194

[vidor]

Du beskriver en kjent mekanisme i psykologien. Selv om du føler det er unormalt er det mange som opplever det samme som deg. Hvis du tenker deg om har du kanskje vist deler av dette sinnet på ulike måter tidligere. Det er sjelden en god ide å bære på dette og ikke få det omsatt, for da oppstår gjerne situasjoner og handlingsmønster som du angrer deg på senere.

 

Se om du finner et sosialt akseptabelt utløp. Det kan være så mangt. Er du kreativt anlagt kan du f.eks tegne, skrive eller komponere. Du kan ta det ut fysisk igjennom sport eller trening. Du kan også gå i terapi og snakke deg friere. Det viktigste er at du finner det som fungerer for deg.

[Sylar]

Høres ut som du har tvangstanker. Det sier jeg fordi du mistrives med å ha "slemme" tanker og lurer på om det betyr at du som person er "slem". Fordi du føler du kanskje bør skjerme deg fra normale aspekt ved livet pga. dette. Fordi du frykter å "klikke".

 

Hvis du får hjelp fra offentlig helsevesen eller noen i det private med refusjonsavtale så koster det max cirka 2k per år.

 

Vil bare si at det ikke betyr noe hva du tenker, for hvem du er som person eller menneske. Jeg kan fantasere om grov vold, men er snill som et lam. Null fare her i gården.

[dag1234]

Enig med de andre, og synes du skal oppsøke hjelp, dvs be fastlegen din henvise deg til en psykolog eller psykiater. Det er ikke spesielt dyrt, og vil for mange være en svært lur investering.

 

Ut fra problembeskrivelsen din ville jeg tro du hadde mest hjelp av en med videreutdannelse i psykodynamisk eller psykoanalytisk psykoterapi.

 

Her er en liste over de som er godkjente til å drive slik behandling: http://www.instpsyk.no/psykoterapi/psykoterapeuter/

 

 

Ed: Ser at den lista ikke er helt ajour, det er noen få som har gått av med pensjon der. Men den er like vel et godt utgangspunkt når du skal finne en behandler der du bor.

Endret 26. oktober 2014 av dag1234

[Horten Market]

Når noen har drapstanker skal man ta det på alvor, her er et ferskt eksempel på hvor galt det kan gå.

 

I den situasjonen du er i er jeg enig i at du ikke bør stifte familie. Du viser selvinnsikt og god vurderingsevne når du har kommet frem til dette selv.

 

Men situasjonen din trenger jo ikke vedvare. Det virker som om du har en mental bagasje som trenger å bearbeides. Jeg er enig i at du bør ta opp dette med fastlegen din i første omgang. Om det er vanskelig, og du heller vil gå direkte til psykolog, må du nok betal av egen lomme. Det kan være vel anvendte kroner om du kommer til riktig psykolog.

[Sylar]

Når noen har drapstanker skal man ta det på alvor, her er et ferskt eksempel på hvor galt det kan gå.

Er vel forskjell mellom å ha ønsker om å drepe, og å ha ubehagelige og uvelkomne tanker hvor en frykter å drepe...

 

Man har selvsagt ingen garantier, men jeg syns det høres ut som TS er mer av den forsiktige typen som er redd for å gjøre noe galt.